Bokelskere.no

For en gangs skyld får jeg langhelg jeg også. Fikk ingen innklemt dag forrige helg.... hmpf, men nå skal det bli godt med fri i hele fire dager! Jeg skal boikotte alt som har med feiring denne helgen. Er ennå ikke i form og 17.mai sluttet jeg å feire for mange år siden. Pinse har jeg ikke hatt noe særlig forhold til. Hadde det før da jeg var barn, men den tradisjonen tok slutt. Er ikke spesielt lei meg for det. Har aldri vært særlig sosial likevel. Liker best å få være i fred med bøker, egentlig:) Kan ikke noe for at jeg er så sær:)

Så jeg skal være hjemme alene i leiligheten og jeg har som planer å lese: Å bli ferdig med The girl next door av Jack Ketchum, som er delvis basert på en sann historie. Og jeg har også tenkt å bli ferdig med Mørke rom av Gillian Flynn (har bestemt meg for å gi henne en sjanse til selv om jeg ikke likte Gone girl). Og hvis jeg får tid til overs, skal jeg begynne med I know what you did last summer av Lois Duncan (har sett filmen hundrevis av ganger, men aldri lest boka. Ikke den beste skrekkfilmen jeg har sett. Den er helt ok. Er spent på boka).

Forhåpentligvis blir det fint vær ute slik at det går an å sitte ute på verandaen og nyte bøkene med litt kaffe til. Vi får se hvordan temperaturen blir:)

God langhelg og feiring:)

"Ikke fortell det, vis meg!" Det passer om denne historien, som viser meg gjennom sin enkelhet forfatterens forhold til familien, livet, tegning,sin oppvekst, uten å overdrive på noe som helst plan. Dette er kunst, det er sårbart og nakent, dette er det jeg vil ha! Jeg skulle ønske boken varte mye lenger, eller egentlig ikke, men måtte den ta slutt? Bookhangover much! Ikke les dette, les den boken, den lever!

En historie om å finne seg selv, homofilitet, oppvekst og familierelasjoner som til tross for sin solide helhet ikke traff meg sterkt nok sånn all over. Det er en slags kjølig distanse over fortellermåten, som kanskje gjenspeiler ting slik de faktisk opplevdes for hovedpersonen, men som også gjør det vanskelig for meg som leser å virkelig falle inn i dette universet. Jeg liker liker ikke at boken går fra å først framstå kronologisk til å hoppe i tid, ikke på en slik korte tilbakeblikk måte, men med lengre sekvenser. Jeg falt heller ikke for den overdrevne bruken av litterære referanser som til en viss grad forutsetter at man er ganske belest/informert på forhånd til å kunne dra fullstendig nytte/glede av. Men boken fortjener likevel et greit terningkast fordi det tross alt de nevnte faktorene er en god fortelling, som er bra tegnet, med finurlige detaljer, og især forholdet mellom hovedpersonen og foreldrene er tidvis bra og innsiktsfult framstilt.

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Jeg leser litt Norske romanserier jeg også. Snart lest ferdig hele Fossefall-serien og når jeg er ferdig med den skal jeg ta fatt på Nattmannens datter. Slike bøker gjør godt for et lite avbrekk fra de andre bøkene.

Noen ganger må man få ta sine egne valg.

Cassia vender Samfunnet ryggen. Hun flykter fra et trygt og godt liv i bytte med det ukjente. Hun stoler ikke på Samfunnet lenger, som hele tiden har holdt henne under oppsyn og som har tatt alle valg for henne, det er nemlig Samfunnet pliktet til å gjøre med alle. Men Cassia er lei av det forutsigbare livet, og etter at hun fikk se en annen livspartner for henne på skjermen enn Xander, må hun gjøre det som føles rett. Etter å ha blitt litt kjent med Ky som hun så på skjermen i noen sekunder etter at hun haddde fått sin utvalgte livspartner blir hun fortvilet når Ky blir flyttet til et sted utenfor Samfunnet. Hun velger å følge hjertet ved å flykte fra Samfunnet for å finne ham. Hun vet godt at det er farlig og kan sette livet hennes i fare. Sammen med noen andre velger hun likevel å flykte og gjøre det hun føler er rett. Det er på tide å ta egne valg.

