Kort oppsummert i stikkordsform: Boksing, krim, fengselsfortelling, spenning, kontrahistorisk.
Enkel handling, klart og lettfattelig språk. Actionpreget innhold. Flate karakterer.
Passer for ungdom med lite lesetrening.
Å spørre om vi trenger bibliotekene nå som det finnes så mye informasjon, avdekker omtrent samme innsikt som å spørre om man trenger veikart nå som det er blitt så forferdelig mange veier
(Jon Bing i Morgenbladet 29.7.2005)
Eg veit ein stad under graneli
Eg veit ein stad under graneli,
ei stove med veggjer gråe.
Der bekken sutrar så lognt forbi,
i brauti stend symra blåe.
Når soli gyller på høge nut,
eg gløyma kan både sorg og sut.
Når motet minker og hug vert sår,
eg søkjer inn til di stille.
Der vonde røyster sin bane får
av tankar, reine og milde.
Og livets meining, den klårnar att,
ved neste gry tek eg atter fatt.
Eg vilde gjeve ein betre song,
men låg og vesal er evna.
So ta då dette fyr denne gong,
og elles so vil eg nemna:
Eg gjøymer minnet ditt, dag og natt,
og vil du ha meg, - so kjem eg att.
Oskar H. Kjørstad
Noe som kan gjøre det til en større forskjell innenfor litteratur, kan være fordi man må tilknytte seg til en bok mye mer enn et bilde eller et album. Det tar tid, og noen ganger krefter. Og derfor oppstår fordommer.
Det er vel en sånn kommentarkultur, kanskje spesielt i Norge. Men en ting med positivitet, er at det er en større merkelapp hvis du prater positivt om noe, enn hvis du rakker det ned. Ingen som forbinder noe med det en person misliker. Muligens det folk hater, men ikke i like stor grad som når noen liker noe. Det virker som negativitet til ting går som bakgrunnstøy.
Mindfulness hjelper oss til å forstå at lykkelige øyeblikk er som blomster som vi lukter på og så forlater, og ikke gullklumper vi griper tak i og hoper opp. Nydelige, skjøre blomster, like flyktige som våre liv.
Et av de rådene jeg har tenkt mest på det siste året, var fra et tv-program som heter Trygdekontoret. Det er et uhøytidlig aktualitetsprogram, og et av favorittprogrammene mine som går på tv. Hver episode har et spesifikt tema. Forrige sesong var det en episode som het Janteloven-spessial. Som vanlig var det Thomas Seltzer som var programleder, og panelet besto av Lene Alexandra Øien, Aune Sand og Petter Stordalen. Her er episoden. På slutten kommer Tor Erik Hermansen fra StarGate, et av de største musikkprodusentene i verden, og Seltzer spør han hva forskjellen er mellom de som gjør det stort, og de som ikke gjør det. Og da svarte Hermansen:
Det er mange ting, selfølgelig. Men i tillegg til talentet har de ofte en stor evne til begeistring. De er også fans av andre. Når de hører noe de synes er bra, blir de utrolig begeistra og har lett for å la seg rive med. De kjenner igjen når noen andre er gode til det samme - og bedre. Mens i Norge skal alle være så nøkterne. Når vi snakker om noen som har gjort noe bra, kommer vi med: "Den siste greia var ikke så bra." Eller "Jeg leser ikke krim, jeg." Alltid noe for å trekke det ned. Istedenfor å si: "Det er fantastisk!" Også for ting som man selv ikke liker.
(Du kan trykke på Samtale fortsetter om Janteloven-knaggen under spillevinduet for å komme til Hermansen)
Er det en grunn til at dette ikke skal gjelde for litteraturverden? Vet ikke om det finnes noen debatter på musikkfestivaler, som den mellom Anne B Ragde og Thomas Espedal, der debatten gikk ut på forskjellen mellom populær og smal litteratur.
Bør vi kjefte på folk som sier de ikke leser Jo Nesbø, bare fordi han er Jo Nesbø?
Vi eier ingenting. Og sånn sett er fotografering en eksakt vitenskap; i samme øyeblikk vi forsøker å fastholde den vi elsker, er hun borte.
Bergson agreed that experience is crucial - this is the main theme - but argued that it is not so much a matter of what as of how - not a matter of embarking on travels, adventures and love affairs but of experiencing everyday reality more intensely.
Bli i hvert fall ikke lektor, hadde han sagt, ikke steng deg inne i skolen. Hvis du absolutt vil bli det, så må det utelukkende være fordi du ikke gidder å bli noe annet. Dette mener jeg i fullt alvor, hadde han sagt til sin svigerdatter, før hun flyttet hjemmefra. Han kjente seg overvunnet. Alt han stod for, var blitt fjernet fra samfunnets dagligtale. Han gikk rundt i leiligheten i Jacob Aalls gate og tenkte over dette, kveld etter kveld, etter at Eva hadde gått og lagt seg. Tok seg noen akevitter, som han skylte ned med øl, passet nøye på at han ikke tok for mye, for han ønsket ikke å stille på skolen i bakrus, men nå og da hendte det likevel at det ble for mye. Akk ja, tenkte han, når han skulle legge seg, og forstod at det likevel var blitt for mye. Han kunne bli nokså opprørt av å sitte slik og tenke. Det verste var at han syntes han ikke hadde noe å si lenger. Bare til seg selv. En epoke hadde gått under, og han satt her og snakket med seg selv. En epoke hadde gått under, og med den Elias Rukla qua samfunnsmenneske, fordi han jo hadde stilt seg til rådighet for nettopp denne epoken, som offentlig oppdrager. Noen ny generasjon hadde han liten lyst til å bli oppdrager for, det hadde han for øvrig heller ingen forutsetninger for, for å si det mildt. Så enkelt er det, utbrøt han. Det er faen meg sånn det ligger an. Forfall på alle kanter.
