Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.
Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.
Mange har nok følt seg urettferdig behandlet en eller annen gang i livet og hatt kompliserte vennskap. Polly er en av dem ...
Ikke som andre hekser
Polly er en jente som har mange problemer å slite med. Hun gjør det dårlig på skolen, spesielt når det gjelder eliksirer, noe hun ikke behersker noe særlig. Hun har heller ikke noen venner på skolen fordi hun er for merklig, noe søsteren hennes skjemmes for. Hun er heller ikke god til å lese. Men heldigvis har hun Buster, hennes monstervenn. Problemet er at de må leke i skjul for hekser og monstre skal helst ikke være venner, men Polly har kjent ham hele livet, og hun vil ikke gi slipp på ham. Det samme føler han for henne. Men en opplevelse gjør til at vennskapet deres blir satt på prøve, og Pollys plutselige evner gir henne masse oppmerksomhet på skolen. Men vil hun gjøre det rette, eller vil hun helst være populær nå når hun endelig er det?
Sally Rippin er australsk barnebokforfatter og hun har også illustrert bildene i boka selv. Dette er også første bok i en serie. Er usikker på hvor mange bøker det er og eventuelt blir i serien, men fikk merkelig nok lyst til å lese andre bok i serien, siden jeg likte den første boka godt, selv om jeg ikke er i den rette målgruppen. Men det minner meg på barnebøkene jeg selv leste da jeg var barn før jeg fort gikk over til noe mørkere. Jeg begynte å lese horror og bøker for voksne i litt vel ung alder, men de fenget meg mer enn vanlige barnebøker gjorde.
Vanskelig å gjøre de rette valgene når man er ung
Dette er en god og sjarmerende bok på mange måter. Polly og Buster handler om å gå egne veier, ta vare på ekte vennskap, hvor vondt mobbing gjør og prøve å stå opp og beskytte noen i vanskelige tider. Prøve å gjøre det rette, selv om det er vanskelig når man er så ung som Polly. Man blir nesten litt misunnelig på Polly som har en venn som Buster, som alltid gir varme klemmer og som alltid er der. Han er både morsom og varm, slett ingen monster.
Det er mye man kunne ha sagt om denne boka, men les den. Det er da den er best. Sjarmerende, morsom og herlig fantasybok for barn, også for voksne. En femmer for illustrasjonene og en femmer for historien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»
Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil i 2018.
Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:
«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»
Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:
«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.
Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»
Romanen starter i august 1973:
«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.
Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»
Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.
Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:
«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»
Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.
Fra et intervju med henne i A-magasinet 28. juli 2018:
«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»
Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.
«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»
Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.
Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:
«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»
Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.
Det var noen smakebiter fra romanen. Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.
A woman would do a thing until you were sure she always would, then do something else just to fuddle you.
Only a fool thinks a lion or a woman can truly be tamed.
Dette er en bok jeg har sett ofte til i det siste, spesielt på Goodreads. Trodde ikke jeg ville lese den siden "alle" andre leste den, men tiden gikk og nysgjerrigheten la seg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å skaffe den, og dermed var det gjort.
Traumatisk oppvekst
The Good Daughter er en gjennomført og nesten en helstøpt thriller om søstrene Charlie og Sam, og deres høyst spesielle far, Rusty. Som ungjenter opplevde de noe traumatisk som ingen burde oppleve. De mistet moren sin på en brutal måte og alt på grunn av jobben til faren deres som har en kontroversiell jobb. Han er en kontroversiell forsvarsadvokat som gjør ham lite populær i småbyen. Han mener alle fortjener en sjanse til. På grunn av ham dukker det opp to fyrer hjemme hos ham en dag han selv ikke er hjemme, og jentene blir vitne til morens brutale død. Til tross for sjokket må de hjelpe hverandre og prøve å redde sine egne liv.
