Bokelskere.no

En fin og tidvis tankevekkende bok. Mange flotte bilder og flere fine historier om tidligere tider.

Jeg drar ned terningkast-snittet noe ser jeg, men dette var nok ikke en bok for meg. Jeg hørte den på lydbok, og han som leste var helt fabelaktig, men lange avhandlinger om alle tenkelige sider ved hval og hvalfangst ble for meg stort sett bare kjedelig og tok fokus vekk fra handlingen på og rundt Pequod.

Etter min mening er det her en av hennes bedre bøker.Jeg synes noen av de tidligere bøkene hennes har vært noe ujevne og at forbryterne kanskje mangler litt forhistorie, altså man får ikke egentlig noen god forklaring på hvordan de blir som de blir og gjør som de gjør. Det som kanskje skuffa meg litt her var at jeg før jeg hadde lest halve boka, tror jeg, var helt overbevist om hvem som var gjerningsmannn (og det viste seg også at jeg hadde rett). Litt usikker på om det her var en av de bøkene hvor det er meningen. Men en historie består jo av flere elementer så til tross for at jeg visste hvem som var gjerningsmannen synes jeg den jevnt over faktisk var ganske spennende.

Denne gangen blir Robert Langdon kalt til Washington D.C. av sin venn og frimurer Peter Solomon. Men når han kommer dit oppdager han at han er blitt lurt, Solomon er kidnappet og noen har lagt igjen en svært spesiell invitasjon. Dette er starten på en reise gjennom ny og gammel kunnskap mot en sannhet og en løsning som kanskje er langt nærmere enn man først tror.

Det ser ut til at Dan Brown har funnet ”vinner-oppskrifta”, dvs en oppskrift han kan skrive etter og som selger. Han tar utgangspunkt i noen spekulative teorier, legger på litt for de fleste ukjent forskning, har i en dasj action og en dasj mysterier og voila. Nå er dette riktignok bare tredje av bøkene hans jeg leser, men jeg synes det er akkurat det samme. Og for all del, for meg funker det for det meste, jeg lar meg rive med og synes det er underholdende og det gir meg faktisk også noen nye tanker. Jeg ble veldig nysgjerrig på hva denne noetikken er for noe for eksempel.

Boka er forholdsvis lettlest, det vil si språket er ikke veldig utfordrende (selv om det stedvis kan bli litt mye detaljer for min smak) og kapitlene er svært korte. De korte kapitlene bidrar også til spenningen i boken, det er mange situasjoner som selvsagt forlates med en cliffhanger, noen litt for klisje sådan. Totalt sett vil jeg si at ja det er god underholdning, mot slutten var det til og med nesten litt vanskelig å legge den fra seg, men vil den sette dype spor i leserhjertet? Neppe.

Boken åpner på sett og vis med begynnelsen på slutten, når vi møter bokas forteller og forfatter, Kiranjit eller Kiran, for første gang er hun i fengsel, arrestert for å ha satt fyr på mannen sin. Så forteller hun sin historie, om seg selv, sin familie og kanskje ikke minst sin kultur, hvordan den har påvirket livet hennes og fortsatt påvirker livet til svært mange kvinner.

Hun forteller om 10 lange, vanskelige, vonde år med en mann som ikke behandlet henne særlig bra, livet i fengslene og frem til rettssakene er over. En knallrød tråd gjennom hele historien er Izzat, dette med familiens ære og hvor viktig den er i hennes kultur. Og det er nesten skremmende å se hvordan det påvirker hennes tankegang. Svigerfamilien bruker det mot henne, at hun må bite ting i seg for familiens skyld, samtidig som hun ikke tør gå fra mannen fordi hun er redd for å sette sin egen i dårlig lys og bli en byrde for dem. Det er trist å lese om en ung, pen, utadvent kvinne sakte men sikkert blir innesluttet, nedbrutt og viljeløs.

Hva skal man egentlig mene om en sånn bok? Det er en fæl historie, en skjebne det er svært vanskelig å sette seg inn i. Men boken er godt skrevet, det vil si, språket er enkelt, det er lett å sette seg inn i flere av situasjonene hun beskriver, selv om dette tidvis både er uvirkelig og vondt. For meg født og oppvokst i lille, trygge, sekulære Norge er det vanskelig å sette seg inn i tankene til en kvinne som gifter seg med en mann mest fordi hun ikke lenger vil være noen byrde for familien sin. Og det til tross for at mannen hun skal gifte seg med er en mann hun har kjent i svært kort tid og allerede før vielsen viser svært voldelige/aggressive sider. Og selv om man jo hører at det fortsatt skjer i forskjellige kulturer, er det helt uvirkelig å skulle bli hos en mann som mishandler en både fysisk og psykisk. Litt trist er det også at boken kom ut så sent som i 1997, det er lov å håpe at ting er litt bedre nå 15 år etter.

