Bokelskere.no

Det var i A-magasinet til Aftenposten i sommer at jeg leste et intervju med Per Schreiner om romanen han har skrevet og som ble utgitt på Tiden Norsk forlag i 2017: Elster, Andresen, Dahl. Der sier han blant annet dette:

«– Vi tenker at vi er individualistiske og kan gjøre hva vi vil. Men noen ganger blir det veldig tydelig at valgene er strengt regulert. Folk lever ganske likt og oppfører seg på samme måte. Til tross for at det kanskje ikke gjør dem særlige fornøyde. Der blir forholdet vi har til hytta vår et godt eksempel.»

Schreiner tror forventningene til «hyttekos» er urealistiske i mange familier.

«– Vi stresser med å gjøre det hyggelig på hytta. Forventningene til at det skal være hyggelig å være der sammen er så store. Det er lett å bli skuffet, mener Schreiner, som selv har hytte på en øy i Vestfold. Han deler én sommermåned der med lillesøsteren sin.»

Jeg eier ikke hytte eller har andeler i en hytte. Et helt bevisst valg. Jeg foretrekker å bo på hotell når jeg reiser bort. Flere må-oppgaver enn de som påløper ved å eie enebolig, ønsker jeg ikke å bruke ferie og fritid på. Heller ikke å bruke tid til å sitte i bilkø i helgene. Ikke har jeg et temperament som passer til hyttelivet mange bedriver - jeg synes personene i romanen til Per Schreiner tross alt er generøse.

Hovedpersonen har tilgang til tre hytter. Elster-familiens hytte som han og familien tilbringer påsken på:

«Hytta på fjellet deler vi med mor. Vi er der nesten en hel uke, men allerede etter fire dager begynner jeg å få nok. Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»

Dahl – stedet etter faren, dit de reiser i jula

«Hvis vi blir flere dager på Dahl, vil Hege etter hvert bli mindre vennlig, og til slutt vil hun bli nesten taus. Hun har aldri likt seg der, men hun innrømmer det ikke. De gangene jeg har forsøkt a snakke om det, har hun bare sagt at det holder med noen dager. Jeg føler meg hjemme, men Hege føler at hun er på besøk. Jeg har foreslått at vi kunne bygge en hytte på tomta oppe på fjellet og feire jul der, men hun har bare blåst av det. Det siste vi trenger, er enda en hytte på fjellet. Når hun sier dette, spiller jeg såret og får lyst til å si noe om somrene hos Andresen, men gjør det ikke.»

Det er en sommer hos Andersen største delen av romanen på 168 sider handler om – familiehytta til kona Hege sin familie. Dit de reiser vår, høst og sommer. En hytte som ligger på et område med flere hytter som eies av familien. Der det er kona Hege som har regien – det er 24. juni når de ankommer hytta i sommerferien:

«Mens vi spiser brød, salat og croissanter som allerede er blitt litt seige, forteller Hege om planene for de neste tre ukene. Hun gjør det avslappet, som om hun finner på programmet mens hun sitter der. Hun snakker om besøk, om turer i skjærgarden, og alt ungene skal lære i løpet av ferien. Med jevne mellomrom spør hun oss om det er noe spesielt vi har lyst til å gjøre, men ingen sier noe annet enn at det høres fint ut. Den yngste nevner bare at hun vil bade en del,
og Hege forsikrer henne om at vi kommer til å bade masse.»

Nå skal ikke jeg røpe hva som skjer denne sommeren – men som omslaget viser må hovedpersonen til pers med gravearbeid. Uansett; her er en stemningsrapport fra hovedpersonen 19. juli:

«Da jeg våkner, husker jeg at det bare er to eller tre dager igjen av sommerferien. Tre, hvis jeg regner med selve reisedagen. Jeg må minne meg selv på å ikke begynne pakkingen for tidlig. Det vil provosere Hege og vise, med altfor stor tydelighet, at jeg gleder meg til å dra hjem. Pakkingen vil foregå kvelden for vi drar, og på morgenen. Hege vil være sentimental, og jeg vil være stille. Det er ikke noe program de siste to dagene, noe som er behagelig. Det gir meg følelsen av å være for tidlig på en flyplass.»

