Mari Kjos Hellum er høyskolelektor ved Høgskolen i Østfold, og ble i en kåring i Morgenbladet i september 2016 kåret til en av ti fantastiske formidlere. Les mer om kåringen her. To ganger har jeg hørt henne snakke om debutromanen En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv utgitt i 2018 på radio. Første gang i nitimen 9. juni og sist i Åpen bok 2. desember.
Mari Kjos Hellum sier at hun kom på å skrive historien om Glenn Johansen fordi hun selv blir trøstet av å se mørkt på det når livet går henne imot. For livet er hardt. Mange har blitt hjulpet av mindfulness, men for henne hjelper svart humor. Hun anser romanen hun har skrevet som midt på treet; en folkelig og vanlig roman som mange har lest. Litt skuffet over seg selv, som med sin utdannelse og alle bøkene hun selv har lest burde klart å skrive en bedre roman, sier hun. Intervjueren er overrasket over uttalelsene til forfatteren og at hun er så ærlig. Jeg synes det er fint å høre hvor lite selvhøytidelig Mari Kjos Hellum er. Jeg synes romanens tema har en verdi. Nettopp fordi det i dagens samfunn er fokus på fasadebygging, karrièreklatring, verdsetting av ekstroverte mennesker og jakten på lykke, er historien om Glenn Johansen befriende lesning. Jeg tenker at godt nok bør være et mål for mye her i livet.
«Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem; noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd; de kan ikke lenger bekrefte at jeg eksisterer. Den som skal dø, burde sørge for å bli kvitt gjenværende minner og anstrenge seg for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene, men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.»
Hvorfor skal jeg bruke dagevis på å lese bøker med mange sider og sitte igjen med null og niks når jeg kan lese en liten roman som Nøkkerosene av Anne Helene Guddal. Romanen er utgitt i 2018. Selv om ikke alt jeg leste traff meg like mye, var det så mye bra å lese i den. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre. Høytlesing og deling av det jeg tenkte på imens jeg leste.
Det er flere som er blitt truffet av det hun skriver om. I Aftenposten 7.12.18, i artikkelen Dette er årets beste bøker 2018 Liker du å gi bort bøker til jul? Her er det våre bokanmeldere mener er årets beste bøker. omtales romanen slik:
«Denne romanen gir oss en påminnelse om hvorfor vi leser bøker. I alle fall hadde romanens 92 sider, på tross av sitt gjennomgående mørke, en besinnende virkning på vår anmelder. Den består av løse korttekster og små essays – om stortingsvalg, Scarlett O'Hara, italienske sitroner og Pompeii – skrevet rundt et sykehusopphold og en hjemflytting til foreldre.
Boken drives først og fremst videre av den distinkte jeg-fortelleren, som alene gjør den til en av de beste norske romanene vår anmelder har lest på en stund.»
Jeg er enig med omtalen med unntak av at jeg ikke fant et gjennomgående mørke i den. Ja, det er et alvor i den fordi fortelleren har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og er flyttet hjem til moren der hun bor i en kjellerleilighet. Hun betrakter omgivelsene fra sitt ståsted der hun forsøker å komme tilbake til en mer normal tilværelse med å lage mat, måke snø og jobbe på et sykehjem. Tenker tilbake på hendelser i livet og dagsaktuelle hendelser i landet og verden.
«På sykehjemmet er det en kvinne som sover med en tøykatt i armene hver natt. Om morgenen når vi skal stelle henne, er det vanskelig å få henne til å slippe taket i den; som et barn klynger hun seg til kosedyret sitt. I små glimt kan jeg nesten se for meg moren min på denne måten, samtidig som det er utenkelig at hun en gang ikke vil kunne klare seg selv lenger; gå på do, holde seg rein, spise selv; ikke snakke forståelig, ikke gi adekvate svar på enkle spørsmål, ikke huske hvem vi er. Dø på et sykehjem, som ingenting. Samme dag vil noen som meg vaske rommet og gjøre det klart til en ny beboer, noens mor eller far, noens ektefelle. Det er så enkelt at det nesten ikke er til å tro.»
«Hvor hadde vi det fra, at vi hadde superkrefter, at vi kunne tåle hva som helst. Hvor kommer motet fra, til å styrte fram, og følge hver eneste impuls. Hva fikk oss til å tro at vi er uovervinnelige, at det bare er å lesse på med arbeid, eiendom, gjeld, barn, forpliktelser. Hvem sa at kjærligheten utholder alt?
