Bokelskere.no

De første historiene tar hver form av en spesiell sjanger: Den første er en mordgåte, den neste en konspirasjon thriller, og deretter en humoristisk krimfortelling. Mer etterhvert går serien over til mer å handle om krigen mellom eventyrfigurene og The Adversary, med forskjellige måter å spionere på og å finne ut mer om deres motstander. De ulike karakterene har magi de kan bruke og de nytter sine evner til det fulle for å knekke motstanderen og for å kunne flytte tilbake til sine hjemland.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg synes disse bøkene er helt fantastiske, men det er vanskelig å sette ord på hva som er så bra. Det er selvfølgelig skrivestilen til Hearne, men også ideer han har. Som Atticus sin mentale kontakt med hunden sin. Vennene hans, hvordan han behandler både venner og fiender. Og ikke minst politiet. osv. I tillegg blander han sammen mange ulike gudelærer (ikke slik at de blir noe annet enn de er). Atticus har møtt både irske, russiske, kristne og norrøne (gude-)figurer så langt i bøkene.

Jeg elsker disse bøkene, men det er vanskelig å sette ord på hva som er så bra. Det er selvfølgelig skrivestilen til Hearne, men også ideer han har. Som Atticus sin mentale kontakt med hunden sin. Vennene hans, hvordan han behandler både venner og fiender. Og ikke minst politiet. osv. I tillegg blander han sammen mange ulike gudelærer (ikke slik at de blir noe annet enn de er). Atticus har møtt både irske, russiske, kristne og norrøne (gude-)figurer så langt i bøkene.

John Constantine er hovedperson i tegneserien Hellblazer, men gjør også gjesteopptredener i andre forfatteres arbeid. Han er best beskrevet som en okkult detektiv og anti-helt. Han er opptatt av at den vanlige mann skal ha rett på et vanlig liv, og han håper dette inkluderer ham selv. Men der kommer til stadighet magi, demoner og mord i veien. Constantine opptrer i tegneserier utgitt av DC Comics, for det meste under forlaget Vertigo. Første gang han dukket opp var i The Saga of the Swamp Thing i 1985. Han ble skapt av Alan Moore, Steve Bissette, John Totleben og Rick Veitch.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Spennende historie, anbefales!

Spøkelseskrimserie for unge lesere.

Morsomt og spennende konsept
Rundberg er en svensk forfatter som har kommet med en spøkelseskrimserie for unge lesere, hvor vi møter Sebastian, Manda og Max, som blir fort gode venner i Gjenferdets stemme. Gjenferdets stemme er første bok i Hekseknuten. I skrivende stund er det blitt utgitt to bøker i serien som kan fint leses som frittstående.

I første bok blir Sebastian tvunget til å være moren sin med på jobb. De skal tilbringe sommerferien på et gammelt hotell hvor også filminnspillingen skal foregå. Det er ikke Sebastian som er skuespilleren i familien, men moren hans. Faren hans er travel opptatt med sin nye familie, og derfor føler Sebastian seg litt splittet for tiden. På settet blir han kjent med Manda og Max. Manda er skuespillerdatteren til Sebastians mor, og Max er med faren på jobb. Faren hans har vært med i noen Hollywoodfilmer, og tror han er en stjerne av den grunn. Han er morsom å lese om fordi det er litt ironisk.

Det er noe med hotellet som gir Sebastian frysninger. Ikke bare fordi det er gammelt, men merkelige ting skjer som at strømmen går, og det er et rom der som han blir ekstra nysgjerrig på. Hvorfor? Både han, Manda og Max er svak for mysterier. Vil de klare å løse de rare hendelsene som oppstår?

Levende karakterer
Selve skremselselementene er ikke spesielt originalt eller skremmende, men likevel er det underholdende, mye på grunn av måten Rundberg skriver på, og persongalleriet er svært fargerikt, spesielt moren til Sebastian og faren til Max. De er noe for seg selv. Sebastian er veldig glad i moren sin selv om han også ofte skjemmes over henne. Sånn er det vel å være en ung gutt.

