Bokelskere.no

Ja, å være syk er ikke gøy, i hvert fall ikke i lengden. Det er ikke noe jeg har bestilt og utredning tar dessverre tid. Det å fylle opp ventetiden som er verst og det er ikke mye jeg kan gjøre selv heller siden jeg fungerer på "halv maskin" og knapt nok det. Men, men, får bare holde ut på en eller annen måte.

Så bra å høre at du liker Misery så godt. Den er fantastisk god. Skikkelig ekkelt psykologisk spill denne Annie spiller i den boka, hehe. Så du kan vente deg flere overraskelser fra hennes side.

Jeg er januarbarn og skulle da sikkert ha likt vinteren best, men høsten har alltid vært min favorittårstid. Syns den årstiden er mer levende med masse farger, skumringstid, vind og regn. I like it. Bare synd at høsten bruker å være så kort på en måte. Men, men. Beklager for sent svar, men har vært offline et par dager.

Jeg prøver også å lese selv om jeg ikke alltid er i lesemodus. Av og til må jeg prøve å glemme mitt dårlige humør selv om det er nesten nytteløst. Lei av å være pasient (det blir man bare sur og gretten av). Å være sykmeldt og arbeidsledig i lengden er ikke til å anbefale. Er så lei at jeg har ikke ord for det. Lei av å leve et tomt liv mens andre oppgraderer seg med det ene og det andre og har et forholdsvist et innholdsrikt liv. Urettferdig. Så jeg får bare klamre meg fast til bøkene så jeg ikke mister fatningen helt.

Jeg leser ennå i Kjære søster av Rosamund Lupton. Regner med å bli ferdig med den enten i kveld eller i morgen (har mindre enn 100 sider igjen), og jeg vil bli fortest mulig ferdig med den for jeg hater bøker med graviditet i fokus. Det synes jeg bare er kjedelig og irriterende. Og jeg har så vidt kommet i gang med SIlo av Hugh Howey. (Den leser jeg om natten. Har alltid en stuelektyre og en nattlektyre slik at jeg slipper å bære bøkene overalt og greit med litt veksling). Når jeg blir ferdig med stuelektyren Kjære søster, skal jeg begynne med Uro av Jesper Stein.

Kos deg med Misery av Stephen King. Leste den for mange år siden og husker jeg likte den veldig godt. Dama i boka: Annie Wilkes er jo splitter pine gal:)

Her har det vært oppholds i en uke før det begynte å regne i dag, men det gjør meg ikke noe. Jeg er jo mer høstmenneske enn sommermenneske og har fullstendig isolert meg uansett hvordan været er. Går kun ut for å hente posten, kaste søpla og fylle opp fuglehuset. Ellers er jeg stort sett inne i all slags vær.

Det tok si tid å få tak i El amor en los tiempos del cólerapå originalspråket og enda lengre tid å komme i gang med lesinga. Tidlegare hadde eg lese boka på norsk, men nå ville eg følgje meisteren på morsmålet hans.

Eg har med interesse lese innlegg. Eg trur at det som er sagt om namnesymbolikken, for det meste er rett. Eg har ikkje svar på spørsmålet om korfor Juvenal heiter Juvenal, dessverre, men det er litt rart at eg i hanskerommet i bilen har hatt liggande ei omsetting til norsk av Juvenals satirar (til bruk når eg lyt slå av motoren og vente i bilen) som eg nettopp er ferdig med. Sjølvsagt kan «Florentino» bety «frå Firenze», men ordet har vel her, som det har vorte hevda, mest samanheng med fiore, «blome» (flos på latin). På latin heitte byen «Florentia», «den blømande»

Sjølvsagt har kolera og raseri ein språkleg samanheng, for i antikken trudde folk at hissig sinnelag satt i gallen, som òg hadde samanheng med sjukdommen. Eg trur ingen er heilt sikre på etymologien til kolera. I romanen har eg ikkje funne teikn på at det skulle vere feil i omsettinga til Risvik og Risvik. Koleramotivet blir lansert tidleg i romanen, etter åtte sider, «… cuando volvió de Paris, poco después de la epidemía grande del cólera morbo».

Men så var det kjærleiken. Alt i opninga møter vi den ulykkelege kjærleiken, «el destino de los amores contrariados» – og så dette namnet, da: Jeremiah de Saint-Amour, denne «refugiado antillano». Eg ser forresten at flyktningproblemet i Den dominikanske republikken har vorte trekt inn. Det stemmer, det som har vorte sagt; eg har vore på øya to gonger og har sett både huset til familien Mirabal og ikkje minst flyktningar frå Haïti.

