Hvem er egentlig etter hvem?
Farlig frihet?
Stella får endelig smake på friheten, dog med bismak siden hun må ha fotlenke. Hun drar til sin gamle hjembygd Vike. Faren hennes er død. Hun forlot sitt hjemsted som attenåring og har ikke vært der siden. Hun kuttet også kontakten med faren, men for litt siden har de blitt enig om å møtes. Det blir dessverre med tanken siden faren hennes blir funnet død i en koie, og det ser ut til å være selvvalgt, men er det det? Stella reiser nå tilbake for å ta et slags farvel, kanskje møte på noen spøkelser fra fortiden, og få svar på en del spørsmål hun bærer på. Hun hadde sine lykkelige stunder i barndommen, men dessverre var faren hennes alkoholiker som ødela mye av idyllen. Kommer hun til å finne ut av ting hun ikke vil like å høre? Samtidig blir hun satt på prøve. Klarer hun å holde seg i skinnet mens hun nyter friheten?
Dette er min første bok av Ingar Johnsrud. Selv om jeg ikke har lest noe av ham, har jeg lagt merke til bøkene hans. Så han er ingen nybegynner. Han skriver godt og engasjerende. Ikke alt er helt troverdig, men det gir underholdning, og man er interessert fra begynnelse til slutt. Det gjør heller ikke noe av at man skjønner opplegget tidlig, for de fleste karakterene var spennende å lese om, og gjorde nytte for seg i handlingen. De var der ikke bare for å være der, og forsvinner ikke sånn uten videre, som det er med noen karakterer en gang i blant. Her var alle karakterene på en måte nødvendige. Man blir ofte lei av karakterer som er der bare for å være der. Opplever det ofte, spesielt bøker med stort persongalleri. Dette er en kort bok i forhold til andre krimbøker jeg har lest i det siste. Selv foretrekker jeg store bøker, men denne gang var det befriende å lese en kortere bok, med mange karakterer og mye spennning til en avveksling. Man blir fort hekta, spesielt siden kapitlene er ganske korte også. Det er lett å bli dratt inn i handlingen siden denne boka har litt av alt: Flott landskap som bakgrunn, familiedrama og mørke hemmeligheter. Det er lett å bli revet med.
Dramatisk og krypende familiedynamikk
Det eneste som ikke var helt overbevisende var Stella som er en blanding av Mikke Mus og MacGyver. Hun er der det skjer, og hun kommer opp med noen vel kreative og lettvinte løsninger enkelte ganger. Liker Stella delvis, men litt lei av at hun skal leke helt, og det skjer ofte tilfeldig. Det blir ikke helt troverdig i lengden. Likevel gjorde det ikke noe. Synes at denne boka var en blanding av krim og litt røverhistorie. Selv om ikke alt var troverdig, så er det veldig spennende, og det er lett å lese mer enn det man egentlig hadde tenkt å gjøre, for man blir så lett revet med. I krimverdenen er det lov å være litt utroverdig en gang i blant. Likte også venninnen til Stella, Diana. Hun løfter opp mye av spenningen og har en fin humor. Dette er en bok man blir fort fengslet av. Det er også spennende med bøker om familiebånd, spesielt når det gjelder krimbøker. Om hovedpersonen kan stole på sine nærmeste eller ikke. En noe forutsigbar og skuffende slutt, men det ødela ikke resten av boka.
Har lest mange spennende bøker fra det norske landskap denne høsten, og gleder meg til hva mer denne høsten har å by på.
Fra min blogg: I Bokhylla
Etter å ha lest de fleste bøkene Kjell Westö har utgitt og likt de så godt at han er blitt en av mine favorittforfattere, lå det en forventning og spenning å lese den nyutgitte samtidsromanen Tritonus med undertittelen En skjærgårdsfortelling.
Det ble en god leseopplevelse fra begynnelse til slutt å lese romanen på 400 sider som jeg har lånt av biblioteket. Karakterer, handling, karakterenes indre liv, og omgivelser; det er sjelden jeg lever meg så inn i handlingen som i bøkene til Kjell Westö.
I denne romanen er det for meg to hovedpersoner: den arrogante dirigenten Thomas Brander og naboen til hans storslåtte villa Casa Tritonus i den finske skjærgården: den joviale skolepsykologen Reidar Lindell. To ulike personligheter som på Lindells initiativ forsøker å bygge opp et vennskap. Handlingen foregår noen høstmåneder og juni og juli året etter. Begge er opptatt av musikk. Brander har den klassiske musikken som sitt levebrød og pasjon. Lindell er medlem av bandet Rainbow som spiller coverlåter på fritiden på bygdas kro. Jeg tror mange lesere vil like denne skjærgårdsfortellingen.
Har lest noen debutbøker i år, og en del gode også. Tro meg når jeg lyver er en av dem.