Boka er skrevet med mye humor, og det er også mye å kjenne seg igjen i fra en vennegjeng i den alderen, så sånn sett blir trekløveret realistiske, og det blir nesten som å være en del av dem, selv om man ikke er i målgruppen. Komedieaktig grøsser som byr på en dose mysterie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg hang meg ikke så veldig opp i disse damene, følte at han ble forført av dem. Han forførte vel alle menneskene rundt seg, til å tenke nytt og utenfor boksen, var min konklusjon :)

Veldig fin roman

Når et brev vekker så mange vonde minner.

Veronica Thoresen er en godt voksen kvinne, og hun lever mer enn noen gang før. Siden hun er alenemor for tre barn som er unge voksne, har hun ikke tid til å slappe av. Mye foregår på jobben hennes siden hun er sykepleier innen psykisk helse, og da må man være parat til det meste. Ingen dager er like i en slik jobb. Hun har heller ingen mann etter at hennes kjære Ragnar døde i en ulykke mens han var på jobb for mange år siden. Er hun klar for en ny mann, og trenger hun egentlig en mann?

Traumatisk tid for hele familien
En dag kommer hun over et gammel brev som får frem mange vonde minner som rammet hele familien for noen år siden. Den tiden da en av døtrene hennes, Thale var ung og opprørsk, og Veronica visste ikke hvordan hun skulle håndtere situasjonen og hvordan takle det alene. Thale vanket i feil miljø, forsvant uten å si fra hvor i lange perioder av gangen, og gjorde mange i familien opprørte. Vil de klare å redde henne og sette henne tilbake i rett spor? Gjennom sin gode venninne og arbeidskollega, Solveig, blir vi kjent med Veronicas mørke fortid. Samtidig prøver venninnen hennes å få Veronica til å tenke på å finne en ny mann i livet å være sammen med, og hinter til deres gode venn Oliver. Er han virkelig interessert i henne, eller prøver venninnen hennes bare å være grei?

Stendal er selv spesialsykepleier i rus og psykisk helse, og hun har tidligere skrevet en erotisk trilogi. Hun viser god kunnskap i Det lyser så fint fra julestjernen, om hvor krevende og stressende å jobbe med mennesker kan være, og beskriver det på en svært realistisk måte. Man blir godt kjent med de fleste karakterene på godt og vondt, og se hvordan diverse relasjoner utvikler seg.

Ujevn balanse
Man skjønner at selv om Veronica er trebarnsmor og har en krevende jobb, har hun også et liv i utvikling utenfor jobben og rollen som mor også, men dessverre blir det for pornografisk og noe pompøst. Det blir noe masete og skillen mellom alvorlig og useriøs roman blir noe uklar av den grunn. Det tar litt for mye plass, for syntes det var mer spennende å lese om hennes arbeidsplass og fortiden hennes familie gikk gjennom. Jeg ville heller lese mer om det, og den traumatiske ettertiden.

Alt i alt, en god og fin roman om vanskelige episoder og forhold mellom mennesker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne traff ikke noe i meg dessverre, men artig idè

Helt spesiell roman, og veldig medrivende

«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.
Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.
I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»

Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.

Mer om boka i dette blogginnlegget

Noen ting bør man ikke eksperimentere med ...

I 2014 ga Stephen King ut boka Revival og den har fått både positive og negative omtaler, men overraskende nok mange positive omtaler. Hans moderne bøker har fått mye kritikk, for mange mener at bøkene hans er ikke som før i tiden. Noe jeg er litt enig i, men har lest noen bra bøker av ham i moderne tid også, blant annet Revival. Selv om han famler litt med bøkene sine, er han fremdeles min favorittforfatter, for han har en særegen måte å skrive på. Det viser han også i Revival.

