Bokelskere.no

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Memoirs of a Geisha av Arthur Golden (tror den heter Geisha på norsk), og endelig fikk jeg sjansen. Dette er en veldig spesiell bok om en ganske ukjent kultur, og selv om den er litt tung, er den virkelig verdt å lese.

Memoirs of a Geisha handler om geishaen Sayuri som forteller om livet sitt som en geisha i Gion i Kyoto. Hun forteller om hvordan hun endte opp i den situasjonen og hvordan livet som geisha er. Jeg visste så godt som ingenting om livet som geisha, og folk fra vesten har ofte et helt feil syn på det. Vi tror ofte at geishaene var prostituerte, men det var de ikke. De var underholdningsdamer. Det var veldig interessant å lære mer om denne tradisjonen, som ikke ligner på noe vi kjenner.

Boka var tung til tider. Språklig var den veldig enkel å lese, men det hendte at det ikke var så mye som skjedde, og da ble det litt tungt og kjedelig å lese. Dette gjelder spesielt begynnelsen. Heldigvis var det ikke sånn hele tiden, og til tider var Memoirs of a Geisha veldig spennende. Det var drama og intriger, og det var gøy å se forskjellene mellom japansk kultur og vår egen.

Karakterene var veldig levende. Man får historien gjennom Sayuri, så alt man lærer om de andre, får man gjennom hennes øyne. Det hadde stor innflytelse på hva jeg synes om de andre karakterene. Jeg likte best de som var snille mot Sayuri, og de som ikke var det, likte jeg ikke.

Memoirs of a Geisha er vakkert skrevet. Språket er elegant, og det gjør boka virkelig verdt å lese. Av og til bruker Sayuri noen japanske ord, men de blir alltid godt forklart, så jeg følte ikke at jeg mistet noe. Det er veldig bra.

Memoirs of a Geisha er en veldig spesiell bok, som alle burde lese, men den kan være litt tung til tider.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg plukket opp Touch of Power av Maria V. Snyder. Jeg har ikke lest noe av henne før, men jeg har en annen bok av henne i hylla mi, Poison Study, som jeg gleder meg til å lese. Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger til denne boka, og jeg tror det var greit. Touch of Power er en helt grei bok.

Ideen bak boka synes jeg er veldig god. Det er en stilig type magi Maria V. Snyder har funnet på, med magi knyttet til forskjellige elementer (død, liv, skog, jord, stein, luft, og noen andre jeg ikke husker). I tillegg til magikerne er det healerne. Avry, hovedpersonen, er en healer. De var veldig respekterte før pesten kom, men så fikk de skylden for den, og det førte til at mange healere ble drept, og resten ble drevet på flukt. Jeg synes måten healernes magi funker på er veldig kul. De tar skadene eller sykdommen pasienten har og overfører den til seg selv. Det er annerledes fra de fleste andre bøker jeg har lest, og jeg synes det virker mer realistisk. I tillegg må healerne kunne mye om urter og medisiner, så det er ikke allmektige. Takk og lov!

Jeg likte karakterene, og det var morsomt å lese om Avry og Kerrick som kranglet. Det hendte jeg lo høyt på grunn av dem. Belen likte jeg også veldig godt. Avry gir ham kallenavnet "Poppa Bear", og det passer perfekt.

Dessverre var biter av boka litt for forutsigbare, og det gjelder spesielt romansen i boka. Det tok ikke lang til før jeg hadde skjønt hva som kom til å skje, og da det skjedde var det egentlig bare litt kleint skrevet. Såpass kleint at det ble morsomt. Seriøst, jeg har lest bedre skrevet fanfiction... Sukk Vel, sånn kan det gå...

Andre deler av boka var litt klisjé. Det var en del fantasyklisjeer og romanseklisjeer, og selv om det ikke var det verste som kunne skje, irriterte det meg litt. Det hendte at jeg følte at jeg hadde lest boka før, bare med noen andre karakterer og en annen setting. Det er altfor mange ungdomsbøker i fantasysjangeren som ligner på Touch of Power...

