Bokelskere.no

Likte denne trilogien veldig godt jeg også, men syns at avslutningen ble atlfor forutsgibar selv om jeg vet at den kunne ikke ha vært avsluttet på en annen måte heller. Verdig avslutning absolutt, men syns de to andre bøkene i trilogien var hakket bedre enn den tredje. Syns det var et kjærlighetsforhold som tok altfor mye plass i denne tredje og siste boka som ødela litt. Den delen tok for mye plass.

Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?

(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?

Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.

Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.

Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.

Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.

Jeg trodde nesten det var noe galt med meg, for jeg lo ikke jeg heller og syns ikke den var så morsom, mens andre syntes den nærmest var hysterisk. Så glad for å høre at flere ikke falt for boka:)

Syns den var skuffende. Ikke morsom i det hele tatt og syns boka var på en måte litt overanstrengt. Forfatteren prøver for hardt.

Ingen årsak:) Vet det har gått før og at det går i reprise, men har ikke sett alle episodene selv så fin anledning å få det med seg. Interessant er det uansett:) Selv har jeg ikke noe som kan ta opp programmene som går på tv, men det gjør meg ikke noe. For er stort sett våken og får med meg det meste likevel:)

Takk:) (Og jeg er alltid ærlig i omtalene mine:) Jeg gir alltid forfattere jeg ikke har lest noe fra før av en sjanse til og liker jeg ikke forfatteren etter to bøker (sånn er det med alle forfattere) da gir jeg opp. Så det spørs om jeg vil like ham bedre etter Mengele Zoo eller ikke. Har forstått det sånn at han er en særegen forfatter. Håper bare han ikke er altfor sær for meg. Men hvis jeg ikke liker ham etter Mengele Zoo kommer jeg nok ikke til å lese mer av ha,. Jeg gir ikke forfattere mer enn to forsøk. Så det er harde bud, haha:) Så forfattere får alltid bare en sjanse til av meg og liker jeg ikke det de skriver da, gir jeg de opp:) Huff. føler meg slem, men det er jo så mange bøker som skal leses og som jeg vil lese, så da er det nødt til å være sånn. Vet ikke når jeg kommer til å lese Mengele Zoo. Det blir vel ikke før neste år. Må ha Nøkkelmakeren litt på avstand før jeg begynner å lese Mengele Zoo. Få bort skuffelsen først:)

Min regel når det gjelder forfattere jeg ikke har lest noe å av før, er å lese minst to bøker før jeg gir opp den og den forfatteren osv. Minst en sjanse til på hver forfatter. Det er min regel:) Så var uheldig av bokvalg, men gir ham en sjanse til senere. Vet ikke når. Har jo Mengele Zoo stående ulest i hylla og den er jo hans mest kjente. Skal lese den og gi ham en sjanse til, men ikke med det første. Alt til sin tid. Må få mer avstand fra Nøkkelmakeren før jeg begynner på Mengele Zoo, når skuffelsen i kroppen har lagt seg:)

Tynne bøker er som regel lettleste, men ikke i dette tilfellet. Brukte noen ekstra dager på å lese ferdig denne. Les hvorfor!

Gert Nygårdshaug er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, men det er en forfatter jeg har hørt mye om. Jeg har hans mest kjente bok Mengele Zoo stående ulest i hylla. Hvorfor jeg ikke har lest den ennå, må du ikke spørre meg om. En dag skal den leses. Jeg aner ikke når. Sånn er det å være en bokelsker. Man drukner i bøker, men vet ikke alltid hvilken bok man skal lese og ofte blir alt et tilfeldig valg. Men nok om det. Jeg har som sagt ikke lest noe av Nygårdshaug før så det var helt sikkert på høy tid for av og til føles det ut som jeg er den eneste her til lands som ikke har lest noe av ham ennå. Nå er jeg ikke lenger en av dem. Og mitt første "møte" med Nygårdshaug ble dessverre en gigantisk skuffelse!

