Bokelskere.no

Takk. =) Godt det er flere som husker den perioden og som har fått med seg serien. Husker også jeg så hver episode av Grøsserne. Det hadde sin sjarm det også, selv om jeg foretrakk bøkene. Prøver å lese litt av R.L. Stine nå også når det er bøker jeg blir fristet til å lese. Selv må jeg nok med hånden på hjertet innrømme at jeg liker Grøsserne bedre enn Harry Potter. Ble aldri noen Harry Potter fan og føles ut som jeg er den eneste i verden som ikke er Potter fan. =) Har ikke noe i mot bøkene (har ikke lest alle), men ble bare ikke like heftig og begeistret som mange andre. Så holder meg til R.L. Stine fanbasen fremfor J.K. Rowling. Etter R.L. Stine ble Stephen King min forfatterhelt. Men har bare gode minner fra R.L. Stine bøkene og synes det er sjarmerende å fremdeles lese noen bøker av ham. Både han og Stephen King har sin egen måte å skrive på, som jeg liker.

Skal selvfølgelig sjekke bloggen din for liker å bli kjent med andre blogger, men er ikke så flink til å utforske andre blogger selv, så takk for link, og god helg. =)

Flott fortsettelse av trilogien. Skildringene fra Danmarks kolonisering av Grønland er levende og troverdige - anbefales!

Jeg er enig med det du sier om boken. La den vekk etter 100 sider, noe jeg ikke gjør ofte.

En tidlig morra da jeg hadde lest 2/3 del av boken Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla der hun går i forsporene til bohemen Dagny Juel, lest jeg denne anmeldelsen:

Intet nytt fra bohemfronten Skudd i mørket

Jeg hadde så langt kost meg veldig med boken om Dagny Juel, og jeg ble skikkelig sur av å lese anmeldelsen. Fornærmet på vegne av min egen leseopplevelse. Samma det, tenkte jeg og leste videre. Nå er boken lest, og jeg har hatt en super leseopplevelse. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg har lest den. Tvert imot. Jeg digger slike bøker som Kristin Valla har skrevet! For meg var boken ikke et skudd i mørke.

Det var en annen tidlig morra på vei til jobben i sommer jeg hørte på radioprogrammet Museum, et reprise fra 23. januar 2016:

«Blomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. «

Jeg hadde lest om Dagny Juel i bøker om Munch, men kun som en fotnote. Det var etter å ha hørt på radiprogrammet på NRK jeg fant frem til boken til Kristin Valla. Jeg skal ikke undervurdere en bokanmeldelse, men for meg var boken som ble utgitt i 2006 midt i blinken. En helt utrolig historie. Om det er litterære svakheter med boken får så være; historien om Dagny Juel var verdt å lese om.

Jeg er skikkelig fan av Kari Bremnes. Men det jeg ikke var klar over, er at på sin CD «Og så kom resten av livet» har hun en låt tilegnet Dagny Juel som hun forteller om her i på Førkveld fra 2012 Del 2. Låten er «På kanten av et liv», en av låtene jeg ikke har merket meg tidligere. Men etter å ha lest boken, ble jeg helt rørt av å lytte til den.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Spennende utgangspunkt, men kjedelig gjennomført ...

R.L. Stine er en forfatter jeg har lest mye av, spesielt i ungdomsårene. Jeg leste alle bøkene fra Grøsserne (Goosebumps) og Fear Street serien. Jeg har også lest noen av hans enkeltstående bøker. Han var mestselgende ungdomsforfatter før han ble slått av J.K. Rowling. Grøsserne serien ble også til Tv-serie og film. Det har også kommet en trailer til en oppfølger. Så R.L. Stine er en mann med stor fanbase, spesielt barn og ungdom, og nostalgiske voksne.

Det skader ikke å være litt nostalgisk
Jeg er en nostalgisk voksen. Serien Grøsserne gjorde inntrykk på meg, ikke fordi det var skremmende, men den økte leselysten i stor grad. Har alltid likt å lese helt fra jeg lærte å lese, men det var noe med de bøkene som gjorde interessen for bøker større. For den serien var svært underholdende og banal.

