Bokelskere.no

Hvor mange skjeletter i skapet har du?

Frustrert frue leker detektiv
Clara er nybakt tobarnsmor og venter på at hennes ektemann, Nick og eldstedatteren Maisie skal komme hjem fra ballettkolen. På veien hjem har Nick lovt å ta med middag. Clara venter og venter, og skjønner ikke hvor det blir av dem. På døren dukker det opp noen ukjente, og hun får en fryktelig beskjed om at Nick og Maisie har kommet utfor en alvorlig bilulykke. Maisie kom helskinnet i fra det, mens Nick er på sykehus, men hans liv er ikke til å redde. Hvordan skal Clara komme seg over sorgen og samtidig ta seg av to barn alene, en fireåring og en nyfødt? Samtidig har hun en dement mor som sjeldent husker noe, og en far som prøver å stille opp for sin demente kone og datteren, Clara. Politiet hevder Nick kjørte for fort, og at det var derfor han havnet utfor svingen. Men Maisie, som var passasjer, forteller noe i gåter som får Clara til å bli mistenksom. Ble Nick utsatt for en ulykke fordi han kjørte for fort (noe han var kjent for), var noen etter dem for å skade dem, eller ville Nick ta selvmord? I all sorgen klarer ikke Clara å fokusere på annet enn å finne ut av sannheten, og setter i gang sin egen etterforskning.

En siste løgn virket til å være en mørk og dyster psykologisk thriller, og man skal være forsiktig med forventninger. Har lært tidlig at det lønner seg ikke å ha forventninger til bøker eller filmer fordi man blir så lett skuffet, og samtidig klarer man ikke alltid å la være. En siste løgn er merket som psykologisk thriller, men for min del opplevde jeg den mer som en chick-lit fordi det ble for mye ammetåkeprat og klaging på søvnmangel. Dagens mødre har en tendens til å oppføre seg som ingen har vært mødre før dem, og de fleste vet jo konsekvensene når man blir gravide. Det er mye som må ofres, så det er ikke noe nytt. Når jeg leser psykologiske thrillere, horror eller krim vil jeg gjerne ha noe mørkt og dystert. Ja, det er normalt at noen av karakterene blir gravide, det betyr en historie som er i utvikling, men konstant mas om graviditet, fødsel, søvnmangel og ammetåke i nesten hver kapittel kan bli litt vel mye. Det er ikke det jeg vil lese om.

For mye om det samme
Når jeg leser en psykologisk thriller vil jeg lese om noe utspekulert, gjerne mord og groteske ting. Ikke følelser rundt graviditet og fødsler for det er ikke noe for meg å lese om. Da hadde jeg valgt helt andre bøker. Det eneste jeg likte denne med boka var vekslingen mellom Clara og Nicks perspektiv i annenhver kapittel. Nåtiden for Clara og tiden før Nicks død. Jeg likte å lese fra Nicks perspektiv best for det var også karakteren jeg hadde mest sansen for. Han har åpnet en tannlegeklinikk som går fint i begynnelsen, men så går det nedover, noe som er synd siden han har satset alt av penger og alt annet på det. Boka setter også viktig fokus på negative omtalelser angående en arbeidsplass og hva det kan gjøre med mennesker; at det kan gjøre mer skade enn man tror og det er nettopp det Nick opplever. Han får mange negative anmeldelser online angående hans arbeidsplass og han prøver å skjule det for Clara for han vil ikke skuffe henne. Samtidig blir han satt i dårlig lys av en pasient som ikke har gode hensikter, som han også skjuler for Clara. Til tross for sine problemer prøver han å gjøre sitt beste, selv når ting er på det mørkeste. Han mener ikke å skjule noe for Clara, men han vil ikke stresse henne mens de venter sitt nye familiemedlem. Han prøver å gjøre det riktige selv om dømmekraften ikke alltid er like god, og man kan ikke annet enn å føle sympati for ham. Boka er også et eksempel på at det er menneskelig å ha skjeletter i skapet, bare at noen har mer enn andre. Har heller ingen tro på at noen er helt feilfrie, Det stiller også spørsmål rundt hvor mye man egentlig kjenner sine nærmeste eller ikke ...

