Er spent på hva du syns til slutt:) Syns det er morsomt å sammenligne bøker:)
Hei!
Monica Kristensen ja ... henne skal jeg lese litt senere i høst. Har boka Kullunge på hylla, så den skal jeg lese senere etter å ha lest andre bøker først. Og jeg gleder meg. For jeg liker å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av før. Det er alltid spennende.
I hele uka her har det regnet og det blir ikke sol/oppholds før søndag/mandag. Så vi får se. Men uansett vær, bøker kan leses uansett:) Blir ikke furten om jeg må sitte inne eller ute for å lese. Så bøker er kjekt sådan:) De er bærbare:)
Og det er bare en uke igjen av ferien. Jippi! Ikke at jeg lengter å komme meg tilbake til jobb og jeg savner heller ikke noen av dem jeg jobber med, men det skal bli godt med rutinemessige dager igjen. Liker ikke følelsen av å "råtne opp". Men syns jeg har vært flink i disse tre ukene selv om det har vært hardt. Jeg har i alle fall ikke begynt å krafse på veggene ennå:) Så jeg får holde ut en uke til.
Denne helga leser jeg: Brødrene fra Iron House av John Hart som er meget spennende. Jeg er snart ferdig med den. Kommer til å lese den ferdig enten i dag eller i natt. Jeg elsker John Harts skrivestil. Har lest en bok av ham fra før og jeg gleder meg til å lese enda flere. Så hvis dere liker hardbarket krim/thrillere, så gjerne sats på ham.
Og jeg har så vidt begynt på Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley som jeg har vært nysgjerrig på lenge. Og jeg liker den godt så langt. Hovedpersonen er en 11 åring som prøver å løse mystiske drap og andre ting. Hun minner meg en blanding av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig blanding. Så gleder meg til fortsettelsen. Og hvis det blir tid til overs, som det sannsynligvis blir ... så skal jeg begynne på Shiver av Maggie Stiefvater. Ungdomsfantasy med ulver i stedet for vampyrer. Jeg syns ulver er fascinerende dyr! Ungdomsfantasy er ikke min favorittsjanger og ikke det jeg leser mest av, men jeg syns det er artig å lese en gang i blandt. For å se hva ungdommer (og voksne da) leser nå for tiden. Og det er bare sunt å drømme seg litt bort også:)
God helg!:)
Haha, skjønner ikke hvorfor innleggene mine alltid blir så lange.
Leste den tidligere i år. Syntes den var litt småtam:(
Bøker lest i 2013
Ikke alle er til å stole på ...
Mange her til lands føler seg nok ensomme til tider, og det gjør også Riktor, som er bokas hovedperson. Han bor alene, og har aldri hatt en kvinne i sitt liv, skjønt at han skulle ønske han hadde det. Men samtidig trives han også å være enslig og helt alene. Nærmest ikke-eksisterende. Han har hverken slekt eller venner. Han trives med å være i parken og observere menneskene som oppholder seg der, og han trives i jobben. Han jobber på Løkkas sykehjem hvor han tar seg av gamle og syke mennesker. Kollegene hans syns han er en stille fyr, men trivelig og pliktoppfyllende. De aner ikke noe om hans mørke side, og han er vel en moderne versjon av Dr. Jekyll & Mr Hyde. To i en og samme person. En god personlighet og en ond, og av og til kan den onde personligheten ta over. Det er et interessant konsept, og jeg tror vi alle har en lys og mørk side. Ikke i like alvorlig grad som Riktor, men vi har som kjent både en positiv og en negativ utgave av oss selv.
Jeg har lest mange bøker av Karin Fossum. Det gjorde jeg spesielt mye gjennom videregående. Jeg har lest nesten alle bøkene med politietterforskeren, Konrad Sejer og jeg liker ham veldig godt. Han fremstår som en lun, rolig og omsorgsfull etterforsker, noe vi sjeldent møter i litteraturens verden. Men i denne boka er han utelatt, og Fossum presenterer oss for en ny politietterforsker; etterforskeren Randers. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns om ham ennå. Grunnen til det er at han dukket sjeldent opp i boka og det var for lite til at jeg i det hele tatt fikk tak på ham. Jeg fikk ikke tid til å gjøre meg et inntrykk av ham i det hele tatt. Han bare valset inn og ut av boka i korte stunder. Så han ble jeg dessverre ikke helt klok på.