Flukten er bok to i Matched-trilogien hvor vi følger videre med Cassia og hvordan hun lengter etter å ta egne valg. Hele livet har Samfunnet bestemt alt for henne, alt fra familie, hvor hun skal bo, jobb, hvem hun skal tilbringe resten av livet med osv... Og hun tar et valg ingen har gjort før henne. Å vende Samfunnet ryggen. Samfunnet som har strukturert hele hennes og de andres liv. Og etter å ha sett det ukjente ansiktet noen få sekunder på skjermen etter at hun har fått sin utvalgte livspartner tidligere, må hun finne ut hvem som egentlig er hennes livspartner. Derfor velger hun å bli bedre kjent med ham istedet for den utvalgte og det er derfor hun velger å lete etter ham når Samfunnet flytter ham bort.

Gjennom hele boka får vi se og vite ting fra Cassias og Kys perspektiv i annenhver kapittel. Syns det er en grei måte å gjøre det på å få innblikk i begge to, men likevel syns jeg ikke jeg blir bedre kjent med dem. Dette er tross alt en oppfølger i en trilogi og da forventer jeg at både hovedkarakterene og andre karakterer skal vokse og utfolde seg mer enn bok to, men syns på en måte ikke at noen av karakterene har gjort det. De har ingen tydelig personlighet og fremstår for meg som noen pappfigurer som jeg lett kan blåse på slik at de velter. Det blir for tynt. Det blir ofte gjentagelser om hva de føler for hverandre, hva de tenker, og hva de bør gjøre. Men de stoler hverken på hverandre enn seg selv. I alle fall virker det ikke slik. Hvorfor bruke så mye energi på noen man ikke stoler fullt og helt på?

Med en tittel som Flukten forventer jeg at det må være en spennende reise med mye farer og spenning, men det var det svært lite av, spesielt med tanke på at boka er på nesten 400 sider! Joda, noen farer og motganger oppstår, men de store spenningskurvene uteblir helt. Spenningen er ikke til å ta og føle på. Det er meget skuffende. Hadde forventet noe mer fra en oppfølger.

En annen ting som irriterte meg var at boka kunne godt å ha vært gjennom litt skarpere korrekturlesing. Det var noen skriveslurv her og der som gjerne kunne ha vært unngått. Jeg kan ikke noe for det, men jeg legger fort merke til sånt.

Flukten er ingen stor oppfølger. Med en så svak oppfølger er jeg redd for hva jeg kommer til å møte i bok tre. Har forfatteren spart på all spenningen til den boka eller kommer det til å bli en like langdryg affære som bok to? Det gjenstår å se. Det er ikke den verste oppfølgeren jeg har lest, men det er en oppfølger som er lett å glemme. Ingen minnerik leseopplevelse, dessverre.

Ikke alle har innklemte dager. Jeg fikk dessverre ikke det. Men det hindrer meg ikke fra å lese likevel:)
Natt til fredag ble jeg ferdig med The fault in our stars av John Green. Bra bok, men ble ikke så overbegeistret som mange andre, dessverre.
Har kommet midtveis i bok to i Matched - trilogien: Flukten av Ally Condie. Den er så som så. Ikke helt det store, men greit nok tidsfordriv.
Og skal til å begynne på Mørke rom av Gillian Flynn. Så håper jeg rekker å lese litt denne helga også selv om jeg skal på to års dag på lørdag. Grøss og gru. Jeg har aldri likt bursdagsfeiringer:)
God helg!:)

Hvem sier at livet er en dans på roser?

Hazel er en 16 år gammel jente med kreftdiagnose. Hun isolerer seg ofte inne på rommet, noe som gjør foreldrene hennes meget bekymret og melder henne på en support - gruppe for ungdom som deler hennes tilværelse; ungdom med kreft. Hazel har ikke lyst, men skjønner hun ikke har noe valg. Å bli medlem av den samtale gruppen viser seg å ikke være så dumt likevel. For der møter hun en fyr som tar henne med storm og forandrer tilværelsen hennes fullstendig.

