Bokelskere.no

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Jeg synes akkurat omvendt, at det var det makabre og triste som var bra med boka. Selv om jeg liker både Loe og Paasilinna sin raljering også, så synes jeg Lindgren greide å fange dette litt absurde og tragiske på en perfekt måte. Og han skriver jo knallgodt!

Ja det var en god idé! Hvilket vil du anbefale?

Jeg må innrømme at det noen ganger ble litt for mange detaljerte episoder, har skjønt at han ville utforske akkurat det, men han kunne med stor fordel ha begrenset seg litt der. I tillegg var det og for mange gjentakelser i handlingen; drikking, vasking og grining; herregud, spesielt de to siste tingene. Så det burde ha vært kuttet ned litt slik at boken hadde blitt tettere, og man hadde sluppet å irritere seg. Da hadde jeg kanskje trillet 6, men dette kom dessverre litt for mye i veien for lesningen min til det. Men han skriver knallgodt, har et tett og nært språkunivers som det er vanskelig å ikke bli berørt av. Og skildringen av far/sønn, og bror, forholdet er mesterlig utført. Sterkt, vondt og følsomt. Så ja, det ingen tvil om at det er vel verdt å lese ut boken, dette er tross alt litteratur på høyt nivå.

Denne boken bare elsket jeg. Falt pladask for Larrsons råe og voldsomme språkverden, og måten han balanserer hårfint mellom det vulgære og vakre, og selv om han ofte ble anklaget for å være for vulgær og plump, digget jeg det flatt. Det hjalp sikkert på å være i tidlig tjueårene, men dog, denne har jeg tenkt masse på.

Ha ha, det kunne absolutt vært det. Men neida, Niels Fredrik gjorde en utmerket jobb for oss på Deichman, snakket om sin siste roman Herre.

Det kan være jeg tråkker noe helt for grusomt i salaten, men jeg må innrømme at det er ikke ofte jeg leser bøker av norske kvinnelige forfattere som er morsomme. Det kan selvfølgelig bety at jeg ikke har lest nok kvinnelige norske forfattere til å uttale meg, eller at jeg har totalt annerledes humor enn de jeg har lest, eller at det ikke er så mange morsomme kvinnelige norske forfattere. (Potensiell brannfakkel) Men av de jeg fant morsomme, Agnes Ravatn, Marit Eikemo, Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen (selv om hun har en litt mer påtatt og slitsom humor enn de andre) er det litt artig å tenke på at alle er fra Vestlandet og alle skriver på nynorsk.

Jeg ser den nok, håper bare ikke de leser på med for mye Hollywoodaction, for selv om boken inneholder noen spenningsmomenter, er det mer den overliggende spenningen jeg likte så godt, ikke den råe volden som det sikkert er fristende å overdrive litt. Vel, får håpe australieren vet hva han gjør.

Ja, jeg synes det viser så godt kjærliheten mellom Åsa og faren, og når man har lest boken blir det enda sterkere, og litt vondt.

Det er rett og slett et fantastisk cover, nydelig bilde som står godt til teksten.

Grunnen til at krim ofte oppfattes som stereotypt er jo at det i utgangspunktet var formellitteratur, det var visse faste punkter som inngikk i metoden, både tematiske og karaktermessige, og selv om kriminallitteraturen har endre seg gjennom årene, er det fremdeles mye som henger igjen, det dreier seg i stor grad om en forbrytelse, en eller flere gjerningsmenn, og en helt/antihelt som ofte løser saken. Og så er det bare å legge til å trekke fra av det man måtte ønske av andre ting å fylle tomrommene med. Og det er nettopp det som avgjør en god krim for meg, hva de fyller tomrommene med, meningsløs babbel som bare ødelegger spenningen, eller meningsfull babbel som forsterker historien; henholdsvis Mankell og Nesbø.