Touch of Power var underholdende, men litt for forutsigbar. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette og lese serien.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe Beauty Queens. Den er helt utenfor hva jeg vanligvis pleier å lese, og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å like den. Men siden boka er skrevet av Libba Bray, hun skrev The Diviners som jeg likte kjempegodt, valgte jeg å gi boka en sjanse. Det er jeg så glad for. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg kom til å like Beauty Queens så godt som jeg gjorde.

Beauty Queens er lett å lese og veldig morsom. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Selve scenarioet er ganske spesielt: missekonkurransedeltakere strander på en øde øy. Miss America møter Lord of the Flies. Men hvordan går det egentlig med disse femti jentene? Vel, for å si det som det er, etter å ha lest denne boka kommer jeg aldri til å undervurdere mitt eget kjønn igjen. Det er helt klart.

Beauty Queens er ikke bare lett og morsom. Hele veien ligger det seriøse undertoner under, og boka tar opp temaer alt for få bøker tar opp. Vi møter et samfunn som er veldig opptatt av utseende, og dette gjelder spesielt for jenter. Det skumle er at det er slik vårt samfunn er i dag, og det er utrolig viktig at noen setter ord på dette. Jenter må takle et utrolig stort press når det kommer til hvordan vi skal se ut, men også når det gjelder oppførsel. Vi skal være pene, smile og vinke, og så veldig mange meninger blir egentlig ikke oppfordret til å ha. Vel, det er forskjellig fra person til person, men det er helt tydelig for eksempel på nettet. Hvis en jente har skrevet en lang kommentar på et innlegg et eller annet sted, ender kommentaren ofte med "men det er bare min mening", "sorry for at jeg ranta" eller noe annet unnskyldende. Jeg merker selv at jeg ofte ender med "tror jeg" selv om jeg er helt sikker på at det jeg sier eller skriver er riktig. Hvorfor er det slik i 2015? Hvorfor kan ikke vi jenter få lov til å virke sikre på oss selv? Jeg er så glad for at noen endelig tar det opp. Vi trenger flere bøker som dette.

I tillegg likte jeg også veldig godt at Libba Bray har skrevet om mange forskjellige typer jenter. Hun skriver om heterofile jenter, homofile jenter, trans jenter, cis jenter, fargede jenter, hvite jenter, smarte jenter, dumme jenter, funksjonshemmede jenter og funksjonsfriske jenter og de blir alle behandlet likt av Libba Bray. Ingen var mindre viktige, og det var så gøy å bli kjent dem. De var alle spesielle på sin måte, og alle hadde sitt å bidra med. Tusen takk for et så omfattende portrett av jenter.

Libba Bray gjør også narr av stereotyper. Det er egentlig ganske genialt. Hun skaper mye humor, og jeg får ikke følelsen av at jeg har sett det før. Samtidig er det et stikk til filmer og annen ungdomslitteratur. Jeg har lest noen bøker som var skyldige i mange av stereotypene hun nevner, og det gjør det bare enda bedre.

Boka var litt klisjé til tider, men for min del gjorde det ikke så veldig mye. Av og til gjør det ikke noe med klisjeene, og de kan være ganske morsomme. En veldig sjelden gang var det litt irriterende, men det var ikke med på å trekke ned min oppfatning av boka noe særlig.

Beauty Queens var en interessant, morsom og gøy bok å lese, og det passet perfekt å lese den etter den ganske tunge Xenocide. Jeg anbefaler Beauty Queens for alle jenter, men gutter oppfordres også til å lese den.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lest den, og jeg likte den ganske godt. Annerledes enn alt annet jeg har lest før.

Det er utrolig lenge siden jeg leste de andre bøkene i Ender's Saga. Det var mye jeg hadde glemt, og begynnelsen gjorde det meg veldig forvirret. Heldigvis kom det tilbake til meg etterhvert, og da begynte boka å bli bra. Xenocide er en tung bok, og ikke i nærheten så genial som Ender's Game, men den var underholdende og tankevekkende.

For dere som ikke vet hva xenocide betyr, så er det utryddelsen av en hel intelligent rase. Vi har flere lignende ord. Homicide er mord, suicide er selvmord, genocide er utryddelse av en etnisk gruppe, og xenocide er da utryddelsen av en intelligent rase, og da snakker jeg om romvesener. Aliens.