Eye Candy er om Lindy som er en smule lei av singellivet. Hun bor i New York sammen med to andre jenter, og å finne en normal type å bli glad i, i denne store byen er ikke bare, bare. Det hjelper heller ikke at hun er svært vakker, da det skremmer fleste gutter. En av venninnene hun bor sammen med foreslår at hun legger inn en annonse på Internett, og før hun vet ordet av det, har venninnen hennes laget og publisert en annonse for henne på en datingsside, med kallenavnet Eye Candy. Hun er ikke helt fan av kallenavnet, men hun har heller ikke noe å tape siden det er vanskelig å finne noen.

Mange særinger på Internett
Hun møter forskjellige typer og begynner å date for moro skyld, tar det som det kommer. Hun møter forskjellige karakterer, noen rare, noen tørrpinner og en hun liker veldig godt, men er usikker på om det er hennes type gutt. Ting blir utrivelig i datingsprosessen da hun får oppringninger og et anonymt brev om trussel at hun kan bare våge å si nei til å date ham. Det verste er at hun vet ikke hvilken av guttene hun dater som har sendt henne disse truslene. En gammel venn av henne som er politimann, lover å stille opp for henne i denne saken og råder henne om å være forsiktig. Han vil også at hun fortsetter å date som før, og sammen prøve å finne ut hvem som står bak truslene. I mellomtiden prøver hun å date som vanlig og leve et normalt liv. Kommer hun til å klare å avsløre hvem som står bak truslene, og bør hun ta dem alvorlig? Er det bare noen som kødder med henne?

Stalking er et interessant og skremmende tema. Har lest noen thrillere om dette temaet, og dette er dessverre ikke en av de beste bøkene innenfor det temaet for thrillersjangeren, men snarere det motsatte. Dette var bare dødt og kjedelig. Gode karakterbeskrivelser og man blir godt kjent med de, men de er oppriktig dumme. R.L. Stine er en av mine favorittforfattere, så det er en synd og skam at jeg ikke liker denne boka, men jeg fikk meg bare ikke til å like den, og jeg vet at han kan så mye bedre enn dette. Derfor gjør det ekstra sårt å kalle denne boka en flopp. Kunne heller ikke klare å like denne hovedpersonen Lindy. Hun virket for selvopptatt, og man klarer ikke å føle sympati for henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med de levende bokleserne som låner bøker på biblioteket og bruker bøkene de leser som servietter: slutt med det griseriet!!! Æsj; jeg har tørket bort en del gammal mat fra sider i boken Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber – en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord.

Jeg hadde ikke før jeg leste boken eller har etter å ha lest boken, noen tro på spiritisme. Det var forfatteren som var årsaken til at jeg leste boken: Ivo de Figueiredo. Jeg likte boken jeg skrev om i innlegget

Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling

Selv om spiritisme neppe kommer til å bli min fritidsinteresse, var det en god og interessant bok å lese. Boken ble utgitt i 2010 og dramaet som boken forteller om skjedde på 1930-tallet.

Byfogd Dahl og ektefellen Dagny hadde fire barn: Ludvig jr., Ingeborg, Fritjof og Ragnar. Det var faren til Ingeborg Køber, byfogd Ludvig Dahl, som var etterhvert ble driver bak spiritisme-virksomheten i hjemmet. Det som satte det i gang var at Ludvig jr. døde i en tragisk ulykke:

