Bokelskere.no

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

Jeg ga ikke så dårlig karakter bare fordi det skal mer til for å sjokkere meg, men jeg har lest mange lignende bøker før, og jeg fikk heller ikke sansen for hovedpersonen. Jeg brydde meg ikke så mye om handlingen eller karakterene. Og forventninger til bøker og filmer har jeg sluttet å ha, fordi det ødelegger alltid, så prøver alltid å være nøktern til enhver bok jeg skal lese og enhver film jeg skal se. Jeg har også alltid vært kritisk, og vet hva jeg liker og ikke. =)

Ikke alle minner er like gode ...

Nære bånd viskes ut med årene
Etter et havarert ekteskap byr livet på flere problemer for politikvinnen Renate Minde. Hun får en mystisk telefon fra hennes kjære tante som vil ha Renate til å komme hjem til Mandal, men sier ikke hvorfor. En gang var de to nære, men i de siste årene har de ikke hatt så mye med hverandre å gjøre. En av grunnene har vært hektiske livet og jobben til Renate i Bergen, og hun har ofte funnet på unnskyldninger for å holde seg unna barndomsstedet Mandal. Selv om hun er glad i sin tante, har det vært for vondt for Renate å dra tilbake. Men nå er hun alvorlig bekymret, både for tanten og hva hun prøvde å si, så denne gang kan hun ikke komme med bortforklaringer. Vel hjemme hos tante Magdalena, finner hun henne alvorlig skadet og mens tanten ligger i koma, samarbeider Renate både med lokalpolitiet, og gjør sine egne undersøkelser. Hvem ville tanten hennes noe vondt, og hvem prøver å skremme Renate, og hvorfor?

Konseptet virket lovende. Fortid møter nåtid, mørke familiehemmeligheter og fortrengte minner. En fin blanding for en krimbok, men dessverre ble dette litt flatt for min del. Den har noen spennende partier, men det blir fort forutsigbar når man har lest mye av den sjangeren, og ofte føltes historien noe monotont og anstrengt i lengden. Savnet mer brytninger og ikke nødvendigvis overraskelser, men mer variasjon i språket for det blir fort monotont. Mye av det samme skjer. Med pensjonistkrim mener jeg ikke at dette er en bok for bare pensjonister å lese, men en av karakterene er pensjonist og prøver å løse et gammelt mysterium på egenhånd. Det blir litt pensjonistaktig for meg og ikke så veldig troverdig. Føler at den personen fikk litt større rolle enn Renate, og jeg ville heller lese om Renate for hun var mer spennende å lese om. Hun var ikke så endimensjonal som de andre karakterene, og var den eneste karakteren som fascinerte på et vis. Til tross for at tanten hennes er døden nær, og mystiske og skremmende ting skjer rundt henne, prøver Renate likevel å gjøre en god jobb, selv om hun ikke er politi i det distriktet. Men hun samarbeider med lokalpolitiet og sammen prøver de å nøste opp trådene.

Mystisk skygge
Jeg likte også denne mystiske skyggen som dukker opp av og til. En person som holder øye med Renate og huset til Magdalena av en eller annen grunn. Det gir ikke boka et skremmende preg, men bidrar til mer mystikk. Likevel synes jeg det blir fort forutsigbart, spesielt når man har lest mye krim tidligere, skal det mye til for å bli lurt.

For min del ble Magdalenahuset en noe tørr krim som man har lest "mange ganger før". Jeg er ikke ute etter noe nyskapende eller originalt, for det skjønner jeg det er vanskelig med tanke på hvor mange bøker som utgis fra samme sjanger. Men syntes både at spenningen og underholdning uteble i store deler, og det er synd med tanke på at denne virket mørk og dyster. En fin krim å få med seg på late dager, men ikke noe tankevekkende eller noe som kryper under huden. Tror andre kommer muligens til å like den bedre enn det jeg gjorde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oppfølger som innfridde (nesten)

Velskrevet og fornøyelig, en skikkelig slukebok

Nydelig roman, men litt søtt etter min smak og veldig trist

Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Psycho ble utgitt i 1959, og året etter ble boka filmatisert av selveste Alfred Hitchcock ...