Oppvekstroman med en smule horror
Revival er en slags oppvekstroman blandet med en liten dose horror. Vi følger Jamie Morton fra han er liten rundt 1960 - tallet og til vår tid. Han vokser opp i Harlow, Maine. Selv bor Stephen King i Bangor, Maine, og i de fleste bøkene hans blir Maine nevnt. (Vil også nevne at King har den tøffeste inngangsporten jeg noen gang har sett). Byen Jamie vokser opp i får en ny prest. Han kommer alene, men flyttende etter kommer hans kone og deres lille sønn. De er gode forbilder for byen og blir godt likt. Men en dag skjer det en tragedie som rammer familien til presten og han blir ikke den samme igjen. Hendeles får ham til å flytte, noe Jamie synes synd for han liker denne mannnen, og de har en kontakt som er unik. Han synes synd på Jacobs, og livet gjør at de møtes under flere forskjellige omstendigheter.

Som ung mann blir Jamie glad musikerlivet, men det har også et bakteppe. Han eksperimenterer med narkotika som nesten tar livet av ham, og blir reddet av Jacobs, som har forandret navn og scene. Jamie liker ikke den nye utgaven av Jacobs. Han er noe skremmende, og han eksperimenterer med folk på en måte som er noe kontroversiell, og Jamie føler seg ikke trygg på det Jacobs gjør. Samtidig drives Jamie av en nysgjerrighet. I mange år senere gjør han research om Jacobs. Han finner ut om ofre av Jacobs "healing" at de lider av etterpåvirkninger, eller skal jeg kalle det bivirkninger, og det virker ikke som om Jacobs tar det alvorlig, eller bare ignorerer det. Jamie er litt usikker angående egen intensjon til å finne Jacobs igjen, men han er nødt til å informere Jacobs om dette, og eventuelt få ham til å slutte med eksperimenterene sine før eksperimentene hans tar overhånd. Kommer han til å finne Jaobs igjen, og vil han ta Jamie på alvor?

Spennende relasjonsutvikling
Likte spesielt godt å lese begynnelsen av Revival, å lese om Jamie som liten og hans gode relasjon til presten, som på den tiden var en trivelig, grei og normal mann, men som etter familietragedien utviklet seg til noen Jamie ikke kjenner igjen. Spennende relasjonsutvikling, og hvordan mennesker reagerer i ulike situasjoner. En av de bedre bøkene til King i moderne tid.

Fra min blogg: I Bokhylla

En nydelig roman med flere skremmende tema, anbefales!

Denne romanen oppleves humoristisk, samtidig som den forteller om en dyp fattigdom og et svært skille mellom fattig og rik. Balram går litt rundt i Dehli og ser blant annet slummen, der menn som bygger noen av alle de skyskraperne som stadig blir bygget bor. Under presenninger og med åpen kloakk. Han ser alle tiggerne, de syke og barna som ikke har en fremtid. Han kjenner på presset fra familien om å forsørge dem, og vrir og vender seg unna ekteskap som blir bestemt av bestemor. Det er likevel noe i tonen, noe ironisk og lett som gjør at boken ikke blir tragisk eller for trist. Aravinda skriver om Balram så man kan se han for oss. Han er en stolt mann, men også uhøytidelig. Forfatteren skriver om India, men med en snert.

Jeg følte at jeg lærte mye om India, som jeg ikke kunne fra før. Hvit tiger er, så vidt jeg husker, den første romanen jeg har lest som forteller om de laveste kastene i India. Og å ha synsvinkel fra det å være tjener og alt muligmann for de rike. Romanen er virkelig god. Den er lett å lese og spennende, en blir virkelig interessert i Balram og spent på hva det er han vil fortelle som han bare hinter til i begynnelsen. Hvit tiger gir en virkelig god leseopplevelse.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Stella heter ikke Polaris til etternavn, bare for å understreke det.

