Bokelskere.no

Spennende innblikk i et menneske som lenge har levd i skyggene av andre.

Dette er en bok det har vært mye snakk om i det siste, og jeg fikk svært lyst til å lese den. Jeg er hverken fan av Kardashian eller Jenner familien, men synes at dette er et interessant tema. Kjønnsidentitetsforstyrrelse har vært et mer åpent tema i de siste årene, og det er bare positivt. For oss som ikke er involvert i det, er det spennende å få et innblikk i hvordan det er å leve med dette, og å få en bedre forståelse av det.

En tidligere idrettshelt
Caitlyn Jenner, tidligere William Bruce Jenner (men mest kjent som Bruce Jenner) var fridrettsutøver/idrettstjerne, og en mann som mange så opp til. Derfor var det ekstra viktig for ham å være en god rollemodell og ikke skuffe andre. Han var sprinter og spilte også litt amerikansk fotball, og verden fikk øynene opp for ham da han slo verdensrekorden i tikamp i OL i Montreal, 1976. Men det ingen visste, eller bare et fåtall visste var at han slet med å akspetere hvem han er, hva han egentlig er. Dette er noe han holder skjul veldig lenge, og det er en tung bør å bære. I boka forteller han hvordan han prøvde å løse lengselen etter å være kvinne. Han var ofte på reise og holdt foredrag, og på hotellrommet for seg selv fikk han anledning til å kle seg ut som en kvinne, uttrykke seg selv og være den han ønsket å være. Slike øyeblikk betyr mye for ham. Han forteller om hvordan behovet å være kvinne har vært der helt fra han var barn og unnet seg stjålne øyeblikk hvor han var alene og kunne kle seg ut i kvinneklær. Hvor forsiktig han var, og redd for å bli avslørt, men hvor mye han nøt å være den han ønsket å være, bare for noen små øyeblikk.

Med eller mot strømmen?
Som kvinne skriver hun om barndommen, familien, presset om å være mann, spesielt på skoletiden, og generelt prøve å passe inn. Ikke la noen få mistenke om hva han egentlig er. Det tærer på henne både før og under tiden som olympisk mester, og både før og etterpå, men likevel prøver hun å være "normal". Det er ikke bare det at hun føler press fra alle kanter, men hun kommer fra en veldig konservativ familie og hun er veldig konservativ selv også. Hun er redd for å gå i mot seg selv og sin personlige tro med å finne ut hvem hun egentlig er. Hun går gjennom litt av et opprør og et oppgjør med seg selv samtidig. Alt dette sliter hun med stort sett for seg selv i mange år. Hun røper også at andre i transmiljøet var sterkt i mot henne i begynnelsen siden Caitlyn kommer fra en rik familie og de andre tror hun havner i en slags "lederrolle" litt for lett av den grunn, men Caitlyn føler ikke det samme. Det er vanskelig for henne å bevise at hun er akkurat som dem.

I enkelte avsnitt virker hun svært narsissistisk, men det er jo lov når man er olympisk mester. Det er lov å være litt narsissistisk, så lenge hun ikke overdriver. Det er jo lov å skryte av seg selv når man har gjort en bragd. Men hun er ikke narsissistisk gjennom hele boka. Hun viser også flere sider av seg selv. Hun har som nevnt mye selvironi, god humor, er åpen og ærlig, og beskriver både tøffe og lettere perioder i livet. Hun byr på seg selv og holder ikke noe tilbake. Hun har også god innsikt og er bevisst på mange valg hun tar.

Trodde ærlig talt dette ikke ville være en bok for meg, selv om temaet er spennende og kompleks, men det var en morsom og innholdsrik selvbiografi. Man blir bedre kjent med Caitlyn etter at hun lenge har levd et svært tilbaketrukket liv i denne materialistiske Kardashian/Jenner familien, som har overskygget henne helt. Det er tid for henne å leve igjen. Dette var en artig og varm selvbiografi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lærerikt og lettlest om Edvard Munch

Første halvdel fengslende, men fortsettelsen var rotete og langdryg

«Min greie er å se individet. Prøve så godt jeg kan å skille kriminaliteten fra personen, se at i praksis finnes det bare kriminelle handlinger, ikke kriminelle mennesker. En kriminell er som regel en person med sin egen og helt spesielle historie bak seg, og det er med på å forklare de aller fleste uheldige valg og handlinger. Mange kriminelle liv kan best forstås i lys av psykiatrien, og av og til kan det være akutt. Andre kan du oppleve at det ikke finnes en reell utvei for, selv om de ønsker å bryte – de er fanget i et sosialt mønster og et belasta miljø, fanget i sitt eget liv.»