Det skal ganske mye til for at jeg gir opp en bok, det er få bøker jeg faktisk har avbrutt. Kanskje er jeg naiv, men jeg tenker som så at kanskje vil slutten gjøre det verdt det. Kanskje….og på sett og vis er det kanskje slik her og, de siste ca 50 sidene er ikke så verst, men reisen dit er…utfordrende. Selv om slutten gjør det klart at joda på sitt eget absurde vis har Cave muligens et slags budskap, men reisen dit bestående av rus, runk og tilfeldige numre (dog tidvis uklart om det er noe som faktisk skjer eller om det kun er i hodet på bokas hovedperson, beskrivelsene er nå der uansett), var neimen ikke enkel.

Bunny Munroe er ikke en fyr det er lett å like der han raser gjennom livet. Når vi møter han i begynnelsen av boka sitter han på et hotellrom dritings for gud vet hvilken gang, drøyer med å dra hjem til kona han som han hevder han elsker, sørger for å feie over servitrisen før han omsider drar hjem for så aldri føle at han kan det igjen. Han står plutselig alene igjen med omsorgen for sin lille sønn som han ikke aner hva han skal gjøre med. Bunny drar med seg Bunny jr på jobb hvilket vil si på veien, som dør-til-dør selger av skjønnhetsprodukter. Bunny jr tilbringer mange timer i bilen ventende på faren som etter eget utsagn kunne solgt en sykkel til en barrakuda, men fortsatt må bruke laang tid inne hos damene. Han leser i leksikonet sitt som moren ga han fordi hun elsket han i filler, og lagrer kunnskap i de små kunnskapsskuffene han har inni hodet. Han er samtidig overbevist om at han vil bli blind fordi faren ikke skjønner at han må kjøpe øyedråper til de tørre øynene hans, men han er svært glad i faren sin, han er verdens beste. Junior sitt syn på faren og verden er egentlig ganske fint skildret og står i grell kontrast til farens syn på verden og kvinnene (eller mest vaginaene) i den. Man kan ikke hjelpe for å få litt vondt av denne stakkars lille gutten som blir røsket ut av sin vante verden og inn i farens forkvaklede.

Det kan nevnes at jeg med vilje ikke har lest noe særlig omtaler på forhånd, jeg bestemte meg for å lese den ene og alene fordi det er Nick Cave som har skrevet det, jeg liker nemlig deler av musikken hans veldig godt og jeg var nygjerrig på hva denne siden hadde å by på. Nå når nygjerrigheten er stilt, vet jeg neimen ikke sikkert om det var en god ting eller en dårlig ting. Jeg tror fint jeg kunne gått hele livet uten å ha lest den så så veldig bra er det kanskje ikke. Selv om innholdet er så som som så så er boken skrevet på en litt heseblesende måte, det skjer noe nesten hele tiden, man blir slengt fra sted til sted av denne stakkars arme mann, den er ganske lettlest, så om ikke annet har jeg ikke brukt så forferdelig mange timene på den, det får være en trøst.

En ulovlig innvandrer blir funnet drept, en tenåringsjente forsvinner og 2 skjeletter blir avdekket når en pub-eier skal bygge om kjelleren sin. Fleshmarket close er en underholdende krim med et budskap, den skildrer et samfunn preget av grådighet , utbytting og vold og hvor respekten for menneskeverdet er sterkt redusert om ikke helt borte.

Jeg så en detektime med førstebetjent Rebus for liten stund siden og syns det var ganske bra, dessverre kom jeg ganske seint inn så det var ikke mange episodene igjen. Jeg ble noe overrasket da en bok jeg kjøpte på salg for et par år siden viste seg å ha samme hovedperson, og nå etter en tid fikk jeg endelig tid til å lese den og. Og jeg ble vel ikke skuffet egentlig, etter å ha lest boka har jeg fortsatt ganske sansen for denne litt utradisjonelle førstebetjenten som tar seg en øl så fort han får mulighet, dagen er ikke den samme uten.

Det er en god “klassisk” krim uten en masse blodige detaljer som noen mener preger dagens krim- og spenningsbøker. Man er underholdt og for min del i hvertfall gikk det egentlig kjapt av sted, den er småspennende hele veien uten en masse innviklete detaljer. Man får den informasjonen man trenger, men ikke mer, noe jeg synes er helt fint. Som en del krim jo er er vel også denne noe forutsigbar, men en liten tvist på slutten så jeg ikke helt komme, sånt kan man like. Rebus roter seg inn i en slags flørt og jeg hater kliss, så for min del kunne man kanskje vært foruten akkurat den, tror ikke det ville svekket historien nevneverdig heller. Men alt i alt, en grei, underholdende krim med en dæsj svart humor.

Hehe, håper de faller i smak da ;)