«Til tross for at interessen for spiritismen altså var vel etablert ved tiden rundt eldstesønnens død, var byfogd Dahl skeptisk til å forsøke å få kontakt med sin døde sønn, og han hadde bestemt avvist Dagnys forslag om å oppsøke et medium i England. Kanskje var han skremt av tanken; en sak var det å være nysgjerrig på spiritismen, en annen å skulle kalle en elsket sønn tilbake fra graven. Etter at Ragnar og Fritjof kom hjem fra Wereides foredrag og begynte å eksperimentere med seanser, tok byfogden imidlertid fram Raymond og leste den om igjen. Dermed var det gjort. Da Ingeborg kom hjem til jul, ble hun raskt satt inn i den nye, merkelige hobbyen foreldrene og søsknene var henfalt til, skjønt seansene så langt ikke hadde gitt de store resultatene. Vendepunktet kom julaften formiddag, da familien la merke til at en av blomstene på Dagnys skrivebord i dagligstuen hadde bøyd seg over portrettet av Ludvig jr. Ingen kunne huske å ha arrangert dem slik, men synet var så vakkert at det satte dem alle i en særegen stemning. Da de fant nok en blomst, denne gangen bøyd over et portrett av Ludvig jr.s venninne, krevde barna i huset en seanse. Den ble holdt, men uten at noe oppsiktsvekkende skjedde. Det kom først etterpå, mens Ingeborg sto og støttet seg til bordet mens hun pratet med brødrene:
Idet hun ville løfte hånden, fulgte bordet med som om det var limt til hånden.
De andre forsøkte å få henne løs. Ingeborg gråt, men først etter at de hørte en sammenhengende rekke bankelyder som på mystisk vis kom fra bordet, fikk hun hånden fri. Bankelydene fulgte den enkleste koden; antall bank for tilsvarende bokstav i alfabetet. Like enkelt var budskapet: Det var Ludvig som hilste dem fra det hinsidige og fortalte hvor usigelig lykkelig han var, at han fulgte med dem og de måtte ta kontakt igjen snart. Deretter ba han Ingeborg tørke tårene og oppfordret dem alle til å være glade.
Med dette var hele familien Dahl samlet igjen. Fem levende og en død. Avgrunnen mellom liv og død var overvunnet ved stuebordet i Dronningens gate 1 i Fredrikstad. Fra nå av kunne ingen makt skille de døde fra de levende.»

Ingeborg var den som hadde rollen som medium. Faren tolket budskapet fra det hinsidige. Og skrev ned det som skjedde under seansene i dagbøker og han utga sågar bøker om tema. Det var hans dødsfall som utløste rettssaken som er grunnlaget for boken til Ivo de Figueiredo.

Fra slutten av boken:

«Det er likevel forskjeller mellom mellomkrigstidens spiritisme og var tids nyåndelighet. I en avisartikkel fra 2009 sammenligner historikeren Erling Sandmo Ingeborg Købers spiritisme og prinsesse Märtha Louises tro på engler og auraer:
«Hos oss sitter Martha Louise hos Skavlan og forteller om aura og om skolen der folk betaler for å få kontakt med englene sine. Vi andre ler og synes hun er sjarmerende. Ingen lo av Ingeborg Køber.»
Jeg er ikke så sikker på at folk flest ler av prinsessen. Mye tyder på at nyåndeligheten i dag har bred appell, og ikke bare blant de med lavest utdannelse. Likheten mellom Ingeborg Køber og prinsesse Martha Louise er snarere slående, men Sandmo peker på en vesentlig forskjell mellom de to: Mens de færreste av prinsessens kritikere vel opplever engletroen som en reell samfunnsfare, ble Ingeborg Køber sett på som en alvorlig trussel fordi verdensbildet hun formidlet undergravde en sivilisasjon som ennå ikke hvilte støtt på sitt fundament. For Bonnevie og Scharffenberg var Ingeborg en svindler, en misbrukt datter og muligens en morder. Men fremfor noe var hun en konkurrent og en motstander i kampen om å etablere de vitenskapelige og ideologiske premissene for det moderne samfunnet.
Bare i dette brede idehistoriske lyset kan vi forstå hvordan den sorgtunge leken ved bordet hos byfogden i Fredrikstad julen 1919, femten år senere kunne eksplodere i en bred og innbitt livssynskamp som engasjerte hele den norske offentligheten, og som ble kjent langt utover landets grenser. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det som startet det hele, var tapet av to unge menn som var elsket så høyt og savnet så dypt at foreldrene og søsknene deres nektet å slippe sorgen inn i hjertene sine. Så sterk og så blind var denne familiens kjærlighet, at alle villig viet livet til de døde, ja, to av dem ofret det også. Hvilket bringer oss til det siste vesentlige spørsmålet i Køber-saken som ennå står ubesvart:
Hvordan døde egentlig byfogd Ludvig Dahl?»