Purk eller skurk? Det eneste som er 100 % sikkert er at Eirik Jensen har vært purk – det er det boken På innsiden Historien om mitt politiliv handler om. En bok Eirik Jensen har skrevet i samarbeid med Thomas Winje Øijord og som sitatet er hentet fra.

Om Eirik Jensen er skurk – nærmere bestemt om han har gjordt seg skyldig i grov korrupsjon og medvirkning til narkotikainnførsel, skal tingretten skal ta stilling til. Dommen forventes i september.

Jeg har ikke fulgt med på alt som er sagt og skrevet i forbindelse med rettsaken. Det eneste jeg tror 100 % på, er at uansett utfall av rettsaken blir dommen i tingretten anket. Da blir saken spisset og mer interessant å følge med på.

Det er ikke vanskelig å kjenne sympati med Eirik Jensen. Jeg håper at han ikke har gjort det han er siktet for. Det er som den rufsete og uortodokse politietterforskeren i krimromaner som må kjempe mot håpløse sjefer oppover i systemet – han heier en på.

Eirik Jensen ble arrestert i februar 2014. Boken På innsiden Historien om mitt politiliv ble utgitt i 2015, et år etter arrestasjonen. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Jeg har ikke fulgt med på hva Eirik Jensen har bedrevet før saken mot han begynte å rulle. Derfor var boken interessant å lese – det er hans historie om sitt yrkesliv. Boken handler veldig lite som det som har skjedd etter at han ble arrestert. Men den er grei å ha med seg før dommen faller og den videre behandling i rettsapparatet.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Du har jo laget en lang liste selv, ser jeg :) Jeg skal snuse rundt på de forskjellige bøkene etter hvert.
Tusen hjertelig takk!

Å ta feil tog er vel ikke så farlig?

En gutt har hastverk og før han vet ordet av det, sitter han på feil tog. Når han innser dette velger han å gå av ved neste perrong, men perrongen han ankommer virker veldig ukjent og merkelig. Han er alene til han venter på neste tog, helt til en mann med lykt og en hund dukker opp. De holder ham med selskap. Mannen hjelper gutten å få tiden med å gå ved å fortelle historier.

Kreativt
Dette er en litt annerledes form for novellesamling. Det er en novellesamling som er flettet inn i en fortelling. Boka består av en hovedhistorie med gutten, mannen og hunden, og noveller. Novellene er korte, stemningsfulle, noe rare og smågufne. Undeveis er man hele tiden nysgjerrig på hvorfor mannen med lykta og hunden dukker opp. Er det tilfeldig eller er det en hensikt med det hele? Hvorfor er historiene hans så underlige? Hvorfor har han behov for å fortelle dem? Mange spørsmål oppstår mens man leser, og får man i det hele tatt svar på dem?

The Wrong Train ble utgitt i fjor og jeg liker å lese horror som er beregnet for både ungdom og voksne. Jeg liker også å lese gammeldags og moderne horror, så derfor jeg ville lese The Wrong Train. Boka inneholder et kreativt og annerledes konsept. Det er ingen vanlig novellesamling siden det er gjort på en annerledes måte. Novellesamlingen består av åtte historier hvor barn og tenåringer er i hovedrollene. Merkelige eller ekle ting skjer med dem, og avslutningen på disse historiene er som regel dystre, og hver novelle starter med en liten illustrasjon.

Lite engasjerende
Noen av historiene likte jeg, spesielt Babysitting og Picture me, men de andre brydde jeg meg ikke noe særlig om, da de ikke var særlig engasjerende eller interessante på noen måte, egentlig. De fleste følte jeg at jeg bare leste for å få det overstått. Litt kjipt når det er sånn. Det jeg helst vil drøfte om er slutten på boka fordi den var såpass spesiell og noe nyskapende. Det beste med boka, men siden jeg ikke vil ruinere slutten for noen, kan jeg ikke skrive om det. Man vil jo ikke ødelegge for andre.

Det er ikke så mye mer å skrive om angående The Wrong Train, så dette blir en svært kort anmeldelse. Boka er på bare 213 sider og siden jeg heller vil skrive om slutten enn selve novellene, blir det vanskelig å skrive noe mer uten å røpe noe. Jeg kan ikke drøfte det jeg egentlig vil drøfte.

Den yngre versjonen av meg ville nok ha likt The Wrong Train bedre, men som voksen ble dette for monotont og gjentagende. Man vet hva man får. Det var bare slutten som skilte seg ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk :)
Når jeg lagde lista tenkte jeg på at jeg hadde mange titler med svart eller nyanser i rødt. Så interessant å se at du hadde såpass mange med hvit.