Xenocide tar opp veldig mange etiske temaer, og stiller mange viktige spørsmål. Spørsmål som er like reelle nå, som da boka ble skrevet 1991. Hvor langt har vi for eksempel lov til å gå for å redde oss selv? Har vi rett til å utrydde en hel art intelligente vesener bare for å redde oss selv? Eller har de mer rett til å leve enn oss? Det er spørsmål som ikke så ofte blir stilt i science fiction, og spesielt ikke i de historiene om romvesener, og da oftest den typen som angriper Jorda.

Boka tar for seg det som skjer etter Ender's Game, men også Speaker for the Dead, selv om det er på en mye mindre skala. Ødeleggelsene fra bok én er store, og det er vanskelig å si om det som skjedde var riktig eller ikke. Spesielt Ender er veldig påvirket av dette. Hvis han ikke hadde vært det, hadde han ikke vært et menneske. Derfor likte jeg godt å se hvordan han koper meg skylden, og det er ofte noe jeg synes mangler i science fiction. Hadde vi egentlig rett? Hadde vi lov til å gjøre det vi gjorde?

Xenocide er helt klart en av de tyngste bøkene jeg har lest. Det er veldig mange filosofiske samtaler og mye vitenskapelig språk. Det var flere ganger jeg ikke hang med, og jeg har ikke peiling på om vitenskapen faktisk stemmer eller ikke. Likevel var det interessant å lese, og jeg ble tvunget til å tenke annerledes enn jeg vanligvis gjør. Det er på denne måten Ender's Game skiller seg fra resten av serien. Den første boka er mye mer rett fram og action, mens resten av serien handler om snøskredet som handlingene i den første boka satte i gang.

Det som irriterte meg mest var at det var veldig mye portugisisk i boka. Ender lever i en portugisisk koloni på planeten Lusitania. Derfor var det mange som snakket portugisisk der. Så det gir mening, men jeg forstår ikke portugisisk. Mye var oversatt, men det var likevel noe som ikke var det, og jeg følte at jeg mistet noe. Det går hvis det bare er et ord her eller der, men av og til var det hele setninger. Det var ikke så gøy...

Historien var veldig spennende. I motsetning til bok to, var det noe som stod på spill, og jeg var redd for at de ikke skulle klare det. Den var ikke like spennende som Ender's Game, men mye mer spennende enn Speaker for the Dead. Ender in Exile, som er mellom bok én og to, er ikke i nærheten en gang.

Alt i alt likte jeg Xenocide godt, den var bedre enn bok to, men ikke i nærheten så genial som bok én. Den var litt for tung til det.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det finnes en app som heter Goodreads, men den er på engelsk da.

Nå har jeg hatt denne serien utrolig lenge, og jeg synes det var litt flaut at jeg fortsatt ikke hadde lest noen av bøkene i serien enda. Så jeg begynte å lese Daughter of Smoke & Bone, mest for min egen del, fordi jeg synes det ble litt for dumt at jeg ikke hadde lest. Hvorfor har jeg ikke lest boka tidligere? Det aner jeg rett og slett ikke. Jeg har kanskje ikke vært i humøret til å lese den, men endelig var jeg det, og jeg var ikke skuffet.

Jeg liker veldig godt hvordan boka tar for seg bakgrunnen til Karou, den rare jenta med det blå håret. Det skaper et mysteriet som jeg må til bunns i med en gang. Jeg har lyst til å finne ut av hvem Karou er, så derfor hadde jeg alltid lyst til å lese videre. Da den store hemmeligheten endelig kom fram, må jeg si at jeg ble ganske overrasket, men alt ga mening. Alt hadde en sammenheng, og jeg synes det var utrolig spennende å få vite om fortiden til Karou, og Laini Taylor har gjort en utrolig god jobb med å finne på alt dette her. Alt virker utrolig godt gjennomtenkt, og jeg har nesten ingenting jeg ikke er fornøyd med.

Once upon a time, an angel and a devil fell in love.

It did not end well.

