Bokelskere.no

Levende karakterer og tydelig handling med mange fiffige detaljer, gjør at historien blir noe mer enn "bare" en politiroman.

Under radaren er godt mulig en ukjent thriller, da den ikke har vært så synlig, og ofte er det befriende å lese bøker som ikke får oppmerksomhet overalt
.
Selv leste jeg den i sommer uten forventinger, for forventninger ødelegger så mye, så foretrekker å begynne på en bok uten noen forhåpninger, og denne endte opp som beste boka jeg leste i juni.

Kreativt plot
Anthony McCarten er fra New Zealand og han er egentlig manusforfatter. Han er mest kjent for å skrive biografiske filmer, men Under radaren er en helt annen sjanger. Den er om ti deltakere som får være med på en slags test som milliardær og geniet Cy Baxter skal prøve ut sammen med CIA. Deltakerne er svært forskjellige og de får to timer på seg før Baxters team skal oppspore dem ved hjelp av teknologi. Deltakerne skal gjemme seg i tretti dager, og den som blir funnet aller sist, vinner et pent pengebeløp. Er det mulig å unngå tekniske spor i disse dager, og er noen av deltakerne mer utspekulerte enn andre.

Under radaren er en svært akutell thriller med tanke på at vi legger igjen tekniske/digitale spor etter oss hver dag. Å gå under radaren var lettere for førti år siden. Deltakerne i boka må sørge for å ikke legge igjen spor, men også unngå at overvåkningskameraer gjenkjenner dem, både når det gjelder ansiktet og gåstilen deres. De må tenke helt annerledes enn det de er vant til, for å vare lengst mulig i konkurransen.

En annerledes hverdag
Dette virket som en artig og alvorlig thriller, og man ble nesten fristet til å være med i et slikt opplegg selv. Spesielt at man må tenke helt nytt i en helt annerledes hverdag, uten å bli fristet til å bruke teknologi, som gjør hverdagen for mange enklere enn det var i gamle dager.

Den som ikke har lest Under radaren ennå, frykter kanskje mye teknologisnakk i denne thrilleren, men frykt ikke, det er det ikke. Det er bare et lite snev av det. Så det er ingen tørrforklart teknologisk thriller som kanskje boka kan se ut som. Man følger deltakerne og blir kjent med dem fra deres perspektiv, og man blir også kjent med geniet Cy Baxter som har satt i gang det hele, og det var kjempeinteressant å lese fra begge sider av opplegget.

Selv om boka virker en smule stor, har den korte og lette kapitler, handlingen er svært engasjerende, og det er svært interessant i å få et innblikk i livene til karakterene som er i fokus. En thriller som er svært aktuell, spennende og har et tema som er både lekent og alvorlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Medrivende til tusen, gleder meg til neste bok i denne serien

Romanen Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser ble for meg en kjedelig leseopplevelse. Om det er det modus jeg er i hva angår krim eller handlingen, eller at boken er skrevet under pandemien, er ikke lett å si. Sjakk under vulkanen ble utgitt i 2021 og på norsk i 2022.

Håkan Nessers bøker om Barbarotti er en mix mellom hans privatliv og sakene han jobber med. Denne gangen starter boken med at Barbarottis nåværende kjæreste og kollega Eva er i Australia i et familieanliggende. I løpet av oppholdet uttrykker hun tvil om deres forhold. I april 2020 er hun tilbake uten at dette er noe tema. Hvordan løste dette seg, det kunne vært et interessant tema for leseren. På politihuset i Kymlinge skjer det lite. Når etterforskningen skjer med sneglefart og lite skjer, ble denne boken for kjedelig for meg.

Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.

Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket».

Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.

Fantastisk bra, nervepirrende og utrolig vakker krimroman

Svenske John Ajvide Lindqvist er egentlig horror forfatter, og de fleste kjenner til La den rette komme inn, som også ble filmatisert.

En brutal midtsommer feiring
Nå prøver han seg som krimforfatter og Skriften i vannet er første bok i Blodstormen serien. Man blir kjent med tidligere politietterforsker Julia Malmros som nå er forfatter på fulltid. Hun får æren av å skrive den neste boka i Millennium serien, men får å kunne gjøre det, er hun nødt til å snakke med noen som kan en del om hacking, for å fremstille Lisbeth Sander som troverdig. På grunn av det, blir hun kjent med Kim Ribbing, som er en del år yngre enn henne. Han virker komplisert. Etter å ha skrevet første utkast, og etter slakting fra kvinnen som sitter på rettighetene av Millennium serien, er misfornøyd med hennes utkast, og etter at Julia gjør en dårlig opptreden på Tv, flykter hun til sommerhuset til ting blir rolig igjen. Men der rekker hun ikke å bli lenge, da noe fryktelig skjer som hun blir vitne til etter den fryktelige hendelsen. Hvem står bak og hva er motivet. Klarer Julia å la være og blande seg inn i saken, og blir det noen bok? Vil Astrid, jenta som overlevde denne tragedien, komme seg videre i livet?