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Rød mann/Sort mann er ei forteljing basert på verkelege hendingar og personar. Det er av den type bok som vert verande i kroppen og i tankane lenge etter avslutta lesing. Her får ein vita mykje om kroppsvæsker, om stank og skitt, om overgrep og vald, om død og fordervelse. Alt det ulekre og triste er ubehageleg å lesa om, men på ein tankevekkjande måte.

Kim Leine skriv med ein råskap, eit engasjement og ei innleving på ein måte som få andre forfattarar gjer. Skildringane av menneske og miljø er levande og nære. Trass i boka sitt omfang - 600 sider - vart eg aldri lei. Om noko skal pirkast på, er det at dei religiøse og filosofiske betraktningane vert litt langtekkelege enkelte gonger. Eg har også litt "problem" med Aappaluttoq som svevar overalt og dukkar opp både her og der, men eg tykkjer likevel ikkje at dette forteljargrepet forringar leseopplevinga mi.

Boka handlar om så mangt, på mange ulike plan. Om liv og død, om kjærleik og truskap, om offer og frelse, om religiøs fanatisme, om rasisme, om galskap og om menneska sine (manglande) evner til å tilpassa seg. Boka er svært folkerik og perspektivrik. Ein får vita korleis dei som befann seg på ulike stader og livssituasjonar såg på korleis tilværet var. Synsvinklane skifter ofte, også innan same kapittel og same side. Ein skal difor vera ganske vaken og konsentrert medan ein les.

Rød mann/Sort mann er ei lærerik, velfortalt, gripande, dyster og fengande historie - som stinkar. For meg vart det ei praktfull leseoppleving. Anbefalast på det sterkaste.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Anne Mette Hancock er det nye stjerneskuddet fra Danmark når det gjelder krim, men skiller boka seg ut?

Hva er det hun prøver å fortelle henne?
Journalist Heloise Kaldan blir kontaktet av Anna Kiel. Anna Kiel har vært på rømmen i noen år etter drapet på en advokat. Av en eller annen grunn sender hun brev til Heloise med vagt innhold. Heloise må finne ut hvorfor Anna Kiel tar kontakt med nettopp henne, og hva det er hun prøver å fortelle henne. For å komme til bunns i saken, som ser ut til å ramme hennes eget liv, bestemmer hun seg for å ta saken i egne hender, noe kollegene hennes setter liten pris på ...

Dette er relativt en tung bok å lese. Ikke på grunn av skrivemåten eller at historien går tregt. Den inneholder et tungt og alvorlig tema, nemlig barneovergrep, og heldigvis er det ikke mye om det i boka, men søken etter hevn.

Ny krimserie
Likblomsten er første bok i en planlagt serie om Heloise Kaldan. Det gir et godt førsteinntrykk siden den er svært realistisk skrevet, men synes ikke det gir noen pangstart. Fint at tunge og alvorlige temaer blir tatt opp, likevel syntes jeg ikke at denne saken "fenget" helt. I hvert fall ikke som krimbok, for man har lest lignende bøker og sett lignende filmer før. Liker veldig godt at historien er fortalt på en veldig realistisk måte, og det er gode karakterbeskrivelser, men selve saken var ikke spesielt spennende eller fengende.Er heller ikke spesielt glad i journalister som hovedperson. Synes det ikke er et spennende nok arena. Foretrekker da heller politietterforskere eller detektiver når det gjelder krimsjangeren. Journalister i krimsjangeren synes jeg er vanskelig å ta på alvor, selv om jeg ikke har funnet ut helt hvorfor ... Likte veldig godt kolleagen til Kaldan, Schäfer. Han er den mest levende av dem alle. Sarkastisk så det holder, og kommer med den ene morsomme kommentaren etter den andre. Han i seg selv gjør boka verdt å lese.

