Bokelskere.no

Spennende bok, ikke fult så spennende film

Helt utrolig at boken til Bjørn Olaf Johannessen Reservisten (2017) har gått meg «hus forbi» før jeg fant den på biblioteket da jeg var innom der på torsdag. Utrolig fordi jeg ble så betatt av boken jeg leste i 2015 og skriver om i innlegget:
Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

Boken til Bea Uusma kjøpte jeg etterpå - så fascinert ble jeg av prosjektet hennes og historien.

Tiden Norsk Forlag beskriver Reservisten slik:

«Sommeren 1897 forsøker den svenske vitenskapsmannen Salomon August Andrée å nå Nordpolen med en hydrogenballong. Utgangspunktet er Danskeøya, nordvest på Svalbard. Med til Danskeøya er også Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservist. Hvis en av de tre faste ekspedisjonsdeltagerne faller fra, er det han som skal overta.
Vilhelm skriver dagbok, og gjennom den kommer vi tett på hans lengsel etter å bli del av Andrées store visjon om å komme først til Nordpolen. Men etter hvert vekkes tvilen om ballongferden i det hele tatt lar seg gjennomføre. Er det en dødsferd han kjemper om å få delta i? Og hvor mye er man villig til å risikere for å bli en betydningsfull person?»

Det første jeg måtte finne ut av, var om boken til Bjørn Olaf Johannessen var fiksjon eller om dagboken var reell. Vilhelm Swedenborgs rolle er ikke fiksjon. Det fant jeg ut her på Wikipedia. I et intervju her i tilknytning til radioprogrammet Studio 2-P2. forteller Bjørn Olaf Johannessen, som er manusforfatter for film og TV, at rammene rundt historien er fakta, men at resten er fiksjon – herunder dagboken. Han viser også til Bea Uusmas bok, og det er som han sier, det eneste som er skrevet om Swedenborg i boken til Uusma er en setning. Setningen finnes i dette avsnittet:

«Det er på tide å dra nå. Andrée, Strindberg og Frænkel: Alle de tre ekspedisjonsmedlemmene tar en enstemmig beslutning. De siste ukenes venting blir umiddelbart erstattet av full aktivitet. Mannskapet klatrer opp i stillaset i ballonghuset og skynder seg å løsne alle veggplatene som vender mot nord. Bjelker og treplanker knuses mot steinene på stranden. Den 434 kilo tunge gondolen slepes frem til midten av ballonghuset og festes på plass. De siste private eiendelene pakkes ned. I all hast skriver de noen avskjedstelegrammer, ett til kong Oscar og ett til Aftonbladet, og leverer dem til dem som blir igjen. Vilhelm Swedenborg, ekspedisjonens reservemann, som reiste med dem fra Stockholm, og som hele tiden har ventet på å få bli med hvis noen av de andre deltagerne skulle hoppe av, trekker et sukk av skuffelse - eller kanskje av lettelse.»

Den fiktive dagboken gir inntrykk av at Swedenborg lever i et evig håp om at noe skal skje med Strindberg og Frænkel slik at han er den som blir tatt med. En får ikke et særlig godt inntrykk av Swedenborg som person gjennom dagboknotatene som er ment for kona hjemme i Sverige. Det er notater fra de forlater Sverige 18. mai og til han er tilbake i Sverige 22.juli. Her er et eksempel der han nedsnakker Strindberg og Frænkel og forsøker å fremheve seg selv overfor Andrée. Her fra 22. mai:

«Vi holder god fart opp langs kysten av Norge. Landet ligger for det meste i tåke, så vi bare nå og da kan skimte den stenete kysten og de spisse fjellene. Frænkel og Strindberg er begge svake til sjøs og ligger utstrakt i køyene. Selv vandrer jeg omkring, konverserer mannskapet og drøfter det ene og det annet med Andree. Av oss fire er det bare Andree og jeg som tåler bølgene, og det gir oss rikelig anledning til å lære hverandre bedre å kjenne. Min stilling er litt delikat. Man kan tenke at jeg fremmer mitt kandidatur nå som de to andre er slått ut. Jeg farer derfor stille frem. Andree er dog for det meste dypt i tanker, og dette farefulle som venter oss, tynger ham nok en hel del. Jeg lar ham i fred, kommer med små oppmuntringer når jeg kan. Tidvis spor han om råd, og jeg svarer etter beste evne. Jeg har inntrykk av at han har stor tillit til meg.»

