Bokelskere.no

En alkoholisert skuespiller og en innsjø med overnaturlige evner. Hva kan gå galt?

The House Across the Lake er Riley Sagers sjette thriller, og hans egentlige navn er Todd Ritter. Han skrev The House Across the Lake da covid-19 var på sitt verste, og hele verden var nedstengt. Det har ikke noe med selve handlingen å gjøre, bortsett fra at handlingen er noe isolert på grunn av husene de bor i, ligger noe øde til.

Harde taklinger
Casey har nettopp fått fyken som skuespiller fordi hun har møtt opp på jobb etter å ha drukket for mye. Hun vet selv at hun er avhengig, og drikker så lenge øynene er åpne, men hun har nettopp mistet sin ektemann i en ulykke. Hun bærer på en ensomhet.

Hun bor i deres hus ved en innsjø hvor det er få andre hus. Noen bor der i korte perioder og andre nesten hele året. Området ligger til i Vermont. På fritiden drikker hun og spionerer på et bestemt hus. Huset tilhører en eksmodell og hennes mann, og huset har store vinduer, så Casey får følge med på mye med sin kjære kikkert. Hun vet hun ikke burde, men kan ikke noe for det. Så forsvinner eksmodellen Katherine, og bare mannen i huset er igjen i det nærmeste dagene. Etter å ha hørt et skrik, er Casey sikker på at det har skjedd Katherine noe. Casey begynner å gjøre litt detektivarbeid.

Intens nabomiljø
Vet at dette høres ut som en typisk nabothriller, men det er det ikke. Boka står av flere karakterer som dukker opp underveis, handlingen har flust av atmosfære, og Casey har en frisk personlighet. Likte sarkasmen veldig godt, noe som gjorde denne psykologiske thrilleren svært underholdende.

I motsetning til mange psykologiske thrillere jeg har lest i det siste, hadde denne mye stemning, bød på noen overnaturlige elementer, og et sært persongalleri man ble interessert i å lese om.Har fått med meg at mange ikke liker denne, og tror kanskje det er på grunn av at handlingen tar en overnaturlig retning. Leser man boka nøye, er det ikke overraskende da noe overnurlig blir nevnt veldig tidlig i handlingen, så jeg så det komme. For min del trenger heller ikke psykologiske thrillere å være realistisk bestandig, så denne gang fikk jeg det jeg var ute etter: Forfriskende karakterer, stor dose underholdning og mørk handling. Selv om jeg likte denne godt, er Final Girls fremdeles min favoritt av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke den beste av Kristof, litt rotete skrevet og gjorde ikke så veldig inntrykk, men grei nok. Har lest bøker av henne som har gitt meg mye mer enn denne her.

For noen modige kvinner, som har gått fremst og banet vei for et bedre samfunn. De var ikke kvinnesakskvinner, men politikere av den uredde typen. Nederlandske Joke J. Hermsen formidler på en lettlest måte.

Ikke la de døde komme hit er creepy og veldig spennende, men du må tåle en god del overnaturlige elementer for å sette pris på romanen.

I september leste jeg Der krepsene synger, da boka var filmaktuell. Etter å ha sett filmtraileren, fristet boka mer enn filmatiseringen.

Der krepsene synger ble opprinnelig utgitt i 2018, og siden da har den vært en snakkis, både positivt og negativt, men for det meste positivt. Visste ikke helt om det var en bok for meg da det ikke er krim, men den har noen krimelementer i seg. Det er roman med krimelelemter siden en ung mann blir funnet død, og dødsfallet er mistenkelig.

Alvorlig omsorgssvikt
Romanen er om Kya som får en brutal start på livet. Familien drar fra henne en etter en, bortsett fra faren. De andre har dratt fordi han er skremmende og alkoholisert. Men Kya er for liten til å dra noe sted, og ingen tar henne med seg. Ofte er hun alene og må klare seg selv. Skaffe mat, lage mat og overleve dagene siden faren har en tendens til å forsvinne i lange perioder. Hun må holde ting i gang helt alene. Hun blir kjent med en fyr i nærområdet som besøker henne av og til, og når hun blir eldre, blir hun kjent med en annen som holder til i byen. I løpet av den tiden med opplever hun både glede og svik.