Jeg likte romanen Elster, Andresen, Dahl. Jeg synes han får frem det som forlaget her beskriver romanen skal inneholde:

«Elster, Andresen, Dahl er en morsom og mørk roman om familien, om umuligheten av å unnslippe slekters gang, om rollen man tvinges til å spille på det stedet der en families mekanismer kanskje aller best kommer til syne: på hytta.»

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Hovedpersonen Helena hadde en litt spesiell oppvekst enn andre ...

Man kan ikke gjemme sin egen fortid for alltid
Da politiet oppsøker Helena hjemme hos henne, blir livet hennes snudd på hodet. Hennes mann og barn vet ikke noe om fortiden hennes, ikke før politiet forteller henne om faren hennes som har rømt fra fengselet. Det setter Helenas forhold til sin mann på prøve, for han visste ikke noe om at hun ble født og oppvokst i skogen. Mens hennes mann og barn drar bort en stund, blir Helena hjemme, og bestemmer seg for å oppsøke faren sin som er på rømmen. Ingen kjenner ham så godt som henne, og hun har lært av mesteren selv hvordan man følger sporene etter noen, og hvordan man overlever i skogen. Er det noen som kan finne ham, er det henne. Men hvorfor vil hun finne ham? Er det for å skvære opp, eller er det for å beskytte seg selv og hennes nærmeste?

Det har seg sånn at sammen med sin mor og far har Helena vokst opp i myrene og det er det eneste hun kjenner til. Hun vet ikke noe om verdenen utenfor skogsområdene hun holder til i den lille hytta de bor til. Faren hennes, kidnappet hennes mor da moren hennes var tenåring, og sammen fikk de Helena. Dette er det eneste livet Helna kjenner til som normalt. Men hun trives med det livet hun har, og kan alt om både jakt og fiske. Hun kan mye om ting som barn på hennes egen alder ikke kan så mye om. Hun lærer mye av sin far og ser opp til ham for hun vet selvfølgelig ikke hva slags mann han er, og vet ikke noe om hva han har gjort. Hun er for ung til å forstå at livet i myrene ikke er normalt. Når hun kommer tilbake til det normale liv blant andre folk, får vi et innblikk i hvor vanskelig det er for henne å passe inn da andre stempler henne som datter av en kidnapper. Tenk hvor rart det er for Helena når hun og moren hennes flykter fra myrene når Helena er tolv, og bli møtt av en helt ny verden.

Mange tilbakeblikk
Det er ikke ofte man leser en thriller fra myrene, strengt tatt er ikke dette en thriller, alt etter som hvordan man ser på det. Synes boka hverken er en thriller eller en spenningsbok, men heller en roman om dystre gjerninger. Boka består av mange tilbakeblikk om hvordan de tre levde som familie i myrene, hvordan de tilbragte tiden. Vi får vite veldig mye om Helena som da hun var barn, men ikke så mye om henne som voksen, derfor er det lett at hun blir noe diffus og litt vanskelig å få tak på. Hva slags person hun er og hvordan hun blir sett på av andre, som voksenperson er noe uklart. Er det virkelig så lett for lokalsamfunnet å glemme saken om hennes far? Helena har selvsagt ikke gjort noe galt, men det blir jo litt vanskelig for andre å se på henne som normal med tanke på hvem hennes far er. Det er lett å forhåndsdømme noen som ikke kommer fra samme bakgrunn som en selv, og slike saker er noe man ikke glemmer så lett.