Nesten tretti år senere er Charlie og Sam voksne kvinner. Charlie bor i samme småby, Pikeville, hvor hun er oppvokst, mens Sam bor i New York og har lovt seg selv å aldri dra tilbake. Charlie jobber i farens firma og er i en vanskelig periode. Hun og ektemannen Ben er for tiden separert, og hun håper hele tiden de vil finne tilbake til hverandre. Da hun drar til en skole for å ha en diskusjon med noen, en lærer hun kjenner, havner hun midt i en skolemassakre hvor en ung student tar livet av to personer. Denne hendelsen tvinger både Charlie, Sam og Rusty tilbake i fortiden, enten de vil det eller ikke ... Vil livene deres noen gang bli normale igjen?
Endelig et persongalleri man bryr seg om
I fjor leste jeg en annen bok av Karin Slaughter, Pretty Girls og likte vel den et hakk bedre enn The Good Daughter, men for all del, dette er en av de bedre thrillerne jeg har lest på en god stund, for i det siste har jeg lest mange dårlige. Derfor er jeg glad jeg ga denne en sjanse til slutt. Jeg likte de fleste karaktererne veldig godt, spesielt Rusty. Han er noe for seg selv på mange måter. Morsom også. Jeg likte også hans særegne elsker gjennom mange år, Lenore, som er nesten like spesiell som Rusty selv.
Det eneste jeg ikke fikk helt sansen for angående denne boka var dramaet mellom Charlie og hennes ektemann Ben, som til stadighet vandrer frem og tilbake gjennom hele boka. I lengden blir det bare masete og barnslig. Man får nesten lyst til å riste dem og få dem til å bestemme seg, for man blir lei av at de oppfører seg som noen håpløse tenåringer.
Bortsett fra det er dette en bok med høy tempo. Selv om slutten ble som forventet og ingen høydare sånn sett, er dette likevel en god og veldig stødig thriller. Det gjorde heller ikke noe at boka var på over fem hundre sider, for denne thrilleren har et svært godt driv og byr på svært mange interessante karakterer som man ønsker å bli kjent med. De er spennende å lese om. The Good Daughter er vel verdt å få med seg. Svært underholdende og mørk thriller for den som liker det.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»
Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok.
Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.
«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»
På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.
«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»
Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever
«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»
Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.
Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:
«Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.»
Gyldendal omtaler Noe fremmed i mitt sinn slik:
«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."
Kan man noe for at man er hemmelig forelsket i bestevennen sin?
Mennesker er komplekse
Forelskelse kan være så mangt. Noen blir aldri forelsket, og noen blir det før de aner ordet av det. For noen varer forelseklsen livet ut, andre ganger er det kortvarig. Andre er hemmelig og ulykkelig forelsket. Det er Sasha. Hun er hemmelig forelsket i Xavier, og hun vil så gjerne la ham få vite det. Samtidig er hun redd for å ødelegge vennskapet og at ting skal bli rart. Derfor utsetter hun det fordi hun er redd for å miste Xavier. Dessuten har han nettopp gått gjennom en tung kjærlighetssorg, og han begynner sakte, men sikkert å bli seg selv igjen etter å ha vært på rommet sitt den siste tiden. Noe som har bekymret foreldrene hans. Men Sashas følelser for Xavier er veldig sterke. Kommer hun til å ha guts til å fortelle ham hva hun egentlig føler? Føler han det samme, eller kommer de bare til å være venner? Samtidig dukker hans glame flamme, Ivy, opp ut av det blå, og det setter ting på prøve. Det bidrar til at Sasha setter opp en falsk Instagramkonto for å følge med på hva den gamle flammen hans gjør, og legger en plan for å lure henne, også for å passe på Xavier. Men går hun for langt bare på grunn av en forelskelse? Hun vil bare beskytte Xavier, og få ham til å tro henne om at siden Ivy har vært utro før, fremdeles ikke er til å stole på ...
Har ikke hørt om Lynn Weingarten tidligere og har ikke lest så mange ungdomsbøker i det siste, så tenkte det var på tide å holde seg oppdatert på ungdomsfronten også. Personlig foretrekker jeg å lese bøker for voksne, men leser også bøker som er beregnet for ungdom og barn for å holde meg oppdatert på hva de leser. Sånn er det vel å være en nysgjerrig leser.