Turbulent familieliv
Hovedpersonen Stella har sønnen Marius som betyr alt i verden for henne, og hun har Aleksander, da, som hun er innmari glad i, og som hun har kjent helt fra de var barn, men forholdet deres har vært alt annet enn enkelt. På grunn av mye drikking og han blir fort sint, har forholdet deres vært veldig turbulent. Stella får sitt livs sjokk da hun skal hente Marius i barnehagen. Barnevernet har vært der før henne, og siden det er helg, kan hun ikke ta kontakt før uka etter. Ikke nok med det. Mens hun prøver å vinne tilbake barnevernets tillit, om at at hun er en god nok mor, skjer det mye i privatlivet hennes. Aleksander havner i fengsel, og Stella tar et valg for å få sønnen hennes tilbake, men er det verdt det, og vil det fungere?

I 2017 debuterte Bjerkli med en krimbok etter andre bokutgivelser, og den het Lille Linerle. Stella Polaris er i samme kategori. Om mennesker som har sitt å stri med, og som opplever livets mørke side. Så det er en slags slektskap mellom Lille Linerle og Stella Polaris, som setter fokus på ting mennesker ikke ønsker å oppleve.

Lett gjennomskuelig
Bjerkli skriver godt og levende, det er det ingen tvil om, men når man har lest og sett mye krim og thrillere, ble dette noe platt og veldig likt mye av det man har lest og sett når det gjelder som nevnt, krim og thrillere. Da er det lett at ting blir åpenbart, spesielt mot slutten. Da forsvinner både intensitet og overraskelsesmomenter, noe som er synd. Det blir for lett å gjennomskue det hele. Det som redder boka, og som holder interessen oppe underveis er gode karakterbeskrivelser, og man får sympati for noen av dem, spesielt Stella som må gjennomgå så mye fordi hun ikke er perfekt, men menneskelig, og hun gjør sitt beste, som fleste mennesker gjør.

Som sagt, et tungt og alvorlig tema er ikke alt, selv om det er viktig. Men boka ble for gjennomsiktig og åpenbar denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helt ok, om relasjoner og tilhørighet

«Det er ikke til å komme forbi at de erkebritiske institusjonene i London, dem vi alle poserer stolt foran, er rammet inn av en global historie som setter sitt preg på denne byens gater og dens befolkning. I 2016 stemte britene for å melde seg ut av EU. Ingen vet foreløpig hva det vil innebære for innvandringen. Londons mangfold er et pågående sosialt eksperiment som har eksistert helt siden byen ble grunnlagt, og byen er således også en sydende petriskål for de stadig mer kompliserte konfliktene som omhandler nasjonalisme, globalisering, identitetspolitikk og innvandring. En slagmark - og et paradis.
En ting forblir sikkert: Vi er mange som elsker å reise til London, og denne boken er en uforbeholden kjærlighetserklæring til alle menneskene som bor der, og til den byen jeg insisterer på å kalle verdens navle. Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen, og blikket mitt på London er selvsagt preget av den britiske kolonihistorien. Jeg er formet av både det erkeengelske gjennom årene i Surrey og av en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til pashtunerne i Afghanistan - en nasjon som britene (eller russerne) aldri erobret. Gjennom årenes løp har jeg slukt bøker om London i et forsøk på å trenge dypere inn i det jeg forestiller meg er det autentiske London, men ingen av utgivelsene har etter mitt syn klart å gripe Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke når jeg går gatelangs og betrakter alle dem som har gitt oss en by som aldri vil slutte å forundre og fascinere. Boken er et øyeblikksbilde av en rastløs by som er i kontinuerlig forandring.»

På bokomslaget til London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem som sitatet over er hentet fra, står det at London vil aldri bli helt det samme etter at jeg har lest boken utgitt i 2019. Det er helt riktig at London aldri vil bli for meg. Sitatet over er hentet fra innledningen til boken der det irske, jødiske, italienske, karibiske, indiske, arabiske, russiske og polske London har fått hvert sitt kapittel. Boken har jeg kjøpt.
På bokomslaget står det:

«Glem Big Ben og Buckingham Palace og møt menneskene i gatene som gjennom historien har formet den britiske hovedstaden.
I London – blant gangstere rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet blir du tatt med til Notting Hill, Camden, Clapham, Peckham, Mayfair, Stamford Hill, Tooting, Southall, Shoredrich, Brixton og Ealing. Her møter du idealistiske ortodokse jøder, lidenskapelige Arsenal-fans, familien som har drevet kafé i Bethnal Green siden 1900, DJ-en som introduserte The Clash for reggae, irske løsarbeidere, hellige krigere, djerve filmregissører, polske bohemer og kompromissløse indiske restauranteiere.
Boka er både et storslått byportrett, et aktuelt tidsbilde, og en innsiktsfull historiebok – en annerledes guide til en by som rommer hele verden.»

