Ulykke er en krimbok som ble utgitt av forfatteren selv i fjor, noe som er modig gjort. Å gå den veien helt selv, krever nok guts og jeg synes det er tøft at noen gjør det.
Uhell og ulykker skjer jo de fleste, men noen er kanskje mer ulykkesfugler enn andre?
Når man minst aner det ...
En mann er på jakt og er ikke klar over at det er noen andre i nærheten i ingenmannsland. Han skyter og tror det er et dyr, men ved nærmere undersøkelse, ser han til sin store forferdelse at han har skutt og drept en mann. Den skyldige er fristet til å varsle fra om ulykken og ta på seg all ansvar, men samtidig er han på et punkt i livet hvor han trives, og har lite lyst til å ødelegge det. Dermed bestemmer han seg for å gjemme liket et sikkert sted og skjule all spor. Men lik har jo en tends til å dukke opp igjen, før eller senere. Det skjer også i boka, tre år senere. Klarer man å spille uskyldig hele livet?
Man blir også kjent med Stig Toft som har vært journalist i VG, og har nå flyttet til hjemlige trakter, Brønnøysund. Det er ofte turbulent med kona Signe og ungestyr. Midt i alt dette prøver han å balansere hjemliv og arbeidsliv. Han får blod på tann da det endelig dukker opp noe å skrive om.
En av de bedre begynnelsene jeg har lest i det siste
Boka var meget spennende og intens de første tjue-tretti sidene. Det var interessant å lese fra den skyldiges perspektiv, panikken han følte og av og til, en slags ro. Kontrasten mellom skyldfølelse og tvil. Gjøre det rette eller redde seg selv. Resten av boka føltes nesten som å lese en helt annen bok. Engen har en kreativ fortellerstemme, men likevel, til tross for korte og hurtige kapitler, ble det noe tungt over det hele, spesielt midtpartiet, derfor tok det noe tid før man hev seg over boka hver gang man skulle lese videre.
Det er ingen tvil om at Engen brenner for det han gjør og har vilje av stål, Skjønner hvorfor andre likte Ulykke så godt, og ser boka har mange gode kvaliteter, så det er nok meg det er noe galt med. For jeg var nok ikke helt rett leser denne gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tidligere i år snakket Harlan Coben med Asbjørn Slettemark digitalt i Krimfestivalen, og røpet at en oppfølger til Gutten fra skogen kommer.
Om det blir bare en oppfølger eller en serie, er jeg usikker på. Selv foretrekker jeg de enkelstående bøkene til Coben. Leste noen bøker fra serien om sportsagenten Myron Bolitar, men fant ut at det ikke var noe for meg. Men det gjør ikke meg om det kommer flere bøker om Wilde, for liker ham bedre enn Myron Bolitar.
Mystisk og ukjent bakgrunn
Grunnen er nok at Wilde er en annerledes hovedkarakter enn man er vant til å lese om. Wilde vet nemlig ikke hvem han selv er en gang. Grunnen er at han levde lenge i skogen og overlevde med ting han fant, måtte klare seg selv i en lang periode. Hvordan han havnet der, vet han ikke. Men han blir kjent med en som heter David som bor i et hus ved skogområdet. Han er yngstemann i en velstående familie, og moren hans Hester Crimstein er en meg profilert advokat som ofte er på Tv. En dag blir vennskapet til David og gutten fra skogen avslørt, og gutten fra skogen får hjelp. Han trenger ikke å leve alene i skolen lenger. I voksen alder bor han i en husvogn i et skogholt han kaller kapselen. Han unngår de fleste for han vet at andre finner på historier om ham. Men han bidrar til det han kan. Han har bare tilknytningsvansker og vender ofte tilbake til skogen når han har vært for lenge borte. Hans gode venn David døde i en bilulykke, men Wilde er nå gudfaren til Matthew, Davids sønn og han har fremdeles god kontakt med Matthew, hans mor og Hester.