Da en av dem blir funnet død, ser sheriffen på dødsfallet som mistenkelig og Kya blir sett på som mistenkt. Ikke bare fordi hun er outsideren og de andre ser på henne som rar som bor alene ut i marsklandet, men flere ting retter mot henne, og en rettssak starter.

Ikke alle skildringene er like realistiske
Boka virker kanskje stor og kanskje skremmende for noen siden den er på over fire hundre sider. Selv er jeg vant til det og foretrekker store bøker, men fortvil ikke. Den føltes ikke arbeidsom. Boka består av en god del alvor, oppvekstskildring med harde kår, har flytende språk og interessante personligheter. Lkte å bli kjent med Kya fra hun var liten til å bli en ung kvinne. Skildringen fra da hun var under ti år, da hun måtte finne mat og lage mat selv, overleve, var ikke spesielt troverdig, på grunn av den svært unge alderen, men tøff lesing.

Var ikke spesielt interessert i den romantiske delen da hun ble kjent med de to guttene, for er ikke spesielt interessert i å lese om følelser og svik, men likte delen da hun delte sin kunnskap om naturen med et forlag, og rettssakdelen. Så opplevde begynnelsen som noe seig, men det gikk over ganske fort.

Fin og småtrist oppvekstroman om harde kår, overlevelse, brutal kjærlighet og sorg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonner forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Jeg leste Steinansiktet på en dag, rett og slett fordi jeg ikke kunne legge den fra meg. Det er egentlig ikke fordi den har høyt spenningsnivå. For det har den ikke. I så måte føles noen av delene mer som en familieroman. Men en blir så innvolvert i denne familien og de ulike karakterene med sine styrker og svakheter at en bare må vite hvordan det går. Det går fint å lese Steinansiktet uavhengig av Jernspøkelset. Men det er en del referanser til det som skjedde i Jernspøkelset, og en kjenner familien og karakterene bedre hvis en følger dem gjennom Jernspøkelset først. Derfor anbefaler jeg begge bøkene etter hverandre. Men gå for all del ikke glipp av Steinansiktet.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Da jeg i februar 2020 skrev blogginnlegget:

Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema,

kjente jeg ikke til boken til Maren Uthaug Der det finst fuglar. Årsaken er vel at romanen til Uthaug, som ble utgitt på dansk i 2017, ble gitt ut på norsk etter at jeg skrev innlegget. Uansett, det var tilfeldig jeg leste om romanen for noen uker siden, og siden den har fått så gode anmeldelser måtte den leses.

Jeg synes Maren Uthaug har skrevet en god historie. Men jeg ble ikke så begeistret som mange har blitt av denne romanen. Siden jeg, dessverre, ikke har noen utdannelse innenfor litteratur, er jeg forsiktig med å slenge rundt meg med litterære uttrykk. Men nå skal jeg driste meg frempå med at jeg synes karakterene var flate. Jeg hadde forventet en viss utvikling jf. at historien foregår over mange år.

Her i NRK radio programmet Kulturstripa 1.4.2020 intervjues Maren Uthaug om romanen. Det kan hun fortelle at karakteren Feite, rundbrenneren, har hun hentet fra oldefaren. I tillegg har andre historier fra slekta vært med på å gi liv til historien i romanen.

Bok nummer to i serien, ikke like fengslende som Skogsmatrosen, men absolutt spennende og medrivende. Fortsettelse: Gullgutten

Hjerteskjærende og lærerikt - anbefales på det sterkeste!

En roman som beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen.

I denne historien er det flere korte tråder å følge, de er selvfølgelig med for å skremme leseren og skjule ugjerningsmannen lengst mulig. Den godeste Jan-Erik Fjell greide brasene, jeg ble både skjelven og lurt opp i stry.

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Her er ikke spenningskurven spesielt bratt, men historien er så pass dyster og preget av skrekkelementer, at det holdt lenge for meg.

Enig, tror Linn Ullmann er stor fan av Ernaux :)