Gode bøker fortjener gode omtaler. Derfor opplever jeg det som mer krevende å omtale bøker jeg liker ekstra godt. Som boken til Eskil Engdal og Kjetil Sæter: Jakten på Thunder.
For meg er boken midt i blinken: interessant, lærerik, spennende, nedslående og sjokkerende lesning. Samtidig ligger det et håp i det jeg leser. At det finnes mange engasjerte og flinke mennesker som jobber mot miljøkriminalitet. Mennesker av typen «leve Toten, skit i Norge» må holdes utenfor maktapparatet. For å bekjempe miljøkriminalitet av denne typen må det et internasjonalt samarbeid til. I det samarbeidet må også miljøorganisasjoner inn. Jeg håper mange, mange leser denne boken. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Jakten på Thunder er en faktabok utgitt i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke. Den handler om ulovlig fiske som grådige redere står bak. Som utnytter smutthull i lovverket. Som får hjelp av at de kan flagge skipene i røverstater, gjemmer eierselskapene i skatteparadiser. Får hjelp av skipsagenter, havnemyndigheter, banker og forsikringsselskaper. Store deler av den enorme profitten holdes utenfor beskatning. I hjemlandet brukes profitten til å bygge opp forretningsimperium som i tillegg subsidieres av EU og spanske myndigheter. Det er mafiatilstander som er skremmende å lese om.
Thunder var et av seks piratskip kalt «The bandit 6» ble jaktet på i fire måneder blant annet av Sea Shepherd. Skipet ble brukt til ulovlig fiske av patagonisk tannfisk i Antarktisk. Hoveddelen av boken handler om jakten på fartøyet som endte med at rederen, som ikke var enkel å oppspore, ved hjelp av offiserene ombord i skipet valgte å senke skipet for å skjule den ulovlige lasten. Men boken gir også et helhetsbilde av problemområdet.
Slik var starten for skipet:
«Den 23. mars 1969. Det var en håpefull vårdag i Ulsteinvik på den norske vestkysten.
Ved utskipningskaien på Hatlo Mekaniske Verksted lå en skinnende nybygd hekktråler med det siste innen filetmaskiner, avskinningsmaskiner, et veldig fryserom og innredning for et mannskap på 47. Skipet hadde også aircondition, som skulle gjøre det svalt selv i tropiske farvann.
Det var den mest avanserte fabrikktråleren som noen gang var bygd i den tradisjonsrike verftsbygda. Fartøyet skulle til Færøyene, der det skulle lede færøysk fiskeri inn i den moderne tid.
«Voner du navnet høyt vil bære. Vesturvon skal navnet ditt være», leste gudmoren før hun lot champagneflasken smelle inn i siden på skipet som mange år senere skal bli kjent som Thunder. Deretter ba verftets disponent gudmoren om å følge båten med gode tanker resten av sin levetid.
På Færøyene ble tråleren mottatt av et hornorkester og en jublende folkemasse.Den første skipperen, den tause og myndige Davor Poulsen, holdt andakt i salongen hver søndag, uansett hvor godt fisket var. I flere år fisket de på bankene rundt Grønland, to ganger fikk skipet et motorhavari og måtte slepes sørover. Men Vesturvon var en overlever, mens stormen blåste takene av husene på Færøyene og slepetrossen røyk, kom tråleren seg mirakuløst til et verft i Danmark.
Etter 17 års tjeneste i torskefisket rundt Grønland og Færøyene ble Vesturvon solgt til det tradisjonsrike engelske familierederiet Boyd Line. Da skipet i 1986 seilte inn til den engelske havnebyen Hull, fikk det navnet Arctic Ranger.»
Som det står i boken, under navnet Thunder skulle skipet etterhvert forsvinne «inn i en malstrøm av fordekte eierselskaper, bisarre skipsregistre og lyssky ekspedisjoner.»