Matthew oppsøker hans bestemor Hester, noe som er sjeldent og Hester Crimstein skjønner noe er i gjære. Han forteller om en jente på skolen som har blitt kraftig mobbet hver dag, og er nå forsvunnet. Han lurer på om hun kan hjelpe. Hester skjønner at Matthew ikke forteller alt, og derfor kontakter hun Wilde ... Har jenta forsvunnet med makt eller av fri vilje?
Mange viktige temaer i en bok
Interessant thriller om en persons ukjente bakgrunn. Kommer Wilde noen gang til å oppsøke sin egen fortid, og kommer han alltid til å bli en outsider? Det er også spennende at Coben tar opp om mobbing, hvor skadelig det kan være, og noe som er aktuelt. Mobbing skjer jo overalt. Jeg likte også å lese om de fleste relasjoner, men mest om Wilde som er mystisk og selv om han overlevde en utfordrende tid, har han blitt en alright fyr som liker å hjelpe andre. Han er også flink til å lese mennesker. Så leser mer enn gjerne videre om ham for har sansen for antihelter, underdogs eller hva man skal kalle det.
Til tross for noen åpenbare vendinger her og der, noe som ofte skjer i thrillere, var det mye underholdning og en del action. Er også svak for thrillere med mange hemmeligheter, som det var en del av i Gutten fra skogen. Ikke Cobens beste bok, men han har meg fremdeles på kroken.
The Woods og Hold Tight er fremdeles hans beste bøker, i følge meg ...
Fra min blogg: I Bokhylla
ritaoline siterer Størst av alt av Lone Frank (side 12)
14:43, 13. desember 2021 Ingen har det som favoritt.
Kjærligheten kan komme overrumplende på en. Man kan gå rundt og tro at man vet hva den handler om, og at man kjenner sine egne følelser - klart man gjøre det. Men så svinger tilværelsen på baseball treet og får inn en fulltreffer så både halve og hele erkjennelser ramler ut.
En kortroman om eksperimentell kunst og en kvinne på randen uten å vite det selv ...
Kreativ skoleprosjektoppgave på ville veier
På hjemmebane er det bare så vidt at Ruth merker avstanden mellom henne og ektemannen Alf. Han forsvinner bare mer og mer inn i forskjellige skjermer, i stedet for å være oppmerksom til omgivelsene sine. Barna merker at Ruth også er mer og mer fraværende og sjelden hjemme. Deter på grunn av et stort kunstprosjekt på skolen. Ruth er samfunnsfagslærer og hun og Alf jobber på samme sted. Skolen har fått et spennende prosjekt av en anonym giver, som vil at de skal lage installasjonskunst. Installasjonskunsten skal være på skolegården og stå der hele vårsemesteret. May har allerede meldt sin interesse og Ruth blir på en måte slengt med i prosjektet. Kvinnene får oppdrag i å lage hver deres forslag, og legge frem forslagene til elevene i en presentasjon. Til slutt er det elevene som skal bestemme hvilken installasjonskunst som skal få som nevnt, stå der hele vårsemesteret. Hvordan skal kvinnene lage kunst som vekker interessen hos elevene?
Det mange ikke vet, er at Ruth har tidligere vært hobbykunstner og har mange ganger søkt på Kunstakademiet uten å komme inn. Nå får hun endelig prøve å skape liv i sine rustne kunstneregenskaper. Problemer er bare at både May og Ruth brenner for det de gjør, og begge har sterke personligheter. Er det mulig å jobbe med kunst uten at det blir krig?
Spørsmålet er om at det er kunstprosjektet som oppsluker Ruth, eller er det midtlivskrise? For noe må det være siden det slår sprekker både på hjemmebane og på jobb. Hun tror hun har ting under kontroll, men det virker ikke som om hun har det. Til og med barna merker hvor fraværende hun har blitt i det siste. Det virker heller ikke som om hun tar det helt innover seg når Alf begynner å flytte mer og mer ting i kjelleren og sove oftere i rommet der. Hun merker det, selvfølgelig, men hun virker for fanget i seg selv og prosjektet sitt til å gjøre noe med det, fullt og helt.