En som ikke hadde barn selv.»
Jeg ser at den forrige romanen jeg leste skrevet av Monica Isakstuen skrev jeg om 26. november 2016:
Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene
Jeg ble overrasket over at det er to år siden jeg leste romanen, trodde det var mye kortere tid. Romanen Vær snill mot dyrene som ble utgitt i 2016, fikk Monica Isakstuen Brageprisen for, og den handler om en familie i oppløsning.
Romanen Rase som er utgitt i 2018, handler hun om en mors raseri, et tabubelagt tema:
«Hvorfor tar jeg så hardt. Hvorfor blir jeg så sint. Hvorfor skjer det ene og så det andre og så det tredje og siden det umulige. Jeg vil være mild, trygg, rolig. Mate, trøste, bære, stryke, kose, vaske, klemme, gre, legge, lukke. Hvor kommer stemmen min fra og bevegelsene, trekke, slepe, hale, dra, dytte, dunke, løfte, kaste, knuse, true, rope, brøle – ikke tenke, holde fast, overvinne motstanden – gjøre – ikke tenke. Hvilket latent reaksjonsmønster finnes i kroppen min? Hvem programmerte meg, og hvordan sniker jeg meg forbi?
Jeg er så redd for hendene mine.»
Romanen er en punktroman (??), sitatet innledningsvis er over to sider. Det samme er sitatet over. I romanen møter vi en familie på fem: en mor og en datter fra et tidligere forhold, en far og et tvillingpar, to gutter. I samtid og med tilbakeblikk blir vi presentert for denne kvinnens raseri og konsekvensene dette har for barna. En far som bagatelliserer hennes raseri:
«Nå må du slutte med den evige svartmalingen din, sier du. Barn er ikke porselensfigurer, de tåler å se at livet ikke bare er fryd og gammen. Man kan da vel ikke gå rundt og spille harmonisk og lykkelig hele tiden for å skåne dem for negative følelser, hvordan skal de da lære seg å handtere sine egne emosjonelle svingninger når den tid kommer? Nei, det er ingen forbrytelse å felle en tåre iblant eller bli litt frustrert.
Litt frustrert. Ser du ikke at de skvetter til når jeg kommer inn i rommet? Skjønner du ikke at snart vil de spede kroppene deres sette raseriutbruddene i system: Det og det og det var kanskje ikke et uhell eller en engangsforeteelse likevel, den som venter får se, alt kan skje igjen, trekk til deg fingrene, ligg stille, lukk øynene, gjør ikke din mor fortred.»
Hva er årsaken til at de som observerer og burde forstå at det går i feil retning - velger å se en annen vei – ikke forstår at det gjør dem medskyldig.
Boken er til tider tøff å lese – samtidig er det viktig at slike bøker skrives. Til slutt en episode som viser at fortelleren har stor grunn til å bekymre seg over sitt raseri mot barna:
«Men en eller annen onsdag morgen står jeg der med en unge på armen og en som trekker meg i jakkekanten og en som nekter å ta på seg vintersko, hun vil ha sandaler, så gå ut da, sier jeg, gå ut i hagen og kjenn hvor kaldt det er og hvor glatt, men hun står bare der på gulvet og stirrer på meg, trassig. Nei. Det er ikke kaldt. Da snur jeg meg og setter den andre ned på gulvet ved siden av den tredje, da får jeg heller konsentrere meg om dere da, sier jeg. Nå må vi få på dere dressene, kan vi klare det, tror dere? Nei. De vil ikke de heller. Kjære dere, sier jeg. Kan dere være så snill å hjelpe til litt? De rister på hodet. Nei vel, sier jeg og slenger dressene og halsene og luene mot dem, de små kroppene blir nesten borte under ull og bevernylon, da får dere klare dere selv, dette gidder jeg ikke! Mamma! roper hun bak ryggen min, du får ikke slå! Og da. Er det nok. Jeg kaster meg rundt mot henne, hva er det du sier, hveser jeg. Her står jeg og prøver å få tre unger ut av huset om morgenen og ingen vil hjelpe til, ikke en gang du som er størst, og så begynner du å snakke om å slå? Hva er galt med deg, egentlig? De fikk vondt, sier hun og peker mot de to haugene bak meg. Vondt!? Av sine egne myke dresser?! Og så er jeg plutselig borte ved henne og tar tak i overarmene hennes og holder henne fast, nå er jeg så MØKK LEI, sier jeg, av at du sier mot meg hele tiden og nekter å hjelpe til, kan du ikke heller prøve å oppføre deg som et normalt barn? KAN DU DET?! Nei, sier hun, og da rister jeg henne, nå holder det, sier jeg, NÅ. HOLDER. DET. Og endelig er hun stille, endelig er alle stille.»