Skipet fikk en tragisk slutt – her er det som mannskapet på skipet til Sea Shepherd, Bob Barker, som observerer at skipet synker 6. april 2015 – kjenner at jeg bare blir trist av å lese dette:
«Så kommer mannskapet opp på broen for å ta et siste farvel med skipet de har fulgt i 110 døgn. Klokken 12.52 legger Thunder seg ned i havet. Det er akkurat som om skroget steiler. Først flommer vannet over bakerste del av akterdekket, snart slår det inn mot rutene på styrbord side av styrehuset, kjølen reiser seg 80, så 90 grader. Ikke lenge etter er bare de to ankerklyssene synlig som to øyne som tar en siste titt på himmelen for de takker av etter 46 års tjeneste. Luften som presses ut av skipets indre, reiser en flere meter høy vannsøyle, som en geysir. Idet den forreste delen av baugen slukes, farges sjøen turkis. Så lukker havet seg stiller rundt Thunder og forsegler skipets 3,8 kilometer lange reise i graven.»
Bjørn Bakken som svar til Findus :
20:33, 15. mars 2017 Diskusjon: Bjørn Bakken om Leona terningen er kastet : kriminalroman av Jenny Rogneby av Jenny Rogneby
Har nettopp fått hennes neste bok i hus. Håper den er bedre.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Språklig er denne boka innimellom en ren nytelse. Erkebritisk både i ordvalg og rollebesetning. Boka foregår i mange tidsepoker, tidskoloritten er upåklagelig ekte, og historien er pakket inn i en språkdrakt som kler den utmerket.
Så hva er det da?
Jo, det tar så uendelig lang tid.
Bjørn Bakken siterer The good liar av Nicholas Searle
18:13, 9. mars 2017 Ingen har det som favoritt.
Gutter i videregående-alder er ikke annet enn skrålende neshorn som bæres fram på en strøm av hormonelle brottsjøer som de er hjelpeløse ofre for og fullstendig uvitende om.
Under linker jeg til et kort innlegg på bloggen min om årets nominasjon til Rivertonprisen. Min absolutte favoritt blant norske krimbøker i 2016 var En femte årstid, og er til min store glede nominert. Hviskeren var også en av mine favoritter som er nominert.
Link til innlegg på bloggen min med de nominerte.
Eg las ei novelle av Edvardsen i Signaler trur eg det var og tenkte at ho blir nok bra etterkvart. Her er debutromanen, ei stillferdig skildring av ei jente og forholdet hennar til søstra og faren, mora er meir i bakgrunnen. Boka står i fare for å bli vel stilleståande innimellom, men reddar seg ved friskt språk på radikalt bokmål ( klæra..!) og kjærleik til natur og folk.
Han labbet avgårde langs hovedgata mot tre kommunale blokker som raget over alt annet innen synsvidde, velsignet uvitende om at de var en skamplett og en plage for resten av befolkningen, som ville ha revet dem om de fikk sjansen til det. Om ikke annet hadde arkitektene bak uhyrlighetene valgt å male dem i en farge som sto perfekt til den "nitriste, forurensede, regnvåte, grå himmelen over London", noe som gjorde dem bortimot usynlige nitti prosent av året.
Jeg er på leting etter go-følelsen ved å lese krim. Slik jeg hadde det da jeg var fan av og leste mange engelske krimbøker. Derfor har jeg nå lest Er du med på leken (Liar, Liar) av M.J. Arlidge.
Romanen ble gitt ut i 2015 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Blodfersk altså, men heldigvis var det lite blod og gørr i handlingen. Det er jeg ikke fan av. Spenning er det derimot nok av.
Romanen er den fjerde boken i Helen Grace-serien. Den har fått gode kritikker i engelsk presse. Tidligere bøker i serien er Elle Melle (2014), Bro, bro, brille (2015) og Dukkehuset (2016).