Selv om jeg nå vet at dagboken er fiktiv, lurer jeg jo på hva som er faktiske mellommenneskelige hendelser og hva som er fiktivt. Swedenborg hadde en rolle som ikke kunne være enkel å være ha. Det er en del å le av og noe synes jeg er overdrevet. Samtidig har jeg i minne NRK serien Den glemte polarhelt om Carsten Borchgrevink, men også bøker jeg har lest om kjente ekspedisjoner til polare områder, der forholdet mellom ekspedisjonsdeltakerne ikke alltid var av det beste. Det mellommenneskelige ble nok utfordret på slike ekspedisjoner slik at de verste sidene ved et menneske lett kom frem.

Alt i alt synes jeg boken til Bjørn Olaf Johannessen på 123 sider var verdt å lese. Reservisten satte i gang tanker om forhold rundt ekspedisjonen jeg ikke har tenkt kunne være problematisk. Den har også inspirert meg til å lese flere bøker om ekspedisjonen. Den neste boken jeg skal lese er en prisbelønt bok fra 1968 som er omtalt i en anmeldelse av boken til Bjørn Olaf Johannessen her i Stavanger Aftenblad.

«I 1968 ble svenske Per Olof Sundman tildelt Nordisk Råds litteraturpris for «Ingenjör Andrées luftfärd», en roman om den famøse polarekspedisjonen som trekløveret Salomon August Andrée, Nils Strindberg og Knut Fränkel ikke skulle overleve da de 11. juli 1887, på Svalbard, omsider entret korgen under en diger hydrogenballong i håp om å skulle bli de første som nådde Nordpolen.
Dit kom de aldri, noe den dokumentarisk orienterte prisromanen understreker til fulle. Dermed oppsto det som er blitt kalt et nasjonalt, svensk traume, og som også ligger til grunn for den sundmansinspirerte filmen «Ingenjör Andrées luftfärd» som regissøren Jan Troell ble oscarnominert for i 1982.»

Omtalen er kopi av dette innlegget på bloggen min

En utspekulert morder går løs i Trondheim ...

Bestialsk morder herjer
Handlingen tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1918. Forferdelige ting skjer i Trondheim. En mann blir brent inne i et bygg, og andre groteske mord skjer på kort tid. Er det en seriemorder som står bak drapene? Det ofrene har til felles er at de er frimurere, men hvem ønsker dem død, og er det på grunn av at de er frimurere, eller ligger det noe annet og mer bak? Ved nærmere undersøkelse finner de ut at de syv dødssynder har inspirert morderen, men hvorfor? Klarer de å finne og stoppe morderen?

Dette er tredje bok av Jan Boris Stene om privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg, men min første. Selv om jeg ikke har lest de to andre bøkene, følte jeg ikke at det gjorde noe. For dette dreier seg om en ny sak og man blir godt kjent med privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg. Det er et underlig "par". De er selvfølgelig ikke et par, men de samarbeider når et mord oppstår. De er noen morsomme karer som har en fin type humor og de forstår hverandre godt. De vet når de skal gi hverandre armslag og samtidig går de godt overens.

Det er morsomt å lese en bok med en handling som foregår i sin nærmeste by, for det er ikke ofte det skjer, og da er det lettere å se for seg stedene også. Det blir veldig virkelighetsnært, nesten litt hjemmekoselig. Ekstra morsomt er det å forestille seg sin nærmeste by slik det var før i tiden. Prøve å leke litt med fantasien mens man leser.

Måtte le litt av dette avsnitttet:

**Falkener dro på skuldrene. I det samme gikk det atter i døren. Denne gangen var det min utkårede som stod i døråpningen; vi skulle diskutere noen detaljer vedrørende bryllupet før hun reiste ut til Orkdalen igjen. Jeg sprang opp og geleidet henne inn.**

Selv bor jeg mellom Trondheim og Orkdalen, og det er ikke så langt, men valg av transport før i tiden var som kjent ikke så stor, men måtte le litt likevel. Det ble beskrevet som den store utflukten.