Det er skammelig å være en horrorfreak og ikke ha lest Psycho ... før nå, men bedre sent enn aldri. Har sett klassikeren utallige ganger, og liker den veldig godt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lese boka uten å høre fiolinmusikken fra filmen, men det var nærmest umulig, både morsomt og irriterende.

En svært kjent historie
Psycho er en kjent historie om Norman Bates. Han er en bygdeoriginal som bor sammeen med sin mor litt avsides til, og driver et motell langs den gamle hovedveien. Det kommer ikke så ofte overnattingsgjester nå for tiden etter at en ny hovedvei ble laget. Norman Bates er en voksen mann som bor sammen med sin mor. Han er en voksen mann som har rett til å ta egne avgjørelser og leve sitt eget liv, men velger å bli boende i barndomshjemmet hvor han driver motellet, tar var på sin mor, og bruker en god del tid på lesing. Han er en enstøing som de andre i nærområdet ser på som litt "rar", men harmløs. En kveld dukker det opp en gjest som har sine hemmeligheter. Hun flykter fra noe, og den kvelden forandrer alt seg for Norman Bates. Folk dukker opp og spør etter denne kvinnen som er forsvunnet. Har Norman Bates noe med det å gjøre, eller er det bare et blindspor?

Jeg har sett klassikeren som ble produsert i 1960 og oppfølgeren som ble produsert i 1983, men aldri lest boka Psycho, men nå har jeg i det minste lest den. I 1998 kom nyversjonen ut og den likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg har heller ikke sett Tv-serien Bates Motel som tar for seg Norman Bates som ungdom. Klassikeren derimot, har jeg sett flere ganger. Morsomt at Janet Leigh som var med i originale Psycho er moren til Jamie Lee Curtis, som også er kjent fra horrorbransjen, nærmere bestemt fra Halloweenfilmene. Mor, så datter ...

Lettlest og spennende
Boka er veldig kort til å være horror og inneholder veldig korte kapitler, men det er mye spenning og stemning som skapes på de få sidene. Jeg liker at denne horrorboka blir fortalt på en nøktern og tilbakeholden måte istedetfor heseblesende overdrivelser som i mange av dagens krimbøker som kun er ute etter å sjokkere gjør. Denne boka er også sjokkerende, i hvert fall hvis man ikke er kjent med historien tidligere, men fortellermåten overdrives ikke. Historien er stillegående, de få karakterene som er med blir man godt kjent med og er fengslende å lese om, og man vil stadig vite mer om Norman Bates, for han er en mystisk karakter på mange måter. Synes ikke boka er skremmende. Hadde ikke syntes det hvis jeg ikke hadde sett filmen tidligere heller, for når man har sett og lest mye horror blir man kurert til slutt, og det skal da mye til for å bli sjokkert eller bli skremt. Å bli skremt er en følelse jeg virkelig savner, for det er gøy! Men vedder på at denne boka satte et støkk i folk da den kom ut da boka var nyskapende og skremmende på sitt vis. Selv om den ikke skremmer eller sjokkerer nå for tiden, er det en bok som likevel holder seg godt med årene. Det er en stødig klassiker og man blir kjent med flere sider av Norman Bates enn det vi gjør i filmen. Men vil samtidig rose Anthony Perkins for hans innsats som Norman Bates, for han gjorde det utrolig bra, og han var nesten for kjekk for en slik rolle.

Det tok meg veldig mange år før jeg endelig fikk somlet meg til å lese boka og jeg er glad jeg gjorde det til slutt. Den er stemningsfull, lettlest, fengslende og man får et litt større perspektiv på ting enn det filmen fikk frem, selv om jeg personlig foretrekker filmen fremfor boka. Som regel foretrekker jeg bøkene fremfor filmatiseringene, men ikke denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fred Goldman, faren til Ron (ett av drapsofrene) kjøpte rettighetene til denne boka, og inntektene går til Ron Goldman Foundation for Justice og Nicole Brown Charitable Foundation.