I boka Nøkkelmakeren møter vi Melkior Mussenden som er gift med Mathilde. De bor i en landsby der alle kjenner hverandre og alle har sine faste rutiner. Melkior er førtidspensjonist. Han var tidligere urmaker, men han setter den hobbyen fortsatt høyt hjemme. Steller med sine klokker og styrer med sitt. En kveld han gjør sine vante rutiner, blir han satt ut av prikking og en slags indre uro. Noe han ikke har opplevd før og skjønner ikke hva det kommer av, og han er besatt av tanken på hva som er forkskjell på det å være innenfor og utenfor tiden. Han er veldig filosofisk av seg og tenker ofte på det med tiden. Men han vet ikke hva prikkingen i kroppen kommer av og det kommer og går av seg selv, og etter hvert begynner han å innbille seg ting. Har det også noe med tiden å gjøre? En dag kommer det en fremmed kar til landsbyen. Den mannen går gjennom kornåkrene i landsbyen og virker litt lost. Han kommer til landsbyen for å starte sin egen bedrift. Han er nøkkelmaker og har tenkt å skaffe sitt eget lokale. Men hvorfor virker mannen så hemmelighetsfull når han først kommer til landsbyen? Er det noen grunn til det?

Høres ut som en spesiell bok dette, ikke sant? Det var det også, på mange måter. Jeg liker spesielle bøker. Spesielle bøker som skiller seg ut litt, men dessverre ble ikke denne en av favorittene mine. Jeg irriterte meg grønn over boka av mange grunner. Det første er fortellermåten. Jeg hatet fortellermåten. Den føltes mer "opprammsende" enn "fortellende". Savnet litt mer "direkte tale" eller hvordan jeg skal kalle det istedet for at ting er "oppsummert". Og forfatteren var meget sparsommelig på avsnittene. Savnet også mer liv i karakterene. Oppfattet de fleste som veldig flate, som pappfigurer selv når de forsøkte å være litt humoristiske, men denne boka hadde dessverre ikke min type humor og jeg opplevde innholdet som veldig stivt og tørt. Boka kunne ha blitt lest ganske fort, men det gikk litt tregere enn forventet fordi innholdet fenget ikke noe særlig og da går lesingen gjerne tregere.

Jeg prøvde mange ganger underveis å like boka, men klarte det bare ikke og var vel bare lettet over å bli ferdig med Nøkkelmakeren og lese i en annen bok istedet. Trist når det er sånn, men slikt skjer. Det er ikke første gang. Man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig. Heller ikke meningen å virke så brutal, men jeg er bare ærlig, som vanlig. Denne boka var slett ikke noe for meg.

Vinteren er ikke min favorittid det heller. Er og alltid blir et høstmenneske. Men heldigvis har ikke vinteren kommet riktig ennå. Bare rimfrost, men det holder enn så lenge. Det er for tidlig med snø. Vil bare ha snø på julaften og så kan det bare forsvinne igjen for min del for ski har jeg ikke gått siden skoletiden (mareritt å gå på ski, fikk aldri taket på det), så skiene får bare støve ned i garasjen for min del. Skal ikke ta dem frem denne sesongen heller.

Tidligere i uka, tett før helga ble jeg ferdig med Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Glad jeg er ferdig med den for den var temmelig kjedelig, og brydde meg ikke om karakterene så det var traurig lesing ...Håper å få til en anmeldelse av den i morgen.

Og jeg er snart ferdig med nattlektyreboka: Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Regner med at jeg blir ferdig med i natt og i helga skal jeg lese videre i Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand der jeg velger å lese noen vandrehistorier av gangen hver dag.

Og nå, når kaffetrakteren er ferdig med å koke, skal jeg drikke kaffe og fortsette å lese i stuelektyreboka: Rovdyret av Jan - Erik Fjell. Så går ikke tom for bøker eller kaffe denne helga heller.

Senere i kveld skal jeg se en fransk slasher (ser skrekkfilmer og slashere på enn språk) som jeg bestilte fra platekompaniet som "heter": Among the living. Godt å se at andre har det litt jævlig også når man selv har det jævlig haha. Neida, men har alltid hatt en fascinasjon av skrekk og slashergenren helt siden jeg var lita. Heller det enn romantiske komedier!

God helg.