Men bortsett fra det var nok ikke En siste løgn en bok for meg. Tonen og handlingen ble for chick-lit aktig istedet for ordentlig psykologisk thriller, og handling og avsløring ble for opplagt. Ingenting sjokkerer og ting blir for platt, også de fleste av karakterene. Dette ble for skolestilaktig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Odd Singsaker får vel mye å stri med ...

Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.

I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?

Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.

Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.

Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".

Fra min blogg: I Bokhylla

Romanen Skyggene og regnet av Håkan Nesser ble utgitt så langt tilbake som 2004. På bokomslaget står det at fikk en fantastisk mottakelse i Sverige og ble av flere anmeldere utrop til Nessers beste. Etter det har han skrevet og utgitt flere bøker, blant annet Barbarotti-serien.

Skyggene og regnet på 241 sider er god roman synes jeg etter å ha lest den. Det jeg savnet i den, er den lune humoren jeg har funnet i andre bøker som jeg har lest av Håkan Nesser. Eller så kan der være at jeg ikke evnet å finne den denne gangen.

Daglig er tema i media om problemer som oppstår på grunn av manglende integrering av innvandrere og flyktninger. Politikerne hankes inn for å svare på hvordan de mener dette skal løses. Jeg, som er amatør på området, forsøker å lese og lytte til det som blir sagt. Men grunntanken min har alltid vært at politikken som føres som må sette det svakeste leddet først: barna. Og for å få dette til må en ha mødrene med på laget.

Det er sikker derfor å lese boken til Azra & Maria Gilani, En muslimsk mors kamp, har gjort så sterkt inntrykk på meg. Det var som jeg barndommen leste Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe – jeg ble like oppglødd - yes – her er en dame med superkrefter! Et forbilde for oss damer!

Ikke bare forteller boken om Azra Gilanis historie. Det er også en fortelling om norsk historie. Jeg synes at boken er så viktig at Erna (statsminister), som bruker å kjøpe bøker i julegave, bør dele ut denne boken til regjeringsmedlemmene og gjerne hele Stortinget. Til andre lesere: kjøp eller lån boken; uansett les den. Fremsnakk boken!

I kapittelet «Slik ble boken til» skriver Maria Gilani at hun ble kjent med moren Azra Gilanis livshistorie da moren besøkte datteren i Geneve i 2007.

«Vi diskuterte utfordringene ved å være innvandrer i Norge, og de positive sidene ved å komme til et nytt land og oppdra barn i en kultur helt annerledes enn kulturen i sitt opprinnelsesland. Hva gir man slipp på, og hvilke verdier er viktige å ta til seg på denne reisen? Etter hvert som jeg skrev ned min mors erfaringer, dukket det opp flere spørsmål. Hvorfor tok hun de valgene i livet som hun gjorde? Hvor kom motet fra? Hva har det kostet henne underveis, og hvor fikk hun fryktløsheten sin fra? Historien viste seg å være sterkere enn jeg hadde forutsett. Flere mente at en slik bok kunne hjelpe andre innvandrerforeldre som står overfor vanskelige valg, og som trenger å høre fra en muslimsk mor som har tatt egne selvstendige valg, og gått mot strømmen for å beskytte sine barn fra ukultur og utdaterte patriarkalske strukturer.»

Prosjektet ble skrinlagt helt til kronikken til Azra Gilani i Aftenposten i 2016:
Muslimske mødre, nå må dere våkne!

«Hun ble kontaktet av folk rundt i hele landet som ønsket å dele sin historie, og som ville vite mer om henne. De hadde ikke hørt en kvinne med hennes bakgrunn, fra hennes generasjon, ytre seg i den offentlige debatten om sosial kontroll, æreskultur og utfordringer tilknyttet oppdragelsen av flerkulturelle barn i Norge. De ville vite hennes historie, hennes bakgrunn, og de ville høre om hennes erfaringer. Dermed gjenopptok vi skriveprosjektet.»

Skriveprosjektet er blitt til boken En muslimsk mors kamp utgitt i 2018 på forlaget Vigmostad & Bjørke som beskriver boken slik:

«I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for tilpasse deg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.
Dette er den sterke historien om en firbarnsmor som kjempet små og store kamper for barna hennes skulle slippe dem.»

Her i denne artikkelen i DN om boken er det et fint bilde av forfatterne og med overskriften at boken er en facinerende fortelling og: «Azra Gilani er venninnen med bein i nesa og begge føttene på jorden som alle skulle ønske at de hadde.»