Helen Grace er en høyt respektert politietterforsker i Southampton med god høy oppklaringsprosent. Men ingen som gjør noe er fri fra å ha fiender. En av Helens fiender er en journalist. Det kommer hun til å merke når Southampton brenner:
«Da hun kom frem til motorsykkelen, stanset hun for å nyte utsikten. Fra toppen av Abbey Hill kunne man se hele Southampton, og synet fikk henne alltid i godt humør, særlig på kvelder når lysene fra byen tindret og strålte, breddfulle av løfter og hemmeligheter.
Men ikke i kveld. Idet Helen speidet utover byen som hadde vært hjemstedet hennes så lenge, snappet hun etter pusten. Fra denne høyden så hun ikke en, ikke to, men hele tre store branner, med digre, oransje ildtunger som slikket høyt mot himmelen.
Southampton sto i brann.»
Det viser seg raskt at det er snakk om en eller flere ildspåsettelser. To forretningsbygg og en bolig brenner. Dette skal bli mønstret fremover, og det er vanskelig å se en sammenheng. Når brannene får sine dødsofre er tragedien et faktum. Helen som leder etterforskningen og kollegene har ingen enkel jobb. Presset som hviler på dem om å finne gjerningspersonen (e) er enormt. Når mistanken rettes mot ansatte på brannstasjonen, blir Helen særdeles upopulær hos lederen på brannstasjonen. Og hva er det med Helens nye leder, hun forstår ikke hans interesse for henne.
Hendelsesforløpet skal jeg ikke røpe, spenning er det viktigste elementet i krimbøker. Dette elementet er fra første til siste side i romanen Er du med på leken. Allikevel falt mitt engasjement noe mot slutten av romanen på 433 sider. I tillegg liker jeg krim som har en solid sidehistorie. Sidehistorier hadde denne også, men jeg synes at forfatteren kunne ha vektlagt dette elementet mer. Litt mer om livet til Helen Grace og kollegene så hadde jeg likt boken bedre. Men slutten gjør meg nysgjerrig. Hva har forfatteren tenkt på i neste bok tro?
Kari Gjønnes Folvik som svar til Eli Hagelund :
23:00, 3. mars 2017 Diskusjon: Dystopisk lesesirkel, bok nr. 9: Veggen/The Wall, Marlen Haushofer
Ja, og med ei av Tyskland beste skodespelarar Martina Gedeck.
"Så langt har vi sju døde, og som de eneste drapsvåpnene; en inhalator, blomster og en fisk." Simmons ristet vantro på hodet. "Du husker de gode gamle dager, da folk hadde anstendighet nok til bare å gå bort og skyte jævelen?
"Ja, det var tider," sa Wolf.....
«Om morgenen- tidlig, fortsatt i mørke-våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefylt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter og drukket kaffe.»
Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her
Sitatet over er begynnelsen på boken Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen, Utgitt i 2013 og inneholder prosastykker fordelt på 88 sider. Jeg lånte boken på eBokBib.
Begynte å lese boken mandag morgen. Før trening og jobb. Sov helt til vekkeklokken ringte. Bråvåknet ikke midt på natten og havnet i «hamsterhjulet» slik det dessverre har vært for mange netter av det siste året.
Det er så sjeldent at jeg kommer over bøker som boken Hver morgen kryper jeg opp av havet. Jeg blir her i sofaen, tenkte jeg. Men; det var bare å pakke sammen, starte bilen, sette på NRK P2 og så var jeg inne i loopen...
Boken til Frøydis Sollid Simonsen er lest. Men. Hvordan beskrive en bok en liker godt. Som en tenker at en ikke har avsluttet, at det er en begynnelse på noe mer. Min erfaring er at dette er nærmest umulig fordi bøker oppleves forskjellig. Må tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.