Som kjent er Karin Fossum en mester til å gå i dybden av outsidere. Der har hun noe til felles med Ingvar Ambjørnsen, bare at Fossum beskriver ofte outsidere med mørke og svært dystre tanker, mens Ambjørnsens outsidere er lystigere og mer eller mindre misforståtte.
Konseptet i boka er god. Hvor lenge kan denne sykepleieren holde maska uten å bli avslørt? Kommer den snille eller den onde personligheten til å vinne? Hvorfor er han som han er? Riktor var ingen tvil en interessant karakter å lese om, men dessverre var ikke resten av persongalleriet like spennende. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen av de og det fremsto som litt kjedelige generelt. Selve boka er på 223 sider og har veldig korte kapitler. Siden boka ikke har så mange antall sider og selve handlingen er litt i det tynneste laget, syns jeg personlig at boka ville ha passet bedre som novelle for å stramme opp konseptet litt. Det ville ha gitt handlingen mer driv.
Jeg kan se i mørket er en frittstående og enkel bok å komme seg gjennom. Konseptet var interessant i seg selv, samt hovedpersonen, og jeg skjønte "ironien " i selve historien, men ellers var ikke boka mye å skryte av. Syns den til tider ble litt tam til tross for det spake sideantallet, og ønsket å få et større innblikk i diverse andre personer enn bare Riktor også. Alt i alt en god og mørk psykologisk drama, men ikke noe spesielt, dessverre.
Mine favorittbøker av Karin Fossum så langt er Djevelen holder lyset, og Elskede Poona. Leste de for mange, mange år siden, men husker de fremdeles godt den dag i dag. Det er virkelig dystre krimbøker på sitt beste!
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton (side 19)
16:39, 17. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
"I think every society needs particular individuals to do its dirty work for it," he continues. "Someone who isn't afraid to make tough decisions. Ask uncomfortable questions. Put themselves on the line. And a lot of the time those individuals, by the very nature of the work that they're asked to do, aren't necessarily going to be the kind of people who you'd want to sit down and have afternoon tea with."
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton (side 4)
00:45, 17. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
In normal members of the population, theta waves are associated with drowsy, meditative or sleeping states. Yet in psychopaths they occur during normal waking states - even, sometimes, during states of increased arousal...
"Language, for psycopaths, is only word deep. There's no emotional contouring behind it. A psycopath may say something like "I love you", but in reality it means about as much to him as if he said "I'll have a cup of coffee"... This is one of the reasons psychopaths remain so cool, calm and collected under conditions of extreme danger, and why they are so reward-driven and take risks. Their brains, quite literally, are less "switched on" than the rest of ours."
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton (side 2)
00:33, 17. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
During his trial in 1980, John Wayne Gacy declared with a sigh that all he was really guilty of was "running a cemetery without a license."
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton
00:26, 17. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
A scorpion and a frog are sitting on the bank of a river and both need to get to the other side.
"Hello, Mr Frog!" calls the scorpion through the reeds. "Would you be so kind as to give me a ride on your back across the water? I have important business to conduct on the other side. And I cannot swim in such a strong current."
The frog immediately becomes suspicious.
"Well, Mr Scorpion," he replies, "I appreciate the fact that you have important business on the other side of the river. But take just a moment to consider your request. You are a scorpion. You have a large stinger at the end of your tail. As soon as I let you onto my back, it is entirely within your nature to sting me."
The scorpion, who has anticipated the frog's objections, counters thus:
"My dear Mr Frog, your reservations are perfectly reasonable. But it is clearly not in my interest to sting you. I really do need to get to the other side of the river. And I give you my word that no harm will come to you."
Reluctantly the frog agrees that the scorpion has a point. So he allows the fast-talking anthropod to scramble atop his back. And hops, without any further ado, into the water. At first, all is well. Everything goes exactly according to plan. But halfway across, the frog suddenly feels a sharp pain in his back - and sees, out of the corner of his eye, the scorpion withdraw his stinger from his hide. A deadening numbness begins to creep into his limbs.
"You fool!" croaks the frog. "You said you needed to get to the other side to conduct your business. Now we are both going to die!"