Og hinta til tittelen på boka kjem stadig fram på dei fyrste sidene, som her: "Ella lo había acompañado hasta muy pocas horas antes de la muerte, como lo había acompañado durante media vida con una devoción y una ternura sumisa que se parecían demasiado al amor, y sin que nadie lo supiera en esta soñolienta capital de provincia donde era de dominio público hasta los secretos del Estado." og "Sus amores eran lentos y difíciles, perturbados a menudo por presagios siniestros, y la vida les parecia interminable."

Så ber det vidare.

Noen forfattere blir for opptatt av beskrivelser og sted, og glemmer selve spenningen. Det blir jeg litt oppgitt over.

Vi befinner oss i Trondheim i 1942, under okkupasjonstiden. Politibetjent Gabriel Navarseth er for tiden under hardt press. Han jobber med en forsvinningssak og han samarbeider med det tyske sikkerhetspolitiet siden han kan flytende tysk. Men å kunne flytende tysk har også sine konsekvenser. Det gjør til at folk er litt usikker på hvilken side han egentlig jobber for under denne spesielle tiden. Hans kolleger blir mistenksomme, og han er på lista til det norske Statspolitiet. Men er det noen grunn til det? I mellomtiden har Gabriel sine indre demoner å kjempe i mot. Han er godt gift, men også hemmelig forelsket i en annen (og ikke i hvem som helst), og vet han hva han er god for? Hører han til rett side av all ting eller har folk grunn til å være mistenksomme?

Det er lenge siden jeg har lest historisk krim. Det tror jeg ikke har gjort siden jeg leste Agatha Christie og det er flere år siden. Og det var også noe nytt å lese historisk krim fra Trondheim, som er min nærmeste by hvis man ser bort i fra Orkanger. Orkanger fikk jo bystatus i fjor, men det greier jeg bare ikke å ta alvorlig, så jeg ser fremdeles på Trondheim som min nærmeste by. Jeg er også godt kjent i Trondheim. Det tar bare en halvtime med bil/buss å komme seg dit og i tre år pendlet jeg dit omtrent hver dag da jeg selv var student og gikk på Dragvoll. Så jeg er ganske godt kjent i Trondheim, i hvert fall godt nok kjent til at jeg vet hvilken gate ligger hvor og at jeg kan huske på hvordan den og den gata ser ut når den er nevnt, så det var ikke vanskelig å se for seg stedene fra Trondheim som ble nevnt i boka. Men det som irriterte meg litt og kanskje mest med boka var at jeg tror forfatteren var for opptatt til å nevne hvilken gate/sted i Trondheim karakterene hans befant seg i istedet for å konsentrere seg om selve handlingen og spenningen. Derfor gikk ting så altfor tregt. Spesielt etter min smak. Det blir for mange gatenavn nevnt og det blir litt kjedelig og irriterende i lengden.

Jeg fikk litt sansen for Gabriel Navarseth, men også han er en typisk politibetjent som tæres av sine indre demoner, prøver å holde på fasaden, men hvor lenge holder det? Så det var ikke akkurat noen nyskapende bidrag i krimmen. Men det jeg likte med Sovende hunder, var tiden den var satt til og at handlingen lå litt "lokalt". Det er ikke ofte jeg leser krim fra 2. verdenskrig, så det skal forfatteren ha ros for. Istedet for å lage enda en moderne krimbok med en fyllik som politibetjent, valgte han å sette 2. verdenskrig inn i bildet og la politibetjenten ha andre indre demoner istedet. Men resten synes jeg dessverre blir fort typisk krim. Personer som føler seg splittet. Hvilken side jobber personene på? Og jeg synes desverre ikke det var mye med boka jeg syntes var interessant. Det var mer tørrlesing enn fornøyelig lesing. Boka ble for "tung" og saktegående. For mye beskrivelser av personer og steder at det overdøver selve spenningen. Det er synd.

Beklager at dette ble en kort og noe skuffende anmeldelse fra min side, men Sovende hunder var bare ikke den boka jeg hadde håpet på den ville være. Den hadde et godt utgangspunkt som jeg hadde sansen for, men dessverre så dalte det bare nedover og nedover. Det ble for mye beskrivelser enn action for min del. Det er den nærmeste forklaringen jeg kan komme på hvorfor boka ikke falt helt i smak.

PS: Dette er første bok om Gabriel Navarseth.

Filmen er ikke den beste, men litt underholdende var den jo på sitt vis, men boka er helt klart mye bedre. Et godt valg! Kos deg med boka og spent på din mening når du er ferdig med den:)

Litt for gammel til å bli skremt av denne, men en varm og humoristisk bok er det likevel ...