Men jeg likte ikke så godt romansen som gikk gjennom boka. Den virket ikke helt ekte, fordi vi får jo ikke noe særlig kommunikasjon mellom de to karakterene. Det er bare en "kraft av kjærlighet" som binder dem sammen, og derfor var jeg ikke hundreprosent for at de skulle være sammen, siden det skjedde på et blunk. Plutselig, etter en dag, så var de sammen. Selv om masse av det blir forklart senere i boka, så synes jeg fortsatt det ikke virker troverdig. Ja, ja, det mener jeg.

I min mening, er den første delen av boka best, fordi jeg likte veldig godt den mystiske delen av boka. Det var utrolig interessant å lese om denne nye verdenen, og derfor synes jeg at det var mer spennende å lese om Karou enn Madrigal.
Dessuten, synes jeg ikke at boka hadde noe særlig høydepunkt; hele boka gikk i samme tempo, og det var ikke mye spenning. Derfor følte jeg at det var noe som manglet, og jeg håper den neste boka er bedre i den forstand.

Eegentlig er jeg mest glad for at jeg endelig leste Daughter of Smoke & Bone. Jeg likte boka veldig godt, og jeg gleder meg til å fortsette på serien en gang. Men akkurat nå har jeg lyst på en liten pause fra Karou og Akiva. Jeg føler rett og slett for å lese noe annet akkurat nå, men jeg håper jeg kan lese neste bok, ihvertfall i år.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Wow! Mind blown! Det er ikke så mye annet jeg kan si om Saga, Volume One. I april kjøpte jeg det første volumet av Saga, og jeg kan absolutt ikke forstå hvorfor jeg ventet så lenge med å lese det. Det er absolutt fantastisk!!

Saga handler om Marko og Alana, to soldater på hver sin side av en intergalaktisk krig. De forelsker seg, gifter seg og får en datter sammen. Når deres overordnede får høre om dette, gjør de alt de kan for å ta livet av Marko og Alana.

Saga er veldig annerledes fra de andre tegneseriene jeg har lest. Serien blander fantasy og science fiction, og det er derfor ganske vanskelig å kategorisere den. Men alt gir mening. Det er en grundig uttenkt verden Brian K. Vaughan og Fiona Staples har skapt. Jeg er kjempeimponert, og hadde veldig vanskelig for å legge Saga fra meg.

Jeg likte Alana og Marko kjempegodt. De var så dyktig skapt, og hadde sine gode og ikke fullt så gode sider. Selv om Alana har vinger og Marko har horn kunne disse to godt ha fantes i virkeligheten, og jeg likte kjempegodt interaksjonene mellom dem. De var så morsomme sammen, og småkranglingen deres var fantastisk.

Historien blir fortalt av datteren deres, Hazel. Jeg likte veldig godt hvordan det fungerte, og Hazels måte å fortelle på passet perfekt til historien. Hun har små kommentarer her og der, og hadde ofte noe morsomt å si.

Fiona Staples har gjort en fantastisk jobb med illustrasjonene. De var så vakre og detaljrike. Jeg har ikke andre ord enn: wow!

Alt med Saga, Volume One var fantastisk, og det er muligens den beste tegneserien jeg har lest! Jeg kan ikke noe annet enn å anbefale, men ikke til altfor unge. Det er en del litt grafiske bilder.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Unbecoming of Mara Dyer, men det tok ganske lang tid før jeg fant den i butikken, tror muligens jeg bestilte den på nettet, og så tok det enda lenger tid før jeg fikk lest den. Shame on me... Da jeg endelig fikk lest den, likte jeg den veldig godt.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forestilt meg at The Unbecoming of Mara Dyer kom til å handle om. Ofte har jeg noen tanker om hva en bok handler om før jeg har begynt å lese den, men når det kom til The Unbecoming of Mara Dyer, var jeg ikke sikker i det hele tatt. Slik boka var, var i hvert fall ikke det jeg hadde sett for meg. Den overasket meg flere ganger, og det var vanskelig å gjette seg til hva som kom til å skje.

Til tider var The Unbecoming of Mara Dyer skikkelig creepy. Det var av og til vanskelig å skille Maras fantasi fra virkeligheten, og det skapte en ekkel og surrealistisk stemning. Hva skjer faktisk, og hva er bare en del av Maras overaktive fantasi? Det var også disse delene jeg likte best.