The scorpion shrugs. And does a little jig on the drowning frog's back.
"Mr Frog," he replies casually, "you said it yourself. I am a scorpion. It is in my nature to sting you."
With that, the scorpion and the frog both disappear beneath the murky, muddy waters of the swiftly flowing current.
And neither of them is seen again.
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton
23:53, 16. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
As one hugely successful young attorney told me on the balcony of his penthouse apartment overlooking the Thames: "Deep inside me there's a serial killer lurking somewhere. But I keep him entertained with cocaine, Formula One, booty calls and coruscating cross-examination."
Ever so slowly, I moved away from the edge.
This aerial encounter with the young lawyer (he later ran me back to my hotel down river in his speedboat) goes some way towards illustrating a theory I have about psychopaths: that one of the reasons we're so fascinated by them is because we're fascinated by illusions, by things that appear, on the surface, to be normal, yet that on closer examination turn out to be anything but.
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton
23:01, 16. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
When you go down the road of disorders conferring advantages, of clouds, silver linings and psychological consolation prizes, it's difficult to conceive of a condition that doesn't pay off - at least in some form or another. Obsessive-compulsive? You're never going to leave the gas on. Paranoid? You'll never fall foul of the small print. In fact, fear and sadness - anxiety and depression - constitute two of the five basic emotions that have evolved universally across cultures and that, as such, virtually all of us experience at some point in our lives. But there's one group of people who are the exception to the rule, who don't experience either - even under the most difficult and trying circumstances. Psycopaths. A psycopath wouldn't worry even if he had left the gas on. Any silver linings there?
Put this question to a psychopath and, more often than not, he'll look at you as if you're the one who's crazy. To a psychopath, you see, there are no such things as clouds. There are only silver linings.
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton
22:46, 16. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
The notion that mental disorder can occasionally come in handy, can sometimes confer extraordinary, outlandish advantages, as well as an inordinate distress on its sufferers, is hardly new, of course. As the philosopher Aristotle observed more than 2,400 years ago, "There was never a genius without a tincture of madness."
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton
22:10, 16. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
The observation that modern-day humans are pathologically risk averse does not, needless to day, mean that this has always been the case. In fact, it might even be argued that those of us today who are clinically risk averse - those of us, for instance, who suffer from chronic anxiety - simply have too much of a good thing. During the time of our ancestors the existence of individuals who were hypervigilant to threat may well, evolutionary biologists suggest, have been decisive in the fight against predators - and from this point of view, anxiety would undoubtedly have served as a considerable adaptive advantage. The more sensitive you were to rustlings in the undergrowth the more likely you'd have been to have kept yourself, your family and your extended group members alive. Even today, anxious individuals are better that the rest of us at detecting the presence of threat: slip an angry face in among a display of happy or neutral faces on a computer screen, and anxious people are far faster at picking it out than those who are non-anxious - not a bad ability to fall back on should you happen to find yourself alone at night and wandering around an unfamiliar neighbourhood. Being anxious can sometimes be useful.
Enna L siterer The Wisdom of Psychopaths av Kevin Dutton
21:53, 16. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
My old man was a psychopath. It seems a bit odd saying that now, looking back. But he was. No question. He was charming, fearless, ruthless (but never violent). And had about as much going on in the conscience department as a Jeffrey Dahmer coolbox. He didn't kill anyone. But he certainly made a few killings.
Enna L som svar til Enna L :
21:50, 16. juli 2013 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
My old man was a psychopath. It seems a bit odd saying that now, looking back. But he was. No question. He was charming, fearless, ruthless (but never violent). And had about as much going on in the conscience department as a Jeffrey Dahmer coolbox. He didn't kill anyone. But he certainly made a few killings.
The Wisdom of Psychopaths, av Kevin Dutton.
Min kamp 1, den tredje boken i Matched-trilogien og kanskje a Clash of kings, og/eller kanskje noe annet :o) Vanskelig å si hva jeg ender opp med å fokusere mest på. Det er for mye gøy å velge blant.
Åå... Kanskje i the Secret Garden så jeg kunne vært tilstede og hjulpet til med å få den hemmelige hagen til å blomstre igjen, og vokse opp der sammen med Mary, Colin og Dickon.