Ungjenta Lucy Carlyle søker jobb hos den noe spesielle Anthony Lockwood som er sjef for Lockwood & Co. Lucy har vært litt uheldig i fortiden når det gjelder jobb og håper at dette vil føre henne til noe bedre. Lockwood & Co er en blanding av Åndenes Makt og et slags Ghostbusters firma, der folk oppsøker dem for hjelp med å bli kvitt spøkelser og onde energier som herjer i hjemmene deres. Firmaet drives av unge folk på tre stykker (Anthony, George og nyansatte Lucy), men til tross for at de er unge, har de forskjellige evner som kan være til nytte for disse spesielle henvendelsene. Selv om folk er skeptiske til at de som driver dette firmaet er bare barn, velger de likevel å gi dem en sjanse for å få en sjanse til å få ro og fred i hjemmene sine igjen. Men Lockwood & Co. møter sine største utfordringer når de skal innta Englands mest hjemsøkte hus. Er de sterke nok til å stå sammen om dette eller vil de løpe vekk av ren skrekk?! Det er enten nå eller aldri fordi siden de hadde nettopp ett oppdrag som gikk fullstendig galt, må de nå til enhver pris vise hva de er gode for, hvis ikke kan firmaet deres bli nedlagt ...

Det er ingen hemmelighet at jeg digger alt som har med det overnaturlige å gjøre. Jeg har lest bøker og sett tv-programmer/skrekkfilmer som omhandler dette temaet, men har jeg opplevd noe såkalt overnaturlig selv? Nei da. Så livet mitt er temmelig kjedelig sådan. Å se et lite spøkelse eller oppleve noe fryktelig skremmende hadde vært morsomt. Det virker som om "alle" andre har opplevd noe overnaturlig en eller annen gang i livet, men ikke jeg. Det er jo typisk. Jeg burde ha sett demoner ganske lett siden jeg ofte er sur, bitter og bærer nag, haha, men det er vel ikke sånn det funker. (Men skulle ønske det, for da hadde det ikke vært så ensomt i leiligheten, haha). Uansett, jeg ville ikke at boka Den hjemsøkte trappa skulle gå forbi meg. Regnet med den ikke ville bli fryktelig skummel i og med dette er en bok for barn og ungdom, men jeg driter i om jeg er for gammel eller ikke og leser alltid det jeg vil.

Som forestilt var ikke boka spennende eller skummel for min del. For det første er jeg for gammel for målgruppen og jeg har lest så mange skrekkbøker og sett så mange skrekkfilmer i løpet av mine 32 år, at jeg føler meg temmelig kurert. Har ingen problemer med å legge meg uten å ha lyset på hele natta for å si det sånn. Men likevel leser jeg bøker og ser filmer som inneholder skrekk og overnaturligheter, fordi det er en sjanger jeg aldri blir mett av selv om den sjangeren i moderne tider har blitt svært så forutsigbart, men det er bare underholdende. Og det var denne boka også, på sin måte. Jeg likte samspillet mellom Anthony og Lucy. Begge prøver å være barke og sarkastiske, og væremåten deres består av en flørtende undertone som heldigvis ikke blir overdrevet. Boka inneholder en mørk humor som jeg har sansen for og som gjorde det verdt å lese boka. Selve hjemsøkingen og plottet syns jeg var litt kjedelig og for opplagt for min del, men karakterene gjorde det mer levende med sitt vesen og humor, slik at jeg ikke kjedet meg fordervet.

Den hjemsøkte trappa ble for meg en mer sjarmerende enn skummel tidsfordriv. Jeg likte karakterenes væremåte, men selve handlingen og spøkelsesfaktorene syns jeg ble litt for standard at det gjorde ikke inntrykk i det hele tatt. Og hvor ble det av skremselsfølelsen? Er det noe jeg savner her i verden, så er det å bli skremt, og det ble jeg dessverre ikke av denne boka. Boka egner seg vel best for de i den rette målgruppen og de som er nybegynnere innen skrekksjangeren.

PS: Dette er første bok i Lockwood & Co. serien.