Hei igjen Niels Fredrik

Ja du må se å få pengene dine snart ;-) Dårlig håndverk er litt vel sterkt vil jeg si, og jeg husker ikke noen konkrete klisjeer er jeg redd. Men selv om det for deg var en metode for å beskrive fortelleren din er det ikke alltid slik at leseren oppfatter det slik du vil, men at det heller kan komme i veien for lesningen. Og det gjorde det for meg dessverre. Og det var veldig synd husker jeg, for jeg likte historien godt, den var sår og vond, og jeg sympatiserte med hovedkarakteren, og det var kanskje nettopp derfor jeg ikke oppfattet det slik du ville, det passet ikke inn synes jeg. Selv om han oppførte seg som en klassisk sjalu mann til tider, og en idiot, tippet det egentlig aldri over synes jeg, jeg trodde hele tiden på ham og følte med ham. Men ok, det er ca 6 år siden jeg leste boken, så det kan være jeg husker feil. Men det er likevel det hovedinntrykket jeg sitter igjen med. Beklager.

Henger vel og nøye sammen med at svært få bøker er oversatt. Men tidsskriftet Vinduet kom for noen år siden ut med et helt nummer om afrikansk litteratur, sjekk det ut, har det forhåpentligvis på biblioteket ditt.

Dette var fornøyelig, fin kritikk av velstandsnorge sett fra Spania, og masse god humor. Og først nå så jeg at det var Ibsen på utsiden. Perfekt!

Herlig innlegg Castro, og jeg tror du peker på noe sentralt når det gjelder menns lesemønster, (og kanskje kvinner...?) vi leser nok oftere mannlige forfattere enn kvinnelige forfattere av en eller annen grunn. Det har sikkert mange forskjellige årsaker, men en av dem er at det er flere mannlige forfattere som har skrevet bøker opp igjennom historien, og selv om det jevner seg mer og mer ut, var det jo slik før at menn skrev bøker, og kvinnene leste dem. Dette er naturligvis en spissformulering, men det henger nok litt igjen tror jeg. Pluss at det er flere kvinner som leser bøker enn menn generelt sett, men det er forsåvidt en annen diskusjon. Vel, uansett, her er noen av mine favoritter: Agnes Ravatn "Veke 53", Marit Eikemo "Arbeid pågår", A.S Byatt "Matisse-historier", Alice Munro "Rømmlingen", Marguerite Duras "Moderato Cantbile", Hanne Ørstavik "Kjærlighet", Gro Dahle "Hundre tusen timer", Rønnaug Kleiva "Ingen reell fare", Dorothy Parker "Efter sådanne glæder", Solvej Balle "Ifølge loven", Selma Lagerlöf "Keiseren av Portugalia", Åsa Linderborg "Meg eier ingen", Herta Müller "Reven var alt den gang jeger", Ali Smith "The Accidental", Virgina Woolf "To the Lighthouse", Cora Sandel "Kranes konditori", Märta Tikkanen "Århundrets kjærlighetssaga", Linn Ullmann "Nåde", Trude Marstein "Sterk sult. Plutselig kvalme", Svava Jakobsdottir "Leigebuaren", Cecilie Enger "Brødrene Henriksen", Simona Vinci "Om barna vet man ingenting", Gro Jørstad Nilsen "Nattelangs", Helene Uri "Honningtunger", Inghill Johansen "Klage" Kos deg!

Musil døde dessverre før han ble ferdig med verket sitt, men jeg tror som sagt det holder, uavhengig av 2 eller 4 bindsutgaven.

Hei André

Kanskje du kan bruke denne til noe: http://www.bibsyst.no/kundeliste/fob.php

Hei Ja den finnes vel bare i en to binds hefta utgave i butikken nå, men jeg har en innbunden utgave i fire bind fra tidlig 90-tallet, men innholdet er det samme er jeg redd, tungt og langdrygt. Se den laaange url her: http://www.deich.folkebibl.no/cgi-bin/websok?mode=vt&st=p&publikumskjema=1&hpid=22938&hoppTil=&bredde=&hoyde=&pubsok_kval_0=&pubsok_txt_0=mannen+uten+egenskaper

Uffda, det var ikke meningen å tråkke på opplevelsen din, men dette var en bok jeg lenge hadde gledet meg til å lese, og så ble jeg så skuffet over at den var rimelig kjedelig, og at Holden var en så vanvittig irriterende karakter, så pass at det kom for mye i veien og ødela for lesningen min. Og jeg leste den på engelsk. Men du kan heldigvis bare drite i hva jeg sier og holde godt fast på dine egne minner, det er det viktigste.

Å ja herregud, hvis du i tillegg gruer deg er det bare kaste seg over noe annet.