«-Jeg traff ham på toget. Jeg må forestille deg. Han er virkelig en forbløffende fyr. Klort seg oppover. Se på den planen han ga meg.»

Det er Eden som har møtt en mann som heter Konk – etter egen påstand medeier i et selskap som skal drive Indigo Lake-gruven – i et område der det skal være mye gull. Konk er ute etter aksjonærer som vil investere i gullgruven. Eden skal få provisjon for de aksjene han selger for Konk.

«De to brødrene studerte planen ivrig, og rett som det var kom Piers' sterke never nær Edens slanke kunstnerhender. Da Piers var gått, satte Eden seg ved skrivebordet, utkjørt. Han støttet hodet i hendene og spurte seg selv hvorfor han var nødt til å gå gjennom alt dette for å sikre seg penger nok til å få sitt innerste ønske oppfylt. Da onklene var unge hadde de tatt det som en selvfølge at de skulle ut og reise. Renny hadde vært mye ute - i Irland, i England, i Frankrike under krigen, i New York på hesteutstillinger. Men han – han som av hele sin sjel higet etter å komme til Frankrike eller Italia - måtte finne seg i å bli sittende i denne avkroken, der familiens eneste tanke var å holde fortidens tradisjoner ved like. Det var mer i livet enn god mat, fine hester, velstelte frukttrær og søndagsgudstjenester i den lille kirken bestefaren hadde bygget. Det var vel og bra for Renny. Det passet ham helt. Og Piers — det ville passe ham fortrinnlig, også - han ville mer enn gjerne la seg binde til jorden. Det var vel og bra for en kvinne som nærmet seg de hundre, men hun hadde hatt en begivenhetsrik fortid i Irland og India - ikke for det, hun levde slett ikke i fortiden som de fleste gamle mennesker. Hun var robust opptatt av nåtiden og snakket ofte om fremtiden - Gud velsigne henne. Men det kunne ikke vare lenge til hun døde . . . hun var minst verd hundre tusen dollars... sett at hun testamenterte femti tusen til Renny og delte resten likt mellom de andre barnebarna. Ti tusen på hver. Det var uanede ting han kunne utrette med ti tusen dollars! Han ville riste av seg de juridiske studiene som en slange rister av den stive, motbydelige hammen og dra ut og se seg om i verden. Men det kunne han gjøre med atskillig mindre enn ti tusen dollars. Bare lite grann! Han var ikke fordringsfull - men hele sitt korte liv skulle han komme til å mangle penger.»

Året er 1923 når boken starter – det er bok nr. 6 i Jalna-serien: Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) utgitt i 1953. En serie skrevet av Mazo de la Roche og som jeg leste som barn, og har kjøpt og leser av nostalgiske årsaker. Om leseopplevelsen nå er den samme som da jeg leste den som barn det er vanskelig å si. Uansett; jeg har godfølelsen når jeg leser. Det er som å få et frikvarter fra livet. Det var det også da jeg leste serien første gang. Så pass husker jeg av den første leseopplevelsen.

På samme måte som Konk og kona klarer å overbevise Eden, klarer Eden å overbevise broren Piers, søsteren Meg, onklene Nicholas og Ernest og bestemoren Adeline om at å kjøpe aksjer gruven er god butikk. Ingen av dem vet at de andre har kjøpt aksjer. Til og med tanten Augusta og Dilly, en ung ugift kvinne med mye penger som tanten vil koble familiens overhode Renny med, klarer Eden å overbevise. Selv om Renny som familiens overhode alltid er i short for penger, lar han seg ikke overbevise. Men Boney, Adeline papgøye, snapper opp all snakket mellom Eden og Adeline og skriker ut; «Gull, rødt gull din gamle djevel!»

I tillegg til dramaet rundt denne investeringen, er det kjærlighet i luften. Dilly forsøker få Renny interessert i seg. At Finch forelsker seg i Pheasent Vaughan faller ikke i god jord på Jalna. Meg er fortsatt er ugift etter at faren til Pheasent, Maurice, sviktet Meg. Pheasent er det direkte resultatet etter sviket som Meg aldri kan tilgi.