I tillegg fikk man sakte, men sikkert vite hva som hadde skjedd i ulykken, og det ble mer og mer ubehagelig. Det var så spennende å se, men det hendte at jeg måtte legge boka fra meg fordi det ble for mye. For creepy. Likevel brukte jeg ikke lang tid på boka. Tre dager, tror jeg.

Michelle Hodkin har skapt et veldig solid persongalleri, og jeg merket fort forskjellene mellom karakterene. Ikke alle var hundre prosent tredimensjonale, men det var fordi vi fikk historien gjennom Mara, som forteller i førsteperson.

Til slutt vil jeg bare si at coveret er nydelig. Det var coveret som fanget interessen min, og det passer til boka. Det er like creepy, haha.

The Unbecoming of Mara Dyer er en veldig god bok, og jeg gleder meg til å lese resten av trilogien.

Innlegge ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Black Widow: The Finely Woven Thread er også et nylig innkjøp. Som du sikkert har skjønt, har jeg vært veldig i humør for tegneserier i det siste, og det er så mange gode der ute. Skulle ønske det var bedre utvalg av tegneserier i nærheten av hvor jeg bor. Dessverre må jeg dra et godt stykke for å få litt større utvalg...

Jeg har lenge synes at Natasha Romanoff aka Black Widow er en av de kuleste Marvel-karakterene. Hun har en utrolig spennende bakgrunn, som KGB-spion og leiemorder, men man får dessverre vite ganske lite om henne i filmene. Derfor bestemte jeg meg for å lese noen av tegneseriene om henne. The Finely Woven Thread var så god!

Black Widow er mye mer seriøs enn Deadpool, som var den forrige boka/tegneserien jeg leste. Noe annet hadde ikke passet. Den minner litt om Daredevil egentlig, men Matt og Natasha er helt forskjellige som personer. Det var veldig gøy å lære mer om Natasha, og jeg likte veldig godt å se henne jobbe alene. Hun har ingen filmer hvor hun er hovedrollen, noe jeg absolutt ikke kan forstå. Kan ikke Marvel forstå at alle har lyst på en Black Widow-film?? Det hadde vært så spennende å se hvor hun kommer fra, og hvordan hun er blitt den hun er.

Én ting jeg likte veldig godt var Natashas indre monolog. Man fikk et innblikk i tankene hennes, og det gjorde det lettere å forstå valgene hun tok. I tillegg ga det meg stor innsikt i hvem hun er som person. Det og tegningene var det jeg likte best med The Finely Woven Thread.

Black Widow: The Finely Woven Thread var fantastisk, og hvis du bare er bitte litt nysgjerrig på hvem hun egentlig er, så må du lese denne tegneserien.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

For litt siden kjøpte jeg en del Marvel-tegneserier, og Deadpool: Dead Presidents var en av dem. Det kommer snart ut en film om Deadpool, hvor Ryan Reynolds spiller Wade Wilson aka Deadpool. Filmen ser kjempegøy ut, og jeg har ellers bare hørt bra ting om Deadpool, så da jeg fant Dead Presidents i bokhandelen, kjøpte jeg den. Det er jeg så glad for!

Jeg hadde hørt at Deadpool var morsom, men jeg hadde ikke sett for meg hvor morsom. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Deadpool tar seg selv utrolig lite seriøst, og han har alltid en kommentar på lager. Seriøst, han holder ikke kjeft en eneste gang i løpet av 136 sider, og det er ustyrtelig morsomt. Men jeg kan forstå hvis ikke alle synes det er morsomt. Deadpool har ganske røff humor, og til tider er den ganske grov.

Deadpool er ikke en typisk helt; han er en leiesoldat og snikmorder, og den eneste grunnen til at han får jobben å kvitte seg med alle de døde presidentene som har dukket opp, er at Captain America og de andre Avengers-karakterene må passe på ryktet sitt. Så egentlig er Deadpool perfekt til jobben. Han kan ikke dø, takket være en behandling han fikk en gang, han driter fullt i hva andre synes om ham og han er Canadier.