Ingen tvil, boken er god og jeg er enig i det som står på bokomslaget. Men jeg er veldig glad i historien som boken ikke forteller om, det erkebritiske. Om det som skjedde i London før den massive innvandringen boken forteller om. Jeg har f eks vært og spist på italienske, indiske og arabiske restauranter i London, og det var greit nok. Men det er nå pubene jeg trives best å spise på selv om det ikke er gourmet mat en får servert der.

En ting jeg kommer til å følge mer med på fremover etter å ha lest boken, er Brexit. Når jeg leser kapitlene om det russiske og polske spesielt, da forstår jeg bedre bekymringene til briter som drømmer om Brexit.

Til slutt; også i denne faktaboka har man klasket bilder først og sist i boka, fremfor å plassere de i de kapitlene de naturlig hører hjemme. Tenk hvor mer liv denne boka hadde hatt med bilder innimellom. For meg trekker dette veldig ned en interessant bok som forøvrig er full av liv.

Link til blogginnlegget omtalen er kopiert fra

Kvinner med styrke, verdighet og med et liv som tar en annen retning enn ventet.

Livet står ikke stille selv når ting stopper opp
Dette er ingen bok om været eller årstid, men det er en roman om forskjellige menneskeskjebner, og deres måte å takle det på. Livet går videre uansett hva som oppstår, og det får Margot erfare. Hun flytter til en leilighet for seg selv, mens hennes mann finner seg en ny kvinne han tilbringer tiden med. Margot kan lese e-postene hans, og hun prøver å skyve sorg og savn fra seg, fokusere på jobben, noe som er alt annet enn enkelt. Hun er lærer ved en skole som er opptatt av nyskapning og mangfold. Elevene hennes er ikke imponerte over jobben hun gjør, noe Margot har vanskelig for å skjønne. Vil hun noen gang få skrapet sammen livet sitt igjen som før? Fra leiligheten ser hun et bål ikke langt unna blokken hun bor i. Hun er nysgjerrig på hvem som holder til rundt bålet, og føler seg ofte dratt mot det stedet. Hvorfor?

I samme blokk blir vi kjent med en eldre kvinne som heter Vera, som har sine helseproblemer og utfordringer. Selv om hun og Margot bor i samme blokk, har de ikke noe med hverandre å gjøre. Vera bærer på en mørk hemmelighet som hun må leve med. Vil hun eventuelt dele den med oss? Og hvem er denne hunden som lusker i næreten av bålet og i området? Tilhører den noen?

Ingen kvinneroman selv om det virker sånn
Dette høres kanskje ut som en "typisk" kvinneroman, men det er det ikke. Dette er en bok om karakterer som er veldig levende, og som man blir godt kjent med, på godt og vondt. De har sitt å stri med, og likevel prøver de å holde hodet over vannet. Handlingen byr på både alvor, humor, og spenning. Man vil lese litt mer og litt mer for å se hva som kommer til å skje med disse karakterene. Av og til er det nesten som å være i boka sammen med dem. Den har mye tragikomisk i seg som er litt å kjenne seg igjen i. Noen ganger føler alle seg litt apatiske i perioder, og denne boka er et godt eksempel på det.

Den vanskelige tittelen Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en fin, mystisk og spennende roman om mennesker med forskjellige utfordringer, men som likevel har stor pågangsmot. Jeg var skeptisk til den i starten, men det var det ingen grunn til.

Fra min blogg: I Bokhylla