Helt enig – tenk å ha en mor, søster eller venninne som Azra Gilani! Du kan også se forfatterne i levende live her i programmet Lindmo på NRK;

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Knakende god roman med samfunnsaktuelt tema. Dette er som et kammerspill med Tillerske dimensjoner over dialogene slik de utvikler seg. Les mer her

Mer originalt plott enn denne finnes vel ikke :)

Velskrevet, god flyt, skremmende. Les gjerne mer i bloggen her

Ja, den er spennende..

Interessant om demens, men resten var ikke for meg

«Etter 33 år i isen føres Andrés, Strindbergs og Frænkels levninger tilbake til sivilisasjonen. Utrustningen deres fraktes hjem. Hundrevis av gjenstander som de i månedsvis har slept over isen, og som siden 1897 har ligget nedfrosset på Svalbards mest avsidesliggende øy. Fulltegnede dagbøker fra ekspedisjonen, der det fremgår at de har drevet på isflaket med understrømmene rundt hele breøya og til slutt kommet frem til den eneste stranden på sørspissen av øya der det faktisk går an å ta seg i land...»

Sitatet over er fra boken fra 2014 som jeg skrev om i innlegget: Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie - nærmere historien om Andrées ballongferd kommer man neppe

På baksiden til Bea Uusma står det at Ingeniør Andrés polarekspedisjon er verdens med mislykkede ekspedisjon. En utrolig historie er det uansett – enda mer utrolig etter å ha lest boken til Per Olof Sundman: Ingeniør Andrées luftferd. Jeg har fått mer forståelse for hva som var drivkraften bak ekspedisjonen. Det er enkelt i 2018 å tenke at dette var ren galskap. Men dengang var det et vilt kappløp mot polene. Heder og ære fulgte slike ekspedisjoner. Ingeniør Andrés polarekspedisjon endte i en tragedie.

Sundmans bok ble utgitt i 1967, og i 1968 fikk forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris for boken. Jeg har lest en oversettelse fra 1968. Siste gang boken ble utgitt på norsk var i 2007 og da ble innholdet beskrevet slik:

«I 1897 ønsker ingeniør Salomon August Andrée å bli førstemann til Nordpolen i luftballong. Med seg på ferden har han Knut Frænkel og Nils Strindberg. Ballongen tok av fra Danskeøya 1. juli og de tre møtte døden i isen tre måneder etter avreise. I 1930 finner en norsk fangstskute restene av ekspedisjonene, blant annet dagboknotatene til Andreé og Strindberg. I denne boken oppnår forfatteren dikterisk frihet ved å la Frænkel fortelle historien, samtidig som boken bygger på et stort kildemateriale.»

Boken til Per Olof Sundman er på 318 sider og i fem deler: Stockholm høsten 1968, Paris våren 1897, Spitsbergen, Ballongferden, Isen og Overvintringen. Den siste delen er kortest og årsaken er at dette er det store mysteriet: Hva skjedde etter at de kom frem til Kvitøya - hvorfor døde de. Per Olof Sundman har valgt sin versjon.

Knut Frænkel overtok etter Nils Ekholm som hoppet av etter forsøket i 1896.

