"Etter innspillingsperioden ba regissørene om å få snakke med dronningen, i en samtale som kunne brukes som kommentarspor til dokumentaren. Hun sa ja. Noe av det siste hun sier i filmen, er kanskje det eneste stedet der hun røper en viss uro over den yngre generasjonen som er fanget i sine egne intriger og ikke forstå at de må ta vare på familiebedriften.
«Hvis du lever denne typen liv», sier dronningen. «som er slik folk pleide å leve, så lever du for tradisjonen, for kontinuiteten. Jeg synes det er noe trist ved at folk ikke lenger tar på seg jobber for livet. De prøver forskjellige ting hele tiden. For min del vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre om to måneder. Allerede nå vet jeg mye om hva som skal skje neste år. Og jeg tror det er dette de yngre familiemedlemmene synes er vanskelig – den regimenterte siden av det.»
Sitatet over er fra kapitlet Det fryktelige året i boken Årene med Elizabeth skrevet av Inger Merete Hobbelstad som ble utgitt på Kagge Forlag i 2019. Det fryktelige året, eller «Annus Horribilis» som dronningen sa i sin tale i anledning hun hadde sittet førti år på tronen, fire dager etter brannen på Windsdor Castle, var 1992.
Martin Servaz og Julian Hirtmann møtes igjen.
Etter seks år med stillhet, gir Hirtmann nok en gang et tegn fra seg, og denne gang gjennom bilder. På et av bildene er det en fem år gammel gutt som heter Gustav. Er det hans egen sønn, eller er det Servaz sin?
Norsk og fransk politisamarbeid
I denne boka skjer et norsk og fransk politisamarbeid. Kirsten Nygaard og Martin Servaz blir satt som et team etter at et lik er blitt funnet i Mariakirken i Bergen. Noe tyder på Hirtmann er tilbak og forsøker å få kontakt. Servaz har god kjennskap til Hirtmann. De har møttes mange ganger før. Før han møter Kirsten Nygaard, har Servaz gjennomgtt noe vanskelig traumatisk. Etter jakten på en mann, blir han skutt og havner i koma i noen dager. Datteren hans som bor i Canada, kommer for å bo hos ham en stund, og både hun og kollegene hans har oppdaget en forandring i ham. Vil han bli den samme igjen, og er han sterk nok til å jobbe så kort tid etter ulykken?
Sammen med Kirsten Nygaard, drar Martin til et hotell i en østerisk landsby. Gustav er blitt obeservert i området. Han bor i en hytte sammen med et underlig par tvers over veien av hotellet. De har en grunn til å tro at dette paret har en forbindelse til Hirtmann, og usikkerheten gnager i Servaz om det er hans sønn eller ikke. I så fall, hvordan vil han selv og andre reagerer på det? Det viser seg også at de er ikke de eneste som er på jakt etter Hirtmann. En mann bærer på en sorg over tapet på sin datter og ønsker hevn. Så her er det skikkelig katt og mus lek fra mange kanter. Hvem jakter på hvem?
Natt er bok nummer fire om Martin Servaz. Selv har jeg ikke lest fra begynnelsen, og synes heller ikke at det gjorde noe. Man får mye bakgrunnshistorie, så man får med seg sammenhengen om ting. Man blir ikke forvirret. Det er også morsomt at Minier skriver om politisamarbeid mellom Norge og Frankrike. Han nevner mye om Norge i boka. Han nevner også blant annet Utøya. Han skriver til og med litt om Trondheim og Hell. Martin Servaz jobber tett på med den norske politikvinnen. Vil det oppstå følelser mellom dem, eller er de for forskjellige, og profesjonelle?
Ensformig politikvinne
Kirsten Nygaard var spennende å lese om, i begynnelsen, men hun har en veldig monoton og kjedelig personlighet. Hun er veldig kald og stiv. Slike karakterer er spennende, men synes hun ble som en skygge av seg selv, og synes at Martin Servaz er en mer levende og troverdig karakter enn henne. Han viser flere sider av seg selv. Han gjør sine tabber og samtidig prøver han å gjøre det rette. Det morsommme med Martin Servaz er at han minner meg litt om MacGyver. Han hadde sin fiende, Murdoc, som dukket opp ofte, og han traff mange vakre kvinner i nød. Sånn er det litt med Martin også.