Fin tempo
Det er mye som skjer i Lucifers fall og det tar ikke lang tid før nye lik dukker opp som er drept på den ene bestialske måten etter den andre. Sånn sett skulle mon tro at dette var en hardbarket kriminalroman, men det er det dog ikke. For min del ble det mer kosekrim på grunn av bruken av lun humor og sarkasme mellom Falkener og Wilberg. Fikk litt Agatha Christie følelse av å lese boka. Ikke på grunn av lukket rom mysterie, for det er det ikke, men på grunn av den kosekrimfølelsen man får til tross for at innholdet er litt mørkt, men ikke hardbarket. Boka har også fin tempo. Det er stadig noe som skjer uten overdrivelse når det gjelder flyten i lesingen. Forfatteren bruker et nøktern tonefall til tross for alt det groteske som skjer.

Synes også at det er interessant med Falkeners dystre familietragedie om søsteren hans som led en alvorlig skjebne for tredve år siden, men fremdeles er det som et åpent sår for familien. Han blir aldri helt kvitt den tristhetsfølelsen og savnet etter henne til tross for mange år siden det skjedde. Det gir boka et større mysterie og man blir nysgjerrig på denne Falkener. Han er en sensitiv mann som også kan være en hard nøtt, som er god til å observere.

Wilberg er en laid-back mann som snart skal gifte seg med sin utkårede, men tåler ikke å se groteske mordscener så godt. Ofte føles det ut som om han er i feil yrke mens man leser siden han burde være vant til slike ting i hans yrke.

Lucifers fall er en krimbok med morsomme og underholdende karakterer, består av et plot som får en til å tenke på Se7en, og er veldig lettlest. Kunne ha tenkt meg mer atmosfære for dette ble litt for lettbent og stemningsløst for meg. Det ble ikke så mye motvekt, og når man leser mye krim, er det ikke lenger mye som overrasker. Så derfor endte Lucifers fall mer som kosekrim enn en uhyggelig kriminalroman. Men underholdende lesing var det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Meget spennende, interessant, underholdende og spesiell krimroman av ny norsk forfatter. Dette er hans andre bok. Det går vilt for seg og antihelten reiser land og strand rundt, blant annet til Lofoten, Orkdal og Russland. Jeg likte denne boka. Les mer her

«Han er – som deg – en fyr som gjør seg tanker om hvordan vi lever livene våre. Svend Brinkmann er professor i psykologi. Han er dansk. Og han er en svært tydelig stemme i det offentlige ordskiftet i Danmark. Svend Brinkmann tar til ordet mot selvrealiseringsmaset og det evinnelige kravet om å bli mer effektive mennesker. Nå er han aktuell med en ny bok som kort og godt handler om at vi må lære oss begrensningens kunst, og at vi må lære oss å sette pris på å gå glipp av ting.»

Sitatet over er slik Anne Lindmo introduserte Svend Brinkmann da han var gjest her i programmet Lindmo 24. mars 2018. Yess, tenkte jeg etter å ha hørt han snakke om tema– den boken må jeg lese. Boken Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann er nå lest og den kan jeg anbefale. Jeg syntes det var et viktig tema før jeg leste boken. Enda mer viktig synes jeg det er det etter å ha lest den.

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av Forlaget press som presenterer bokens innhold slik:

«Gå glipp handler om begrensningens kunst og verdien av å avstå fra noe. Denne livskunsten er viktig for oss både som samfunn og som mennesker. Brinkmann hevder at det i seg selv er verdifullt å lære «å nøye seg med» fremfor hele tiden å ville ha alt. Vår samtid fylles opp med mer av alt i et stadig økende tempo, med et voksende krav om flere opplevelser. Det å gi avkall på noe må ifølge Brinkmann derfor betraktes som en aktiv handling. Å «gå glipp» av noe krever en innsats. Det er ikke nødvendigvis så enkelt, men ikke desto mindre en eksistensiell, etisk og psykologisk nødvendighet."