Dette skal vissnok være en romansensasjon for ungdom nå for tiden, men også voksne har blitt bergtatte. En roman som har rørt hjertene til folk verden over. Det er sjelden jeg leser romaner som berører folk og enda sjeldnere leser jeg bøker som inneholder kreft. Hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg har ikke noe i mot å lese slike bøker. Det har bare ikke vært naturlig eller hvordan jeg skal forklare det. Grunnen til at jeg valgte å lese The fault in our stars er at jeg har nesten ikke hørt om andre bøker det siste året av folk på youtube og bokbloggere. Jeg måtte selv lese og finne ut av hva som er så spesielt med denne boka.

Boka fikk meg ikke til å gråte. Hvis jeg tenker meg om er det ikke en eneste bok som har fått meg til det selv om jeg har lest en del triste og vemodige bøker oppgjennom årene. Men jeg blir bare aldri berørt på den måten. Misforstå meg ikke. Denne boka er fin og tankevekkende på mange måter, men den fikk bare ikke frem en eneste tåre hos meg selv om jeg likte hovedkarakterene godt og ville bare deres beste. Det som irriterte meg litt gjennom boka var måten Hazel og Augustus snakket med hverandre på. Det blir litt veslevoksent og påtatt til 16-17 åringer til å være. Dialogene føltes ikke helt naturlige ut for meg. Jeg tror på at selv de unge snakker om dype ting, slik som Hazel og Augustus gjør, men det var måten de ordla seg på som irriterte meg litt. Jeg tror på at de er såpass glade i hverandre at de stiller opp for hverandre uansett og det skjønner jeg. Som sagt, ikke alle dialogene mellom de to var helt troverdige. Men det er min mening om den saken.

The Fault in Our Stars er en fin, trist og tankevekkende roman både for ungdom og voksne. Om det å være ung og ikke få ta en del valg selv som kanskje mange av oss tar for gitt. Selv om dette er en sterk og seriøs bok om et alvorlig tema, nådde den dessverre ikke helt hos meg. Men jeg er likevel glad for å ha lest den.

Driver, som forutsett, fortsatt med "Jonathan Strange & Mr Norrell" av Susanna Clarke, og har forsåvidt også begynt på "The Iron King" av Julie Kagawa, som jeg synes er veldig godt skrevet og underholdende.

Ten years ago, on my sixth birthday, my father disappeared.
No, he didn't leave. Leaving would imply suitcases and empty drawers, and late birthday cards with ten-dollar bills stuffed inside. Leaving would imply he was unhappy with Mom and me, or that he found a new love elsewhere. None of that was true. He also did not die, because we would've heard about it. There was no car crash, no body, no police mingling about the scene of a brutal murder. It all happened very quietly.

"The Iron King," av Julie Kagawa.

En veldig god innledning på en interessant bok.

Hadde en god del brevenner i min ungdom, både norske og utenlandske. Noen hørte jeg ikke fra på flere år før de fant meg på facebook. Litt morsomt:)

Det er bare å kose deg:)

Jeg liker ikke lydbøker, men jeg har også Radioteaterest versjon. Personlig foretrekker jeg å høre på Radioteaterets versjon av bøker istedet for vanlig lydbok. Det skaper mer stemning og De dødes tjern som radioteaterets versjon er helt ypperlig. Har hørt den mange ganger. Anebfaler også gjerne Radioteaterets: Døde menn går i land:)

Ingen årsak. Håper den faller i smak. Selv leser jeg den hver påske og går aldri lei:) Kos deg!:) Håper å få vite hva du syns om den.

Helga er snart over og det er allerede mai. Tiden går altfor fort for min del...

På fredag ble jeg ferdig med The Reader av Bernhard Schlink. (Fantastisk bok! Og fin film!).
Har så vidt begynt på The fault in our stars av John Green (syns dessverre at den er litt oppskrytt så langt, men vi får se). Og jeg skal til å begynne på Flukten av Ally Condie, bok 2 i Matched -trilogien. Var ikke helt heftig og begeistret over bok 1 (Cassias valg), men prøver likevel med bok 2:)
God helg:) I hvert fall det som er igjen av den:)

Takker for alle svar og jeg er ferdig med denne diskusjonen nå:)