Hele historien med de døde presidentene er fantastisk. Alle de tidligere amerikanske presidentene, kjente og ukjente, har kommet tilbake fra de døde, og de er fast bestemte på å ødelegge USA. Hvorfor? Hvem vet... Deadpool har fått i oppdrag å sende dem tilbake igjen, og med Benjamin Franklins spøkelse på laget, gjør Deadpool det han kan for å kvitte seg med dem.

Tegnestilen og fortellerstilen i Deadpool er utrolig god. Tegningene er uttrykksfulle og levende, kanskje litt for detaljerte til tider, og replikkene er treffende og morsomme. Spesielt godt likte jeg det at Deadpool henvendte seg til leseren, og de andre karakterene spurte hvem han snakket til. Det var veldig kult og var med på å skape mye humor.

Deadpool var kjempegøy å lese, og jeg anbefaler på det sterkeste, men tegneserien passer ikke for yngre barn. Hvis du leter etter noe annet enn perfekte superhelter, er Deadpool tegneserien for deg.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Egentlig terningkast: 3,5

For ikke så veldig lenge siden leste jeg I'll Give You the Sun av Jandy Nelson, og det er en av de beste bøkene jeg har lest i år. Derfor valgte jeg The Sky is Everywhere da jeg vant en giveaway på Instagram. For dere som ikke vet hva en giveaway er så er det når noen bestemmer seg for å gi bort noe, det er ofte snakk om bøker, til en som følger dem. Det kan være på Instagram, Tumblr, Twitter osv. Jeg var så heldig at jeg vant en slik giveaway og kunne velge en hvilken som helst bok jeg hadde lyst på. Jeg valgte The Sky is Everywhere.

Jeg har veldig blandede følelser om The Sky is Everywhere. Den har potensial til å være like god som I'll Give You the Sun, men for meg var det deler av historien som ødela det for meg. Det som ødela det for meg var at deler av historien handlet om et trekantdrama. Vær så snill... Trekantdramaer er bare utrolig kleine, og jeg synes ikke egentlig at de tilfører historien noe. Samtidig kan jeg ikke se for meg historien uten det. Jandy Nelson har gjennomført det bra, og det gir mening, men for meg ble det litt for kleint. Jeg gikk bare å ventet på at det verste skulle skje.

Ellers var det veldig mye som var kjempebra med The Sky is Everywhere. Boka er genialt skrevet, og jeg likte kjempegodt at noen av diktene til Lennie var tatt med. Jandy Nelson skriver kjempegodt, og jeg liker virkelig skrivestilen hennes. Hun bruker sammenlikninger jeg ikke har hørt før, og språket er spenstig og lekent.

"I watch them retreat into the theater arm in arm, whishing I had an eraser so I could wipe her out of this picture. Or a vacuum. A vacuum
would be better, just suck her up, gone. Out of his arms. Out of my
chair. For good."

I tillegg forteller Jandy Nelson veldig godt om det å miste en kjær person. Lennie har nettopp mistet søsteren sin, og vi følger Lennie mens hun prøver å takle dette. Jandy Nelson har selv opplevd et lignende tap og vet derfor hva hun snakker om. Det gjør at boka virker veldig troverdig, og denne delen av boka likte jeg supergodt.

Litt blandede følelser om The Sky is Everywhere, ja, og jeg vil nok heller anbefale I'll Give You the Sun.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg kjøpte Kingsman: The Secret Service kort tid etter at jeg så filmen med samme navn. Jeg likte filmen utrolig godt; det er en av de beste jeg har sett på lenge! Den og The Man From U.N.C.L.E.. Jeg ville gjerne lese tegneserien filmen var basert på, og da jeg fant Kingsman i bokhandelen, kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte ha den.

Egentlig så holder jeg på å lese The Sky is Everywhere av Jandy Nelson nå, men jeg følte at jeg trengte en liten pause fra boka, og da tenkte jeg at Kingsman var perfekt å lese. Filmen Kingsman er genial. Jeg likte den så utrolig godt, og tegneserien var også veldig god. Den er kort, og det tok meg under én dag å lese hele historien. Historien var litt annerledes fra filmen, men det gjorde ikke noe. Handlingen var den samme selv om detaljene var annerledes.