Tine Sundal om Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss av Olav Løkken Reisop:
15:29, 7. desember 2018 Kommentarer: 1
Velskrevet og god, spennende, overraskende. 5 +. (kun noen få litt langdryge partier trekker litt ned..nesten en sekser dette, men jeg gir sjelden 6)
Er det berre eg, eller er faget filosofi litt skuffande?»
Spørsmålet stiller Agnes Ravatn innledningsvis i det første kapitlet i boken Stoisk uro og andre filosofiske smular. For egen del er det å si at jeg, heldigvis, ikke har hatt det som fag i en utdanning noengang. Men jeg har kjøpt og lest bøker med tema filosofi. Noen bare begynt å lese og gitt opp. Så ja, jeg synes det er skuffende kjedelig.
Den siste boken jeg leste var Å leve med Kirkegaard av Sørine Gothfredsen. Jeg synes jeg fikk så lite ut av den at jeg ikke engang giddet å skrive et blogginnlegg. Så den står i bokhylla, og det er mulig jeg leser den om igjen for å finne ut om det den omhandler treffer bedre en annen gang. Men livet er for kort til at jeg lider meg gjennom det ved å lese bøker som kjeder meg. Det gjør ikke Agnes Ravatn som fortsetter slik i Stoisk uro og andre filosofiske smular:
«Det har alle føresetnader for å vere det mest interessante i verda, men så blir det likevel alltid akkurat litt for abstrakt, for kjedeleg, for tungt og umuleg å relatere til eige liv. Fra no av ønskjer eg å yte min vesle skjerv for å bøte på at dette fagområdet har forsømt seg så altfor lenge, ved å gjere teori om til praksis i dagleglivet mitt og med stor møde utforske denne «kjærleiken til visdom», som filosofien påstar at han både er og har.
Ein kveld for ikkje mange dagane sidan sat eg og såg ein realityserie på TV3 mens eg googla meg sjølv på laptopen eg hadde i fanget, sjekka Twitter på iPhonen og prøvde å lese ei bok. Brått blei eg kald: Ja vel. Slik har eg altså blitt, tenkte eg. Eit multimedieshow med ein papegøyes evne til konsentrasjon. Eg hadde latt meg søkke ned i ei hengemyr av dødssynder: rastløyse, apati, kikkarmentalitet, egosentrisme og idioti.
Eg som ein gong var så lovande, så nyfiken, så interessert i verda, ei interesse som verken fjernsyn eller internett kunne forpurre, eg som kunne arbeide uforstyrra i timevis, og som hadde ambisjonar av ein eller annan art.»
Agnes Ravatn humor er det som treffer meg, også i denne boken. Eller tekstene som hun skrev da hun levde et urbant liv i hovedstaden. Som hun skriver i innledningen, nå bor hun på et småbruk i bygda Valevåg på Vestlandet. De som ønsker å vite mer om hennes nye liv på landet, kan søke på NRK.no
«Etterpå reiste eg meg. Eg stod heilt stille og berre såg ned på steinen. Eg prøvde å forestille meg korleis Solveig Paulsen hadde sett ut, korleis ho hadde vore kledd, og kva ho hadde drive med, men eg greidde ikkje sjå for meg nokon ting, iallfall ikkje noko klart, det var berre flimmer. Eg bøygde meg ned og plukka vekk litt kvist og lauv frå grava. Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.»
Romanen Begynnelser skrevet av Carl Frode Tiller, utgitt i 2017, starter med slutten. Hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Moren og søsteren Anita er på rommet, krangler om kutting av stilkene på en blomsterbukett. Etterpå er det røyking som er konflikten. De forsones etter kranglingen. Moren sier hun er redd, og Anita sier at det er hun også. Terje ser dem, men det vet de ikke. De venter på at Marit og Turid skal komme.