Boka kunne ha vært god om den inneholdt noen thrillerfaktorer, noe den ikke gjorde, men den hadde sine gode og fascinerende punkt, slik som forholdet mellom Helena og faren. Vi vet godt at han er en skurk og er svært narsissistisk, men er utrolig tålmodig med datteren sin, lærer henne alt om jakt, fiske og naturen, og de får et spesielt bånd gjennom de tingene de har til felles. Moren hennes får man egentlig ikke vite så mye om. Hun blir en slags skygge og får ikke mye plass i handlingen. Vi blir ikke så godt kjent med henne som de andre to. Det var et savn.

Alt i alt, en bok som kunne ha vært god, men som gikk helt andre veier enn det jeg ville at den skulle gjøre. Det boka skal ha ros for er at den holder på nysgjerrigheten fra begynnelse til slutt, om Helena klarer å finne faren som er på rømmen eller ikke. Dessverre konsentrerte boka seg altfor mye om tilbakeblikk istedet for å finne en fin balanse mellom fortid og nåtid Denne gang var jeg mer interessert i historien fra nåtiden enn fortiden. Den var i det minste litt fengende å lese om. En fin bok å fylle tiden med, men som ikke setter noen minnverdige spor. Det er også synd at ikke alle er enige angående hva som betegner en thriller ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Finner jeg boka, blir jeg gjerne med :)

En bok jeg fikk lyst til å kjøpe og lese.

Der er vi helt enige :)

Interessant måte å presentere en krim på, absolutt original og verdt å lese!

Jeg valgte å lese romanen Pust for meg av Cecilie Enger fordi jeg hadde gode leseopplevelser da jeg leste bøkene som jeg skrev om i innleggene:

Cecilie Enger: Mors gaver

Cecilie Enger: Himmelstormeren - portrett av Ellisif Wessel

Pust for meg ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal. Romanen er på 247 sider, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fått av forlaget. Romanen ble, på samme måte som bøkene nevnt over, en god leseopplevelse. Det er en roman med tema som jeg fant tankevekkende. Carla tar valg underveis som for meg er urovekkende. Den etterlater seg løse tråder – hvordan vil det gå med hovedpersonene Carla Ruud etter at romanen er avsluttet? Som tidligere skrevet i innlegg – slike bøker liker jeg.

«Det var en kollega på sykehuset som hadde satt meg i forbindelse med henne et par dager tidligere, fordi jeg etter et morgenmøte hadde sagt jeg skulle hjem denne fredagen. Opp til dalen og bygda der jeg vokste opp, for å besøke moren min. Kollegaen, Morten Øynes, en vennlig og veltrent anestesisykepleier, hadde begeistret fortalt at niesen hans også skulle oppover dit, samme dag. Han hadde stolt forklart at familien var liten og tett sammensveiset, og at de snakket sammen ofte. Det var derfor han visste at hun var engasjert for å sette opp et stykke med en lokal teatergruppe og skulle bo der i sju uker.»

Etter å ha lagt ryggsekken i bagasjerommet, setter passasjeren seg inn i forsetet med kofferten mellom bena. Hun presenterer seg som Synne Løken Kristiansen. Raskt begynner Synne å stille Carla en rekke spørsmål:

«Jeg fortalte at jeg hadde fylt seksti år sist høst. At det kjentes fint og uansett var bedre enn alternativet. Jeg fortalte at jeg likte jobben min som anestesilege og ikke hadde planer om å pensjonere meg på mange år. At jeg hadde to voksne barn, en datter på trettien og en sønn på tjueåtte. At Ingrid jobbet i en butikk som solgte økologisk mat og at Johannes jobbet som historielærer på en ungdomsskole, mens han også holdt på med en masteroppgave om fransk 1700-tallshistorie.
Og at jeg hadde vært skilt i en mannsalder.»

Synne følger opp svarene med å stille oppfølgingsspørsmål – provoserende spørsmål.