Det var også småspennende å lese om Anna Kiel, men følte jeg ikke fikk helt tak på henne. Skjønner raseriet hennes og hvorfor hun gjør det hun gjør, men føler ikke man blir kjent med henne personlig. Hun ble litt for vag, noe som kanskje også er meningen, men hadde tenkt meg en større rolle av henne i boka. Selv om tematikken ikke er den samme, minnet denne boka en smule på Den vakre død av Belinda Bauer som jeg nettopp har lest, hvor en krimreporter blir personlig kontaktet av en morder. Så fikk litt av den samme feelingen fra den boka, selv om storyene er helt ulike.

Småspennende lesestoff, men dessverre ingen høydare. Synes det ble bunn i grunn en typisk krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Vi får aldri et fullstendig bilde av noe menneske. Jeg er ikke sikker på om jeg begriper det fullt den dag i dag.»

Et fullstendig bilde av kvinnen Lempi opplever jeg heller ikke at jeg får selv om det i debutromanen til den finske forfatteren Minna Rytisalo er tre fortellerstemmer som har kvinnen Lempi i fokus. Samtidig er det slike fortellinger jeg liker å lese. Det er som livet. Livet og menneskene vi møter har ingen fasit som en kan sette to streker under svaret på. Romanen Lempi ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 av Pax Forlag.

Ektefellen Viljami er stormforelsket i Lempi:

«Jeg forsto heldigvis hva slags jente jeg var i ferd med å ta i hus. Du var kvikk og rask, det visste jeg, men også at du var vant til elektrisk lys, hadde sittet mange år på skolebenken, tatt studenteksamen. Jeg kunne tilby deg en strand og ei ferdig stue, dem gikk jeg rundt og så på, og forestilte meg at vi skulle bo under samme tak. Et teppe på veggen, en håndfull bøker, noen kyr, gårdshunden og Miisu, katten vår. Hjemme hadde dere hatt husholderske til å lage mat og stå for husholdningen så husets døtre fikk samle seg om skolegangen, kjøpmannen hadde nok tenkt seg noe annet enn dette for dattera.
Etter foreldrene mine hadde jeg litt penger, og jeg begynte å grunne på om jeg ikke kunne få en slags tjenestejente til hjelp for deg på gården for en liten lønn. Alt ordnet seg raskt og greit, og selv om Heikkila-gamlen spøkte med at på Pursuoja var det ikke nok med en brud, så hadde jeg plutselig både mot og visshet som presset på innvendig, og jeg visste at dette måtte gå.»

Hvordan det hatt gått mellom Lempi og Vilja er ikke lett å si om det ikke hadde ikke vært for krigen. Viljami kalles til fronten og Lempi blir alene med tjenestejenta Elli. Elli hater kjøpmannsdatteren Lempi.

«Ja, jeg ønsket deg død. Jeg ba om det. Gud, befri verden fra den bygåsa og forbannede tispa, neglefileren og perlehønefjolset som er vant til elektrisk lys og radiolytting. Aller verst var det å se hvordan Viljami tilbad deg, selv om du var lat og giddeløs og gjerne ville bli oppvartet. Jeg så skamløsheten også, jeg så Viljami stryke deg over stussen enda jeg sto ved siden av. Dere trodde dere usett, at jeg var en saltstøtte, en stein på stien, spann og bøtte. Men jeg så, og spesielt hørte. Og skjønte alt sammen. Jeg ba mer, og gjorde de tegnene jeg kunne. Iblant er det den minste og svakeste som har størst kraft. Kraften vokser og blir sterkere for hver krenking, forsømmelse og mishandling. Du kunne ikke ane hva jeg hadde måttet se og tåle, og høre hvordan de snakket om meg på gjestgiveriet. En behøver ikke å kunne språket for å skjønne ordene.»

De tredje og siste fortellerstemmen er Lempis tvillingsøster Sisko:

«Tvillinger! Allerede ved fødselen fikk jeg rollen som den snille jenta, navnet mitt var også mer beskjedent, og jeg skulle aldri komme til å bli større enn meg selv, jeg vokste aldri til å bli av samme rang som deg.»

Hva skjedde med Lempi? Elli forteller til Viljami at Lempi har dratt avgårde med tyskere. Var det det som skjedde?

Minna Rytisalos debutroman Lempi er en god roman med en historie, form og språk som jeg liker.

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Denne må du lese! fantastiske skildringer som favner både små og store