Tro meg når jeg lyver har en av høstens mest mystiske bokomslag, og kanskje høstens underligste tittel, og det var derfor jeg ville lese den. Leser mest horror, men er også svak for krim og thrillere, så derfor måtte denne bli med i lesebunken. Å holde seg unna mørk lesestoff, er umulig.
I denne krimboka blir man kjent med Lars Lukassen som har mye å stri med, både på jobb og hjemme. På jobb får han mer jobb siden lederen deres må trekke seg for en stund på grunn av sykdom i familien, og Lars må steppe inn bare midlertidig. Det faller ikke i god jord for alle. Hjemme krangler han med ekskona om foreldreomsorgen. Han vil ha datteren deres på åtte år mer hjemme hos seg, men ekskona mener han jobber for mye for å få det til.
Mer å stri med
Det viser seg at jobben i ny, midlertidig stilling blir alt annet et rolig. En tidligere klassekamerat av ham blir funnet død og sammen med kollegaene prøver han å finne ut hva som kan ha skjedd, og det betyr at han kan støte på noen av fortidens spøkelser. Det nevnes også noe om barn som har sett noen ved trærne nær skoleområdet, som lokker dem til seg og forteller dem usammenhengende historier de ikke helt forstår. Og Lars sliter også med humørsvingningene til datteren. Hun har en tendens til å slå seg vrang når hun skal på skolen. Har hun seperasjonsangst, eller er det noe hun ikke forteller?Attpåtil er det en ny lærervikar som skal begynne på datterens skole. Hun heter Johanna, har en hund og er veldig hemmelighetsfull. Er hun beskjeden eller har hun mye å skjule? Og lærervikaret går alt annet enn planlagt. Har alt dette noen sammenheng i det hele tatt, eller er det bare mye som skjer på en gang?
Skulle tro dette var en tykk bok med alt som skjer, men boka har normal bokstørrelse og man rekker ikke å kjede seg. Til debutant å være, er Ellen G. Simensen god på å få frem karakterene, både deres gode og dårlige sider, frykten de bærer på, som at de er redde for at det skal skje noe med barna deres eller med noen de er glade i. Det i det hele tatt å miste noen. Hun har også en fin evne til å få frem den idylliske bakgrunnen, som naturen og forandre det til et slags mareritt. Dette er en krimbok med mye atmosfære, ondskap og merkelige relasjoner.
Tar heldigvis ikke for mye oppmerksomhet
Det eneste som trekker litt ned, er følelser som oppstår mellom noen som jeg ikke vil avsløre. Jeg har ikke noe i mot bøker med kjærlighet og følelser. Men er ikke helt fan av karakterer som får følelser for noen nesten med en gang. Det har man lest mange ganger før. Det skjer jo også ofte i krimsjangeren. Men synes at denne boka var såpass god og spennende, at for min del ble den delen noe malplassert og unødvendig. Boka hadde mange andre spenningsfaktorer, som jeg heller ville lese mer om. Noen synes begjær er spennende å lese om, men ikke jeg. Heldigvis stjal det ikke for stor oppmerksomhet fra resten av handlingen og aspektene.
Bortsett fra det, og uten å virke som en surpump, anbefaler jeg Tro meg når jeg lyver videre til andre krimlesere. Dette er en stødig, drivende, og selv om slutten ikke overrasket, god krimbok, som leker med mørket. Jeg leser gjerne hennes neste bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Spennende ny serie med forskjellige forfattere.
Jonny og Linda møtes tilfeldig etter mange år uten å ha sett hverandre, og gamle følelser blusser opp. Linda går fast til en menighet hvor Isaksen er predikant. Noe motvillig blir Jonny dit med henne en dag. Han er vant til å være for seg selv, siden han bor i skogen som en enstøing. Han har et sted der hvor han tilbringer dagene alene. Helt til Linda flytter inn. Jonny er kjent i strøket for at han havner på villspor av og til.
Ujevn forhold
Forholdet deres har sine oppturer og nedturer som i alle forhold, men Jonny føler seg ofte rastløs og minstenksom, da Linda bruker mye av tiden sin på å være i byen, men sier ikke hvor hun har vært, eller hva hun har gjort. Det gjør Jonny en smule paranoid. Er det noe mellom henne og denne Isaksen, eller gjør hun noe ulovlig? Kommer han til å følge etter henne, eller lære seg å stole på henne? Vil dette forholdet overleve, siden det består av mistenksomhet, hemmelighetsskremmerier og avstand, selv om de bor i samme hus?