«Den 21. august var den store norske polarekspedisjonen blitt avsluttet. I tre år hadde Fram ligger innefrosset i drivisen. Nå hadde den ankret opp på Tromsø havn, og denne dagen, den 21. august, hadde Fridtjof Nansen igjen satt foten på fartøyets dekk etter hans og løytnant Johansens femten måneder lange isvandring og overvintring.
Den 24. august, noen minutter over klokken tolv, hadde nok et fartøy ankret i Tromsø, nemlig Virgo av Gøteborg. Og om bord på Virgo var Andree, Strindberg og Ekholm og deres istykkerklipte, nedpakkede ballong. Fire dager tidligere var de blitt nødt til å forlate sin base på Danskøya ved Spitsbergen.
- Nansen ble hyllet som helt i alle verdens aviser, sa jeg. Hans arktiske ekspedisjon er den merkeligste og heldigste som noen gang er blitt gjennomført — nest etter Nordenskiöld og nordostpassasjen. Studentene i Kristiania var fulle som alker tre dager til ende, de toget rundt i gatene, sang nasjonale Sanger og krevde at unionen med Sverige skulle oppløses; vel å merke ikke før kong Oscar hadde adlet Nansen og opphøyet ham til greve eller jarl.
Annerledes med Andree, sa jeg. Han hadde planlagt og påbegynt den dristigste av alle ishavsekspedisjoner: å seile til Nordpolen med ballong. Da han reiste med nattoget til Gøteborg om kvelden, hadde stockholmerne hyllet ham som helt, og som helt ble han hyllet av gøteborgerne da han om formiddagen den 7. juni hadde forlatt havnen for å reise til Spitsbergen.
På Danskøya hadde han latt oppføre ballonghuset, fylt ballongen med vannstoffgass, og gitt seg til å vente på den sydlige vinden som han var avhengig av. Ballongen var den mest fullkomne som noen gang var konstruert, alt var planlagt og forberedt i minste detalj. En hel verden ventet i spenning. Tyske, norske og engelske fartøyer hadde søkt inn til Spitsbergen og Danskøya for at turistene om bord skulle få en mulighet til å overvære avreisen.
Men alt var forgjeves, sa jeg.
Selv ikke den mest begavede ingeniør behersker naturkreftene og kan formå å få lufthavets vinder til å blåse i riktig retning. Den arktiske sommeren er kort. Dertil kom at Virgos assuransepapirer var slik utformet at fartøyet måtte forlate Spitsbergen senest den 20. august.»

På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen

Strindberg forteller om tilbaketoget etter forsøket i 1986:

«Vi var allerede verdensberømte, ikke for noe vi hadde gjort, men for det vi hadde satt oss fore å gjøre.
Den 15. august lot Andree slipe de store saksene som skulle brukes til å klippe opp ballongen. Fire dager senere var den oppstykkede ballongen behørig emballert og stuet i lasterommet på Virgo sammen med gondol, slepeliner, nett, seil og mavebelte.
Den 20. august begynte vårt ynkelige tilbaketog.
Det var samme dag som avisenes løpesedler verden rundt kunne fortelle at Fram og Nansen var kommet tilbake etter sin lange og vellykkede reise gjennom og over polarisen.
Vi ankom til Tromsø. Ingen la merke til oss, for der var Nansen og Fram. Vi dampet sydover langs norskekysten, der hver by og hvert lite fiskevær ventet utålmodig på Nansen. Vi kom til Gøteborg, der vi ble mott av en liten flokk. Avisene var fulle av bilder og reportasjer om Nansens reise.
Kvelden for vi reiste fra Stockholm, hadde vi vært i audiens hos kong Oscar. Da vi kom tilbake til Stockholm, hadde kongen reist til Kristiania for å hylle Nansen og hans menn.
Stundom tror jeg at Andre'e hater Nansen, sa Strindberg. Hvis han i det hele tatt er i stand til å hate noen. Men akkurat da hadde han grunn til å være takknemlig, for vår fiasko ble skjult i Nansens triumf.
Nå, et par måneder senere, er Nansen-feberen over, sa Strindberg. Nå er folk igjen blitt oppmerksomme på at Nordpolen fremdeles er ubeseiret. Og de vet at vært nye forsøk til sommeren er økonomisk sikret gjennom bidragene fra Alfred Nobel, Dickson i Gøteborg og en direktør Burman som jeg ikke kjenner.
Svenskene er igjen oppmerksomme på at vi har en mulighet for å lykkes der nordmennene mislyktes.
— Jeg skal forsøke å venne meg til min berømmelse på forskudd, sa jeg.»
Nansen mente at ekspedisjonslederen var dum og uvitende. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke på det jeg har lest om turen som Nansen på dette tidspunkt hylles for: hadde det ikke vært for Hjalmar Johansen hadde Nansen neppe vært i live.
På neste forsøk skal de ha med en reserve, som boken jeg skrev om i innlegget: Bokomtale: Reservisten av Bjørn Olaf Johannessen handler om. Jeg var spent på hvordan reserven Vilhelm Swedenborg ble beskrevet i boken til Sundman. Her er fra en reise i Paris dit Swedenborg reiser sammen med Frænkel for blant annet å besøke han som laget nordpolballongen:
«Ved alle mer eller mindre offisielle sammenkomster og arrangementer, ved besøk i fabrikker og militære ballonganlegg, ved forskjellige slags såkalte mottakelser, ved alle møter med representanter for aeronautiske selskap, dagsaviser og fagtidsskrifter, berettet han om I'expedition polaire d'Andree som noe som angikk Andree, ingeniør Frænkel og løytnant Swedenborg.
Jeg tror jeg forsto ham.
Det var i Paris han opplevde sitt livs høydepunkt. Det var i Paris han påbegynte, gjennomførte og avsluttet sin faktiske deltakelse i Andrees ferd mot Nordpolen. På Spitsbergen var han bare reserven.»