Leste mye av Stephen King da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og utover årene. Og fant frem en bok av ham igjen i fjor etter en liten pause og skal lese mer av ham i år. Av og til må man ta pause av sine favoritter også:)

Ja, liker ikke bøker med graviditet som fokus, selv i thrillere. Det blir for damelitteratur for meg. Leser jo det også litt, men graviditet interesserer meg bare ikke.Så jeg får bare pine meg gjennom den boka for avbryter aldri en bok. Spent på hvordan du kommer til å like Stephen King bøkene du skal lese fremover:)

Gled deg til Stephen King, han er min store forfatterhelt! Så der har du mye å glede deg til. Min favoritt av ham er Pet Sematary (tittelen staves sånn). Synd du ikke har den i bunken, men håper du gir den en sjanse en dag. Men av de du har bør du glede deg til IT og Misery. Spesielle bøker på hver sin måte:)

Jeg har så vidt kommet i gang med Kjære søster av Rosamund Lupton. Ser fort at det ikke er min type bok for hater bøker der graviditet er i fokus. Det synes jeg er masete og kjedelig å lese om, men fullfører alltid bøkene jeg begynner på, så får bare tvinge meg gjennom den:) Og jeg er snart ferdig med Savner deg av Harlan Coben. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Silo av Hugh Howey. Så her er det en spenningsbok, en thriller og en dystopi. Og målet mitt er å bli ferdig med to av dem.

God helg:)

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Kan det være Ellen Hofsø sin "Det er noe jeg må si deg" ? Har lest den for mange år siden og mener å huske det var lignende innhold...

Det er opp til deg:)

I helga som var leste jeg ferdig I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik. Og jeg er godt i gang med Savner deg av Harlan Coben som er min nattlektyre. I morgen skal jeg begynne på en ny stuelektyre som er Kjære søster av Rosamund Lupton.

Håper du hadde en god helg og ønsker deg en god sommer hvis du bestemmer deg for å ta en pause.

Fint! Men omvendt, da. Forbanna og velsigna.

Alex er en ung kvinne som har alt det menn drømmer om. Hun er vakker, klok, verdensvant og vet hva hun vil, men hun prøver å fremstille seg som sårbar. Er alle som du tror de er? ...

Jeg er alltid skeptisk til bøker som får mye snakkis. Slike bøker har jeg en tendens for å ikke like. Jeg blir nysgjerrig, leser de bøkene som blir snakket om (som oftest), men ender alltid opp skuffet. Slike bøker som Alex minner meg veldig mye om bøker som Flink pike av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins. Hvorfor disse bøkene har blitt så store og populære er for meg en gåte fordi det er visstnok bøker som både overrasker og sjokkerer på mange måter, men ikke for min del. Jeg liker sjangre som grøss, krim og thrillere, men det er sjeldent at bøker overrasker meg. Jeg ble skuffet over hvor kjedelige bøkene Flink pike og Piken på toget var. Det samme ble jeg med Alex. Dette er bøker som vil så mye på kort tid og det funker ikke. Istedet for å overraske blir slike bøker for meg for åpenbare og masete. Man vet lenge før det skjer, hva som egentlig skjer og da blir man sittende igjen med en kjedelig bok (jeg avbryter aldri bøker). Og det er skuffende. Hvorfor "hate" en bok som mange andre "elsker"?

Men man kan jo ikke like alt her i verden og en mening er en mening, og det er ingen hemmelighet at jeg er en kresen leser. Jeg vet hva jeg vil ha i en bok, men det er sjeldent jeg får det. Likevel leser jeg bok etter bok i håp om å finne de "rette" bøkene. Noen faller i smak, andre ikke. Sånn er det med den saken. Hvorfor jeg ikke likte denne boka? Det var de psykologiske elementene. Misforstå meg ikke. Jeg liker psykologiske thrillere veldig godt, men når den psykologiske "vridningen" på det hele blir for tydelig altfor tidlig, da er det kjedelig og ikke minst skuffende. For er det ikke meningen at man skal bli overrasket og forbauset av slike bøker? Og når man ikke blir det, og ser det lenge før det skjer, da føler man jo at forfatteren har failet. Det er jo kjipt.

Det var ikke bare denne "overraskelsen" som skuffet meg, men også persongalleriet. Jeg fikk ikke helt sansen for dem. Alex er den hun er og det var ikke noe overraskende med henne. Politifolka er som vi har lest om så mange ganger før. Sjefen av teamet, Camille er en såret mann. Hans kone ble kidnappet og aldri funnet, og han har aldri helt kommet over tapet. Han lever nå sammen med en katt og Camille er stort sett sur og gretten. Irritabel. Han hater vendingen livet hans har tatt og samtidig hater han å være kortvokst. Han blir heller ikke videre glad når han må ta kommandoen over en kidnappingsak som minner han bare mer om tapet over hans gravide kone. Han vil ikke rippe opp i gamle sår, men skjønner han ikke har noe valg enn å ta saken. En kvinne er kidnappet og det er bare et vitne. Klarer de å finne denne kvinnen før det er for sent?!