«Jeg angret på tilbudet om skyss. Jeg forstod at det verken ville bli tid til radio eller stillhet. Bare denne kvinnen som spurte meg ut, og som fortsatte å stille spørsmål selv om jeg prøvde å vise at jeg ikke var interessert i å svare»

Synne snakker og snakker i timevis. Det siste tema hun er innom er en sang på radioen, Wish You Were Here, som Synne hadde hatt som vuggesang. Carla sier at hun aldri har hatt et forhold til Pink Floyd:

«- Hvorfor sier du det? sa hun. Hun argumenterte ikke imot, men gjentok spørsmålet da jeg ikke svarte.
- Hvorfor sa du det, egentlig?
- Hvorfor sier man det man mener? sa jeg, og da pustet hun en hånlig latter gjennom nesen og i den neste svingen kjørte vi ut, rett gjennom en lav snøfonn og ned en bratt skråning.»

Kofferten Synne har mellom bena treffer halsen hennes.

«I sekundene etter at bilen kjørte utfor veien tror jeg at jeg tenkte på Ingrid og Johannes, på døden, på snøen som føyk over frontruten. Kanskje var jeg bevisstløs noen sekunder. Jeg vet ikke. Men jeg var merkelig uskadet, og jeg husker Synnes hender mot sin egen hals og at jeg instinktivt forstod at munn-til-munn ikke ville være mulig, og at det eneste som kunne redde henne, som kunne få luft i henne, var om jeg klarte å lage en direkte tilgang på halsen hennes. Hveselydene ble svakere, leppene ble blå, grepet om halsen slappere og jeg skrek at jeg skulle redde henne. Jeg husket historien om den snartenkte legen som hadde kommet til et ulykkessted der luftveien hos en dame var helt blokkert, og at han hadde tatt en bic-penn fra innerlommen, dratt ut det tynne og bøyelige blå plastrøret inni, skåret seg vei gjennom halsen med en lommekniv og deretter ført pennen rett ned i pusterøret. Pustet for henne helt til ambulansepersonellet overtok. «

Til tross for sin erfaring, klarer Carla ikke å redde livet til Synne. Årsaken til utforkjøringen er en issvull i veibanen. Ulykken endrer livet til Carla Ruud. Hun søker trøst hos den gamle moren sin på nitti år. Hos barna sine, og særlig datteren som hun har et nært forhold til. Tanken på at foreldrene til Synne har mistet datteren sin plager henne. At det siste mennesket Synne opplevde, var et menneske som synes Synne var irriterende. Hun stiller spørsmål ved om hun er i stand til å fortsette i jobben – om andre kan mene det.

«Det kjentes som om ulykken hadde låst meg inne i et trangt rom. Den ville ikke slippe meg ut selv om jeg ønsket å gå i Synnes begravelse og ville se faren hennes inn i øynene. Det var som å tvinges til å leve et hverdagsliv uten å ha lov til å bekymre meg for mine egne barn, uten å ha lov til å savne mor eller jobben eller venner. Tvunget til hvert eneste minutt å ikke tenke på alt som var det egentlige livet mitt, fordi å tenke på noe annet var det samme som å bli holdt innelåst for alltid.
Jeg kom aldri til å bli fri igjen.»

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Godt nøstet sammen plott, til en spennende historie

Fengslende, interessant, actionfyllt, sterk og kompleks krim om livets og dødens store spørsmål

I denne boka forteller Betty Mahoody i samarbeid med William Hoffer, om sin traumatiske opplevelse som fange av sin egen mann i Iran.