Når jeg forlater Jalna for denne gangen har det meste roet seg:

«En samling av Edens dikt skulle komme ut til høsten, og en velkjent New York-forlegger skulle utgi dem. Det var nesten morsomt å høre på den uenigheten som nå raste rundt bordet, for det var et pust fra omverdenen som hadde fatt den til å blusse så sterkt. Meg var stolt av gutten, men redd for at hans suksess skulle ta ham bort fra hjemmet. Ernest var også stolt av Eden og husket de litterære ambisjonene han selv hadde hatt en gang. Nicholas var fornøyd, men nøktern. Renny var skeptisk, trodde ikke at Eden var i stand til å ernære seg ved sin penn og beklaget at han hadde gitt ut så mange penger til brorens juridiske studium. Piers lo av Edens versemakeri, som han kalte det, og skrøt av sitt eget landlige yrke. Bestemoren ba forvirret om en forklaring. Eden var avvekslende lykksalig, rasende, stolt og sur.
Etterpå sto han alene i alleen med den varme solen i ryggen og vinden ruskende i håret og tenkte med et smil på scenen ved bordet. Når han var sammen med familien var han ofte irritert og forarget på den. Men når han var borte fra den, ble hans syn på den nesten romantisk. Han ville ikke ha dem annerledes, fra temperamentsfulle, gamle bestemor til lille Wakefield. Han visste at den tiden snart ville komme da han ville reise fra familien, forlate det gamle huset. Han visste at Jalna ikke var nok for ham. Likevel spurte han, litt vemodig, seg selv om verden utenfor ville kunne inspirere ham til ektere poesi enn den han hadde fremtryllet under dette taket . . . Jo, det kunne den sikkert! Hans fantasi presset på, forsøkte å se det som lå foran ham . . . Til sommeren skulle han på kanotur nordover. Det hadde han hatt lyst til lenge. Til høsten skulle han til New York. Det ukjente lokket ham der, alt det nye i et fremmed land.»

Link til blogginlegget omtalen er kopiert fra

En nydelig bok om skilsmisse og tap, barnefordeling og morsrollen.
Mer på bloggen min Betraktninger

I løpet av få dager hadde altså kvinneprestmotstanderne samlet seg og gitt uttrykk for det som skulle bli hovedargumentasjonen fremover. Det hele bygde på en grunnleggende forestilling om at kvinnen var underordnet mannen. Det var en skaperordning, altså en evig, objektiv og urokkelig ordning som Gud selv hadde innstiftet, ved å skape mannen før kvinnen. Fordi kvinnen var underordnet, hadde Kristus gitt henne taleforbud i menigheten. Jesus hadde også bare hatt mannlige apostler, noe som innebar at kvinnelige prester brøt med den kirkelige tradisjonen. Derfor kunne kvinnelig prestetjeneste utelukkende realiseres gjennom brudd med den skapelsesmessige, kirkelige og kirkehistoriske ordning. Bare kirkefremmede og kirkefiendtlige miljøer kunne ha interessere av det. Når ordningen ble gjennomført, til tross for Bibelens klare ord, måtte motstanderne ha full frihet til å unndra seg samarbeid med den kvinnelige presten. I forlengelsen lå kravet om et skille mellom kirke og stat, fordi statskirken hadde vist seg som en ordning som uthulet den sanne kirke innenfra.»

Sitatet over er ikke fra tilstanden i Norge i middelalderen, det er fra begynnelsen av 1960 tallet da Ingrid Bjerkås (f.1901 - d.1980) ble ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Det skulle ikke de - jeg kaller dem kristenfundamentalistiske - ha noe av. Men hun hadde kjent motstand for sine meningers mot tidligere. Hun som talte Josef Terboven midt i mot. Sendte protestbrev til Vidkun Quisling med beskjed om at han måtte slutte å forføre gode nordmenn til å forråde sitt land. For det ble hun arrestert og satt på Grini.

Det som inspirerte meg til å lese boken var bokprogrammet jeg har skrevet om i innlegget:
Faktasjekken - boktips i kategorien biografi og selvbiografi

Biografien om Ingrid Bjerkås var et boktips mitt i blinken for meg. Utgaven jeg har lest er lån av biblioteket. Boken ble utgitt i 2014 og er på 209 sider inkl. bilder, register mv.

Link til forlaget Pax omtale av biografien

Boken om Ingrid Bjerkås er en historie om et helt spesielt menneske, eller det er vel mest riktig å kalle henne et medmenneske. Hun hadde full storm mot seg – men hun gikk rakrygget gjennom den. Mannen Søren må også ha vært et helt spesielt menneske som stod sammen med henne i denne tiden. Han var også forut for sin tid hva angår likestilling.

Jobben som prest på Senja var Ingrid Bjerkås første betalte jobb. Hun ble godt mottatt av de fleste og fikk gode skussmål i de årene hun var prest der frem til Søren døde. En bok det var verdt å lese.

