Bokelskere.no

«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»

Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.

Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200 sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.

Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:

«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»

I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:

«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»

Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.

Omtale fra dette blogginnlegget

Rosene er blitt sammenliknet både med Tatt av vinden og Tornefuglene. Og det er en storslått roman. Jeg ble bergtatt av historien om Mary og Percy og ønsket sterkt at ting måtte ende bra. En god roman er for meg ofte en bok en involverer seg i og det gjorde jeg med denne. Samtidig er det en bok hvor man ønsker å lese mer, en ønsker å få vite hvordan det går med hver enkelt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Boken er spennende og underholdene, den har flere parallellhistorier. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Vidar Sundstøl skriver godt, jeg liker de skjulte overgangene og spenningen som bygger seg opp underveis. Det er og kjekt at romanen er bygget opp med et kjent kunstverk som dreiningspunkt, og at vi hører om historiske hendelser, selv om de er eldgamle.

Samlet sett er dette en spennende krim som det passer godt å nyte mens man krøller seg sammen i sofaen. Boken er godt skrevet, selv om man enkelte ganger finner setninger som ikke helt passer sammen. (Kanskje det har noe med oversettelsen å gjøre?)
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Mye av det som gjør denne boken så vakker er tegningene av Christoffer Grav. Dette er den første boken han har illustrert, men jeg håper det kommer mange fler!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Spennende og medrivende til tusen

Jeg syntes Nevernight var fantastisk. Jeg ble virkelig forført av historien, av spenningen og av de nye elementene Kristoff har klart å skape i denne boken. Det er heldigvis to bøker til i serien, så jeg har mer å glede meg over. Nå håper jeg at de to neste er like gode som den første. Anbefales!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Et finurlig plott som holder på spenningen til siste side. Indridason er god på karakterskildringer og berører tema som er aktuelle - anbefales!

Flott komponert historie, anbefalt for 9-12, men gamle meg hadde stor glede av å lese den

Veldig godt skrevet om kriminelles beveggrunner

Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.

En eller annen gang i ung alder blir man interessert i grøssere og vil ha noe skummelt å lese, gjerne for å teste seg selv. Ofte vil man lese bøker og se skrekkfilmer som man er for ung til å lese og se. Noen går lei av grøss, andre ikke. Dette er en fin bok i en serie som introduserer grøss for unge lesere på en gøyal måte.

Skrekk og Gru er en frittstående serie med nye karakterer og hendelser i hver bok. Kan minne litt om Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, bare litt enklere versjon.

Et godt kjøp?
I Pass deg for dukken møter man Mara som er en bestemt ung dame som har nettopp laget et veldig detaljert dukkehus. Det er bare en ting som mangler, og det er at ingen bor i dukkehuset ennå. Hun må finne en eier. Gjennom fra klassen, får hun vite at en ny butikk er åpnet i byen som heter Skrekk og Gru. Butikken selger originale og nifse ting. Mara tar med seg broren Jesse for å se om hun kan finne en eier til dukkehuset der. Hun finner en liten dukke som hun tror vil være ypperlig eier av huset hun har laget, men var det egentlig et lurt kjøp? Etter at dukken ble med henne hjem, skjer det rare og merkelige ting. Det virker bare som det er Mara som merker disse tingene. Har det noe med dukken å gjøre?

Ikke bry deg om at historien virker kjedelig og uoriginal
Det virker nok som en historie man har sett og hørt mange ganger før, og det er det på en måte også, men det er måten den er skrevet på som spriter opp det hele. Handlingen er både morsom og har noen gyselige scener. Ikke slik at oss voksne får mareritt, men man synes det er mer fryd enn skrekkelig. Liker også at boka inneholder masse atmosfære til tross for at dette er en barnebok, og det er viktig at barn blir tatt seriøst som lesere. Det synes jeg at denne boka klarer ypperlig.

En god grøsser som passer fint å lese nå i vintermørket, eller hvis man vil kose seg med litt grøss i Halloweentiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende bok, hovedpersonen Snø er litt for flink og vellykket, og slutten litt raskt unnagjort, men plottet var lett å følge når alle karakterene var kommet på banen.

Boken bærer preg av at Camus ikke gjorde ferdig manuset, men det er interessant å lese

Mot mørket er en bok jeg hadde hatt i bokhylla i omtrent ett år før jeg kom til å tenke på den av en eller annen grunn. Noen ganger tenker man plutselig på bøker man ennå ikke har lest, og bestemte meg da for å lese den.

En liten bok med tyngde
Boka kan virke liten og lett, enkel å komme seg gjennom, men det var den ikke. Den er på under tre hunder sider. Både handlingen og språket er noe tungt, og derfor tok det litt tid å komme seg gjennom den. Den er om under og etter andre verdenskrig som har gitt hovedkarakteren Georg, store påkjenninger. Han er en gammel mann som er dårlig til bens, og han er i ferd med å bli blind. I følge legen er det ikke noe han kan gjøre med det. Han vet ikke hva han skal bruke sin siste tid til, når han ikke lenger kan male. Før den tid, blir vi kjent med ham både som ung mann og hans aldringsprosess. Han vokste opp i Berlin, men flyttet til Oslo sammen med sin kone Alma. Lenge før den tid levde han i en leilighet i Berlin sammen med foreldrene og søsteren Edi. Det virker å være en familie som ikke har mange felles interesser, og de har heller ikke samme syn på det som foregår rundt dem på grunn av Føreren. To av dem holder med ham, mens de to andre har sine tvil. Det oppstår ofte splid i samtalene deres. Man skal jo helst ikke snakke om politikk og religion, si. Georg blir alene da foreldrene får en tragisk slutt på livet, og søsteren hans Edi er forsvunnet. I flere år tenker han på Edi, siden de sto hverandre nær og tok vare på hverandre.