I innledningen skriver Svend Brinkmann at spørsmålet er hvordan vi skal klare å fokusere i en verden full av muligheter og fristelser. At vi ikke skoleres i tilstrekkelig grad til å gå glipp av noe, og at boken handler om nødvendigheten av å gå glipp for både individet og samfunnet, og at den råder leseren til å gjøre nødvendigheten til en dyd, og rett og slett øve på å gjøre det å gå glipp av noe til en kunst.

«Når måtehold og avhold diskuteres i moderne psykologi, skjer det gjerne under overskriften selvkontroll. Selvkontroll er ikke uviktig, men i denne boka behandles den psykologiske dimensjonen ved det å gå glipp av noe bare som en blant flere relevante dimensjoner. Jeg skal ta for meg fem slike, formulert som overordnede argumenter som utgjør bokas kapitler.»

Argumentene han viser til er det politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske. Brinkmann avslutter innledningen til boken slik:

«Samlet er disse argumentene tenkt å vise at det både ligger en politisk nødvendighet bak begrensningens kunst, en eksistensiell dybde i begrensningen, et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Denne oppdelingen i domener må ikke tolkes som den eneste mulige, for det finnes ingen skarpe grenser mellom for eksempel eksistens og psykologi, eller politikk og etikk. Kapitlene overlapper hverandre, men kan også leses uavhengig av hverandre. Jeg har ingen illusjoner om at leserne vil være enige i alle de fem argumentene, men det er da forhåpentlig heller ikke en forutsetning for å få utbytte av boka. Noen vil kanskje legge vekt på det psykologiske, men avvise det politiske - andre vil se det stikk motsatt. Mitt eget mål med boka er å vise, gjennom analyser av tilværelsens mange sider, at det har en grunnleggende verdi å gå glipp av mer enn de fleste av oss har vennet seg til å gjøre. Vi kan alle øve oss på å fokusere, å velge bort, å være tilfreds med mindre av det uvesentlige - og dermed forhåpentlig få mer tid til det vesentlige. «Do less, more thoroughly», var rådet antropologen Harry Wolcott ga studentene når de skulle skrive avhandlinger, med ham som veileder. Kanskje flere av oss kunne hatt godt av å ta til oss dette rådet om å gjøre mindre – men gjøre det grundigere. Ikke bare som studenter, men i livet i det hele tatt. Men forutsetningen er altså at vi våger å gå glipp av mer. Dette krever mot til å forplikte seg til noe bestemt. Denne bokas ærend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»

Det er mye han skriver om jeg ønsker å trekke frem. Men det er som han skriver i innledningen, leserne vil oppleve det han skriver om ulikt. Fordi vi er forskjellige og lever forskjellige liv. Men en ting som jeg tror mange som leser denne boken vil være enige om er det han skriver her og som jeg ønsker å trekke frem:

«Analysen ut fra denne boka vil være at Trump er et produkt av en grenseløs kultur som risikerer å skape mennesker uten sans for kunsten å gå glipp av noe. Trump er symbolet på mentaliteten som vil ha alt – nå!»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Spennende historie helt i Fred Vargas sin stil

Hvorfor blir ikke den uskyldige og skjønne jenta meldt savnet?

Stormfull begynnelse
En umenneskelig storm er i ferd med å roe seg. Carol og Paul kommer trygt hjem etter et møte med adoptivbyrået. Samme dag oppdager Paul noe gjennom vinduet. Gjennom stormen tror han at han skimter noe eller noen i hagen, men hvem kan være ute i dette været, eller bare halluniserer han på grunn av uværet? Senere kommer Carol utfor en liten bilulykke. Bilen hennes treffer en jente som løper rett ut i veien uten å se seg for. Carol får veldig til omsorgsfølelse for jenta og får treffe henne på sykehuset. De knytter bånd ganske raskt og hun synes det er rart at foreldrene hennes ikke dukker opp, eller har meldt henne savnet. Jenta selv husker ikke hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Foreløpig får hun navnet Jane Doe. Carol synes synd på henne og får en slags morsfølelse overfor henne. Siden sykehuset ikke kan oppbevare henne så mye lenger selv om hun har hukommelsestap, tar Carol og Paul henne med hjem hos dere for å ta vare på henne. De har lenge lengtet etter et barn selv og de bestemmer seg for å gi henne et hjem enn så lenge til noen sender en etterlysning etter henne. Carol sliter med mareritt selv om hun og Paul synes det er herlig å ha Jane hjemme hos seg. Siden Carol er barnepsykiater, vil hun prøve hypnose på jenta i korte perioder for å se om de finner svar på hvem jenta er. Senere planlegger de en hyttetur sammen, men Paul må bli ferdig med et parti av et bokmanus før han kan dra, men Carol insisterer å dra i forveien med Jane og han kan komme etter noen dager senere. Til tross for at Paul synes at Jane er en trivelig jente, stoler han nok på jentene til å dra alene på tur? Er det smart av ham å la Carol dra til et øde sted med en person de kjapt kjenner?