En bok som jeg min leseopplevelse var at den kun er en begynnelse på noe. Der skriver Erling Kagge om Claus Helberg som leder av turgrupper – sitat fra boken:
«Helberg hadde etter et langt liv på fjellet, og voldsomme tak med okkupasjonsmakten, forstått hvordan ordene setter grenser for hva vi opplever. Han ønsket å unngå at alle i følget skulle fortelle hverandre gjennom dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere seg om det fantastiske. Ordene kan ødelegge en stemning. De strekker ikke til. Ja, det er vidunderlig å dele store opplevelser, men praten kan også fjerne oss fra dem. Til tider har det slått meg at det er de enkle gledene, som å studere den grønne mosen på en stein, det er vanskeligst å sette ord på. Helberg ville at alle skulle se, tenke og undre seg over fjellene, himmelen, mosen og plantene som forsiktig begynte å blomstre enda en vår.»
Bjørn Bakken som svar til Geir Tangen :
12:14, 1. mars 2017 Diskusjon: Geir Tangen om Selfies av Jussi Adler-Olsen av Jussi Adler-Olsen
Fin omtale - artig å lese - ser du har mange av de samme ankepunktene jeg også hadde mot boka.
Tone H som svar til Bente Aimee Borren :
09:48, 26. februar 2017 Diskusjon: Bente Aimee Borren om Hålke roman av Helene Uri av Helene Uri
Jeg står som nr 2 i lånekøen på biblioteket. Det du skriver gjør at jeg gleder meg til å lese den. Selv om jeg aldri har fullført en bok av Uri før. Kanskje jeg låner den som e-bok.
Tone H siterer All gjeldende fornuft av Wencke Mühleisen
09:18, 26. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Jeg har fått det med å måpe i det siste. Kan du tenke deg noe så frastøtende? Stå med åpen munn og fortape seg. Mens vinden blåser hardt inn i munnen og røsker opp i løsrevne minnebiter, som hos en dement person. Må man vandre gjennom seg selv, sin egen mørke natt? Hvor har jeg det fra? Det er som om alt jeg leser blir hengende uten sammenheng - som sandkorn i huden etter et sjøbad. Jeg må slutte med måpingen. Det er sånn eldre mennesker gjør, går og gaper hele tiden. Jeg tror jeg gaper av ren og skjær utmattelse etter alle årene med sammenknepne lepper.
"Thomas Cromwell er nå omtrent femti. Han har kropp som en arbeider, undersetsig, anvendelig, litt tykkfallen etter hvert. Han har svart hår, lett grånende nå, og på grunn av den bleke, ugjennomtrengelige huden, som later til å tåle regn likeså godt som sol, pleier folk å flire hånlig og si at faren hans var irsk, selv om han i virkeligheten var smed i Putney; dessuten saueklipper, en mann med et bein i mange leire, en slåsskjempe og kranglefant, fyllesvin og tyrann, en mann som hyppig ble stilt for dommerbenken etter å ha banket opp folk eller svindlet noen. Hvordan sønnen til en slik mann kan ha fått en så fremstående posisjon, er spørsmålet hele Europa stiller seg. Noen hevder at det var dronningens familie, Boleynene, som førte ham til maktens tinder. Andre sier det utelukkende skyldes avdøde kardinal Wolsey; Cromwell hadde hans tillit, tjente penger for ham, kjente alle kardinalens hemmeligheter. Andre påstår at han pleier omgang med trollmenn. Han reiste fra landet da han var unggutt, og har vært leiesoldat, ullhandler, bankier. Ingen vet hvor han har vært og hvem han har møtt, og selv har han ingen bråhast med å fortelle. Han sparer seg aldri i kongens tjeneste, han vet hva han er verd, hva han er god for, og han sørger for å få sin belønning: Embeter, privilegier, skjøter, gods og gårder. Han har det med å få viljen sin, han har sine metoder – han kan sjarmere eller bestikke, lokke eller true, han kan forklare en mann hvor hans virkelige interesser ligger, og presentere ham for sider ved ham selv som mannen ikke ante fantes. Hver dag må kongens private sekretær forholde seg til storkarer som ville knust ham som en flue med et hevngjerrig smekk - hvis de hadde kunnet. Vel vitende om dette utmerker han seg med sine høflige former, sin ro og sin utrettelige dedikasjon til Englands ve og vel. Han har ikke for vane å forklare seg. Han har ikke for vane å diskutere sin egen suksess. Men hver gang fru Fortuna har oppsøkt ham, har han stått parat på dørstokken, klar til å slenge døren opp når hun skraper sjenert på plankene.»