Man kan ikke kopiere andres kunstverk
I boka nevnes en kunstner ganske ofte som var ekstrem. Ruth og hennes mor var på en performancekunst opplevelse med henne i begynnnelsen av boka, og da hun rydder i skolebiblioteket kommer hun over denne kunstneres biografi, som Ruth tar med seg overalt. Hun begynner å se for seg selv som henne, men hun kan jo ikke være like vågal siden Ruth er både mor og lærer. Hun kan ikke forsvinne inn i kunstnen på samme måte.
Akkurat som beskrivelsen av denne kortromanen, så er handlingen så og si litt over alt, både i gjøremål og tankegang. Ruths kaotiske tilværelse og tanker skrives med en liten snert humor, og drama. Jeg liker å lese romaner om lærere, elever, generelt skolemiljø, men ble noe lei av sextankene til Ruth underveis. Men det var spennende å lese om kunst i en roman igjen. Noe som er lenge siden sist, selv om installasjonskunst ikke er helt min type stil. Det som ødela litt for min del i denne romanen, var nok at både karakterene og kunsten i seg selv var noe eksentrisk, og det hele ble en typisk, hysterisk "kjerringroman".
Tidligere har jeg lest Noe skal skje av samme forfatter.
Fra min blogg: I Bokhylla
Fiksering på utseende og sex, men tydelig plott og god fremdrift1
Snøballkrigen er ikke en ren julebok, men kan fint være det siden handlingen foregår i førjulstiden. Det er også noen få som husker den store snøballkrigen.
Da mener jeg snøballkrigen i boka, ikke i virkeligheten ... Åsmunds oldemor er gammel og skrantete. Den ene dagen snakker hun og tenker så klart som dagen, ande dager roter hun, glemmer og gråter. Hennes mann døde i kreft for noen år siden, og hun lever alene. Men hun har Åsmund som kommer ofte på besøk med sin venn Margit, og hjemmetjenesten. Men er det nok siden hun blir bare mer rotete av seg?
Legendarisk snøballkrig
I det siste har oldemoren snakket om en tradisjonell snøballkrig på lille julafen. Problemet er at hun husker det som det var i går, men skjedde sist gang for flere år siden. Hun ønsker å gjenskape denne tradisjonen på sin faste plass. Problemet er at Frisletta er for lengst gjengrodd. Klarer Åsmund og Margit å gjenskape den berømte snøballkrigen på lille julaften? Hvordan skal de skaffe nok folk, og blir det snø til jul?
Snøballkrigen handler om mer enn bare alderdommen og hvor mye man glemmer, men også om barn som stiller opp for sine nærmeste. Åsmund vil gjerne stille op for henne i og med at det kan være hennes siste jul. Det vanskeligste er å få med seg noen flere på lag. Spesielt når det gjelder ed voksne. Ikke på grunn av at de nødvendigvis er negative, men heller realistiske.
Hvor langt er ungdommene villige til å gå?
Omtenksomme barn
Det er fint å lese om barn som stiller opp for de eldre, i stedet for å bruke all sin tid på skjermen. De viser også hvor viktig det er å stille opp for hverandre, og gjør noe for å glede de man er glad i. Selv midt i førjulstriden da alt må vaskes og bakes før julen kommer for fullt. Synes også ungene er gode til å ta frem de voksnes beste sider, til tross for at det trengs en del overtalelse.
Noe forutsigbart og lett historie for oss voksne, men koselig. Boka tar opp viktige temaer også, ikke bare om alderdom og glemsel, men også litt om likestilling og tidligere soldater i krig. Vet ikke hvor interesserte og oppvakte målgruppen er på disse tingene, som boka er rettet mot, men det er ikke så mye av det. Ikke slik at det overdøver selve historien.