Dette er en bok som det ikke er så mye å si om, siden det er en bok på bare 146 sider. Det er første bok i en serie som er inspirert av De ti bud. De to neste bøkene som jeg vet om i skrivende stund er, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Det skal bli spennende å se hvem andre som bidrar i denne serien. Andre guder av Jørgen Brekke er første bok ut med godt førsteuttrykk. Har lest noen få bøker av Brekke tidligere: Alle kan drepe og Avgrunnsblikk, og jeg liker denne best av ham så langt. Til tross for at dette er en kort bok, får han frem karakterene bedre i denne, stemningen og historien hadde også noe kryptisk over seg. Selv om slutten var forutsigbar, ødela det ikke spenningen og fortellerstemmen hadde noe Roald Dahl lignende i seg. Man venter det verste mens man leser, samtidig var dette en "gøy" bok å lese. Gøy er ikke akkurat det riktige ordet å bruke, men man blir underholdt. Det er bare det jeg mener og man blir godt kjent med karakterene, noe som er godt gjort med tanke på at historien også er litt begrenset.
Kryptisk stemning
Det jeg likte best med denne lille boka, er oppbygningen som vandrer litt frem og tilbake, og alt består av bruddstykker. Det føles litt sånn. Siden boka er begrenset, får man jo ikke mye bakgrunnshistorier som i de større bøkene, men likevel kommer karakterene skikkelig frem, og likte også vekslingen mellom Jonny og Lindas perspektiv, slik at man får sett ting fra forskjellige vinkler, og gjør det hele mer ekte. En alvorlig og litt annerledes bok om sjalusi.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Helt lykkelig er jeg nok bare når jeg skriver, jeg mener ikke i en spesiell skriveperiode, men bare akkurat i de øyeblikkene jeg virkelig skriver.»
Sitatet over er fra et brev Astrid Lindgren skrev i 1958. Hun levde mange år etter dette.
Det eneste jeg misunner svenskene, er at de kan skryte på seg en forfatter som Astrid Lindgren. Som har etterlatt seg så mange gode tidløse bøker for barn. Bøker som er filmatisert med god kvalitet. Jeg kjente hvor mye bøkene hun skrev har betydd for meg imens jeg leste biografien skrevet av Jens Andersen. En god del av det jeg leste om var kjent, men mye var ukjent. I tillegg vil en biografi som denne gå dypere enn et TV program og nyhetsartikler gjør. På slutten av livet ble Astrid Lindgrens samfunnsengasjement fremtredende.
Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.
Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.
Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.
Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.
Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.
Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.
Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.
Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.
Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.
Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.
Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.
Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.
I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?
Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.
Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.
Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Denne fortellingen handler ikke om mormonernes tro. Heller ikke om noen annen tro. Det er mange slags mennesker i den, noen tror andre ikke; noen er vennlige, andre ikke. Forfatteren avviser enhver form for sammenheng, både positiv og negativ, mellom de to.»
Sitatet over er fra Tara Westovers merknad innledningsvis i boken hun har skrevet om sin oppvekst og hvordan hun brøt ut av familien. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det mormonerne i Norge kaller seg.
Om Tara Westover skriver forlaget: «Tara Westover (1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonfamilie som drev med hjemmeundervisning og var selvforsynte. Som ungdom kom Tara inn på universitetet og flyttet hjemmefra. Hun har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. Noe tapt og noe vunnet er historien om hennes liv.»
Boken Tara Westover har gjort inntrykk å lese. Det var nok ikke en helsvart barndom, noe hun også sier i intervjuer. Men jeg har tenkt en del på merknaden til forfatteren. Selv om det negative hun opplevde i oppveksten ikke har noe med religion å gjøre, mener jeg at foreldrene sviktet henne. Det hun opplevde kan ikke kalles noe annet enn omsorgssvikt. Omsorgssvikt ved at barna holdes utenfor samfunnet, ved at de ikke fikk gå på skole blir barna utsatt for en form for hjernevask. De får minimal hjemmeundervisning. De får ingen impulser utenfra. I et samfunn som USA der mye står og faller på familien , skal barna være supersterke for å klare å bryte ut. De lærer ikke det mest elementære ved hygiene som f eks vaske hendene etter at de har vært på toalettet. De blir tatt med for å hjelpe faren i hans arbeid og hans manglende sikkerhet i arbeidet utsetter dem for fare. De blir utsatt for vold av eldre søsken. Foreldrene er imot skolemedisin, heller ikke skader etter alvorlige ulykker skal behandles av leger.
Noe tapt og vunnet er en tankevekkende bok på mange måter. Hva foreldre kan gjøre mot barna og begrunne det i religion. Der kvinner bare er et redskap for mannen. Tara Westover var heldig og hadde styrke til å bryte ut. Men at det har kostet, er ikke vanskelig å forstå.
Boken fikk meg til å tenke på Netflix-serien Tre hustruer, én mann som handler om fundementalistiske mormonere i Utah og flerkoneri. Som jeg hittil bare har sett en episode av. Kjenner at det vrenger seg i meg å se og lytte til disse menneskenes idioti. I boken til Tara Westover forteller hun om den norske tippoldemoren Anna Matheas skjebne etter at hun kom til USA og giftet seg med en bonde som var mormoner og hun ble hans andrekone. På grunn av at førstekona var rasende på Anna Mathea, måtte hun rømme hjem til faren sin for å føde barnet fordi hun var redd for at førstekona skulle skade barnet.
Sist sett