Alex hadde et godt utgangspunkt med gufne elementer, men jeg som har lest mye skrekk og sett mye skrekk, skal det mye til for at jeg skal bli skremt og i det hele tatt bli revet med. Savner å lese noe som får meg til å glemme omgivelsene fullstendig og bli oppslukt i hver side. Glemme følelsen av at man leser, men at man er i boka. Likte at boka hadde veldig mørk innhold og var noe grafisk, men som sagt: Det skal mer til for å sjokkere meg ...

Ser at mange nettsider skriv av etter einannan. Eg spurde forfattaren da eg besøkte han i 1977, men neimen om han gav eit klart svar.

Er med, Kjell. Kjell

Livet kan komme med vanskelige utfordringer ...

Hovedpersonen Sage Singer er en ung jente i begynnelsen av tjueårene, men hun skjemmes over seg selv og foretrekker å gjemme seg for resten av verden. Derfor passer det ypperlig at hun er baker og kan jobbe på det lokale bakeriet om natten. Der kan hun gjøre klart brød og andre bakerkunst ferskt til neste morgen til frokostglade kunder. Bakeriet er populært hele dagen og gjør det godt, og Sage er glad i jobben så lenge hun slipper å ha noe med folk å gjøre og bare kan bake i fred om natten. Og bake det kan hun siden hun kommer fra et bakerhjem. Grunnen til at hun skjemmes over sitt eget utseende og viser seg offentlig bare når hun må, er at hun har et stygt arr i ansiktet etter en bilulykke. Det gjør henne ekstremt sjenert og føler hun har rett til å skygge unna folk. Hun har noen nære i livet, men det er alt.

Ved en tilfeldighet møter hun en langt eldre fyr på jobb ved navn; Josef Weber. Selv om han er over 90 år, danner de et vennskap og liker å prate med hverandre. Josef er en høyt respektert og rolig fyr i bygda. Men han bærer på en stygg hemmelighet. En hemmelighet som er så mørk at han bare betror den til Sage. Han påstår at han han var en nazist under krigen og ikke nok med det. Han vil ha hjelp med å dø(!). Problemet er .... bestemoren til Sage overlevde krigen og tanken på at Josef var nazist gjør henne både sint og uvel. Snakker han sant, og kommer hun til å hjelpe ham med å dø?

Jeg har lest en bok av Jodi Picoult for flere år siden og den boka het Nineteen minutes og handlet om en skolemassakre. Var det skolemassakerens egen skyld for at det skjedde eller var det medelever eller samfunnet som trigget ham til å gjøre det? Så det viser seg at Picoult tar for seg viktige spørsmål i bøkene sine. Trodde jeg hadde skrevet anmeldelse av boka Nineteen minutes, men kan ikke finne det noe sted. Beklager det, men husker at jeg likte boka veldig godt. Hakket bedre enn denne. Men i likhet med Nineteen minutes, tar hun for seg viktige spørsmål. Gjerne moralske spørsmål. Og man tenker ofte hva ville man selv ha gjort? Hvis noen ba deg om hjelp til å dø (selv om aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge), ville du likevel ha gjort det? Det er uvirkelig å tenke på, men uansett; Jeg liker bøker som gir meg litt å tenke på for det er så sjeldent det skjer. For ofte når jeg har lest ferdig en bok, tenker jeg: Jaja, det var den boka ... Så jeg setter ekstra pris på bøker som setter tankene i sving (som om de ofte ikke er i sving fra før av, har jo ingen stoppeknapp), og jeg liker bøker som stiller viktige spørsmål, gjerne vanskelige, moralske spørsmål og som setter mennesker på prøve. Det er bøker som gir inntrykk. Det er bare så synd at det er så få av dem.

Likte også hovedpersonene godt (noe som er sjeldent), både Sage og Josef. Begge to er jordnære, holder for seg selv, og lever et stille hverdagsliv. De har sine skyggesider i livet, men prøver å leve et vanlig liv likevel. Og man blir godt kjent med personene, gjennom bakgrunn, familie og alt. Man får et slags bånd til dem. Man føler vanskelighetene for begge to.

Historiefortelleren er på mange måter en god bok selv om den ikke nådde forventningene helt. Boka inneholder en god og tankevekkende historie, med viktige spørsmål som tas opp. Det er spennende å tenke på hva ville man ha gjort selv hvis man befant seg i en slik situasjon. I og med at boka er litt tykk, var enkelte partier litt vel seige å komme seg gjennom (ikke alle tilbakeblikk fra Sage og Josefs bakgrunnshistorier var dessverre interessante nok), men bortsett fra det, er denne en bok som kan være realt å få med seg.