Ps: (Vibeke, du er interessert i seriemordere som jeg er har jeg lagt merke til og hvis du sliter med søvnmangel som meg, eller bare er våken om natta bør du få med deg tvn-programmet: Seriemorderne. Det går bare på hverdager, på natta. Husker ikke klokkslett, men det er i to-tre tiden, og som sagt, kun på hverdager på nattid. Så hvis du er våken da bør du få med deg det for det er meget interessant. Det heter Seriemorderne på norsk, men originalt heter det Born to kill? De lager profil av en seriemorder i hvert program og på slutten av programmet drøfter ekspertene om seriemorderen er født til å drepe eller om det er arv og miljø som er årsaken. Meget spennende og interessant. En dokomentarserie hvor eksperter som går i dybden av seriemordere. Du finner det sikkert på youtube hvis du ikke er våken om natta:)

Virker som om alle elsker den boka bortsett fra meg. Jeg leste den i mars i år, uten forventninger, likevel klarte jeg ikke å like boka noe særl g. Jeg liker særa bøker og særa folk, men tror innholdet ble rett og slett for sært for meg. Så jeg ble dessverre ikke fan av boka.

Koselig at vi har noe til felles selv om vi ønsker det var en annen sitiuasjon, men av og til svikter helsa, enten vi liker det eller ikke. Sånn er det bare:/ Men greit å vite at man ikke er helt alene om det. Og at vi alltid har bøkene. Bøker svikter aldri, heldigvis:) å det er kjekt med foreldre som stiller opp, ha bøker å lese i og dere å diskutere bøker med. Da føler man seg ikke helt "bortkastet" eller hva jeg skal kalle meg. Må bare skjerpe meg og bli mer aktiv på bokelskere:) Man må alltid sette seg et mål:)

Og skulle ønske vi fikk mer muligheter her i livet begge to:)

De utvalgte ungdommene fra Engelsfors som ble brakt sammen helt tilfeldig i første bok, Sirkelen, står nå mot sin livs viktige oppgave i denne tredje og siste boka i Engelsfors - trilogien, Nøkkelen. Men stoler de nok på hverandre til å klare det?

I fjor leste jeg Sirkelen og Ild av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren, og nå har jeg med boka Nøkkelen endelig fått lest hele trilogien. Og hva syns jeg? Fikk trilogien en verdig avslutning eller forventet jeg noe mer? De tidligere bøkene Sirkelen og Ild likte jeg utrolig godt. Da var konseptet noe "nytt" spennende og hadde mye fart og magi. Det hadde også den siste boka som var en murstein på over 800 sider, men det jeg savnet aller mest var den magien og farten som de to tidligere bøkene hadde.

Det jeg irriterte meg aller mest med denne tredje og avsluttende boka er at kjærlighetspartiene tar altfor stor og unødvendig plass. Det gjentas til det kjedsommelige og oppleves mest som masete enn spennende og fascinerende. Skjønner jo at dette er ungdomsbok og da "må" man ha med litt kjærlighet og følelser. Skjønner det, men det trenger ikke å overdøve de andre partiene i boka, noe jeg opplevde at det gjorde. Det gjorde meg nesten forbanna og oppgitt til slutt. Jeg ville ha magi, mer overnaturlige elementer og enda mer spenning! Boka består jo en del av disse ingrediensene også, men ikke nok. Det ble mest "kliss" og følelser som måtte utforskes. Det ble jeg lei av å lese om i lengden. Når man leser en avsluttende bok i en trilogi så forventer man jo noe mer enn kjærlighetsdrama.

Jeg sier ikke at denne siste boka i trilogien er dårlig. Det er den ikke. Det skjedde noe nesten hele tiden og selv om det meste var forutsigbart ville jeg lese videre for å se om jeg virkelig hadde rett eller ikke, og jeg ville jo vite hvordan eller om disse utvalgte ungdommene ville klare å løse den umulige oppgaven de hadde fått fra folka som kaller seg for "Rådet". Oppgaven til de utvalgte er å redde verden fra å gå under, men går det virkelig an og det er alltid et spørsmål om tid. For det er alltid noe som skjer underveis og de utvalgte får med tiden vanskeligheter med å stole på hverandre. For nye mennesker dukker opp underveis og det er om å stole på de rette folkene. Det er det boka egentlig dreier seg om. Det å stole på seg selv og de rette folkene. Men er det av og til nok? I alle situasjoner? Det er det boka og hele trilogien egentlig handler om.