Selve saken i boka var ikke mest spennende å lese om denne gang. Men med denne boka beviser Minier på hvor god han er til å beskrive omgivelser, grader og atmosfære. Man fryser nesten mens man leser boka, for han er så god på å beskrive kulde og natur. Det er nesten som om man befinner seg i den mørke og kalde skogen sammen med dem. Han skriver med innlevelse og følelser.
Jeg har riktignok lest bare to bøker av Minier så langt. Jeg leste Ikke slå av lyset i fjor, og syntes den var noe tam, men jeg er glad jeg ga ham en sjanse til ,og kommer til å fortsette å lese resten av serien. For den har noen faktorer som holder på interessen. Denne boka hadde mer flyt enn den forrige, og flere interessante karakterer.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen ganger kan alt se håpløst ut,tro meg,men det finnes alltid et lys i enden, Kristiane. Hindringen kan være så stor at du ikke kan skimte toppen,men... Ta tiden til hjelp,og du vil erfare at alt lager seg til.
duene finnes; drømmene, dukkene
dreperne finnes; duene, duene;
dis, dioxin og dagene: dagene
finnes: dagene døden; og diktene
finnes: diktene, dagene, døden
Men noen ganger tvinger man seg selv til å se bare det man vil se. Eller det man orker å ta inn over seg.
Det finnes øyeblikk som som for alltid etser seg fast. Øyeblikk som som representerer det vakreste, det lykkeligste, det beste i livet. Jeg tror de alltid er flyktige. Det ville vært umulig å være så lykkelig i mer enn noen korte øyeblikk. Jeg skulle ønske at det var slik med de andre også. De som også etser fast. De styggeste, tristeste, de grusomste. Men på sett og vis er det kanskje det samme. Kanskje er det ikke mulig å være så fortvilet mer enn korte stunder. Kanskje er det derfor man orker å leve videre. Med minnet om det aller lykkeligste. Og minnet om det vanskeligste. Bare minnet.
Menneskenes evne til å se det de ønsker å se, kjenner ingen begrensninger.
Jeg tenker meg at hvert øyeblikk, hvert skritt er forbundet med et stort antall muligheter. I tid og rom. Skal jeg gå ut nå, eller om en time? Gå til høyre eller venstre? prate med den personen jeg møter, eller ikke? vi har så mange valg, selv om vi ikke alltid ser dem, eller hvilke konsekvenser de kan komme til å få.
Nå mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at hvis man er to som husker samme tid og sted, har man kanskje litt større sjanse til å nærme seg den absolutte sannheten. Tror du at det kan stemme? Ville bildet av vår tid blitt sannere hvis jeg kunne legge ditt perspektiv til mitt? Eller har vi rett og slett ulike minner fordi to personer aldri har helt identiske opplevelser av noe som helst.
Men noen ganger har jeg lurt på om vi kanskje bærer med oss alle minnene likevel. Absolutt alle inntrykk sinnet vårt har registrert. Ja, til og med det som hjernen i ettertid har konstruert ut fra våre lagrede inntrykk. I så fall tror jeg at vi har et filter som bare slipper igjennom det vi tåler å bære med oss. Og det betyr jo at alle de bevisste minnene våre er en forvrengning av virkeligheten - tilrettelagte bruddstykker. Vi gjør dem til utholdelige øyeblikksbilder som vi kan sette inn i en oppkonstruert sammenheng. Det er en slags kamp for å skape en begripelig og akseptabel historie av noe som ikke henger sammen.
Takk for oppklaring.:)
Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.
Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?
Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.
Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.
Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.
Fra min blogg: I Bokhylla
Når jeg snakker om likeverd mellom kjønn, tenker jeg ikke lik lønn, men likeverd mellom egenskapene vi tillegger kjønnene. Det rasjonelle versus emosjonelle. Mange ønsker å definere maskulinitet som det motsatte av feminitet. At det ene forklarer det andre som det motsatte av. Slik er det ikke. Feminin og maskulin komplementerer hverandre, De er på ingen måte motsetninger og skal derfor heller ikke defineres ut fra hverandre. De er to separate ting. To fantastiske ting.
Det er på tide å utvide begrepet mann. Det må være bredere. Det må favne mer. Romme flere typer maskulinitet.
Når sorgen først har slått rot, dør den aldri ut, men blusser opp og tiltar når den finner det for godt.