Tegneserien handler om unge Gary 'Eggsy' Unwin, som blir rekruttert av onkelen sin til å bli spion. Spørsmålet er om Eggsy klarer prøvelsene som ligger foran ham. I tillegg har flere kjendiser forsvunnet. Eggsy blir nødt til å hjelpe onkelen sin med å finne svaret på hva det er som skjer.

Tegneserien var veldig underholdende, og den var et perfekt avbrekk fra The Sky is Everywhere. Historien var spennende, og det var gøy å se Eggsy vokse som person; fra en ung gutt med problemer med loven til en ung mann som prøver å gjøre sitt aller beste.

Jeg vil anbefale Kingsman: The Secret Service hvis du er på leting etter gode tegneserier. Kingsman er veldig spennende, men filmen er nok hakket bedre.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Heir of Fire, boken alle elsker. Med alle, mener jeg absolutt alle! Jeg har nesten ikke sett noen som ikke liker denne boka. Så du kan godt si at jeg hadde høye forventninger. Jeg skulle så gjerne vært en av de som elsket denne boka, men det er jeg dessverre ikke. Jeg likte den, men den er ikke den beste i serien etter min mening.

Begynnelsen av boka var skikkelig god, og jeg likte veldig godt retningen som handlingen tok. Men etter hvert som jeg leste videre, kjedet jeg meg litt. Hvorfor, det vet jeg ikke. Det skjedde masse spennende i boka, men det interesserte meg ikke særlig. Samtidig var jeg på en skoletur, så da fikk jeg ikke lest noe. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å plukke opp boka bare for å lese. Jeg leste mest bare fordi jeg ville bli ferdig med den.

Noe som irriterer meg litt med denne serien er karakterene. Spesielt Celaena. Hun er veldig arrogant og tror hun er så mye bedre enn alle andre. Samtidig bruker hun alt for mange utropstegn! Jeg skjønner henne ikke helt som karakter. Jeg liker henne, men noen ganger kan hun bli litt for mye. Hun er for perfekt, og jeg liker ikke karakterene som er perfekte, som blir skrytt opp i skyene. Og det blir nemlig Celaena.
I tillegg skjønner jeg ikke hvorfor alle andre karakterer i serien elsker henne. Alle synes hun er så fantastisk. Det er også en av tingene som irriterte meg. Hvorfor bedårer alle henne når hun bare er arrogant og selvopptatt tilbake? Ikke misforstå meg, hun har sin følsomme side og jeg skjønner hvorfor hun er slik hun er; hun har gått gjennom en del. Men jeg liker ikke å lese om overlegene karakterer.
Jeg liker Rowan veldig godt da, fordi han setter Celaena på plass. Han er skikkelig badass, og han var favorittkarakteren min i denne boka, sammen med Manon.
Jeg er ikke sikker på hvordan jeg føler ovenfor kjærlighetsdramaet lenger. Hvordan skal Sarah J. Maas løse det? Det er masse som foregår, og jeg gleder meg til å finne ut av hvordan det kommer til å utvikle seg i de neste bøkene.

Selvfølgelig er det deler ved boka jeg likte veldig godt, som delen med sjømonsteret. Den biten elsket jeg! I tillegg likte jeg veldig godt å lese om Manon og de andre heksene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes det var utrolig spennende. Det var de kapitlene jeg likte best etter hvert.
Det var litt rart på begynnelsen, siden det var så mange forskjellige POV's, men etter hvert gikk det greit. Men jeg foretrakk Celaena's og Manon's kapitler.

Slutten av boka var veldig god; da begynte boka å bli bedre. Men noen deler synes jeg gikk litt for fort. Plutselig var det en diger kamp, og det var ikke så mye utvikling, det var mest action. Jeg synes det burde vært litt mer oppbygning til den kampen, men det er bare min mening.

Selv om jeg hadde en del problemer med boka, har jeg fortsatt lyst til å fortsette på serien. Jeg synes at slutten av boka var såpass god, at jeg må vite hva som skjer videre. Så derfor har jeg allerede bestilt Queen of Shadows, bok fire i serien. Jeg gleder meg!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg kjøpte To Hold the Bridge mest på grunn av novellen fra The Old Kingdom-serien, som har gitt navn til novellesamlingen. I tillegg liker jeg Garth Nix' skrivestil utrolig godt, og jeg har lest en annen novellesamling av ham, Across the Wall, som jeg likte kjempegodt. Jeg er glad jeg kjøpte To Hold the Bridge fordi jeg likte den utrolig godt.