Dean Koontz ble ofte omtalt før i tiden i media som Stephen Kings lillebror siden de ofte skriver i samme sjanger og betraktet som "konkurrenter" av media, men mange mener at Koontz aldri kom helt i høyden med Stephen King, selv om de produserer omtrent like mye.

The Mask er en av de mer ukjente bøkene av Koontz, og han ga ut boka under pseudonymet Owen West i 1981. Dette er en veldig kort og stemningsfull horrorbok, og er det noe Dean Koontz kan så er det å beskrive naturkatastrofer. Det gjør han nesten virkelighetstro. Det er nesten som å være der og oppleve kraften selv. Det merkes også at denne romanen er litt gammel da forfatteren i boka, Paul, fremdeles bruker skrivemaskin.

Corny sexscener
Det er en heftig sexscene med i boka mellom Paul og Carol. Den skal visstnok være dampende sexy, men blir istedet komisk fordi det virker både malplassert, tilgjort og overdrevent, nesten som i en scene fra en såpeserie. Ikke noe galt med såpeserier siden jeg ser en del av det selv, men det var på en måte komisk å lese det av en eller annen grunn, og jeg hadde nesten lyst til å le. Flere små sexscener følger med i denne korte boka.

Til tross for corny sexscene er dette en god horrorbok i kjent Dean Koontz stil. Selv om han aldri er på høyden med min forfatterhelt, Stephen King, gjør han det bra. Han skriver godt, skaper ordentlig atmosfære og rare hendelser. Selv om historien i seg selv ikke er spesielt original eller skiller seg ut på noen måte, gjør det ikke noe. Den er spennende og har noen gode horrorøyeblikk som er verdt å få med seg. Han er god på å få frem stemning og uhygge, som ofte uteblir i dagens horror og thrillerbøker generelt. Men her er det rikelig av uhygge og med tanke på hvor kort boka er, rekker man å bli godt kjent med karakterene. Det jeg hadde minst sansen for, spesielt mellom hovedkarakterene Carol og Paul, er at det blir litt vel mye I love you.

The Mask er en underholdende og småuhyggelig horrorbok med mye atmosfære. Historien i seg selv er som nevnt en smule forutsigbar, men føler ikke at det gjør noe siden historien likevel er underholdende og man blir engasjert. Historien er solid til horror å være, og selv om man har på følelsen av hva som vil skje til slutt, er man nysgjerrig nok til å bla videre helt til siste side. Dette er ikke Koontz beste, men han kan det med å lage stemning. Det skal han ha ros for. Min favoritt av ham er fremdeles: Intensity.

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig blanding av tegneserie og eventyr.

Ung jente møter en helt ny verden
Det er Sonjas store konfirmasjonsdag og på morgenkvisten tar hun med hesten sin ut på en liten ridetur. Hun innser ikke at det begynner å bli sent og tiden er knapp, så moren hennes er alt annet enn blid når hun kommer tilbake. De får det travelt med å bade henne og få på henne bunaden. Til sin store glede kommer også hennes favorittslektning, onkel Henrik, på besøk selv om det så mørkt ut. Onkel Henrik drar ofte på lange gåturer og tegner fantastiske tegninger av det han ser. Sonja vil gjerne være med ham på tur en gang, men er dessverre for ung. Som gave får hun en gammeldags nål han har funnet på en av turene sine som han tror kommer fra vikingetiden. Samme natt da konfirmasjonsdagen er over, følger hun etter katten i huset, og møter på en mystisk og merkelig gutt som leter etter noe. Han leter etter nålen hennes som hun fikk av onkel Henrik. Før hun vet ordet av det, viser Espen henne noe magisk. Han tryller frem en portal som ligner på nordlys og sammen reiser de gjennom portalen. Hun og Espen reiser gjennom portalen og Sonja kommer til en skog hvor dyr snakker og hvor farer truer. Hvor er hun og hvor er det blitt av Espen? Vil hun finne ham igjen og hva slags sted er dette, egentlig?