Spennende bakgrunnshistorie
O.J. Simpson er et navn de fleste kjenner til. Han var en legende innen amerikansk fotball. Han var også skuespiller og jobbet en periode for NBC som amerikansk fotball analytiker. Han var en fyr som alle ville ha en bit av, så ofte måtte han på reise for å spille inn reklamefilmer og andre jobboppdrag. Privat slet han ofte med forholdene sine. Først var han gift med Marguerite L. Whitley, men da ekteskapet gikk mot slutten, møtte han på unge Nicole Brown som ikke en gang var tjue. Sammen holdt de ut i sytten år etter en turbulent tid. Først ville Nicole separere seg for hun følte hun ikke lenger hadde sin egen identitet og ville ha tid til å finne seg selv. Etter skilsmissen ville hun tilbake til O.J. og med en "prøvetid" på ett år, hvis ting gikk bra, kunne hun få flytte inn tilbake til ham igjen. Som ofte med forhold, gikk det opp og ned. Noen ganger varer det, andre ganger ikke. De begynner å date andre og går hver til sitt, mens de samarbeider om omsorgen over barna. O.J. Simpson gir også uttrykk i boka at han ikke likte omgangskretsen til Nicole. Han stolte ikke på dem og var sikker på at både hun og vennene hennes drev med narkotika, og han ville ikke at deres barn skulle være vitne eller bli involvert i et slikt miljø. Det var en av grunnene til at han og Nicole kranglet så mye. De fleste husker nok også eller vet om biljakten i 1994 da O.J. Simpson satt i baksetet i en hvit Bronco med flere politibiler etter seg. Folk samlet seg ved veien for å få et glimt av bilen O.J. satt i.

O.J. Simpson har samarbeidet om denne boka med Pablo Fenjves, men han distanserte seg mer og mer vekk fra prosjektet fordi han var ikke fornøyd med det ene og det andre. Det virket også som om han mistet interessen for prosjektet underveis. Heldigvis ble det bok til slutt. I forordet i boka forteller Pablo Fenjves litt om samarbeidet, og det er en scene som skiller seg litt ut og kan gi en frysninger. Det er denne;

Now that we were done with the worst of it, or as done as we were going to be, O.J. because suddenly more voluble. He provided details about the drive home, for example, and actually corrected me when I said i thought he'd driven through the red light at Bundy and Montana. "I didn't go to the light at Montana. Why would I have gone there? I took a left at the end of the alley and went up Gretna Green to San Vicente, and from there to Sunset."
He must have seen the look on my face. "Or that's the way I woulda gone."

"Hypotetisk sett"
Resten av boka er skrevet sammen med samme mann, ghost writer Pablo Fvjes. Mye i boka er skrevet som "hypotetisk sett" fra O.J.s perspektiv, akkurat som i intervjuet med Judith Regan. Men istedet som "hypotetisk sett" beskrives ting mer eller mindre fra klare minner. Hypotetisk sett bruker han visstnok for å beskytte seg selv på et vis, virker det som. Han bruker den samme teknikken/forsvarsmekanismen i et intervju han gjorde med Judith Regan som ble publisert på YouTube for første gang tidligere i år.

O.J. Simpson var uskyldig i begynnelsen av undersøkelsen, men etter hvert ble han person of interest og de fleste vet hva person of interest betyr, og det er det de mistenkte kalles i en mordsak. O.J. Simpson var nær venn med Robert Kardashian, og bodde hos ham en stund. Robert Kardashian var også en av hans advokater. Robert Kardashian var Kris Jenners første ektemann og far til Kourtney, Kim og Khloé. Uttrykket til Robert Kardashian besrkiver egentlig alt når de i rettsalen får vite at O.J. Simpson blir erklært uskyldig. Både komisk og veldig talende ansiktsuttrykk om hva han synes om at O.J. Simpson blir erklært uskyldig.

Hvem er Charlie?
Denne Charlie i boka er også mystisk. I boka kalles en person "Charlie" som visstnok mer eller mindre frivillig skal ha vært med O.J. til drapsstedet og vært vitne til det hele. Noen tror at Charlie er et dekknavn på noen vi aldri får vite hvem, og fleste tror det bare er en oppdiktet person, og at O.J. dro alene da han dro til Nicole. Det er mange konspirasjonsteorier rundt denne drapsnatten online som er spennende og kreative å lese i seg selv. Noen hevder at denne "Charlie" er O.J.s sønn, Jason, og at O.J. Simpson tar på seg ansvaret for å beskytte sønnen. Noen folk er jammen meg kreative når det kommer til konspirasjonsteorier om alt mulig ...