Det er noen år siden boken ble utgitt. Jeg synes den fortsatt er lesbar. Boken er lettlest. Spennende selv om jeg kjente til hovedtrekkene i historien. For meg er særlig isvandringen skremmende. At boken vant Nordisk Råds Litteraturpris er forståelig. Jeg kommer 100 % sikkert til å lese bøken til Bea Uusma om igjen etter å ha lest boken til Per Olof Sundman.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

En helt spesiell bok, du har aldri lest maken!

Livet er nesten som et realtyserie; Man kan ikke stole på noen, eller kan man det?

Jeg er nok ikke største fan av Jo Nesbøs bøker. Jeg likte noen av Harry Hole bøkene, blant annet Marekors og Snømannen. De andre Harry Hole bøkene var så som så og den jeg liker minst er Flaggermusmannen. Etter Snømannen trengte jeg en Harry Hole pause. Denne gang har Nesbø kommet med en frittstående bok som er inspirert av Shakespears Macbeth. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest originalen for det har jeg ikke. Så det blir ingen sammenligninger fra meg. Det eneste jeg forbinder med Macbeth er at Alice Cooper hadde en gang en slange som het Lady Macbeth.

Hvem sier at politiyrket er kjedelig?
Macbeth er en hardbarket thriller om hevn, status, begjær og korrupsjon innen politiverdenen. Mange er opptatt av å ta vare på byen, MEN på hvilken måte? Er det virkelig for å beskytte innbyggerne fra dop og farlig forurensing, eller er de bare ute etter gjeve titler og makt? Denne Macbeth blir stadig overtalt av sin kjære Lady om å satse hele tiden. Sikte høyere, hva det enn måtte være. Selv eier hun et Casino, går i søvne og har mange rundt seg som respekterer henne som person og hennes avgjørelser. Det mange ikke vet er om hennes dystre bakgrunnshistorie. Macbeth som etter hvert må holde vakt når hun oftere og oftere går i søvne, fordi han er redd det skal skje henne noe. Han vil at hun skal bli normal igjen siden hun er hans klippe. Han kan ikke leve uten henne. I mellomtiden blir man kjent med Duff som søker hevn etter en voldsom personlig tragedie ...Nesbø byr på en dyster og heftig handling og persongalleri som er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil. De ofrer alt. Boka innholder også sann og ulovlig kjærlighet.

Jeg fikk mange rare vibber mens jeg leste Macbeth. Jeg fikk både Batman, Sin City og Roger Rabbit vibber, av en eller annen grunn. Ganske forskjellige vibber, egentlig. Jeg er stor fan av Batman så hadde ikke noe i mot å få Batman vibber. Da jeg leste om Lady, forestilte jeg meg henne som Jessica Rabbit. Litt komisk i grunn.

Lettlest murstein
Dette er en bok på nesten 600 sider, men til tross for størrelsen, var innholdet veldig lettlest. Stadig er det noe som skjer, historien tar nye vendinger og vi blir kjent med flere sider av karakterene. Selv om persongalleriet består av mange karakterer, er det ikkerotete og man blir heller ikke lost av skifting av perspektiv. Det er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Jeg sier heller ikke nei til action. Macbeth består av rikelig med action. Boka er voldelig og grotesk på mange måter. Så det er ingen bok for sarte sjeler. For min del ble all dosen av action noe småkomisk. Kanskje det har noe med at det er i bokformat og ikke på filmlerret. Føler at noen scener egner seg best på lerret enn i bokformat, spesielt actionscenene. De ville ha hatt større verdi på skjerm og jeg ville nok ha likt historien bedre da. Et annet irritasjonsmoment er at det ble for mye pludring mellom voksne par, på grensen til barnslig. Klarer ikke å ta det helt alvorlig selv om det er ment å være macho. Skjønner det er en gammeldags greie at kvinner trenger menn til å "beskytte" seg, og menn trenger kvinner de kan beskytte, men det er andre tider nå. Dagens kvinner trenger ikke noen barnevakt eller noen å holde i hånden døgnet rundt.