I Hilary Mantels Ulvetid og Falkejakt er det Thomas Cromwell som er hovedpersonen – vi opplever begivenhetene gjennom «han».
«Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt.» skrev jeg i innlegget:
Hilary Mantel: Ulvetid (Wolf Hall)
Det gjorde jeg. Fra bokomslaget:
«Falkejakt utforsker en av mest skremmende og hemmelighetsfulle episodene i engelsk historie: Anne Boleyns plutselige undergang. Hilary Mantels nye roman er som et oljemaleri som plutselig begynner å snakke, et modig og urovekkende bilde av Tudortidens England – og en enestående tekst fra en stor forfatter på høyden av sin makt. Boken utkommer på engelsk i mai, og den norske utgaven vil være den første utenfor Storbritannia.
Han er sønn av en smed. Han er Englands nest mektigste mann. Året er 1535, og Thomas Cromwell har kommet langt i verden. Akkurat som Anne Boleyn, Henrik den 8.s andre kone – hun som fikk kongen til å bryte med Roma. Men en arving har hun ikke klart å gi ham. Nå begynner Henrik å se stadig mer på den stille og vanlige Jane Seymour fra Wolf Hall. Thomas skjønner at det ikke bare kongens lykke som står på spill, men også Englands sikkerhet. Det gjenstår å forhandle seg fram til en «sannhet» som både kan tilfredsstille Henrik og sikre Cromwells videre karriere. Men verken ministeren eller kongen vil komme uskadet fra det blodige teateret som er Anne Boleyns siste dager.
«Et oljemaleri som plutselig begynner å snakke»; god beskrivelse og passer med min leseopplevelse. Jeg har brukt lang tid. Selv om jeg har lest en del om denne historien før, ble det mye sterkere å lese den i Falkejakt. Det er umulig for meg å rusje gjennom boken. Det er sjelden jeg tenker at jeg ikke vil at en bok skal ta slutt, men slik var det med Falkejakt. Helt til slutten når de «skyldige» tas av dage; da var jeg glad for at det var over. At jeg bare hadde vært tilskuer til dramaet. Fra etterordet til boken:
«Omstendighetene rundt Anne Boleyns fall har vært omstridt i mange århundrer. Bevismaterialene er komplekse og til tider motstridende, kildene er ofte tvetydige og påvirket av hendelser i ettertid. Det finnes ingen offisielle rettsnotater, og vi kan bare rekonstruere hennes siste dager i fragmenter ved hjelp av samtidige skrifter som kan være unøyaktige, tendensiøse, glemsomme eller skrevet i en annen tid, eller de kan skjule seg bak et pseudonym. Velformulerte og lange taler som er lagt i munnen på Anne under rettssaken og på skafottet, bør leses med en viss skepsis, det samme gjelder dokumentet som ofte omtales som hennes «siste brev», og som man nesten helt sikkert kan si er forfalskninger eller (mildt sagt) ren fiksjon. Anne var en flyktig, uforutsigelig kvinne mens hun levde, og hun endrer seg fremdeles mange århundrer etter sin død, idet hun bærer med seg projeksjonene til dem som leser og skriver om henne.
I denne boken forsøker jeg å vise hvordan et par avgjørende uker kan ha sett ut fra Thomas Cromwells ståsted. Jeg hevder ikke at min versjon av hendelsene skal være autoritativ. Jeg fremmer kun et forslag for leseren, et tilbud ...»