O.J. Simpson er og blir en skummel type som aldri slutter å fascinere. Til tross for hvor grotesk og fæl saken er, er det noe med saken som alltid holder på interessen. Man vil stadig vite mer og det er trist at denne saken samtidig rammer så mange. Hvorfor denne boka er tabu å lese, skjønner jeg godt, for det er ikke for sarte sjeler, men samtidig er det en bok som er viktig å få med seg, i og med at den handler om voldelige forhold, noe som er desverre er et svært aktuelt tema i dagens samfunn. Noe vi stadig oftere leser om i avisen.

I boka er det også med en tekst av familien Goldman, og etterord av journalist Dominick Dunne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Megaspennende oppfølger av Hvis helvete var av is. Likevel hadde den tjent seg med noen innstramminger. Les gjerne mer i bloggen her

Michelle Paver er et forfatternavn som har gått meg hus forbi. Noe som er skammelig siden jeg leser mye fra horrorsjangeren. MEN det er aldri for sent til å oppdage nye navn.

I gamle fotspor
Når man har lest og sett mye horror er det ikke mye som skremmer lenger. Man blir så vant til sjangeren at horror blir mer hjemmekoselig enn skremmende. Høydeskrekk var heller ikke en skremmende bok for min del, men det gjorde ikke noe for den hadde rikelig med atmosfære og det er viktig. I Høydeskrekk møter vi lege Stephen Pearce som er med broren sin, Kits og en gruppe fjellklatrere for å bestige Kangchenjunga. Året er 1935, og Stephen og Kits er ikke direkte bestevenner, men de går stort sett godt overens til tross for sine små feider. Sånn er det i fleste søskenforhold, og de skal følge den samme ruten som en tidligere klatrelegende. Stephen føler seg ofte utenfor gruppa av en eller annen grunn, og med på turen har de med sherpaer og en hund. Det negative med sherpaene er at de er svært overtroiske om det meste, og det kan til tider være for mye, men Stephen prøver å ignore det, og nyte turen. Han vil nå toppen mot allle odds. Under klatringen tar de pause på forskjellig baser, og Stephen føler seg ikke trygg på Leir To. Til og med hunden kan merke det, men kan flere merke det, eller er det bare de to? Stephen innbiller seg å se en skikkelse, og til og med atmosfæren er helt annerledes der, og ting forandrer seg når de finner en ryggsekk som tilhørte en fyr som omkom for flere år siden. De merkelige opplevelsene forsterker seg for ham etter funnet av ryggsekken. Har det noe med ryggsekken å gjøre, eller er det bare høydesyke som spiller ham et puss? Er han i ferd med å miste forstanden?

Dette er en kort horrorbok på bare 224 sider, men den rekker å by på mye. Høydeskrekk inneholder en god og realistisk historie til tross for de overnaturlige elementene som dras inn. Hovedpersonen er både spennende og komisk å lese om, og relasjonen hans til de andre er også spennende å lese om i seg selv. Han er utenfor gruppen og merker det godt, likevel prøver han å nå sine ambisjoner, og gjør det som føles rett for ham. Det er jo også vanlig at brødre og søsken ellers har sine feider, både små og store.

Til å ta og føle på
Dette er ingen skremmende historie i og med at boka er stemplet som spøkelseshistorie, men Paver kan virkelig å skape atmosfære. Hun beskrive værskiftninger, ensomhet og isolasjon veldig bra. Det er nesten som å ta og føle på det. Man kjenner kulda, både fra været og menneskekulde og man føler villrådigheten som hovedpersonen av og til går gjennom. Forholdet mellom hovedpersonen og hunden er også et morsomt tislkudd.

Dette er en god, men kort historie med herlig atmosfære. Det er en god, gammeldags spøkelseshistorie som ikke like ofte blir fortalt, noe som er synd for det er visst psykologiske thrillere med "det store" sjokktwisten som styrer bokbransjen for tiden, virker det som. Jeg liker det også, men av og til kan det bli for mye av det, så dette var en forfriskende pust fra det samme vante. Da mener jeg ikke at historien i seg selv er original eller overraskende, men det var deilig å lese noe annet. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Michelle Paver, så Dark Matter er allerede bestilt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:
Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen

Fantastisk oppfølger til Wienerbrorskapet, og snart kommer Korset!

Flotte refleksjoner om barn og barndom

Anbefales!

Lærerik og fin historie