Hans tendenser til for mye drikk hadde nok akselerert etter som årene gikk. Nå pleide han å sitte oppe om kveldene, etter at Eva hadde gått og lagt seg. Det hadde blitt en vane som virket beroligende på ham, han trengte den stunden helt for seg selv, men sine akevitter og øl. For det hadde skjedd noe med ham som han hadde vanskelig for både å forstå og forsone seg med. Og det var en gradvis tiltagende følelse av å være samfunnsmessig satt ut av spill. Det plaget ham sterkt, og han syntes også det var oppsiktsvekkende at det skulle forholde seg slik. Men det var liksom lite av det som ble budt ham som samfunnsmenneske som interesserte ham tilstrekkelig lenger. Verken TV eller aviser forsmådde å stimulere ham lenger.
Another example of their hatefulness while my danders up: in order to get themselves off the hook of sometimes liking uncool things, they refer to them as guilty pleasures, which is a ridiculous expression. What? So you like Abba, or Roger Moore as James Bond, but have been led to believe that this taste is somehow infra dig, so you style it a guilty pleasure, thus demonstrating youre sufficiently relaxed and self-deprecating to own up to it - when in fact the way you have chosen to express it lays bare your bland and inane obsession with the worthless trappings of the zeitgeist
Jeg vet ikke hvorfor, men iblant får jeg en fornemmelse at jeg snart skal dø... Enten skyldes det en diffus sykdom som ikke gir seg uttrykk i smerte og derfor til slutt forvandles til en åndelig tilstand, eller så er årsaken en tretthet som krever en søvn så dyp at det å sove ikke er nok - men det som er sikkert, er at jeg føler meg som en pasient som befinner seg i siste akt av sitt fatale sykeleie, og som omsider, matt og uten flere lengsler, lar sine kraftløse hender hvile på dynen.
Denne var utrolig bra. Altfor få spennende og, samtidig, intellektuelle bøker. Takk Koestler
Jeg liker rett og slett å ha bøker rundt meg, for jeg synes det er inspirerende og berikende. Men etter at jeg begynte å jobbe på Nasjonalbiblioteket, hvor jeg er omgitt av ekstreme mengder bøker, følte jeg ikke lenger noe behov for å ha så mange egne bøker hjemme. I tillegg var jeg så heldig å ha et tomt rom på hytta, så for noen år siden flyttet jeg mesteparten av boksamlingen min til hytta, hvor jeg innredet mitt eget lille bibliotek. Jeg er ikke opptatt av kvantitet, så jeg kvitter meg med bøker jeg ikke bryr meg om.
Det kan være. Så bra. Gleder meg til å ta fatt på den.
Ikke for å være en fjomp, men jeg så en youtube-video der allen prater om en middag han hadde med bergman, men artig at askildsen nevner de to.
Her er videoen
"Pessimisten er et menneske som er bekymret når det ikke er mer han kan bekymre seg over"
(Erich Maria Remarque)
Denne syns jeg var skuffende. Nå skal det sies at jeg at jeg kun leste de 100 første sidene, men jeg mener at man har fått et ganske godt inntrykk av boka når man har lest 1/3 av den. Jeg skumleste for sikkerhets skyld et kapittel senere i boka og ut fra det, så både tonen, språket, handlingen og opplegget temmelig likt ut som de 100 første sidene. (Kommentarene videre er kun basert på disse 100 sidene og det ene kapitlet.) Dette fremstod for meg som billig action-krim med påklistret hi-tech sci-fi-staffasje som ren gimmick. Her var det mafiavirksomhet, macho håndgemeng, militære elitesoldater, hemmelig superpoliti, god gammeldags katt/mus-jakt, maskingevær og en omtrent uovervinnelig helteskikkelse. Bortsett fra alle de duppedingsene som forfatteren har funnet på kunne dette like gjerne vært en action-krim satt til nåtid i nesten hvilket som helst kriminelt mijø i øst-europa.
Jeg "slumpet" også over etterordet hvor forfatteren skriver varmt og hengivent om Bringsværd (som jeg liker veldig godt) og prøvde virkelig å gi boka en ny sjanse etter det, men uten hell. Den historien som ble brettet ut over begynnelsen av boka ga meg rett og slett ingenting, beklageligvis.
De momentene du bringer opp her tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Da skal jeg i alle fall vente, hahaha!
"Those who try to outshine others, dim their own light"
(Visdomsord som sto skrevet på en tépose jeg nettopp tilberedte)