En trivelig førjulsbok om å stille opp for hverandre, glede andre og stå opp for noe man brenner for, uansett hvor mørkt og utfordrende ting ser ut. Terningkast 4 for historien og terningkast 5 for illustrasjonene.
Fra min blogg: I Bokhylla
I mange år har jeg og Marklund hatt et anstrengt forhold. Jeg boikottet bøkene hennes lenge, helt til Polarsirkelen dukket opp. Grunnen til at jeg boikottet bøkene hennes er at jeg prøvde to Annika Bengtzon bøker for omtrent tjue år siden, og likte dem ikke. De var for trege og hverdagslige. Polarsirkelen er også hverdagslig, men på en annen måte.
Boka veksler mellom 1980 og 2019, men store deler av boka fokuserer mest på 1980. Om lesesirkelen som kalles Polarsirkelen, der bare noen få, faste ungdommer er medlemmer av. Elever og andre lærere beundrer dem for det de gjør. Medlemmene får bestemme hver deres bok og på hver møte skrives det referat som et slags bevis for det de har gjort.
Spennende om typiske tenåringsproblemer
Bøkene de leser er veldig varierte, og utenfor lesesirkelen er noen mer sammen enn andre. Har de noe til felles bortsett fra bøker? Lesesirkelen merker at dynamikken gradvis forandrer seg, noe som ikke er rart. Ingenting varer evig. Ungdommen er alltid på farten, særlig når det er tid for nye skolevalg og andre valg i livet. Tenåringer får i en svært ung alder mange umulig valg de må ta. Det er ikke rart at dynamikken i en tenåringsgjeng ofte forandrer seg når mye forandringer skjer. Men alt forandrer seg drastisk da en i lesesirkelen plutselig forsvinner med bare få spor etter seg, og blir funnet ved en tilfeldighet nesten førti år senere, i 2019.
Liket som blir funnet mangler hodet, og mye forvirring skjer på et lite sted hvor det nesten ikke skjer noe kriminelt. Jeg liker som regel ikke å lese om drama i krimbøker, da vil jeg ha hardbarket krim, men det var ok i denne boka, for det var interessant med tenåringsperspektiv fra begynnelsen av 80-tallet. Syntes det var givende å lese om de forskjellige relasjonene på godt og vondt, om ulykkelig forelskelse, sjalusi og alt som hører med det å være tenåring. Det var småinteressant å lese om dem som voksne personer også, men likte delen fra 1980 bedre. Det var mer kryptisk og engasjerende.
Tam krimsak
Selve krimsaken brydde jeg meg ikke noe særlig om, fordi det var noe søkt og for lett å gjette seg frem til. Er ikke synsk eller noe, men det er den forbanna magefølelsen som er flink til å ødelegge alt som heter spenning.
Syntes også at Wiking Stormberg var noe veik. Han hadde sterk personlighet som tenåring, men som voksen og den viktige jobben, havnet han mye i bakgrunnen og man blir ikke ordentlig kjent med ham som voksenperson, noe som var leit. Det ville ha gjort den moderne tidslinjen mer fengslende.
Ble nok ikke like begeistret over Polarsirkelen på lik nivå som mange andre ble, men det er for all del en god bok med mye stemning, og jeg er interesert i å få med meg resten av trilogien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Survive the Night har vært en svært synlig bok i år, i hvert fall hvis man følger med på nye utgivelser. Jeg liker å lese både gammelt og nytt.
Tilbake til 90-tallet
Ikke alt av nye utgivelser frister, men det gjorde denne. For det første er det lenge siden jeg har lest roadtrip bøker, og jeg ville også lese den fordi handlingen er fra 1991. Da mobiler ikke var like vanlige, og når man befant seg i fare, gjorde det mer utfordrende å skaffe hjelp. Litt sjarmerenede å lese om disse telefonboksene som man fremdeles husker godt. Så syntes at boka hadde et godt utgangspunkt, men dessverre ble det ikke utnyttet godt nok.