Eller i Rivendell hvor alt virker så stille og fredelig, og med den fantastiske naturen! Der kunne jeg til og med foretrukket å levd som voksen...
Narnia; Løven, heksa og klesskapet, på den tiden da Susan, Lucy, Peter og Edmund styrer landet og trærene og dyrene fremdeles kan snakke.
Men selvfølgelig lurer jeg meg selv hvis jeg ikke sier den første Harry Potter boken! Da alt er nytt og magisk og fantastisk fasinerende og karakterene finner venner, får fly på sopelimer(!!!) og har sitt eget lille samfunn, i en skole som er et SLOTT.
sommerfugla som svar til ritaoline :
01:21, 13. juli 2013 Diskusjon: Ønske om serieromaner blir anerkjent
Vi hadde den første boken i Sagaen om Isfolket på pensum det andre året i litteraturvitenskapdelen på bibliotekstudiene:)
Jeg er for øvrig enig med deg om at serieromanene er litteratur på lik linje med annen type litteratur, og ikke bør diskrimineres fordi det streber etter å underholde framfor å være "revolusjonerende". Hvem er noen, litteraturvitenskapere inkludert, til å kunne bestemme hva som er "riktig" nok litteratur? Det finnes ikke noe enkelt og ensidig svar på det.
En periode så hadde jeg en nesten opprørsk trang til å omfavne alt som ble sett på som lavkulturelle litteraturtyper. Jeg irriterte meg grønn over at mine forelesere trakk fram statistikker som snakket om at mennesker med lavkulturell bakgrunn er mer tilbøyelig til å lese lettere kultur, og at høyere utdannede leser mer klassisk og tyngre litteratur. Men jeg konkluderte etterhvert for meg selv at det bare var statistikk, en måling, som er interessant i sosialantropologisk forstand, men som ikke sier noe om hva som er galt eller riktig å hverken lese eller formene. Jeg finner glede i så mye forskjellige bøker, de har alle noe å gi på ulike plan for den som måtte være åpen for det. Og jeg håper at jeg i alle fall kan være respektfull ovenfor andres valg både i forhold til hva de foretrekker og ikke foretrekker. Det er berikende både for min egen del, og forhåpentligvis for dem jeg måtte kommunisere med.
Når det er sagt så sier det vel mer om forfatterforeningen som har sine såkalte kvalitetsprinsipper og regler enn om seriebokforfatterene at de ikke en gang klarer å se at det er store variasjoner innenfor denne genren som all annen litteratur, og at det er en kunst å klare å engasjere og holde på så mange lesere gjennom en rekke bøker.
Huffda. Ikke noe særlig med vaktmesterbråk nei. Du får hive en vannballong på ham eller noe:)
For meg har det ikke noe å si om det bråker. Er bøkene jeg leser i spennende nok, kan mobilen bare ringe, nabobarn bråke så mye de vil osv uten at jeg legger merke det. Da er jeg uansett fortapt i boka:)
Denne uka har jeg hatt den meste effektive leseuka på lenge. Jeg leser hver dag, men når man har ferie får man selvfølgelig mer tid til overs. Man får lest enda mer til vanlig. Denne uka har jeg lest: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen, Frostrosen, den første boka i serien Nattmannens datter av May Lis Ruus og jeg ble også ferdig med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson.
Nå har jeg kommet godt i gang med Brødrene fra Iron House av John Hart og jeg har også startet på Jeg kan se i mørket av Karin Fossum. Begge er spenningsbøker og jeg leste en bok tidligere i år av John Hart (Ved Elven) og likte den godt. Så det er godt å lese noe av ham også. Leste også en god del av Karin Fossum tidligere, og måtte ha en pause, men det er spennende å lese noe av henne igjen, selv om dette dessverre ingen Konrad Sejer bok. Men jeg liker måten hun beskriver mennesker på så godt.
Ellers har det vært godt vær ute, for første gang denne uka så jeg har lest ute i hele dag. Og snart er to av fire ferieuker snart over. Det har gått bra, men savner fremdeles den gråhverdag. Vurderer nesten å møte opp på jobb neste uke, og avslutte ferien litt tidligere, men da har vel sjefen sendt meg hjem eller til en psykolog hihi:)
God helg!:)
Sist sett
