Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»

Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:

«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»

Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Medrivende og grei å følge med på, men setter ikke avtrykk

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

En oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

En stødig thrillerserie som også kan leses som krim.

Nye triste hendelser for Liv
Psykolog Liv Eriksson mistet kjæresten i en ulykke for noen år siden. Denne gang blir en av hennes nærmeste venninner funnet myrdet. Venninnen hennes var journalist og Liv blir oppringt av en annen journalist som gir henne den triste beskjeden. Venninnen hennes deltok i et møte for folk som er besatt av konspirasjonsteorier. Et møte som Liv egentlig skulle også være med på sammen med henne, men måtte avlyse. Hun tenkte ikke at venninnen kom til å dra alene. De tror at noen fra møtet drepte henne. Liv og journalist Mikael, slår seg sammen for å finne ut hvem morderen er.

Jeg liker krim og thrillere, men jeg er ikke så veldig opptatt av konspirasjonsteorier, så temaet i boka var ikke så spennende på grunn av det. Selv om jeg liker Liv av og til, er jeg ikke helt fan av når en hovedkarakter spiller helt, eller prøver å være det. Det er ikke spesielt overbevisende. Det samme med Liv og Mikael. Synes at båndet mellom dem utviklet seg litt for fort og hastig. Syntes heller ikke det passet helt inn i resten av handlingen.

Et innblikk i hvor skremmende Interenett kan være
Men jeg likte mørkheten i boka og det dystre. Noe av det var relevant som også skjer i virkeligheten. Det gir eksempler på hvor deprimerende Internett kan være, spesielt mørkenettet. Simonsen har en enkel fortellerstemme som gir en fin flyt. Jeg var ikke alltid like interessert på grunn av temaet, selv om konspirasjonsteorier kan være "skremmende". Men boka greide ikke å gi meg den frykten som boka prøvde å beskrive og fortelle.

Selv om dette ikke er en favorittbok i serien, leser jeg gjerne videre da det er en stødig serie. Det er alltid noe som skjer. Min favoritt er fremdeles Crux. Ikke nødvendigvis på grunn av realisme, men det var kanskje temaet som fascinerte mest hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»

Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.

Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.

Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.

«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «

På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:

«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «

På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:

«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling. Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.

Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.

Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.

Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?

Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.

Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.

Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Godt sagt! (3) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.
Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»

Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«NATTEN MELLOM 14. OG 15. AUGUST 1990
DET VAR LYDEN av insektene som viste redningsteamet vei. Det lave surret av tusenvis av blodsugende, vingebårne kryp. Insektnettet som hadde dekket bagen da barnet ble plassert der, hadde blåst sin vei. Teppet hun hadde vært pakket inn i, var havnet på utsiden, og sokken på høyre fot hadde glidd av. Mygg, brems, blindinger, knott og klegg hadde alle oppdaget muligheten som spedbarnet utgjorde, og gått til et felles og nådeløst angrep. Det lille ansiktet var oppsvulmet til det ugjenkjennelige, sårskadet og blårødt, og øynene var klistret igjen. Begge hendene og den nakne foten var tjukke som klubber. Maur krøp inn og ut av munnen hennes.
Hun hadde for lengst holdt opp å skrike.
Alle trodde hun var død, noe annet virket usannsynlig, men da hundefører Pettersson løftet henne opp, ga hun fra seg et lite klynk.
Det måtte sies å være et mirakel.»

Kallmyren av Liza Marklund ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023, og kan leses uavhengig av første bok i serien; Polarsirkelen. Kallmyren har ikke mange kontaktpunkter med Polarsirkelen. Fra å ha en mer perifer rolle i Polarsirkelen, har politisjef Wiking Stormberg hovedrollen i Kallmyren. I tillegg til at Wiking får kreft, kommer det som skjedde for 30 år siden opp i dagen og han tvinges til å stille spørsmål ved om ektefellen Helena lever.

En lettlest og god krim selv om jeg synes slutten etterlot seg for mange løse tråder. Skulle også ønske at barna til Wiking og Helena, Markus og Elin, hadde fått større roller i handlingen. Muligens siste bok i trilogien Stormberget gir meg svar på noen av spørsmålene jeg sitter igjen med.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.

Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.

En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.

Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?

Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.

Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

IreneleserEster STove Obrestad WøienLeseberta_23Heidi BBLabbelineNorahTerje MathisenSynnøve H HoelPirelliTone SundlandTore OlsenLailaBente NogvaJarmo LarsenEmil ChristiansenHilde Merete GjessingEgil KristiansenmarithcPerSpelemannOdd HebækMarianne  SkageKarina HillestadKristine LouiseLars MæhlumSverre HoemAnne-Stine Ruud HusevågOle Jacob OddenesHarald KRune U. FurbergNinaMads Leonard Holvikingar hTralteKirsten LundsveinMarit HåverstadFrode Øglænd  MalminEvaRandiA