Macbeth er en tøff versjon av Nesbø med mye action, men det blir for mye pludring og elskov for min del. Det ble ofte vanskelig å ta det seriøst underveis og actionscenene ville som nevnt, egnet seg best på skjerm. Hadde nok likt Macbeth bedre da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om Odd Børretzen (1926-2012) tenkte tilbake på sin barndom som spesielt lykkelig er ikke godt å si. Men han har skrevet om den på en humoristisk og lun måte i Min barndoms verden som finnes i boken Børretzens beste om jeg har hatt en del år og tar frem med jevne mellomrom når jeg har behov for å lese noe som får meg til å le. 70 sider inkl tegninger. Film er det blitt av boken, og den har jeg sett flere ganger. Tittelen på filmen er Da jeg traff Jesus med sprettert.

«Jeg bodde i annen etasje i våningshuset på en gård ved Bergensveien på Grorud, en mil nordover fra Stortorvet i Oslo...
Jeg bodde naturligvis ikke alene der i annen etasje. Jeg bodde sammen med mor, far og broren min. Mor var rund og myk og så aldri helt glad ut. Far var ute og reiste, stort sett, men han skulle alltid snart komme hjem. Broren min gikk på skolen og opplevde fantastiske ting på skoleveien. Han visste alt og kunne klare alt, hvis han bare ville. Min barndoms verden var en uforanderlig verden.»

I maktpyramiden i hans barndoms verden var mor og far øverst. Deretter var det i denne rekkefølgen: Gud og Jesus som befant seg i kirken og på søndagsskolen, politiet kunne sende slemme gutter til Bastøy, så kom broren og helt nederst var Odd.

«Jeg hadde ingen tanker om at dette systemet burde forandres. At det var noe urimelig med det. Jeg synes at det var sånn det skulle være, for sånn hadde det alltid vært og sånn skulle det forbli til evig tid. Uforanderlig.»

Hvem har ikke drømt om en slik hytte som barn, det gjorde også Odd:

Men barndommen var full av skumle ting. En av dem er heksen som bodde i huset ved siden av, og som Odd ser fare forbi på kosteskaftet på mørke kvelder. Heks er hun for det har han hørt moren si til faren:

«Der kommer den forferdelige fru Hansen fra byen. Hun er en heks.
Senere, når jeg så moren til Kristian komme løpende bortover veien, kunne jeg jo se at hun var en heks. Jeg hadde bare ikke lagt merke til det før. Moren til Kristian gikk ikke på veien sånn som andre voksne. Hun løp så hår og skjørt og aviser og paraplyer og pakker viftet rundt henne som flagg. Hun hadde hekserødt hår, og en gang jeg så henne komme flagrende i halvmørket, kunne jeg se at øynene hennes lyste som på katter.»

Gud og Jesus var tilstede i hans barndoms verden. Særlig når bestemor var på besøk.

«En gang, på veien fra Ådneram til Lunde i Sirdal (hun bodde i Lunde i Sirdal) hadde hun sett Jesus. Bestemor lærte meg at det er synd å plystre. Hun sa at plystring var Djevelens fiolin. Når noen plystret, gråt Jesus, sa hun. Jeg vet ikke hvor hun hadde det fra. Kanskje Jesus hadde sagt det til henne den gangen på veien?
Jeg skulle gjerne ha sett Jesus jeg også. Jeg skulle gjerne ha sett Ivar Ballangrud og Roald Amundsen også. Men særlig Jesus. Jeg visste hvordan han så ut, for jeg hadde sett masse bilder av ham. Jeg visste at han var overalt. I hvert fall der hvor det var spurver. For det faller aldri en spurv til jorden uten at Jesus ser det.
Det var masse spurver på Grorud den gangen. Jeg tenkte at hvis jeg en gang så en spurv falle til jorden, ville jeg se Jesus i nærheten. Jeg holdt øye med spurvene, men enten flakset de rundt i lufta eller de spiste hestemøkk på veien.
De falt aldri til jorden.»