Olyphant University består av en noe nervøs stemning siden noen studenter er blitt drept de siste fire årene av det de kaller for The Campus Killer. Han har drept noen studenter i nærområdet og som trofé tar han med seg en tann fra ofrene.
Jenta med guttenavn
Det er bare Charlie som er avslappet til det hele. Jenta med det guttenavnet er oppkalt etter en filmkarakter. Hun bestemmer seg for å dra hjem til Ohio midt i semesteret for hun klarer ikke å bære på skyldsfølelse lenger. Hennes romkamerat ble myrdet for litt siden da de var i en bar, og Charlie gikk tilbake til rommet deres uten henne etter en krangel. Hun har også kjæresten, Robbie, men han kan ikke kjøre henne fordi han er fastbundet til obligatoriske aktiviteter ved universitet.
I USA er det vanlig med oppslagstavler om samkjøring i universitetsområdet. Ikke alle har sin egen bil og ikke alle liker å kjøre. Derfor henger de opp lapper hvor de spør etter sjåfør/passasjerer som skal i samme strekning. Ved oppslagstavlen møter Charlie en som heter Josh Braxter. Etter noe småprating, ringer han henne opp og de blir enige om at hun skal sitte på. Turen til Ohio tar omtrent seks timer. Til tross for at Charlie og Robbie har sine sikkerhetsrutiner når det gjelder at hun skal sitte på med denne mannen, kan det jo gå noe galt likevel, og hvem er gal nok til å sitte på med en fremmed etter det som har skjedd ved universitetet hennes i det siste? Hvem som helst kan jo være The Campus Killer ...
Masete hovedkarakter
Har lest mange varierende anmeldelser om denne boka. Mange liker den ikke fordi de blir oppgitte over at denne Charlie tar mange tåpelige valg. Noe jeg er uenig i. Ja, hun tar mange tåpelige valg, men hvis karakterer ikke hadde tatt mange tåpelige valg, hadde det ikke vært mange thrillere og horror bøker å lese ... Det jeg irriterete meg over var Charlie som person. Hun er veldig gjentakende og monoton. Hun forklarer oss og Josh Baxter om tilstanden hennes. Hun blir ofte fjern fordi hun ser som hun kaller det selv; movies in her mind. At hun forestiller seg ting, nesten som dagdrømming, bare at det skjer mer intenst og er mer detaljert. Det kan oppstå når som helst. Er det fordi hun er en filmfanatiker, eller er det fordi det har oppstått av en traume? Foreldrene hennes ble drept i en bilulykke da hun var svært ung. Synes også det er tåpelig da det oppstår situasjoner, tenker hun hva ville Movie Charlie ha gjort, hvis hun selv hadde vært med i en film. Syntes det var en tåpelig greie som ikke passet inn i handlingen.
Boka hadde et godt utgangspunkt og partier som å være isolert med noen i en bil og at handlingen er tilbake i en tid da man ikke hadde så mye teknologi som i dag til å hjelpe seg med. Men syntes at den intense handlingen som var der delvis til stede og som kunne ha vært sterkere, forsvant i mange sidespor som tilbakeblikk og tankegang, som bare var repeterende i lengden. Jeg ville heller lese om det som skjedde der og da, i stedet for om tilbakeblikk og Charlies fortid. Syntes på grunn av det at det ble veldig tamt til thriller å være, og mystikken uteble. Denne Josh Baxter skulle ha stått sterkere frem fordi han blir nesten usynlig i Charlies sorger og spesielle tankegang.
En thriller med som nevnt, et godt utgangspunkt, en god start og lekent plot, men som ikke blir godt nok utnyttet til å bli creepy eller spennende nok. Men har fortsatt tro på Sager/Ritter, for jeg vet han kan bedre enn dette.
Fra min blogg: I Bokhylla
Rufsetufsa som svar til Tore Halsa :
15:46, 1. desember 2021 Diskusjon: Tore Halsa om Kastanjemannen av Søren Sveistrup av Søren Sveistrup
Har ikke lest den selv, men ofte er jo bøkene bedre. =)
Sist sett