I kapittel for kapittel tar Terje oss med bakover i livet sitt. Vi får vite hvordan han forsøker å ta sitt liv, at han han har flyttet inn hos moren som har sluttet å drikke. At moren har et forhold til en gift mann. Terje kjekler med moren og med søsteren. Han har vært gift med Turid og har en datter Marit. Han er en byråkrat som kjemper for natur og miljø. Men hva har skjedd som har gjort han til denne, for meg ihvertfall, bitre, kranglevorne og spydige fyren. Er han slik med alle som han er mot moren og Anita. Det får vi etterhvert vite selv om det er mange løse tråder når jeg er ferdig med å lese boken.
Sitatet jeg innleder innlegget mitt med er fra den tiden han fortsatt er gift med Turid. På vei hjem fra jobben kjører han innom en kirkegård. Når han kommer hjem er han så nedfor at Turid sier at han kanskje bør søke hjelp. Han svarer at det går sikkert bra, i morgen er han sikkert bra igjen.
«Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker for eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje ho heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.»
Etter Innsirkling-serien, tredje bok i serien ble utgitt i 2014, ble Carl Frode Tiller intervjuet av Carl Frode Tiller i bokprogrammet Brenner & bøkene; sitat fra innledningen til intervjuet:
«Det er mye desperasjon, mye vanskelig (...), men du virker ganske sindig der du sitter i stormens midte?», sier Brenner. Tiller svarer: «Ja, på utsida er jeg ganske sindig. Men ikke nødvendigvis på innsida. Og det er jo det indre, tankene til karakterene vi følger. Det er ikke så mye dramatikk på utsida. Men det foregår mye inni hodet på folk. Det sies mye mellom dem. Men det er ikke mye ytre handling. Med noen unntak.»
Det er desperasjon, mye vanskelig i livet til Terje. Det er som han tenker; han sitter fast i seg selv. Hva som er årsaken forstår jeg som leser etterhvert selv om det fortsatt er mye jeg ikke får vite. Han brenner for natur og miljø. Det er vel det som har holdt han oppe frem til det katastrofale valget om å begå selvmord.
En god roman med en sterk historie som berører meg som leser. Med gode dialoger. Selv om dette ikke er noen gladbok, er det scener som er morsomme å lese. Akkurat som mange hendelser livet er når man får det på avstand. Boken har et nydelig bokomslag synes jeg.
Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...
Det var noe kjent med navnet hans, og det viser seg at jeg har Isilds vrede som er første bok om Frida og Trym. Sånn er det når man vasser i bøker. Man tror man har oversikt over de uleste bøkene man eier, men så viser det seg at det ikke alltid er sånn likevel... Men den får jeg lese senere, og det skal gå bra siden dette er en frittstående trilogi. Så da gjør det ikke noe for meg å ikke lese det kronologisk. Foretrekker å lese ting i kronologisk rekkefølge, men da spørs det litt hva slags sjanger det gjelder.
Nye farer lurer
Hils nidinger betyr et nytt eventyr for Trym og Frida som er et ungt kjærestepar. De har opplevd mye sammen som andre ikke forstår, da det dreier seg om historier som omtrent kommer fra andre verdener. Ingen ville ha trodd dem uansett, og godt de er sammen om det, og har hverandre. Nå er det normale tilstander som gjelder, nemlig bursdagen til Frida. De skal feire det en hel helg i en sesongstengt leirskole, sammen med en gjeng som ligger litt øde unna med en voksen til stede. Trym og Frida er ekstra spente da de skal dele rom for aller første gang. Men merkelige ting skjer lenge før de drar på overnattingstur. Blant annet oppfører foreldrene til Trym seg rart. De ser ut som zombier. Helt fjerne. Er det influensasesongen som er i gang, eller noe annet? På overnattingsstedet får Trym vite at flere foreldre har oppført seg merkelig i det siste, også hun som skal passe på dem på turen blir også fjern. Er det noe med vannet eller er de forgiftet? Sammen med Frida, prøver han å finne ut av det. Men også noe annet uhyggelig skjer mens de er på leirskole. Som selskapslek bestemmer de seg for å leke med et Oujaboard (der man prøver å kontakte de døde ved å spørre om ting) og det tar en uhyggelig vendig ...
Dette er siste bok i trilogien om Trym og Frida som er nyforelsket og som har et godt forhold til hverandre. Som nevnt leser jeg denne serien i ukronologisk rekkefølge, og følte det ikke var noe problem. Dette er en bok og en fantasyserie for ungdom, for de som er i tidlig i ungdomsfasen. Det er også en bok for de som er nybegynnere når det gjelder fantasy, og som kanskje vil teste ut sjangeren. For oss voksne, enten man har lest mye fantasy eller ikke, blir nok dette en bok som er vel forutsigbar. Spenningen uteblir. Boka har gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med både Frida og Trym, og hva slags venner de har, på godt og vondt. Oldertrøen er også flink til å skape stemning, både når det gjelder forelskelse og når noe fælt skjer. Men selve spenningen, spenningskurvene er for lett å se dem komme, spesielt hvis man er litt for gammel for målgruppen denne boka er rettet mot.
Lettbeint underholdning, men gir mersmak
Fin bok å få med seg der og da, men ikke spesielt minneverdig. Kommer til å lese Isilds vrede siden disse bøkene kan leses som frittstående, og se om jeg liker den bedre. Sier ikke at Hils nidinger er en dårlig bok, det er den ikke, men den ble vel forutsgibar for min del, og kjærlighetsdelen er et typisk element i ungdomsbøker. Det er ikke helt min greie. Syntes det tok for stor plass i forhold til den uhyggelige delen av boka som hadde stor potensial.
Fra min blogg: I Bokhylla
ritaoline siterer I glasshus av Trine Angelsen (side 91)
11:11, 27. november 2018 Ingen har det som favoritt.
Livet er som et veggteppe. Man trenger alle fargenyansene. Alt fra det helt lyse til det dypeste mørke. Først da gir det et vakkert mønster.
ritaoline siterer I glasshus av Trine Angelsen (side 74)
11:09, 27. november 2018 Ingen har det som favoritt.
Folk skal heller begynn å fei før egen dør og ikke bry sæ så mye om andre.
Jeg var innom biblioteket og skulle hente en bok jeg hadde reservert. Det ble fire bøker etter å ha snakket med en av de ansatte om foredraget Marta Breen holdt der for kort tid siden. Et foredrag jeg hadde planer å dra på. Men slik ble det ikke. Uansett; jeg lånte med meg to tegneseriebøker som er blitt til ved et samarbeid mellom Marta Breen og Jenny Jordahl. Den ene er 60 damer du skulle ha møtt Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Boken ble utgitt i 2016.
Jeg har lest mange bøker om norsk kvinnehistorie. Samtidig forstår jeg ved å lese boken til Breen og Jordahl at jeg bør lese enda flere. For det er en skikkelig teaser, her er det mange spennende kvinner som burde fått en større plass i norsk historie.
Tone H siterer Kritikarboka av Atle Christiansen
04:18, 27. november 2018 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Og viss ein ønskjer definisjonsmakt og har lyst til å setje standarden for diskusjonen om ei ny bok, er det ein god ting å vere først. Da kan du presentere dei orda og dei perspektiva du meiner boka skal vurderast etter, du kan ramme inn debatten og bestemme ka han skal handle om. Har du først sagt at lesaren ikkje skal tenkje på ein elefant, er det ingen som tenkjer på anna enn elefant etterpå (George Lakoff 2004). Er du førstemann som kjem med sterke og klare råd for korleis ein skal vurdere ei bok, er det dine tankar og meiningar dei andre tenkjer etter. Kjem du en eller to dagar etter dei andre. blir du lett ein etterplaprar.
The Mitford Murders er første roman i en serie, og bok nummer to er gitt ut i 2018 med tittelen Bright Young Dead. Jeg gleder meg til neste bok for jeg synes Mysteriet på Asthall var knakende god underholdning. Det er som bøkene til Agathe Christie, historien har noe tidløst over seg. Spennende historie med mange overraskelser. Jeg tror og håper den får mange lesere. Til alle de som ikke liker løse tråder når en roman slutter: Dette er boken for dere. Samtidig slutter den slik at den gjorde meg nysgjerrig på hva som vil skje fremover i livet med hovedpersonene i fortellingen.
Sist sett