Ingen mysterie
Denne boka regnes for å være psykologisk thriller og mysterie, men synes ikke det hører hjemme i noen av sjangerene. For meg virket det mer som en roman, spesielt siden det føles ut som man får alt får inn med teskje. Mysteriet uteblir. Til tross for at Bad Girls with Perfect Faces ble både tørt og kjedelig, totalt mysteriløs for min del, skal boka ha ros for gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med dem, både deres gode sider, og deres særegenheter. Blir aldri helt klok på denne Xavier som virker å være en fyr som ikke har helt egne meninger, som ikke klarer å bestemme seg for noe, og foretrekker å følge strømmen. Fikk mer sansen for hans venninne Sasha som ikke bryr seg så mye om hva andre mener, og er ikke redd for å møte opp på begivenheter hvor hun ikke kjenner andre. Hun er seg selv og avslappet i enhver situasjon. Den mest irriterende å lese om var Xaviers gamle flamme, Ivy. En ødelagt person som virker å være populær blant mange forskjellige mennesketyper, og som tror hun kan få det hun vil ha. Utrolig irriterende, og føler ikke man kommer inn under huden på henne, heller. Hun forblir irriterende og uinteressant.
Hadde også sansen for vesklingen mellom perspektiver. Noen hater det, men jeg liker det. Jeg liker både når det gjelder en bestemt hovedperson, og også at perspektivene veksles på. Personlig foretrekker jeg at perspektiv forandrer seg fra person fra person, at det ikke bare er en forteller, for det gjør det hele hakket mer troverdig. Synes ikke det er forvirrende i det hele tatt. I spesielt ikke i denne boka da perspektivene blir delt opp ved navn av personene gjennom kapitler.
Dette ble ikke helt det store mysteriet, og kanskje også for lettvint for den rette målgruppa. Alt blir for overtydelig. Selv om Bad Girls with Perfect Faces ikke ble noen stor leseopplevelse og for forutsigbart, har jeg likevel lyst til å lese en annen bok av forfatetteren. En bok som heter Suicide Notes from Beautiful Girls. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg å gi forfattere flere sjanser.
Fra min blogg: I Bokhylla
ritaoline siterer Brudekisten av Viola Shipman (side 265)
06:19, 30. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Verden er penere og tryggere når man bor i en boble,sa Dora og betraktet den falske snøen som falt over over miniatyrbyene under glasset. Men det er ikke virkelig. Til slutt må man bevege seg utenfor veggene som fanger en, hvis man virkelig vil oppleve alt verden har å tilby.
ritaoline siterer Brudekisten av Viola Shipman (side 150)
06:15, 30. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Minner skal deles,gis videre[...]
ritaoline siterer Brudekisten av Viola Shipman (side 137)
06:13, 30. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Ta en kopp kjærlighet
Legg til en klype omsorg
Bland det med godhet
Legg til et stykke tålmodighet
Avslutt med Tro
Strø over rikelig med forståelse
Del med alle du treffer
ritaoline siterer Brudekisten av Viola Shipman (side 116)
06:10, 30. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Vi må plante noe for det skal slå rot [...]
ritaoline siterer Brudekisten av Viola Shipman (side 92)
06:08, 30. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Jeg tenkte bare at uansett hva som skjer - uansett hvor mye livet kommer i veien for å det leve - bør hver eneste dag være en spesiell begivenhet, er du ikke enig ?
ritaoline siterer Brudekisten av Viola Shipman (side 62)
05:59, 30. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Far sier at man må lete både lenge og vel for å finne kjærlighet - akkurat som strandglass - men noen ganger er det å finne kjærlighet det samme som å se hva man har rett foran seg, og hold øynene åpne mens man leter. For -bang! - så er det der, akkurat som strandglass.
Sist sett