Fra mareritt til virkelighet
Som pasient møter Betty anestesilegen, Sayed Bozorg Mahmoody for første gang og etter behandlingen, spør han om han kan sjekke hvordan det går med henne underveis, og de finner snart tonen. Etter mange år i fast forhold, gifter de seg etter lenge nøling fra Bettys side, med tanke på at hun har vært gift før. Men bestemmer seg for å gå videre i livet sammen med Sayed og sier ja. Moody (Sayeds kallenavn) er fra Teheran, Iran, men har bodd i USA i flere år og amerikansiert seg. Det Betty ikke vet er at når hun gifter seg med en iraner, blir hun automatisk iransk statsborger. De bor sammen i fint hus i noe snobbete miljø i Michigan, og sammen får de en liten jente som får navnet Mahtob. Betty har to sønner fra et tidligere ekteskap som også får et godt forhold til Moody. En dag blir det bestemt at Moody, Betty og Mahtob skal på en to ukers ferie til Therean,Iran, siden Moody ikke har sett famillien på mange år, og Bettys sønner blir igjen i USA i den tro at de skal tilbake igjen. Betty har ikke særlig lyst til å dra, men skjønner Moodys behov for å se sine kjære etter så mange år. De to ukene i Iran blir ikke som Betty har tenkt seg. Det går fint i begynnelsen da de fleste er positive og gjestfrie mot henne, men ting forandrer seg gradvis. Hun og datteren vil bare hjem, Moody blir stadig mer amper og kotrollerende, og forandrer seg til å bli en mann de ikke kjenner igjen. Han viser voldelige tendenser, både mot Betty og datteren deres, og familien hans vender seg i mot Betty og Mahtob. Marerittet blir til virkelighet da Moody nekter dem å reise tilbake til USA og tvinger Mahtob å gå skole i Iran istedet. Marerittet blir enda verre etter noen måneder da Moody seprarerer Mahtob fra Betty. Alt Betty klarer å tenke på er å finne Mahtob og dra sammen tilbake til USA, men hvordan?

Dette er en kjent historie siden boka er basert på en sann historie, og som ble filmatisert i 1991 med Sally Field i hovedrollen. Filmen er blitt vist mange ganger på TV etter den tid. Boka og filmen forteller ikke bare om det enorme kultursjokket Betty og hennes datter må overgå, men også hvor fiendtlig innstilt landet var mot amerikanere generelt på den tiden, og alle de strenge reglene iranske kvinner må følge til enhver tid. Selv om Betty har omtrent alle odds mot seg, og må vokte seg og sin datter for sin kontrollerende mann, gjør hun det hun kan for å prøve og kontakte både privat og offentlig hjelp uten å bli avslørt av Moody. Dette beskriver hvor modig både Betty og hennes datter, Mahtob er. Hvordan de på en eller annen måte utholder denne situasjonen, og prøver å formane håp uansett hvor dystert og vanskelig alt er. Også når de blir separert gir ikke Betty opp selv om hun mange ganger har lyst.

Ofte vanskelig å føle sympati for Betty
Til tross for at Betty gjennomgår store prøvelser med en mann hun en gang elsket og som brakte henne til et fremmed land, var det mange ganger vanskelig å føle sympati for henne. Noe som er litt vanskelig å forklare uten å virke kaldhjertet. I begynnelsen når hun og Mahtob tror de bare skal være der i to uker på ferie, er hun så utrolig negativt fra dag en. I tankene sine kritiserer hun alt og ale, og ser så nedlatende på Moodys iranske familie. Hvordan de lever og hvordan de gjør ting. Absolutt alt er galt i hennes øyne. Hun klarer på en måte ikke å se det positive i noe og prøver ikke å innstille seg til forandringene. Uten å tenke det høyt, er det som om hun mener at alt hun har hjemme i USA er så mye bedre. Hun kan i begynnelsen virke veldig snobbete. Det var det som plaget meg mest med boka.

Likevel er Not Without My Daughter en viktig og tankevekkende bok å få med seg. Den er lettlest, har sine spennende øyeblikk og gir et innblikk i hvor viktig det ikke er å gi opp uansett hva slags situasjon man befinner seg i, selv når ting er på det mørkeste.

Bettys datter, Mahtob, har også skrevet bok denne hendelsen og hvordan livet har vært for henne tiden etterpå. Hennes bok heter: My Name is Mahtob (The Story that Began the Global Phenomenon Not Without My Daughter Continues).

