Bokelskere.no

Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.
Jeg anbefaler Murakami til alle som vil høre på. Bøkene hans passer til mennesker som liker alt mulig forskjellig. Denne romanen er for eksempel en nydelig kjærlighetshistorie i tillegg til alt annet og kan leses som det også. Eller som et mysterium, det er det virkelig også.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Det er mange forviklinger her, mye smisking og løgner og kamp for å komme seg opp i verden. Krimbiten kommer mot slutten. Så dette blir en bok om fransk sosietetsliv på 1910-tallet, om hvorfor unge piker rømmer hjemmefra og litt om hvor vanskelig det kan være å være kvinne på den tiden. Og så kommer mord og oppklaring som en ettertanke. Egentlig er det alt. Boken er ikke spesielt godt skrevet og ikke spennende nok til å holde på konsentrasjonen. Men den er en fin stilstudie fra en rik tid i Paris historie.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Hvem er folket i hulene? Og ikke minst hvem er egentlig folket Tarak kommer fra? Dette blir det sentrale spørsmålet, og svaret setter hele boken på ende. Et dårlig bilde, men det var slik det føltes. Plutselig må du tenke på en annen måte. Historien blir fortalt til deg av en gammel mann og etterhvert møtes historien og mannen. Som vanlig har Bringsværd skrevet en utmerket fantasyroman. Den er spennende, full av detaljer jeg ikke har lest før, og gir deg en meget god leseopplevelse.
Hvem er folket i hulene? Og ikke minst hvem er egentlig folket Tarak kommer fra? Dette blir det sentrale spørsmålet, og svaret setter hele boken på ende. Et dårlig bilde, men det var slik det føltes. Plutselig må du tenke på en annen måte. Historien blir fortalt til deg av en gammel mann og etterhvert møtes historien og mannen. Som vanlig har Bringsværd skrevet en utmerket fantasyroman. Den er spennende, full av detaljer jeg ikke har lest før, og gir deg en meget god leseopplevelse.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Jeg skulle nok tatt meg bedre tid med denne romanen. Der er mange tanker her som hadde fortjent å bli tygget litt på. Måter å forholde seg til andre på som en kan kjenne igjen i sine egne følelser, var det noen av, og også slike fortjener å bli fremhevet. Istedenfor må jeg si at du må lese denne boken selv. Den traff meg ikke godt nok til at jeg ønsker å bruke mer tid enn jeg har gjort på den.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Dette er en sterk bok om noe som faktisk skjedde. Og selv om boken ikke tar for seg én faktisk skjebne, forteller alle kvinnen om hvordan det gikk med dem på en realistisk måte.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Nesbø har blitt voksen!

«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.

Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.

Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen

Om bokens innhold:

«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»

Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse. På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.

Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:

«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»

Om den viktige Dadda, skriver Marie:

«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «

Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.

«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»

For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:

«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»

Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:

«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen av oss kom til å glemme det.
Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»

På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:

«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.
Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»

Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:

«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»

Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Spøkelser fra fortiden ...

Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.

Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?

Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.

Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.

Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.

Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.

Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken er så omfattende at det blir vanskelig å dekke alle delene av dem. Men den er virkelig god og en fornøyelse å lese. Så den anbefales. Spesielt gøy var det å få utvidet sitt syn på hva Gullivers reiser er. Ikke bare en barnebok men en skikkelig satire over samtiden.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Glimrende skrevet og veldig spennende!

Underholdende klassiker

Blir jo veldig nysgjerrig på bøkene nå. Jeg har nå nettopp kjøpt boken til James Wood "Slik virker litteraturen hos Bokklubben. Der er bl a Elena Ferrante tema, "i redigering av de eldre essayene og i et nytt essay, tar Wood inn over seg noen dominerende litterære trender de siste ti årene, og ser spesielt nøye på den nye realismen og den selvbiografiske trenden, og da med særlig vekt på Karl Ove Knausgård og Elena Ferrante. ".

Likte skrivestilen, men historien ble litt rar mot slutten

Når man må ta saken i egne hender ...

En tøff jente gjør alt for å finne søsterens morder
Sadie er ikke som andre jenter, men hun lar seg ikke pirke på av den grunn. Andre synes at hun er rar fordi hun stammer. Hvis noen reagerer på det, har hun heldigvis noen spydige kommentarer på lur. Hun er også en overbeskyttende jente, spesielt overfor lillesøsteren Mattie. Sadie har vært som en mor for henne. Hun føler seg forpliktet til å ta seg av lillesøsteren sin siden moren deres er mer opptatt av narkotika og menn, og det blir ikke lettere når hun så stikker av. Tilværelsen deres blir snudd opp ned når Mattie blir funnet drept, og Sadie gjør hva som helst for å finne den skyldige, og hun har en mistenkt. Hun kjøper en bil og legger ut på jakt etter denne mannen, som en gang var en av morens kjærester ... Samtidig lages det en podkast siden Sadie er sporløst forsvunnet. Mannen som leder denne podkasten har gitt den tittelen; Jentene. West McCray, som er mannen bak denne mysteriepodkasten, intervjuer de som har kjent eller har snakket med Sadie. Kommer han til å finne henne, eller vil dette bli et uløst mysterium?

Dette har vært inntil nå en ukjent bok, og tror det er en krimbok som er mest beregnet for ungdom, men den kan også fint leses for voksne. Skrivestilen og persongalleriet er spesielt, og boka skifter fra Sadies perspektiv mens hun er på jakt etter denne mannen, og denne podkasten. Podkasten blir beskrevet som en podkastepisode. Det er gjort på en oversiktelig og fin måte, men siden jeg ikke har hørt på podkast før, og aldri har hatt interesse av det, så likte jeg å lese fra Sadies perspektiv bedre. Det var mer naturlig og hun er en morsom og tøff jente og lese om. Så dette med podkastformatet ødela litt for min del, selv om det er en artig tanke å flette inn den type format i bøker også, for å gjøre det hele mer virkelig. Men syntes det ødela noe av flyten i det.

Blandede inntrykk
Etter noen undersøkelser, legger man merke til at denne boka har fått noen blandede tilbakemeldinger, noe som er forståelig. Jeg skjønner hvorfor noen elsker denne boka og hvorfor noen føler seg mer lunken. Jeg tror mye av det har med slutten å gjøre. Jeg kan ikke si så mye om slutten, for jeg vil selvfølgelig ikke røpe noe, men slutten er både fiffig og får en til å gruble lenge etterpå. Noen blir frustrert av det, mens andre elsker den type avslutning. Her må jeg si at jeg liker slutten bedre enn handlingen for den er gjort på en litt utspekulert måte, og jeg lover å ikke gå mer inn på det. Men som sagt, det er en slutt som får deg til å gruble og det er en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.

Selv om slutten er god og tankevekkende, betyr det ikke at resten av boka er like god. Jeg liker som sagt slutten og hovedpersonen Sadie, men ble ikke altfor glad i skrivestilen eller oppsettet. Aner ikke hva som skurret med det, men ble bare ikke fortrolig med det. Hadde nok hatt sansen for boka hvis språket hadde vært mer rølpete og inneholdt mer sleng i seg. Det hadde vært morsomt, og ekte. For det er nettopp slik jeg ser for meg persongalleriet. Mennesker fra harde strøk som gjør sitt beste for å få verden til å gå rundt. Mennesker med tæl i, spesielt Sadie. Det hadde gjort større inntrykk hvis replikkene hennes ble skrevet med dialekt. Man blir glad i Sadie og poenget bak konseptet, men ble ikke helt bergtatt av utførelsen, dessverre. Heldigvis ble ikke denne boka bare skrevet som ren podkast. Det ville ha vært for spesielt. Falt desssverre ikke pladask for selve boka, men fikk sansen for denne Sadie. Hun var en interessant person å lese om. Det var dessverre det med podkastgreiene som ødela litt for meg. Ikke alle er helt med i tiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jøss, for andre gang. Da må du ha likt den godt. Som mange andre har gjort.