Psykisk smerte forteller deg noe om deg selv, livet, verden og slipper ikke taket før du har konfrontert og forstått den og ser en vei videre.
Når alderdom og farer sniker innpå ...
Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.
Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.
Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.
Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.
Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.
Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.
Fra min blogg: I Bokhylla
ritaoline siterer What is love av Odd-Magnus Williamson
17:37, 30. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Om du ikke liker deg selv, hvordan skal du da tro at noen andre kan elske deg?
Denne boken anbefales! Den inneholder en meget sterk historie og gir mye kunnskap rundt barns (mangel på) verdi hos enkelte, og om levevilkår rundt forrige århundreskifte. Jeg kommer til å lese boken en gang til. Jeg må bare fordøye det som er så vondt i den først så jeg kan ta meg mer tid til det som ligger bak hva kvinnene gjør.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
ritaoline siterer Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg av Audun Myskja
04:55, 29. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Det meste i livet kan bearbeides og gjenopprettes,slik at vi kan få en dag i måra,som rein og ubrukte står,for å si det med Prøysen. Døden fjerner denne muligheten.
ritaoline siterer Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg av Audun Myskja (side 58)
04:51, 29. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Men slik er kreftsykdommen. Den tar ikke hensyn. Av og til lumsk og snikende. Noen ganger voldsom og brutal. Døden er kreftens følgesvenn.
ritaoline siterer Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg av Audun Myskja (side 52)
04:49, 29. desember 2019 Ingen har det som favoritt.
Livet folder seg ut på tusen forskjellige måter i hvert øyeblikk hvis vi kan ta imot det. Vi lager våre kategorier for viktig og uviktig. Men slik jeg ser det nå,har de store hendelsene i mitt liv ikke betydd mer enn de små.
Du vet ikke engang hva som skjuler seg i deg selv. Under overflaten, i det ubevisste, finnes krefter, lyster, drømmer og tendenser som vi ikke vil at andre skal se. Helst vil vi ikke engang se dem selv. Men i ubevoktede øyeblikk kan de gripe tak rundt anklene våre og trekke oss nedover, ned i oss selv.
Vi må prøve å bli oss selv. Skal vi bli oss selv, må vi begi oss ut på dypet. Det nytter ikke å plaske rundt inne på grunna. Det finnes ingen frihet uten risiko, uten muligheten til å ta feil, uten en avgrunn under oss. Så må vi bare håpe og tro at livet kan bære oss, at vi flyter og ikke synker.
[Med et åpent sinn for originale innspill er denne boken å anbefale
Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.
Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.
Fra begynnelsen av bokens forord:
«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»
Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:
«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.
Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede? Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.
Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.
Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.
Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»
En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.
«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»
Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?
I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:
«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»
Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.
I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.
Sist sett