I voksen alder bor han i Oslo sammen med Alma. Alma ønsker seg barn, men de er ikke en av de heldige som får det. Når Alma dør, blir Georg etterlatt helt alene og det eneste han har er sin kunst. Han maler ofte minner fra krigstiden. Den har rammet ham som person og han skjemmes av å være tysk, for han får skyldfølelse av det. Hvordan skal han takle å være helt alene igjen, og samtidig leve med krigens etterpåvirkninger?

Mange fascinerende samtaler
Ingen fluffy roman dette, snarere det motsatte. Noen ganger trenger man slike bøker. Bøker med motstand og det hadde denne mye av. Språket er noe tungt og føltes mer ut som en oppsummering enn fortellende. Det falt ikke helt i smak, men jeg likte handlingen og de fleste karakterene var interessante å bli kjent med. Det jeg likte best med hele boka var samtalene, spesielt samtalene i familien fra da Georg var ung. Disse samtalene kunne bli noe provoserende og hissige av seg. Jeg liker det når noen bøker kan være litt utfordrende. Det er i hvert fall Mot mørket. Den engasjerer.

Advarer at boka er litt tung i begynnelsen, men man blir vant til språket etter hvert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Glimrende skrevet om kunstopplevelse og kunstneren Anselm Kiefer

Dette var ikke lett...

Etter å ha lest noen bøker med Bjørn Beltø de siste årene, var det forfriskende å lese noe annet av Tom Egeland.

Sprekt persongalleri
Denne gangen er det om en sikkerhetssjef, en milliardær, en politikvinne, en journalist, og en "drøss" med gangstere ... Milliardæren får sitt trygge og eksklusive liv snudd på hodet da det viser seg at hans kone Monica og datteren Ingrid er sporløst forsvunnet. Han frykter det verste. For sikkerhets skyld sender han vekk sønnen Bård med en livvakt til London, til det hele er eventuelt over. I mellomtiden venter han i spenning, og i håp om å få instruksjoner eller et tegn på hvem som kan ha dem, og vite hva han kan gjøre for å få dem tilbake.

Richard Skøyen er milliardærens sikkerhetssjef og tidligere politimann. Han er en av de få Christian stoler på, og han involverer seg i saken. Det gjør også politikvinnen Siri Schau. Christian stoler ikke helt på å kontakte politi etter advarsel, men skjønner samtidig at han ikke kan håndtere dette alene. Vil han få sine familiemedlemmer trygt tilbake? I mellomtiden sliter Christian med dårlig samvittighet. Han har ikke vært verdens beste far eller ektemann. Jobben har vært hans første prioritering og han har ikke vært helt lojal. Vil alt dette endre ham til å bli en bedre mann? Fortjener han å få familien sin samlet igjen?

Gode karakterbeskrivelser og mye action
Kongen blir fortalt fra mange forskjellige perspektiv, noe jeg liker, for det gjør bøkene mer ekte istedet for at alt blir fortalt fra samme karakter. Man får vite at Skøyen bor alene i en leilighet sammen med katten Lucifer og en av Skøyens vaner er å spytte snus i kaffekoppen sin. Sjarmerende ... Schau sliter med å lese på grunn av dysleksi, men har likevel blitt en dyktig politikvinne. Underveis blir man også kjent med noen gangstere som har lite kontroll på det de gjør og som kommer fra ulike nasjoner. Hvem har egentlig kidnappet hvem? Det virker nesten ikke som om de vet det selv. Hvem er det som muligens ler og drar i snorene? Samtidig blir man kjent med Linda Mikaelsen, en journalist som alltid er på hugget. Hun vil helst være den første til å vite og være der det skjer.

Underveis er det en anonym karakterer som skriver i vers om hvor mye han eller hun elsker en anonym person. Får man vite hvem det gjelder?

Hadde ikke store forventninger til Kongen siden man har lest litt kidnappingsbøker tidligere, og etter en noe langsom, og uengasjerende begynnelse, gikk resten av lesingen nesten av seg selv. Kapitlene er stort sett korte, og de fleste bøkene av Egeland er stødig og god krim. Det er også denne. Har stor sans for bøker med stor persongalleri som denne har, og handlingen tar mange vendinger. Litt lett å gjette seg til avslutningen, men følte ikke det gjorde noe da boka stort sett underholdt hele veien. Kongen er ikke bare spennende, men også humoristisk.

Krysser fingerene for at Egeland kommer med en krimbok blandet med en god dose grøss. Det tror jeg han hadde håndtert fint.

Fra min blogg: I Bokhylla

En mørk men veldig fengslende historie, glimrende skrevet av Conrad og glimrende tegnet av Catherine Anyango