Fra min blogg: I Bokhylla

«Jeg har aldri levd uten brødrene mine. De har vært der hele tiden mens jeg vokste opp, jeg hadde sett på dem og tatt etter dem og levd en versjon av deres tidligere liv. Jeg hadde aldri gjort noe uten dem og var fullstendig avhengig av dem, især av Obembe, som hadde tatt til seg mye visdom fra de to eldre og tilegnet seg bredere kunnskaper fra bøker. Jeg hadde levd sammen med dem og stolt så mye på dem at ingen konkret tanke formet seg i sinnet mitt uten at den først hadde drevet gjennom hodene deres.»

Fortellerstemmen i romanen Den forbudte elven (The fishermen) av Chigozie Obioma er Benjamin (Ben) Agwu. Brødrene er de eldre brødrene Ikenna, Boja og Obembe. I tillegg har han to yngre søsken, broren David og søsteren Nkem. De har alle bodd hele livet sammen med foreldrene i Akure, en by i Vest-Nigeria.

Faren jobber i Nigerias sentralbank når han i november 1995 blir overført til en filial i en annen by. Moren er fortvilet:

«Innen det ble mørkt søndag kveld, begynte smuler av informasjon å dale fra mors enetale som dun fra en fugl: «Hva er det for slags arbeidsgiver som river en mann vekk fra familien så han ikke kan oppdra guttene sine? Selv om jeg var født med sju hender, hvordan skulle jeg ta med av disse ungene alene?.»

Ibenna er på den tiden nesten femten, Boja et år yngre, Obembe elleve år og Ben ni år. Neste morgen reiser faren til sin nye jobb og truer guttene til å ikke lage problemer for moren. Byen han skal jobbe i er for utrygg by til at familien kan flytte med.

«Hver gang jeg tenker på hvordan det var, hvordan den morgenen skulle markere den siste gangen vi alle bodde sammen som den familien vi hadde vært, begynner jeg – selv nå, to tiår senere –å ønske at han ikke hadde reist, at han aldri hadde fått det beskikkelsesbrevet. Før brevet kom var alt i sin skjønneste orden: Far gikk på jobben hver morgen, og mor, som hadde en liten butikk på markedet der hun solgte ferskvarer, stelte for de fem søsknene mine og meg. I likhet med barna i de fleste av familiene i Akure, gikk vi på skolen. Alt fulgte sitt naturlige løp. Vi tenkte lite på det som hadde vært. Tid betydde ingenting den gangen.»

Selv om de savner faren, venner de seg etterhvert til å se han sjelden. Det inntreffer en forandring i tilværelsen:

«Den gamle dagsordenen – sinnsro, lydighet, lesning og den obligatoriske siestaen – som lenge hadde vært en mønster i dagliglivet, mistet gradvis taket. Et slør la seg over øynene som vi hadde trodd kunne se alt, selv vår minste lille hemmelige rampestrek. I begynnelsen av den tredje måneden brakk den lange armen som ofte hadde svingt pisken, aktsomhetens redskap, tvert av som en grein. Da brøt vi oss fri.»

Guttene begynner å utforske verden utenfor den de er vant til. En av de nye aktivitetene er å fiske i den grufulle elven Omi- Ali. En elv med kilde til mørke rykter og overtro. Det er starten på tragedien.

Romanen Den forbudte elven ble utgitt i 2015 – på norsk i 2017 av Font forlag. Den har fått strålende kritikker og er blitt kategorisert som en litterær klassiker, en roman å miste pusten av, årets beste roman, fabelaktig osv osv. Norske og kritikere utenfor Norge er begeistret for debutromanen til Chigozie Obioma – link til Font forlag der man kan lese mer om romanen, anmeldelser mv.

Jeg har lest romanen på Ebokbib – og må slutte meg til de gode anmeldelsene. Jeg ble slukt inn i historien. Miljøet er levende beskrevet – det er som å være tilskuer på første rad. Vitne til et voldsomt drama som utspiller seg.Uten å kunne gripe inn. Derfor var det innimellom som om det gjorde fysisk vondt å lese om dramaet brødrene og familien blir en del av. Så ja, dette er den mest gripende romanen jeg har lest hittil i år. En roman å miste pusten av.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra