Tine Sundal om Jeg har fotografert deg mens du sover av Alicia Thi Nguyen Ryberg:
08:09, 26. august 2020
En underlig thriller istedet for uhyggelig.
Jeg har ikke lest mye av Swanson før, og har sett at bøkene hans får veldig varierte meninger. Tidligere har jeg lest Her Every Fear som også har fått litt blandet tilbakemelding. Oftest er jeg den som ikke liker en bok mens andre liker den, men den gang likte jeg den mens mange ikke likte den. Jeg var en av dem som likte Her Every Fear for jeg syntes den hadde mye atmosfære som mange thrillere mangler, i hvert fall når det gjelder dagens thrillere. Det er enten veldig dødt eller veldig spennende. Ingen mellomting.
Bare en tilfeldighet?
Dødelig bekjentskap fikk jeg lyst til å lese på grunn av baksideteksten. Tenk å kjenne igjen et objekt i noens hus som antageligvis skal ha forsvunnet fra et drapsåsted? Er det det samme objektet eller bare noe lignende? Det skjer med Hen, forkortelse for Henrietta. Hun er gift med Lloyd, og de har nettopp flyttet til et nytt hus. De er barnløse og lever sine rolige liv. Naboparet Matthew og Mira er også barnløse. De blir inviterte på middag hjem hos dem, og etter middag får de en liten omvisning i huset. Det er da Henrietta oppdager et objekt på en peishylle, som er lik et objekt som forsvant fra et drapsåsted som hun leste mye om før i tiden. Om en ung mann som ble drept. En sak som Henrietta ble nærmest besatt av siden det skjedde i nærområdet. Men så har hun hatt episoder før. Hennes mann vet om disse episodene og at hun lider av forskjellige diagnoser, men som hun tar piller mot for å leve normalt. Men hvordan skal hun fortelle sin mann uten at han skal bli bekymret for hennes tilstand, at deres nabo kanskje er en morder?
Dette høres kanskje avslørende ut, men denne episoden at hun oppdager gjenstanden som mulig forsvant fra et åsted, oppdages i naboens hus står i baksideteksten. Får vi vite om det er samme gjenstand eller om det bare en som er prikk lik? Interessant konsept og uhyggelig i grunn, men dessverre var ikke boka det. Både Henrietta og Lloyd, og deres nye nabopar, er relativt unge, men når man leser boka, er det nesten som om de blir beskrevet som om de enten er i seksti eller syttiårene. De blir beskrevet som mye eldre enn de er med sine rolige liv og rutiner. Det er nesten som å se serien Midsomer Murders som var en koselig og fin serie å se på, men som jeg sluttet å se på da de byttet mange av hovedskuespillerne. Da blir det ikke helt det samme. Man får litt av den samme målgruppen og settingen som fra den serien. Saken i seg selv er veldig spennende, men synes ikke at Swanson viser sin beste side herfra. Man blir godt kjent med de to parene, men synes det mangler driv, atmosfære og den uhyggeligheten jeg ønsket var der. Det blir noe lettvint over det hele. Slutten overrasket heller ikke og ble for dum istedet for imponerende. Noe som er synd for dette var en bok jeg så gjerne ville like fordi det virket som det var helt i min gate. Men ble ikke helt fan av utviklingen eller hvordan det slutter. Det er nesten som om forfatteren gikk tom for ideér.
Kommer til å lese mer av Swanson
Selv om dette ikke ble noen favoritt eller var en nervepirrende thriller, kommer jeg til å lese mer av Swanson for han har vist tidligere at han kan bedre. Det ble bare ikke en slik type thriller jeg liker.
Fra min blogg: I Bokhylla
«I stillingsannonsen stod det: Å være flyvertinne er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg har prøvd å skape meg et liv her oppe. Bevege kroppen på en måte som føles meningsfull. Som får tiden til å gå. Jeg har oppgaver her, det er ting å gjøre. Men de tingene minner om andre ting, og dagene minner om hverandre. Det gjør noe med hjernen min. Jeg har hukommelsen til et gammelt menneske, eller enda verre, et lite barn. Barn er elendige til å skape minner: De husker ting feil.»
Husker barn ting feil?
I bokomtalen skriver forlaget at Sarah Smith Ogunbonas debutroman Globus utgitt i 2020 er «en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.» På slutten av romanen er hovedpersonen Hazel i en samtale med søsteren Cornelia der de er innom et tema som fikk meg til å tenke på Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. En rom som det ble mye støy rundt der temaet kort var hvem som eier en historie. I Globus sier søsteren Cornelia at Hazel må slutte å late som om de hadde en dårlig mor. Tidligere har vi lest at Cornelia overtok morens rolle i livet til Hazel da moren forsvant inn i sitt mørke:
«Da Cornelia var ferdig med å oppdra seg selv, oppdro hun meg.»
Det er noe uforløst over Hazel. Samtidig; hun er ung, 20 år. Usikker. Fortsatt bundet til og avhengig av søsteren som har vært en trygghet for henne i en etter hvert kaotisk oppvekst. I den nye jobben knytter hun seg på samme måte til en kollega, Europa, tilknytningen skjer allerede under opplæringen til jobben som flyvertinne:
«Jeg har på meg den samme kjolen resten av uka. Jeg kommer akkurat tidsnok, eller til og med litt sent, for å være sikker på at jeg er sist inn i rommet. For å se om vesken til Europa står på stolen. Jeg kan umulig være den eneste som vil sitte ved siden av henne. Alle liker Europa, og allikevel holder hun av plassen til meg. Jeg liker også Europa, og jeg liker notatene hennes. De gjør det lettere å skille det som blir sagt for stemningens skyld, det vi skal le av, og det som er ment jeg skal ta med meg videre.»
Forlaget skriver at Sarah Smith Ogunbona (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo. Hun har studert ved Forfatterstudiet i Bø og ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Og at Globus er hennes første bok. Jeg tenkte underveis på hvorfor forfatteren har valgt at Hazel skal jobbe som flyvertinne. Å være flyvertinne i dag er ikke så glamorøst som det var før, og slik jeg oppfatter det er lønninger lavere i dag enn før. Samtidig er det noe eget med dette yrket sett utenfra. I dette intervjuet forteller forfatteren hvorfor:
«– Fordi jeg elsker alt som er fake, som er overflate. Uniformer, sminke, replikker, påklistrede smil. Med det mener jeg ikke at flyvertinner ikke har dybde, det har de, for i tillegg til å være flyvertinner er de også mennesker. Men de har unektelig en påfallende plettfri overflate. Og jo mer perfekt en overflate er, dess mindre midler kan den ødelegges med. Det er en bra motor for dramatikk, spesielt når man, som meg, ikke har noe særlig talent for plot og intriger.»
Jeg likte romanen Globus fordi den gir meg rom for egne tanker underveis og etter å ha lest romanen. Herunder om hvordan Hazels forhold Cornelia og Europa utviklet seg, og om Hazel klarer å frigjøre seg fra dem. Men mest fordi den har et tema som jeg synes er viktig; at det sjelden finnes en sannhet om relasjoner i en familie; at sannheten er subjektiv.
Alle detaljene i de ulike drømmene og hva som blir oppfylt og hva som skjer overlater jeg til deg å lese om. Det håper jeg også du vil gjøre. Det er lenge siden jeg har lest en så vakker bok. Det var umulig å legge den fra seg, så det ble lesing i alle pauser jeg kunne finne. Den minner meg litt om Liv etter liv av Kate Atkinson, som jeg også likte veldig godt. De udødelige er godt skrevet og legger frem de ulike historiene både på en spennende og en engasjerende måte. Anbefales sterkt!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jenny Cooper har en annerledes jobb enn de fleste.
Hun er likskuedommer og må jobbe med mange vanskelige og spesielle saker. I fritiden er det også kaos. Hun har et av og på forhold med en pilot. Sterke følelser er involvert og lengsel. Det er mye frem og tilbake og de tar opp temaet samboere. Bør de flytte sammen, eller tør ikke Jenny å stole på ham? På jobben må hun undersøke om en tragisk husbrann og familietragedie. Folk sladrer i småsteder. Jenny får problemer med å stole på sine egne instinkt. Skal hun høre på hva andre mener, eller skal hun stole mer på sine egne undersøkelser? Samtidig er hun bekymret for en nær kollega som har vært i en alvorlig ulykke og Jenny er usikker på om egner seg for denne jobben lenger siden hun ikke er den samme før ulykken. Så Jenny har mye å ta hensyn til.
Fristtstående serie
Dette er bok nummer seks i Jenny Cooper serien. Jeg visste ikke at boka tilhørte en serie da jeg kjøpte den i en dagligvarebutikk, for det er ikke bestandig det er markert tydelig. Men har lest at de fint kan leses som frittstående. Jeg er ikke så nøye på kronologisk rekkefølge så lenge de byr på gode bakgrunnshistorier. Men det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er. Ellers er jeg ikke så nøye på det. Spor i aske er som nevnt bok nummer seks i serien som består av sju bøker, og den siste boka i Jenny Cooper serien ble utgitt i 2016.
At denne boka er en del av en serie var ikke det store problemet, men jeg er ikke så glad i krim med romantikk. Da jeg leste baksideteksten virket den mørk og var ikke stemplet som en slags romantikkbok. Dewt er heller ikke ren romantikk, men det blir for mye i en krimbok. Altfor mye om følelser, usikkerhet, lengsler. Er ikke så interessert i å lese om det, spesielt ikke når hovedpersonene er i førtiårene. Det blir noe barnslig over det hele. Barnslig og desperat.
Hovedperson fortjener bedre setting enn dette
Jeg fikk sansen for Cooper selv om hun er noe vinglete både på jobb og privat, men hun har bein i nesa, og lar seg ikke skremme så lett. Synes hun fortjener å være med i en annen type setting enn dette. Ellers er både handling og karakterer noe typiske og blasse. Det er ingen man har lyst til å heie ordentlig på og historien i seg selv, både på jobbfronten og romansedelen er veldig forutsigbare. Denne boka er unødvendig stor for mye blir gjentatt til det kjedsommelige. Det er lite utvikling i både historien og karakterene, og dermed blir det fort kjedelig lesing.
Vet godt at kjedelig ikke er et "godt" nok ord, men av og til er det det mest beskrivende ordet man kan komme på, og det er det jeg forbinder med denne boka. Til krim å være var det hele ganske tamt, langdrygt og siden forfatteren har hatt erfaring som manusforfatter, er det rart han ikke skrev boka mer visuelt. Det blir ikke så levende som krim bør være.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundviserne stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyttet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg vil helst slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»
Slik innledes romanen I dag jeg I morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg har dessverre ikke lest bøker av forfatteren siden jeg leste debutromanen jeg skrev om i innlegget:
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold
I innlegget siterer jeg fra et intervju med forfatteren der hun blant annet sier dette:
«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.
- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.
- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «
Er det noe Peter, som er hovedperson i I dag er jeg I morgen du, ikke er, så er det å være partyløve. Å lese innledningen får meg til å tenke at her har vi en skikkelig tøffelhelt. Men allerede på neste side får jeg får vi vite noe som gjør en mildere stemt – Peter er ute og går:
«Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra baklomma, så folk ikke trodde jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over brybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogkirkegården-«
Etter hvert får leseren et innblikk i en klaustrofobisk tilværelse som helt klart har sin årsak i forholdet til moren:
«Mens jeg står sånn opp og ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt liver mitt.
Da jeg var to år gikk pappa inn i det store soverommet og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i hvertfall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan være mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse minnene i meg.»
Det er ikke mye som skjer i livet til Petter:
«Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver morgen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra et språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på videregående skole, men det gikk. Det vil komme en dag da jeg ikke en gang har krefter til å slukke tørsten.»
Vil det være status quo i livet hans fremover, vil det bli verre eller bedre? Det siste er det jeg håper på. Vil han klare å fri seg fra den makten moren har over han:
«Lydene hennes forstyrrer meg, sukkingen, smattingen, alt hindrer meg i å høre hva jeg selv tenker, jeg føler meg beleiret!
Men jeg er i stand til å gjøre et eksperiment. Jeg forstår ikke om det er mamma eller meg det er noe galt med, så jeg forestiller meg at jeg forsvinner for godt, og da føler jeg meg tung til sinns. Så forestiller jeg meg at mamma blir borte, og det hjelper, jeg opplever at min egen tilstand blir normal da.
Jeg må komme meg ut herfra, slurper i meg resten av suppa fra tallerkenen.
Idet jeg reiser meg, gjør jeg en bevegelse som om jeg rister meg løs fra mamma, selv om hun sitter på den andre siden av bordet. Hun ser litt forvirret ut, og jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare meg. Jeg er ikke i stand til å komme med noe klokt å si før etter at jeg har gått og det hele er for sent.»
Akkurat som debutromanen er humor til stede i alvoret slik at jeg må humre innimellom over den tankeverden han lever i. Mer skal jeg ikke røpe om fra romanen om et liv som er gått i vranglås.
Fleste kjenner nok til Helge Fossmo og Knutbysaken. Han fikk livstid og sitter nå i Tidaholm Maximum Security Prison. I fjor ble livstid omgjort til 26 år, med mulig prøveløslatelse i 2021.
Som tittelen tilsier, baserer romanen seg på saken fra virkeligheten. I og med at dette er en roman, er noen navn og situasjoner endret, men for oss som kjenner til saken og som har lest litt om den før, er det lett å finne ut hvem som er hvem blant hovedpersonene.
Rett avgjørelse for familien?
Sindre Forsman tar med seg kona Kristina og barna Knutby for å være med i en Filadelfiamenighet som ledes av Eva Skoog. De kommer inn i et lukket samfunn som har visse regler, også noen usagte regler. Noe de lærer etter hvert. Kristina merker som tiden går at tiden i huset blir ofte ensomt siden mannen hennes jobber så mye, og hun ser ham sjeldnere og sjeldnere. Han har også begynt å ta i mot folk som han skal være en slags rådgiver for.
I mellomtiden blir det bare mer og mer anspent både i huset og folk de omgir seg med. Noen planlegger noe og gjemmer seg bak sin tro for å nettopp få det de vil ha. Samtidig blir vi kjent med Anna Andersson som går bak farens rygg. Han vil ikke at hun skal blande seg inn i Filadelfiamenigheten, men hjertet hennes mener noe annet. Gjør hun et riktig valg?
Eva Skoog er i bakgrunnen og legger skumle planer. Hun vil ha andre til å tro at hun er Kristi brud. Vil hun få meningheten med seg?
Skremmende maktkamp og påvirkning
Personlig er jeg noe skuffet over at dette er en roman istedet for true crime. Jeg elsker å lese og se programmer om krimsaker fra virkeligheten. Det er spennende. Så sånn sett er det litt dumt at denne er omgjort til en roman. Det blir ikke helt det samme, men boka er vel verdt lesetiden. Boka er noe repetiv og ensformig i begynnelsen, men fra midten og mot slutten tar det seg virkelig opp, og boka er på sitt mest spennende, når den er i ferd med å avsluttes. Det er jo typisk. Så likte den ikke så veldig godt i begynnelsen og var noe lunken til den siden den er som sagt noe repetiv, spesielt enkelte sexscener og tema. Men det virker som det var en meninghet som brukte sin tro for å ligge med den de ville, som en slags unnskyldning for ting de gjør. Det er også skremmende hvor fort et lite samfunn blir påvirket av hverandre på den måten. Det er som om ingen evner å betrakte det som foregår fra utsiden. De glemmer på en måte å tenke selv.
Det er så mye mer man kan si om boka, men siden saken er såpass kjent og i tillegg på NRK er det en serie om Knutby, som heter: Drap i Knutby. Den er veldig fascinerende. Jeg likte boka etter hvert og den ble bedre og bedre etter hvert som jeg leste. Noe annet som skuffet meg ved siden av at boka ble skrevet som roman istedet for true crime, var at karakterene blir noe blasse. Man blir ikke så veldig godt kjent med dem, og mange av dem havner litt i bakgrunnen. Så kunne ha foresterket persongalleriet noe mer. Bortsett fra det var det stort sett spennende lesing, spesielt hvis man er interessert i saken fra før.
Les gjerne også Barnepiken i Knutby av Thomas Sjögren hvis du vil lære mer.
Fra min blogg: I Bokhylla
Tove Braathen debuterte som forfatter i 2017, og siden da har hun rukket å skrive tre romaner.
Nok en sterk roman
Selv har jeg lest to av dem. Tidligere i år leste jeg Effekten av måneskinn på nyfallen snø, og det ga mersmak. Hun har en stille måte å fortelle historier på, og viser karakterenes styrke og svakheter på en ærverdig måte uten å ovedrive. Bøkene hennes, både i denne og Effekten av måneskinn på nyfallen snø, består av outsidere som gjør sitt beste for å finne sin plass både i samfunnet og i sine egne liv. Ja, vi elsker er et godt eksempel på det.
I Ja, vi elsker blir man kjent med tre hovedpersoner fortalt fra deres perspektiv. Den er om Connie som er en av de eldste karakterene i boka og dagligvarebutikken hun jobber i. Det er snakk om at det skal bli gjort store forandringer i butikken. Det er snakk om selvbetjeningskasser og Connie er redd for å miste jobben på grunn av det og alderen. Den er alt hun har siden hun mistrives med hjemmesituasjonen av forskjellige grunner. Den andre karakteren man blir kjent med er Kenneth. Han er en ung herremann med mye ansvar siden han er assisterende butikksjef og jobber for de store gutta. Han har mye å tenke på. Å gjøre butikken mer moderne med disse selvbetjeningskassene det er snakk om, og så disse samtalene som venter med de ansatte. I tillegg blir han plaget av en "kompis" som har sin måte å kreve en jobb på. Den tredje personen blir på en måte utenfor handlingen, men likevel er hun like interessant å lese om de to andre og det er Darina. Hun skal snart opp i norskeksamen. I tillegg til norskfaget, har hun hjemmetjenesten. Vil hun stå på norskeksamen? I tillegg bærer hun på en mørk hemmelighet og får et brev fra politiet. Hvorfor?
Sammen i utenforskap
Tre forskjellige personligheter å bli kjent med og de er svært fascinerende å lese om alle tre, spesielt Darina. Til tross for forskjellene, har de noe til felles: en sårhet de prøver å skjule, og med sine skavanker, prøver de å få livet til å gå videre så normalt som mulig, og de prøver å være en del av samfunnet, selv om de føler seg litt utenfor alt sammen.
Fin blanding av ulike karakterer med troverdige personligheter, som bidrar til en spennende og sårbar roman.
Fra min blogg: I Bokhylla
En sterk roman som kom ut få måneder før forfatteren døde. Boka handler om Vilde som har fått kreft, basert på Beate Grimsrud sine egne faringer med kreftsykdom. Anbefales, selv om det er tungt lesestoff- men humoren og alt det andre veier opp og gjør dette til en god leseopplevelse tross alt. mer i bloggen min her
Jeg brukte fire måneder på å komme meg gjennom boka, og det var vel verdt det.
En skikkelig murstein
Grunnen til at jeg brukte lang tid på den var at jeg leste fire bøker "samtidig" på den tiden, og boka er veldig massiv og tung å holde i, i lengden, så den ble lest stykkevis og delt. Med tanke på at dette er en bok man lærer mye av, er det greit å lese den stykkevis og delt, for å huske på mest mulig av det man har lest, siden denne boka er veldig informativ.
Jeg har ikke tenkt å skrive så voldsomt mye fakta om Leonardo da Vinci, men mest om boka, siden jeg ikke er noen historiker, og har ikke tenkt å late som om jeg er det, heller. Men kort fortalt: Leonardo da Vinci (1452 - 1519), er for de fleste en kunstner. Hans mest kjente verker er blant annet: Mona Lisa og Nattverden. Han var ikke bare kunstner, men også oppfinner og, vitenskapsmann. Han var også svært interessert i kirkearkitektur. Han var homofil, og så på samleie mellom mann og kvinne som noe ekkelt. Han var også en mann som var svært opptatt av detaljer. Han var for eksempel opptatt av hvordan en tunge til en hakkespett var(!). Han var også en mann som noterte alt og ingenting. Når han malte var han opptatt av at ansiktsuttrykkene skulle være levende. Han ville binde sammen det personen følte inne i seg med ansiktsuttrykk. Han var også kjent for å legge igjen mye uferdig arbeid. I boka er det med mange bilder som følger med teksten, slik at det blir enklere å følge med på enkelte forklaringer og gjør det hele mer interessant. Vi får se mange av hans malerier, tegninger av oppfinnelser og noen notatsider. Syntes det var spesielt spennende å se på noen av notatsidene. Som kjent var han venstrehendt og skrev speilvendt.
Et ærverdig innblikk i et kreativt liv
Walter Isaacson har skrevet biografier før, og hans mest kjent bok er biografien om Steve Jobs, som kom ut for noen år siden. I biografien om Leonardo da Vinci, skriver Isaason både nøktern, med gode fakta og humor. Han skriver ikke bare om det da Vinci var kjent for og om arbeidene hans, men man blir også kjent med ham, hvordan han var som person. Det er lett å se for seg noen som Leonardo da Vinci, som noe eksentrisk, og det var han også. Han hadde sin egen måte å jobbe på, studere på og utføre ting på, og han hadde også sin egen klesstil. Han var en mann som gikk sin egen vei.
Biografier har en tendens til å bestå av fakta, men lite om selve personen det skrives om, spesielt når det kommer til store personligheter, at det er mye fakta involvert, men beskriver lite hvordan de er, var som mennesker. Men her klarer Isaacson å gi et bilde hvordan Leonardo da Vinci var, ikke bare som kunstner og den kreative sjelen han var, men også som han var som menneske, og man får et lite innsikt i personligheten hans. Hvordan han jobbet, hvem han jobbet for, arbeidsmetoder og hvordan han opererte for å finne ut av ting. Han var jo kjent for å observere alt mulig fra lys, natur og anatomi. Han lærte mye av seg selv bare av observeringer og gjøre sine egne undersøkelser.
Boka kan kanskje virke noe skremmende når det gjelder førsteinntrykk. Den virker litt pensumaktig, men den er veldig lettlest når man først kommer i gang Den er lærerik og det er morsomt at det meste av inntrykket av Leonardo da Vinci, stemmer. Det er lett å se ham som eksentrisk og spesiell, noe han også var, men på en positiv måte. En av de bedre biografiene jeg har lest i de siste årene.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