Det er som å se det engelske landskapet:
«Høsten gir seg allerede til kjenne. Alle vet at det ikke kommer mange dager som denne; la oss bli stående litt med stallguttene på Wolf Hall stimende rundt oss, med Wiltshire og de vestlige grevskapene utstrakt mot en blålig dis; la oss stå her med kongens hånd på skulderen, mens Henrik er åpen og ærlig i ansiktet og snakker seg tilbake gjennom dagens landskap, gjennom grønt kratt og sildrende bekker, orene ved bredden, morgendisen som lettet i nitiden, den korte regnskuren, den lille vinden som la seg og døde ut, stillheten, ettermiddagsheten.»
Kongen er på reise:
«Kongen forlot Whitehall uken etter Thomas Mores død, en miserabel, dryppende våt uke i juli da hovavtrykkene etter det kongelige reisefølge lagde dype spor i gjørmen der de kjempet seg over til Windsor. Siden det har det kongelige følge gjort en sveip gjennom de vestlige grevskapene. Cromwells folk ble igjen i London for å avrunde de kongelige affærer og sluttet seg til følget i midten av august. Kongen og hans ledsagere har sovet godt i nye hus av rosenrød murstein, i gamle hus med forsvarsverker som hadde rast sammen eller blitt revet, og i fantasifestninger som mest likner leketøy, festninger som aldri ville tålt forsvarsverker, med murer som en kanonkule ville veltet som papp. England har nytt femti år med fred. Dette er Tudorenes pakt: Fred er hva de har å tilby. Hvert hus strever med å vise seg fra sin beste side for kongen, og vi har sett en del panikkpreget murerarbeid de siste ukene, litt steinhuggerarbeid i all hast der kongens vertskap har fatt det travelt med å få opp Tudor-rosen ved siden av sine egne skjoldfigurer. De har lett opp og utslettet alle spor av Katarina, den tidligere dronningen, har knust med slegge Aragons granatepler med sine mange segmenter, sine moste og fykende frø. I stedet - om tiden har vært for knapp til steinhugging - blir Anne Boleyns falk malt med grove strøk på treskjold.»
Her betrakter Cromwell Jane Seymour:
«Han ser på Jane Seymour, slik faren hennes pålegger ham. Han kjenner henne godt fra hoffet. Hun var nemlig hoffpike hos Katarina, den forrige dronningen, og hos Anne, den nåværende. Hun er en nokså alminnelig utseende, ung kvinne med ren, blek hud, hun har for vane å være taus, og hun behersker knepet å se på menn som om de representerer en ubehagelig overraskelse. Hun bærer perler og er kledd i hvit brokade på brodert små knopper av nellik. Han konstaterer en betydelig kostnad, selv uten perlene; hun kan ikke utstyres slik for mye under tretti pund. Ikke rart hun beveger seg forsiktig og småbekymret, som et barn som har fått streng beskjed om ikke å skitne seg til.»
Og kongen:
«Han, Cromwell, sitter og ser på mens Henrik begynner å tippe på stolen. Først forover, som om han vil hvile pannen på bordet. Så, med et rykk, retter han seg opp. Det renner en liten stripe sikkel nedover skjegget.
Dette ville vært Harry Norris' øyeblikk: Nestoren blant kongens nærmeste kammerherrer, Harry, med sine lydløse skritt og myke, ufordømmende hender, som varsomt mumler sin konge våken. Men Norris har ridd av gårde med kongens kjærlighetsbrev til Anne. Hva gjør man da? Henrik ser ikke ut som noe sovende, lite barn, slik han kunne gjort for fem år siden. Han ser ut som en hvilken som helst middelaldrende mann som har latt seg sløve av et altfor kraftig måltid. Han ser oppblåst og pløsete ut; et og annet blodkar er sprengt, og selv i det svake lyset ser han at det svinnende håret begynner å gråne. «
En konge som kan være fryktinngytende med klør som også Cromwell skal oppleve:
«Du kan godt være munter omkring kongen, du kan slå av en spøk med ham. Men som Thomas More pleide å si; Det er som å leke med en temmet løve. Du kan ruske den i manen og dra den i ørene, men hele tiden går du og tenker; for noen klør...»
Om Anne:
«Forholdet hans til dronningen, nå mens sommeren nærmer sin offisielle slutt, er forsiktig, uvisst og fylt av mistillit. Anne Boleyn er nå fireogtredve år gammel, en mørk kvinne som nå er blitt så raffinert at ren skjønnhet føles overflødig. Tidligere var hun senet, nå er hun blitt kantete. Hun har sin funklende mørkhet i behold, litt blankskrubbet, litt avskallet her og der. De utstående øynene bruker hun meget virkningsfullt: Hun skotter bort på en manns ansikt blikket smetter unna, hun er uinteressert, likegyldig. En liten pause, kanskje bare et åndedrag. Så, langsomt, som om hun bare må, vender hun blikket tilbake på ham. Hennes øyne hviler på hans ansikt. Hun gransker denne mannen. Hun undersøker ham som om han er den eneste mannen i hele verden. Hun ser på ham som om hun ser ham for aller første gang og vurderer hvilken nytte hun kan ha av ham, ser for seg alle slags muligheter som han ikke engang har tenkt på selv. For offeret føles det som om dette øyeblikket varer en evighet, mens det går kaldt oppetter ryggen på ham. Selv om dette trikset i virkeligheten er enkelt, billig, virkningsfullt og stadig blir gjentatt, føler den stakkars karen at han utmerker seg blant menn. Han smiler tilgjort. Han brisker seg. Han blir litt høyere. Han blir litt mer toskete.
Han har sett Anne bruke dette knepet på herre og menigmann, på kongen selv. Han kan se mannen åpne munnen litt og bli hennes skapning. Det fungerer nesten alltid - men aldri på ham. Han er ikke ufølsom for kvinner, det skal gudene vite, bare ufølsom for Anne Boleyn. Det ergrer henne - han burde latt som. Han har gjort henne til dronning, hun har gjort ham til minister, men nå er de utrygge på hverandre, de er begge på vakt, de vokter på hverandre for å oppdage det ene lille glippet som roper ekte følelser og kan gi et lite overtak på den andre: Det er som om bare forstillelse kan gi dem trygghet. Men Anne er ikke flink til å gjemme seg; hun er kongens søte, omskiftelige lille pike, som glir ut og inn av sinne og latter. Denne sommeren har det hendt at hun har smilt i skjul bak kongens rygg eller skåret en grimase for å advare ham om at Henrik er i dårlig humør. Andre ganger har hun ignorert ham, gitt ham en kald skulder, latt det svarte blikket feie over rommet og lande et annet sted.»
Cromwell møter den tidligere dronningen:
«Katarina sitter ved peisen innhyllet i en kappe av meget fin hermelin. Kongen vil nok ha den tilbake, tenker han, hvis hun dør. Hun kikker opp, rekker fram en hånd han kan kysse: Motvillig, men mest fordi det er kjølig der inne, tenker han, ikke fordi nekter å hilse på ham. Hun er gulblek, og i rommet lukter det sykelig og vondt - en svak dyrisk eim fra peisen, en planteaktig stank fra gammelt kokevann, og en sur dunst fra en bolle som en pike skynder seg å ta vekk: Antakelig rommer den det oppkastede innholdet fra enkeprinsessens magesekk. Hvis hun ligger syk om natten, drømmer hun kanskje om hagene Allhambra, der hun vokste opp: de marmorlagte gangstiene, det sprudlende, krystallklare vannet i fontener, en hvit, slepende påfuglhale og duften av av sitroner. Jeg kunne stukket en sitron i saltasken og tatt med til henne, tenker han.»
Intrigene, maktkampene og ryktemakerne står i kø. Henrik vil ha en sønn, og ser muligheten til å kvitte seg med Anne. Planen er først å sette henne i kloster, men det ender med halshugging. Regien har Cromwell. Med seg i dragsuget tar Anne flere menn, deriblant kammertjeneren Harry Norris. Romanen er på 435 sider og boken har jeg kjøpt.
Sist sett