Malin Falch har både skrevet og illustrert historien selv og dette er første bok i Nordlys serien. Er usikker på hvor mange bøker som er planlagt, men Reisen til Jotundalen gir definitivt et godt førsteinntrykk, og gir meg lyst til å lese videre. Det er nesten som å lese et eventyr man er oppvokst med som liten, bare i tegneserieversjon. Man blir litt nostalgisk av det. Så selv om boka og serien er beregnet for en yngre målgruppe, er den også fin for voksne. Illustrasjonene er fantastisk fine og det er godt å se norsk natur bli brakt inn i tegneserieverdenen. Ofte ser man kjæresteproblemer, jobbproblemer og familiekonflikter i tegneserier, og det er ikke galt i det, for det er morsomt det også, men her er en type tegneserie som byr på en hel historie med forskjellige karakterer, fra mennesker til snakkende dyr blandet med norsk natur. Det er veldig trollsk og stemningsfullt. Man blir sittende lenge og se på illustrasjonene fordi de er så fine og realistiske. Man har så innmari lyst til å gå inn i bildene og utforske stedene, og skapningene selv. Liker også de gode mot de onde elementene som også er typisk for eventyr. Vi møter blant annet trollet Trym som er våknet i live og Espen og vennene hans må passe på å ikke sette Sonja i fare. Ingen må få vite at hun har krysset inn i deres verden.

En utrolig vakker førstebok
For oss voksne blir nok denne historien vel forutsgibar, men det gjør ikke noe da det er en god og stabil historie som stadig er under utvikling og man blir bergtatt av mange flotte illustrasjoner som er med på å løfte historien. Så selv om historien er forutsigbar, føler jeg ikke at det ødelegger noe. Man vet hva man får, men det er koselig lesing, og det gir en tid til å betrakte illustrasjonene skikkelig. Det er ikke vanskelig å drømme seg bort ved hjelp av de bildene, og man får nesten lyst til å begynne å tegne igjen.

Nordlys er et fint konsept som jeg gleder meg til å følge utviklingen til videre, for jeg vil selvfølgelig lese videre, og bli bedre kjent med denne rare, sære, mystiske og morsomme gjengen. En firer for selve historien og en femmer for illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sakprosa skrevet som en god roman, denne anbefales!

«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»

Innholdet i roman omtales slik her hos Bokkilden.no:

*«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»*

Nabojenta Signhild tenker han mye på:

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.
I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.
Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.
Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.
At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.
At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen - link

Litt for "lett" feelgood etter min smak

Morsom og mye å kjenne seg igjen i

«Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp.
Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet tildet meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken.
Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.»

Jeg fikk frysninger innimellom når jeg leste boken til Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte. Sitatet over er fra bokens innledning. Det er bare å innrømme; jeg kunne lite om krimgåten før jeg leste boken. Etter å ha lest boken er det bare å si at det er en utrolig historie. En bok for krimhungrige nordmenn.

Det har vært skummelt å gå ut i mørke om kvelden de siste dagene. Selv er jeg vokst opp med en forsvinningssak i nabolaget som aldri ble oppklart. Spørsmålet om vedkommende hadde reist hjemmefra av egen fri vilje eller ble drept har aldri blitt besvart. Når historien under oppveksten innimellom dukket opp i ukeblader, ble uhyggen rundt saken forsterket. Jeg kjente på denne uhyggen under lesingen av boken til Dennis Zacher Aske som er utgitt i 2018. Litt for mye gjentakelser synes jeg, men forfatteren skriver i innledningen at dette har han gjort bevisst for å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten.