Nøkkelen var for meg en altfor forutsigbar avslutning, men likevel er jeg glad for å ha lest denne og de andre bøkene i trilogien. Jeg likte som sagt de to forrige bøkene hakket bedre enn denne siste, men selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen, har den heller ikke kunnet blitt avsluttet på en annen måte. Trilogien ble avsluttet på "rett" måte. Men savnet det store klimakset og spenningsnivået. Noen skikkelige overraskelser som aldri kom. Man forventer seg en god del overraskelser når en bok er på over 800 sider, men det var forfatterne altfor sparsomme på, dessverre. Men man kan vel ikke få alt. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen på boka eller trilogien, vil jeg likevel savne noen fra persongalleriet og som jeg aldri får møte igjen. Men alt tar jo slutt en gang.

PS: Siden fantasy er en stor favoritt i markedsføringsbransjen nå for tiden, så ønsker jeg meg en bok som består av grøss og fantasy uten kjærlighet. Hadde blitt veldig glad om noen kunne ha skrevet en slik bok. Da hadde jeg blitt fornøyd! Er lei av at kjærlighetspartiene i fantasysjangeren generelt tar så stor plass.

Jeg har et spørsmål :) Jeg ønsket å vise to forskjellige hyller på bloggen min, både hva jeg leser og hva jeg har lest f.eks., men da jeg prøvde å kjøre to skript ble det bare tull, og hyllene blandet seg til en sammensurium. Finnes det noen måte å ordne det på?

Forsto det og vi har visst mye til felles:) Men har vel vært oftere hos foreldrene mine enn du siden jeg ikke har nettverk ellers. Har ikke venner, kjæreste osv ... så er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka fordi de syns synd på meg og jeg synes synd på meg selv haha... Er ikke der hver helg, men litt spontant. Er der en gang i uka, men stort sett på forskjellige dager så det er ikke snakk om hver helg. Tar det som regel som det kommer.

Jeg savner kjøring fordi det var litt av friheten jeg hadde. Kjøre til jobb osv. Men jobbkontrakten min gikk ut i januar og har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Kjedelige greier. Sitter igjen med ingenting føles det ut som. Har jo bøkene, men skulle ønske livet hadde mer å by på enn bare bøker, men når man er sykmeldt og arbeidsledig på ubestemt så må man bare "akseptere" situasjonen. Det er det jeg strever mest med:)

Litt sent ute med mitt bidrag denne helga, men bedre sent enn aldri ... Har nettopp vært hos foreldrene mine. Var der fra fredag og frem til nå. De bor bare 20 min unna med bil, ikke verst det:)

Jeg har nettopp blitt ferdig med Nøkkelen, siste bok i Engelsforstrilogien av Mats Strandberg og Sara B.Elfgren. Det var en fantasytrilogi for ungdom. Og jeg skal nå begynne på Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Og den nye nattlektyren er Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Ved siden av leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Og godt å vite at du har fått leselysten tilbake. Ha en god helg videre. Jeg skal fortsette å lese videre i bøkene mine. Ikke så mye annet å finne på.

Kjipt at jeg blir hentet og fraktet av foreldrene mine for har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Både legen og nevrologen har gitt meg kjøreforbud inntil videre pga svimmelheten og det er kjipt. Savner å kjøre. Men, men, man får ikke lov til alt her i livet, tydeligvis.

Er du som Billie Ve og er redd for alt mulig, eller er du modigere enn henne og kanskje til og med ikke redd for noe?

