Bokelskere.no

På den andre siden av parken oppfattet kroppen hennes at det var ham før hjernen gjorde det. Hjertet hadde hoppet i brystet lett som en fjær,og husket at hun en gang hadde vært barnslig forelsket i han.

[...]la en flate hånd på venninnens bluse, nær nok hjertet til at hun kunne kjenne slagene under fingertuppene.Skriv det som er her inne, fordi du må fordi det gleder deg, men aldri fordi du ønsker at noen andre skal like det du har skrevet.

Tanken slo meg da at Milderhurst virkelig var adskilt fra den virkelige verden, et sted bortenfor vanlige grenser for tid og rom. Som om det var forhekset: et eventyrslott der tiden kunne gå sakte eller fort, helt etter et overjordisk vesens forgodtbefinnede.

Hun sier at det er fortellinger overalt, og folk som venter på at den riktige fortellingen skal komme før de setter pennen på papiret, ender bare oppe med tomme sider. Det er det skriving tydeligvis er, å fange sanseinntrykk og tanker på papir. Å spinne, akkurat som edderkoppen, men ved å bruke ord for å lage mønsteret.

Den kreative tanken må ha frihet. Den må vandre i sin egen takt og i sitt eget mønster.

Sally husket sin barnlige iver etter å bli voksen, hvordan hun utålmodig hadde ventet på at det skulle skje, hvordan hun hadde bedt voksenlivet om å kreve henne[...]

[...]Ingenting i de tusenvis av bøkene hun hadde lest, ingenting av det hun hadde forestilt seg, drømt om eller skrevet om ,kunne ha forberedt Juniper Blythe på møtet med Thomas Cavill ved bassenget.

Hvordan har jeg klart å kjempe videre? Det er nesten ikke til å fatte. Det er som å klatre et nærmest ubestigelig fjell, under de verste forhold. Storm, snø, kulde, oksygenmangel, total utmattelse og sykdom. Smerten og utmattelsen har vært fysisk, slik at jeg nesten ikke har kunnet klare å flytte føtene, gjør dagligdagse ting som å lage mat. Jeg har måtte bruke mine mentale krefter til å overvinne utmattelsen og karre meg gjennom gjøremålene. Og sorgen har vært psykisk, slik at jeg nesten ikke hadde mentale krefter til å presse meg videre. Men jeg har kommet meg gjennon snart fire, år og enkelte dager kan jeg tenke: snart er jeg der. På toppen igjen. Selv om jeg allerede neste dag kan ha falt femti meter ned i vonde tanker, uten å vite nøyaktig hvorfor det skjedde akkurat da.

Maia setter seg rolig ved pianoet. Forsiktig spiller hun en og en tone i de dypeste klangene. Sart ogvemodig. Det lyder som fallende tårer som treffer hånden min. I flere minutter sitter hun der rolig og spiller de sørgelige tonene før hun går over til andre, varme, dype toner. Fingrene danser over tangentene og gir de gode klangene et lettere tempo. Uten å bryte det melankolske lydbildet. Jeg ser gråten hennes sveve gjennom musikken, sammen med savnet, og de små barneføttene som løper bortover. Enda en gang skifter hun tempo, til en lysere klang. Klangen av engler som bærer ham med seg til himmelen. Hun spiller lyset som strømmer ned over oss og velsigner oss. Tårene som treffer bakken og guttenes glade lek.[...]Hvem spilte du for? Rikard. Det var sorgen for broren min. For jeg elsket han nemlig så høyt. Så høyt at jeg mista lillebroren min og jeg er storesøstera hans. Og Fillip er den eneste lillebroren jeg har igjen siden jeg har mista storebroren min. Rikard var lillebroren din også. Ja, men han var så mye større enn Fillip.

Hver eneste vegg i alle rom er dekket med bøker: gamle bøker, nye bøker, førsteutgaver, signerte eksemplarer og bøker som er kommet i tjuetredje opplag, alle i vidt forskjellige og improviserte bokhyller i en vidunderlig, vital mangel på respekt for bokdisplay.Og likevel var hele boksamlingen katalogisert i hjernen hans, hans helt spesielle referansebibliotek, slik at han har et helt livs leseerfaring i fingertuppene. Å se ham peile seg inn på et objekt er en stor opplevelse: Først rynker han den imponerende pannen idet han registrer spørsmålet, så hever han en eneste finger, delikat og glatt som et stearinlys; dernest halter han uten et ord av sted til en vegg med bøker fra gulv til tak; der får fingeren sveve fritt over ryggene og, som om den er magnetisk , leder den ham til den riktige boken, som han trekker ut fra bokhyllen.

Men uansett var den kvinnen som satt foran henne ikke lenger ung.Percy var heller ikke gammel,og Saffy forsto plutselig - og hun hadde vel visst det før?- at det var noe imellom et eller annet sted. Og at de begge var der. Ikke unge piker lenger, men ennå var de ikke blitt gamle koner

Hun lukket ikke lenger opp medaljongen; hun trengte ikke fotografiet for å se ansiktet hans. Den unge mannen som hun hadde elsket, og som hadde elsket henne. Fremtiden hadde ligget foran dem; alt hadde vært mulig, absolutt alt. Før alt ble tatt fra henne...