I 2012 laget NRK TV en dokumentar om henne: Ingrid Bjerkås - hun våget å gå foran – link til programmet. Interessant der bl a datteren forteller hvor sint Ingrid Bjerkås ble over Hamsuns nazisympatier.

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

Bøker med en farge i tittelen. Jeg har ikke tatt med bøker der fargen er inni et lengre ord.
Kom gjerne med flere bøker.

Bør man gjenoppta kontakten med spøkelser fra fortiden?

Nora er forfatter og har sine rutiner. Det er det som holder henne i gang. Ellers lever hun et meget ensomt liv og sysler med sitt. Hun blir dermed overrasket da hun en dag får en uventet mail av en kvinne som skal arrangere et udrikninslag for Clare. Clare som en gang var bestevenninen til Nora. Nora er usikker på om hvorfor hun får denne invitasjonenn da hun ikke har sett Clare de siste ti årene, og burde hun takke ja til invitasjonen? Hun bestemmer seg for å dra da det er lenge siden hun har sett Clare. Kanksje de kan ta opp tråden igjen og bli gode venner som før. Utdrikningslaget skal foregå en hel helg og den tilbringes i et hus i skogen der det er dårlig dekning.

Ja til en sjanse til
I fjor leste jeg The Woman in Cabin 10 av samme forfatter og den likte jeg ikke noe særlig. Stort sett alt med den boka irriterte meg. Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Jeg leser som regel to eller tre bøker før jeg avgjør om den og den forfatteren er noe for meg eller ikke. Noen ganger lønner deg seg, andre ganger ikke. Denne gangen lønnet det seg da jeg likte denne noen hakk bedre. In a Dark, Dark Wood har en mye bedre historie, og fascinerende persongalleri. Historien tar stadig nye vendinger og den har en fin flyt slik at man vil hele tiden lese mer. Det er noe i undertonen som pirrer nysgjerrigheten. Man bare venter på hva det er som ulmer.

Dette er selvsagt ingen stor litteratur og det er heller ikke meningen. In a Dark, Dark Wood er heller en thriller med mye underholdning og spenning. Den er også stereotypisk, men i denne sammenhengen fungerer det. Hvor typisk er det ikke i en horrorsjanger at man befinner seg i et hus langt ute i skogen med dårlig dekning? Historien hadde ikke vært det samme om utdrikninslaget hadde funnet sted på et luksuriøst hotell eller i Ibiza. Det ville ikke ha hatt samme effekt, og det ville ha vært på en måte feil setting. Av og til er det lov å være litt stereotypisk. Dette er riktignok ikke horror, men du skjønner hva jeg mener. Thrillere kan av og til bevege seg litt i grenseland med horrorsjangeren, bruke noen av de samme elementene.

Mystisk og fascinerende hovedperson
Det mest interessante var å lese om hovedpersoen Nora. Hun var i et forhold for ti år siden, men har ennå ikke kommet over det. Han er fremdeles i tankene hennes og hun lever ikke et fritt liv av den grunn. Bruddet har hele tiden holdt henne tilbake og "hemmet" henne på et vis. Hun klarer ikke å komme over ham, og man blir veldig nysgjerrig på dette forholdet, og hvorfor hun tar det så tungt etter så mange år. En annen figur som også var svært spennende å lese om er Flo, hun som arrangerer Clares utdrikningslag. Hun virker noe frynsete, ser veldig opp til Clare og prøver å gjøre alt perfekt. Persongalleriet består av så mange forskjellige personligheter at det er nesten vanskelig å forestille seg dem under samme tak. Vi har hun skeptiske, den paranoide, moroklumpen, den sarkastiske, den saklige, så her er litt av en sammenblanding av forskjellige personligheter som er stuet sammen.

Ruth Ware imponerte meg ikke med The Woman in Cabin 10, og imponerte meg heller ikke med In a Dark, Dark Wood. Men det var befriende å lese en thriller som tar for seg nåtiden istedet for å skrape opp en cold case som skjedde for tyve eller tretti år siden. Jeg liker den type thrillere også, men det har vært vel mye av det for tiden, så det var en liten lettelse å lese en thriller som tar for seg en bestemt periode, istedet for å hoppe frem og tilbake i tid. En fiffig og underholdende thriller å få med seg. Det eneste som skuffet meg var avslutningen som var vel forutsigbar. Det er jo godt å ha rett også, det er ikke det, men savner å bli overrasket. For all del; konseptet er fiffig og svært underholdende, så det er langt i fra bortkastet. Likte den mye bedre enn The Woman in Cabin 10.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende og medrivende om vikingtiden :)