Som første gang som krimforfatter gjør John Ajvide Lindqvist det bra. Boka er mørk, engasjerende og den består av flere aspekter. Man blir godt kjent med både Julia Malmros, Kim Ribbing og Julias eksemann, Jonny Munther, som fremdeles er i poltiet. Personlig likte jeg ham bedre enn Julia. Julia er litt for kaotisk å lese om, noe som er forståelig, da hun er i en vanskelig fase i livet.

En smule tungtrødd midtparti
Den er noe tungtrødd midtveis i handlingen, da dialog og hendelser oppleves som noe gjentakende, spesielt partiene mellom Julia og Kim. Sammen kan de irritere på seg en gråstein, men det har sin sjarm, det også. Så liker den uvanlige dynamikken de gir.

Synes at horror bøkene hans er mer fengende, minus La den rette komme inn som jeg ikke likte, men likte Menneskehavn og Håndtering av udøde veldig godt. Med Skriften i vannet beviser han at han kan behersker flere sjangere, og selv om Skriften i vannet aldri ble helt spennende. I stedet hadde den andre kvaliteter som gode karakterbeskrivelser og tar opp interessante temaer. Jeg leser gjerne neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Det er ikke ofte jeg leser bøker om andre verdenskrig, i hvert fall ikke bøker som er beregnet for ungdom.

Bør man følge sine foreldres fotspor?
Den gylne stjerne setter fokus på Narvik og hvordan krigstiden var der. Man blir kjent med femten år gamle Harald, som er enebarn, og som mange andre tenåringer, har han sine redsler. Han og foreldrene lever i trange kår og må klare seg med det de har. De lapper sammen klær og sko så godt de kan for å overleve, og mat er det lite med. Foreldrene hans er i NS, og når Harald er gammel nok, skal han få være med på sitt første møte. I mellomtiden får Harald besøke steinbruddet for å se på sovjetrussiske arbeidere. Der får han øye på Viktor og selv om de ikke snakker samme språk, skjønner de hverandre. Harald skjønner såpass at Viktor, som er omtrent på hans egen alder, ikke kommer til å overleve der lenge. Derfor sniker han med seg ting til Viktor hver gang han er der. Samtidig er han mobbet og fryst ut, også av hans nærmeste venn siden foreldrene hans er i NS. Kommer Harald til å endre foreldrenes syn på det som foregår, og er han sterk nok til å stå i mot deres ønske?

Dette er en enkel bok å lese, og samtidig ikke. Man leser om en ungdom som ønsker rettferdighet i en mørk og brutal hverdag. Hvordan skal han klare det alene, og siden han er så ung? Det var også interessant å lese om et sted som var hardt rammet. Det var også interessant å se hvor ulikt syn han og foreldrene hans hadde. Også hvordan han ble behandlet av sine jevnaldrene fordi de visste hva foreldrene hans trodde på. Lindahl beskriver den usikre tiden og utfordringene på en troverdig måte.

Hovedpersonen virket yngre enn sine femten år
Selv om jeg ofte leser ungdomsbøker og har likt mange av dem, ville jeg nok ha foretrukket denne boka som en bok for voksne fra et voksent perspektiv. Harald er femten år, men det virket nesten som om han var litt yngre. Det føltes mer ut som om han var rundt tolv-tretten år. Litt naiv og ung til sinns. Syntes heller ikke at jeg ble altfor kjent med foreldrene hans, og samholdet mellom foreldrene og Harald var noe fraværende. Skjønner at karakterene levde i en helt annen tid, men hadde ikke hatt noe i mot å bli bedre kjent med dem som en familie.

Den gylne stjerne er uten tvil en god og alvorlig ungdomsroman om andre verdenskrig. Men som nevnt ville jeg nok ha foretrukket å ha lest fra et voksent perspektiv med tanke på tema, og noen av retningene underveis var litt vel lettvinte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Flere år siden jeg leste den. Husker den som en god bok, og tåles å leses igjen.

«Elskov som bryter alle lover, mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus, mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»

Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen. Kransen, som er første bind i triologien om Kristin Lavransdatter, leste jeg i august 2022.

Språket i en roman utgitt i 1920 gjør til at jeg leser saktere enn jeg vanligvis gjør. Det er også ord som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke klart å holde oversikten over alle personene som er med i handlingen. De historiske hendelsene blir innimellom for ukjente. Allikevel: Kransen er en fantastisk roman.