Kapittel 1-15 i boken er presentasjon av etterforskningen. De siste kapitlene er forfatterens egen etterforskning, spørsmål og synspunkter. Etter å ha lest boken stiller jeg et stort spørsmål ved at kvinnen begikk selvmord.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Noen personlige favoritter, anbefalte bøker i parantes:

Amalie Skram (Hellemyrsfolket)
Delphine de Vigan (Alt må vike for natten)
Irene Nemirovski (Hett blod)
Tove Ditlevsen (Barndom, Ungdom, Gift)

Kan man få hukommelsen tilbake?

Forferdelig måte å våkne opp på
Tenk at du våkner opp i senga til en fyr du ikke kjenner så godt og ikke husker hvordan du havnet der. Det er nettopp det som skjer med Tara Logan. Hun våkner opp i senga til en mann som bor i samme strøk som henne. Hun oppdager at noe er galt, og hun løper ut midt på natta. Neste dag får hele nabolaget at naboen hennes, Lee, er død. Tara forteller ikke til noen at hun var hos ham natten før siden hun ikke husker noe som helst, og hun har en familie å ta vare på. Lee var en gift mann, og hans kone og Tara var gode venner. Nabolaget er snudd opp ned når de finner ut at Lee er myrdet, og minstenkte dukker opp underveis. Tara holder munn siden hun er sikker på at hun ikke myrdet ham til tross for hukommelsestap, og fokuserer på å holde familien samlet, og prøve å fortsette som vanlig selv om tankene er et kaos. For en stund siden forlot hennes mannen hennes, Noah, dem i ett år før han kom tilbake, og hun vil ikke at familien hennes skal splittes igjen. Men er det mulig å leve et normalt liv i et nabolag hvor det nettopp er skjedd et mord? Og hun selv husker ikke en gang hele kvelden med offeret ...

Det publiseres mange psykologiske thrillere for tiden. Denne ble utgitt for to år siden og Kahryn Croft var tidligere et ukjent navn for meg, men jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Konseptet hadde et lovende utgangspunkt, selv om hukommelsestap ikke er noe originalt innenfor thrillersjangeren. Hvor mange ganger har vi ikke lest om det tidligere? Men det er ikke bare å bevare hemmeligheten om at hun var i naboens hus på mordnatten hun har å stri med og at hun prøver å få hukommelsen tilbake. Eldstebarnet Rosie, er en jente med mange problemer. Hun er en god jente innerst inne, men har en tendens til å skape mye styr rundt henne, noe som gjør til at det har ført til at Tara og hennes mann, Noah, ofte må ta en alvorsprat med henne, til tross for at jenta snart fyller atten år. Men en mor gjør hva som helst for å holde familien samlet, men er de sterke nok denne gang? Det er ikke lett når nesten alle i familien holder noe tilbake, og sakte, men sikkert sklir fra hverandre.

Dette er kanskje ikke en hardbarket psykologisk thriller, men det er mer om morsfølelse, morsinstinkt, familiebånd og prøve å være sterk når stormen herjer som verst. Den slags thriller. En følelsesmessig thriller er kanskje en nærmere beskrivelse der man gjør alt for å beskytte hverandre, selv når man føler at man sklir fra hverandre. For familie er tykkere er et tykkere bånd enn alt annet.

Lite suspense, mest drama
Boka er på bare 320 sider og selv om historien i seg selv er tynn og forutsigbar for min smak, scorer den høyt på stemning og karakterutvikling. Man blir godt kjent med persongalleriet, til og med bipersonene. Croft får frem mye ubehagelig stemning på bare noen få sider. Bare synd at historien i seg selv er såpass tynn. Kunne ha tenkt meg en større dose med suspense og undertoner for det hadde den historien god utgangspunkt til, men dessverre ble det rotet bort av intriger og mye frem og tilbake drama i hovedpersonens familie. Det blir såpass mye av det at det til tider ble uengasjerende istedet for oppslukende.

Det er spennende å utforske ukjente forfattereskap. Av og til kommer man over nye favoritter og andre ganger ikke. Dette ble en lunken erfaring. Jeg liker å gi forfatterskap mer enn en sjanse, så kommer til å lese mer av Croft senere. Bare glad jeg ikke valgte denne boka som påskelektyre. Da hadde jeg nok blitt enda mer skuffet. Det ble for mye drama istedet for suspense, og hovedpersonen var ikke den skarpeste kniven i skuffen angående folk hun er involvert med.

Fra min blogg: I Bokhylla