Av og til dukker det opp noen minner fra barndommen som kjennes veldig nært. Det kan være lukter, lyder, smak osv som bringer det frem. Og jeg skulle ønske jeg var tilbake i egen barndom bare for en kort stund. Hva tenker Odd Børretzen om å gå tilbake til sin barndoms verden:

«Jeg er ikke sikker på om jeg ville besøkt min barndom verden, hvis jeg kunne. Hva skulle jeg gjort der nå, i min alder? Jeg ville ikke hatt noen glede av å lete etter gull i Grorudbekken, eller stå ved et tre som om jeg aldri hadde sett et tre før. Nå har jeg jo sett mange trær, og dertil så mye annet; Tower Bridge, Markusplassen i Venezia, osv. Dessuten er det ganske mye jeg har vent meg til å ha tilgjengelig, som ikke fantes i min barndoms verden. Do, for eksempel. Det var jo do i min barndoms verden, men den lå ved siden av låven ute i mørket og kulden.
Min barndoms verden var, naturligvis, en enestående verden. Full av undre og mystikk. Men den var også full av farer og redsler. I min barndoms verden pustet mørket sånn at du kunne høre det. Jeg ville altså ikke dratt tilbake dit, selv om jeg kunne. Men saken er er dessuten at jeg ikke kan. Min barndoms verden døde samtidig med min barndom.
Det er rart å tenke på.»

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min - link

Jeg har gruet meg litt til å lese boken til den danske forfatteren Naja Marie Aidt som har fått den norske tittelen Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok. Men etter å ha lest om den flere ganger bare måtte jeg lese den. Det angrer jeg ikke på. Sterkt å lese ja, men det hun skriver om er den del av livet.

Boken ble gitt ut i 2017 og på norsk i 2018. Boken er om livet etter at døden tok fra henne sønnen Carl i 2015. Han var 25 år og hoppet naken ut av et vindu i femte etasje etter å ha blitt psykotisk på grunn av inntak av hallusinerende sopp.

du fløy inn i døden
du var naken da du
fløy inn i døden
det var den 14. mars klokken 23.13

Et sorgens kapittel er det vi får et innsyn i. Hun får frem som hun sier at «sorgen er et jævla fengsel»

Formen hun har valgt gjør boken på 156 sider ekstra sterk å lese. Hun beskriver sjokket, sorgen, raseriet, redselen og skyld. Formen er poetisk samtidig som den er faktabasert. Faktabasert der hun skriver om hva som skjedde fra da hun fikk telefonen om at Carl lå på sykehuset og frem til respiratoren ble slått av. Om livet med Carl som dette:

«Jeg skrev til deg den 13. januar 2015, to måneder og tre dager før du døde:
Hei vennen min
Hvordan har du det? Jeg drømte om deg i natt, du falt å slo deg og gråt. Jeg ble så lei meg i drømmen. Jeg våknet av at jeg gråt.
Du skrev tilbake med en gang:
Ha, ha! Jeg har det bra! Jeg sitter og klipper. Jeg tror det blir en god film.»

I raseri og med store bokstaver skriver hun dette:

«JEG TROR IKKE PÅ NOE, IKKE PÅ HIMMELEN, HELVETE, GUD, HEALING, TIDLIGERE LIV, JEG SPYTTER PÅ ALLE TÅPELIGE FORESTILLINGER, JEG TROR IKKE PÅ HADES, KARMALOV, LIV ETTER DØDEN, SJELEVANDRING, JEG SPYTTER PÅ ALT SAMMEN I DEN DYPESTE FORAKT, JEG TROR IKKE PÅ SJEBNE, ASTROLOGI, KONTAKT MED DE DØDE, SPØKELSER, ENGLER, JEG SPYR AV DET, JEG RASER FULL AV DEN DYPESTE FORAKT, JEG SIER JÆVLA DRITT, DET ER BARE LIVET OG DØDEN, LIVET OG DØDEN, JEG TROR BARE PÅ VARSOMHETEN NÅR VI TAR OSS AV DEN DØDE KROPPEN, TVINGES TIL Å TA AVSKJED, FELLESSKAPET»

Det var noen smakebiter fra boken Jeg har lånt eksemplarer jeg har lest av biblioteket.

Kopi fra omtale på bloggen min her - link

Ikke min favoritt dette her, men jammen kunne han skrive!

Interessant om det som foregår i kroppen etter vi svelger maten