Kransen får meg til å tenke på at det må være mye Sigrid Undset i Kristin. Erlend forlot sin frille Eline for Kristin. Svarstad forlot sin kone for Sigrid. Som Sigrid, har Kristin et sterkt forhold til sin far. Kristin strever i livet på grunn av hendelsen der Eline døde. At hun var gravid da hun giftet seg med Erlend, som bare hun kjente til, det plager Kristin.

Sigrid ble katolikk. Kristin vender seg til prestene for å komme seg gjennom den tunge tiden. Hun må forholde seg til barna Erlend fikk med Eline. Som Sigrid måtte forholde seg til Svarstads barn. Kristin er som Sigrid den perfekte husfrue. Kjenner stor kjærlighet til barna sine. Men forholdet mellom Kristin og den sorgløse Erlend skranter.

*«Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn hun Vilde slippe sin dyrebare synd.
Så var der bare det ene for henne — ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —

Erlend, Erlend Da hun møtte ham i ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener. Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det utfor — hun visste ikke til hvad.
Erlend, elskede venn —!»*

Omtale fra Aschehoug:

«Husfrue er andre bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»

Tekst som krever litt av leseren, men en nydelig historie å få med seg

For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.

Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.

Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.

Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?

Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.

Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.

Fra min blogg: I Bokhylla

Veldig lærerik og fin bok, jeg fikk med meg mange tips og mange gode forklaringer på hva som bidrar til å gjøre oss ensom.

En typisk todelt krim med hyppig veksling mellom de to handlingstrådene

Om sexturisme og litt av hvert annet, men ikke om oljeboringsplattformer altså :)

Jeg synes ikke romanen er dårlig slik som deg - men du er den eneste jeg har funnet som også ser at Scout har rasistiske holdninger og trekker det frem. Glad det ikke bare er meg, holdt på å bli en smule gal da alle skriver om skuffelse over Atticus - men ingen trekker frem Scout. Hun innrømmer til sin far hun ser på de med mørkere hudfarge enn henne selv som underutviklet! Jo, de fortjener like rettigheter - selv om de er underutviklet! Det var holdningene hennes. Fysj! Jeg hadde lest anmeldelser og var forberedt på skuffelsen over faren hennes. Det kom ikke som et sjokk. Men Scout!

Ellers: barndomsminnene elsket jeg. Skrattet høyt. Skrevet med en varm og lun humor. Men avslutningen - de lange dialogene mellom onkelen, Scout og faren - for en skuffelse og helt ærlig: unødvendig tungt skrevet.

Når hele sommerferien går til helvete ...

Urettferdig sommerferie?
Særlig hvis man hadde andre planer og man har foreldre som forandrer på dem. Det skjer med Karoline. Hun hadde sett for seg en herlig sommerferie med bestevenninnen, men på grunn av oppussing hjemme, sender foreldrene henne bort på campingtur med bestemoren. De skal tilbringe sommeren ved Hersjøen Camping. Verre kan det ikke bli. Med laber stemning, blir hun med bestemoren sin da hun ikke har noen valg. På campingplassen begynner hun å henge med Norah, og de blir nysgjerrige da en gutt som heter Mathias dukker opp. Hvem er han?

Samtidig er Karoline dødsforelsket i en gutt som hun følger på sosiale medier, og jo mer hun blir kjent med Mathias blir hun usikker på hvem han er, fordi det føles ut som om det er noe han ikke forteller henne.

Det er nok sommerferie for de fleste og mange er ute etter drømmeferien. Denne boka er et godt eksempel på det. Dette er en ungdomsbok med mye følelser, sommerstemning og det å føle seg litt utenfor, spesielt når man bruker sosiale medier. Selv om ting ikke går helt etter planen, kan det skje noe fint eller kanskje ikke noe skjer i det hele tatt, og det blir en vanlig ferie. Karoline får oppleve begge deler. Hun blir kjent med seg selv, hun blir kjent med ukjente følelser, og innser at ikke alle er verdt å forelsket i, for ikke alle er den de utgir seg for å være.

Altfor forutsigbart
Kjendiscrush er første bok i Kjendiskjæreste trilogien. Den er svært lettlest og er delvis om umulig forelskelse som er beskrevet på en god måte, og som mange ungdommer kanskje kan kjenne seg igjen i. For noen voksne kan Kjendiscrush virke vel fluffy og noe utroverdig. For min del ble dette altfor åpbenbart, selv til ungdomsbok å være. Kommer nok ikke til å lese resten av trilogien, da dette ikke er min sjanger eller tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Tore Westre har et korthogd språk, som tillater leseren å kjenne følelsene i kroppen, mer enn å bare lese om dem.