Møt Billie Ve. Jenta som er redd for absolutt alt! Og hun må bare gjøre ting hun ikke liker å gjøre. Hun må for eksempel gå orientering og gå på håndballtrening fordi foreldrene hennes vil at hun skal være mer aktiv. Selv hater hun begge deler. Samtidig er Billie veldig opptatt av sykdom. Hun leser alt om sykdom og innbiller seg fort at hun har det ene og det andre. Dessuten går hun ikke overens med noen. Hun går ikke overens med de andre håndballjentene eller noen i klassen. De er bare ute etter å være ekle mot henne. Hvordan skal hun holde ut? Ikke nok med det; hun får invitasjon til å være med på klassetur. Læreren tar henne og "klassekameratene" hennes med på klassetur til skogs og Billie bare håper at turen blir avlyst, men det blir den selvsagt ikke. Bare noen dager før har hun sett en plakat i hennes nærområde om grimarer, men hva er grimarer? Uansett, det høres ut som noe farlig og hun er redd for at hun kanskje kommer til å møte grimarer (hva det nå enn er) i skogen. Og Billie Ves verste mareritt blir til virkelighet når hun forsvinner fra de andre. Vil hun finne veien tilbake eller blir hun lost for alltid?

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg fikk den i posten, men så nysgjerrig som jeg er leser jeg alle bøkene jeg får. Så om bøkene er kjente eller ikke, gjør ikke meg noe for jeg leser stort sett alt og fra alle målgrupper. Så kan godt si at jeg er en altetende leser! Denne boka er en blandig av spenning, mysterie og humor. En liten godtepose. Man blir kjent med hovedpersonen Billie Ve på godt og vondt, og livet hennes tar mange rare vendinger. Hun roter seg bort i de utroligste ting. Selv om boka var forutsigbar for min del, var boka underholdende på mange måter likevel. Det var lett å se for seg Billie Ve som person og alle situasjoner hun havner opp i underveis. Hun er meget levende og har noen livlige tanker selv om de er litt dystre, nesten sarkastiske. Hun tenker det verste om alt, men hun får det ofte til å virke komisk også. Man vil bare tro og håpe det beste for henne, men å være Billie er visst ikke bare, bare. Hun havner opp i den ene underlige situasjonen etter den andre og vi lesere blir hengende med.

Selv om boka var forutsigbart for min del og at jeg visste hvilken retning dette ville ta, er det ikke den verste boka jeg har lest i år. Jeg har lest mange bøker som er beregnet for barn og ungdom i år som har vært umåtelig kjedelige og handlingsløse. så denne var heldigvis en av de bedre. Et lite moderne eventyr, og syns det hadde vært litt morsomt hvis denne boka ble gjort om til en tv-serie. Konseptet hadde passet så utrolig godt til det. For handlingen har en stor dose fantasi, spenning, kreativitet og humor. Så det hadde blitt et fint lite tv-konsept, mener jeg i alle fall. Tror kanskje handlingen hadde passet bedre inn i en tv-serie enn bokformat?

Billie Ve er vel litt forutsigbart for oss voksne, men likevel syntes jeg at den var underholdende, hadde sine spennende høydepunkt og morsomme øyeblikk. Billie Ve var i hvert fall noe for seg selv og tror nok at boka blir satt pris på som høytlesing av lærere som underviser de yngste skoleklassene.

Tidligere denne uka ble jeg endelig ferdig med evighetsboka: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones. Den brukte jeg nesten i underkant to måneder på å lese ferdig. Sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Men handlingen var så treg at jeg slet virkelig å bli ferdig med den og jeg avbryter ikke bøker lenger. Det gjorde jeg da jeg var yngre, men nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner på.

I helga skal jeg lese videre i Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren. Det er tredje og siste bok i Engelsforstrilogien og har snart kommet halvveis i boka. Og i natt blir jeg vel ferdig med Billie Ve av Julia Kahrs. Ved siden av alt dette leser jeg: Too good to be true: The colossal book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand.
Så har mer enn nok med lesestoff denne helga også og godt er det.

Skulle egentlig på dåp til det andre tantebarnet mitt i dag, men jeg kom meg dessverre ikke i vei selv om jeg var innstilt på det. Sliter jo med svimmhelhetsanfall og kvalme, spydde i natt og da blir jeg ekstra sjanglen dagen etterpå (Føles ut som jeg har hatt fyllesyke i snart to år nå) . Så måtte bare droppe det selv om det ga meg dårlig samvittighet. Det er ikke lett å bli tidlig gammel. Lei av å sitte fast i en kropp til en 90 åring haha.

Og nå er det snart på tide med Farmen. Må jo se litt trash tv også ...