La det være avstand i deres samvær, og la himmelens vinder danse mellom dere. (Khalil Gibran)
Ingenting varer evig, tenkte hun, selv om menneskene hadde vanskelig for å akseptere dette. Det eneste man kunne gjøre, var å nyte øyeblikkene mens man kunne.
Er det ikke utrolig hvordan man kan trå vannet i årevis uten at noe forandrer seg,og så kommer det plutselig en tidevannsbølge av begivenheter som enten skyller deg lenger ut på havet, eller løfter deg varsomt inn på stranden.
En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.
Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.
Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.
Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?
Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.
Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.
God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Tine Sundal som svar til RandiA :
08:09, 27. september 2022 Diskusjon: Tine Sundal om Tilintetgjøre av Michel Houellebecq av Michel Houellebecq
Kanskje en grei bok å begynne med, liker du stilen hans så har han flere godbiter i bibliografien sin. Lykke til!
Fantastisk bra, anbefales gjerne videre
Minnene
Ta det med deg! Det minste av grønt som har hendt deg kan redde livet ditt en dag i vinterlandet.
Et strå bare, et eneste blakt lite strå fra sommeren i fjor frosset fast i fonna, kan hindre Skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor.
Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
«Enhver vil gjerne forstå kunsten. Hvorfor forsøker man ikke like godt å forstå fuglesangen? Hvorfor elsker man natten, blomstene, alt rundt oss uten å ville forstå det? Men når det dreier seg om et bilde, må folk plutselig forstå det. Hvis de bare kunne begripe at en kunstner skaper fordi han må skape, at han selv bare er en ubetydelig liten del i verden, og at han ikke bør få mer oppmerksomhet enn det mange andre får som gleder oss i verden, selv om vi ikke kan forklare dem. Folk som vil forklare bilder er på villspor.» Picasso
Pablo Picasso 1881-1973 Århundrets geni av Ingo F Walther er lånt på biblioteket. Utgaven er sjabby, den er skrevet i og noen sider av boken er fjernet. Hoveddelen av boken omhandler Picassos liv som kunstner, og mange av hans kunstverk er omtalt. Innimellom er Picasso sitert, som sitatet over. Interessant bok. Gleder meg til å lese biografien jeg har kjøpt på Finn.
Man blir ikke kvitt Marian Dahle og hunden hennes Birka med det første.
Tilbake på jobb
For femten år siden, forsvant en seks år gammel jente i Oslo fra en parsellhage. Marian Dahle er sakte, men sikkert tilbake på jobb. Hun jobber med en gammel sak, såkalt cold case om den forsvunnede jenta, men er hun klar for å jobbe med tanke på den psykiske belastningen hun har hatt i det siste? Hunden Birka lever ennå, selv om den begynner å dra på årene, og de to har et tett bånd til hverandre.
Cato Isaksen er fremdeles med, men mer i bakgrunnen enn til vanlig. Noe som er synd for jeg liker ham litt bedre enn Marian Dahle. Synes Marian virker kald og likegyldig, men det er sikkert fordi som hun sier at hun har lett for å holde guarden oppe. At hun alltid er på vakt, og det er da vanskelig å komme innpå henne som person og bli kjent med henne.
Syntes ikke saken var særlig spennende
Lindell klarer ofte å skrive engasjerende og om saker som interesserer, men her syntes jeg begge deler var noe blekt. Jeg liker cold case generelt, men denne saken fenget dessverre ikke like mye som andre cold case gjør. Dessuten var denne krimboka noen hakk roligere enn mange av hennes andre bøker. Jeg har ikke noe i mot rolig krim hvor man blir godt kjent med karakterene, men denne var vel rolig, nesten stillestående. Men Lindell er fremdeles knallgod når det gjelder beskrivelser. Hun er god til å beskrive strøk og bygninger slik at det er lett å se for seg området, selv om man aldri har vært der.
Hun er også fremdeles god på karakterbeskrivelser. Hun får frem personlighetstrekkene godt og noen er ekstra mystiske, som Marian Dahle. Jeg vet hvor du bor er en god krimbok, men ikke like spennende og engasjerende som hennes tidligere bøker, og håper hun får frem den magien igjen, da man satt helt oppslukt mens man leste. Hun hadde den evnen i de gamle bøkene hennes, og har tro på at hun kan mane frem den samme intensiteten i bøkene sine igjen.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Selv om hun var førtifem år yngre enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte — de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø (side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz Picasso.
Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme trygghet i deres hjem.
Derfor er dette deres bok, like meget som min.»
I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så blant annet utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.
Jeg ble så imponert over museet og kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988.
Utrolig flott bok. Selv om det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:
“David Douglas Duncan presents a photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has written over 16 books.”
Innledningsvis forteller Duncan hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:
«Underveis til mitt neste oppdrag, i Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt levde isolert og uten kontakt med omverdenen.
En gammel krigsfotografvenn, Robert Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste gang, i Indokina.
Capas navn var passord godt nok da jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk — så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun — det var Jacqueline!
Sort skaut, sort hår, sort genser, sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet, og vinket et vennlig goddag.
Jeg rakte ham ringen, som straks gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»
Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.
Men den morgenen i Villa La Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst, oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid «Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant, eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte kalte meg, uvisst av hvilken grunn.
Da Jacqueline døde, fant jeg frem et fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne komme på:
«Bon Voyage With Pablo - Ismael»
Sist sett