The Old Kingdom-novellen skuffet ikke. Man fikk lese om en helt ny del av the Old Kingdom, og det var spennende å få høre om. I nord i the Old Kingdom bygges det en stor bro som krysser en bred elv. Vi får høre om Morghan som jobber på broa, og hvordan han får oppgave "to hold the bridge". Det er helt klart den beste novellen i boka.

Ellers likte jeg de andre novellene veldig godt. Det er spennende noveller, morsomme noveller, triste noveller og forvirrende noveller. Hver novelle hadde sin stemning og sin skrivestil, og det funket veldig bra. Ingen var like, og alle hadde sitt eget særpreg. Det var så mange nye, interessante verdener og karakterer jeg gjerne skulle ha fått vite mer om, og det var kjempestilig å se hvordan Garth Nix' måte å skrive på endret seg fra novelle til novelle. Alle novellene unntatt én er enten fantasy eller science fiction.

Noen av novellene var basert på andre historier. Det var for eksempel en novelle satt i Hellboy-universet. Jeg har ikke sett Hellboy, så det ble litt forvirrende. I tillegg var det en basert på Sherlock Holmes, som jeg så klart kjenner til, John Carter, som er en film jeg har sett, og Nix' egen Shade's Children-univers. Jeg har ikke lest Shade's Children, men etter å ha lest en novelle fra det universet, har jeg veldig lyst.

I tillegg er coveret utrolig vakkert. Jeg elsker coverene fra Garth Nix' Old Kingdom-serie, og To Hold the Bridge ser ut som dem. Boka er så fin med tegningen av broa nederst, og vel... alt egentlig.

Jeg anbefaler To Hold the Bridge hvis du liker Garth Nix' bøker. Jeg likte den i hvert fall veldig godt.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg skjønner godt hva du mener. Mot slutten skulle jeg ønske at boka var mye lengre.

Nå er det ganske lenge siden jeg leste The Wise Man's Fear, men jeg husker at de små tingene som jeg ikke likte så godt var, når alt kom til alt, så mikroskopiske at de ikke gjorde noe for å endre min oppfatning av boka. Resten av boka var så fantastisk at det ikke gjorde noe. Gir det mening?

Da jeg så at Garth Nix hadde gitt ut en fjerde bok i The Old Kingdom-serien, begynte jeg å lese hele serien på nytt. Nå har jeg fått lest den nye boka, Clariel. Handlingen i Clariel er satt sekshundre år før handlingen i Sabriel, og omhandler en av karakterene som dukker opp i Lirael og Abhorsen. Hvordan hun endte opp i den situasjonen hun er i. Nei, jeg sier ikke hvem det er.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i begynnelsen. Det var fordi det var en ny hovedperson, Clariel, og en helt annen tid. Clariel er annerledes fra Sabriel og Lirael. Hun trives best alene, og har ikke mange hun stoler på. I tillegg skjer handlingen sekshundre år før de andre bøkene. The Old Kingdom er et helt annet sted, og det har skjedd mye i løpet av sekshundre år. Både positivt og negativt. Det gjorde det litt vanskelig å komme seg inn i historien, men etter ca. hundre sider, var det ikke et problem lenger.

Jeg liker kjempegodt det at ingen reagerer hvis kvinner har typiske "mannsyrker" i The Old Kingdom. Ingen tenker at det er rart hvis en dame er kriger eller gullsmed. Tusen takk, Garth Nix, tusen takk! I tillegg skriver han fantastiske kvinnelige karakterer, og Clariel er ikke et unntak.

Det er utrolig interessant, men også litt skremmende, å se en som helt tydelig har de beste intensjoner vike så langt fra hva som regnes som riktig. Det skal ikke mye til for å få mennesker til å oppføre seg på en måte de kanskje ikke ellers hadde gjort. Man får tydelig se hva makt kan gjøre med en person, og det både på godt og vondt.

Jeg må bare si at jeg elsker coveret. Alle coverene i The Old Kingdom-serien er kjempefine, og Clariel er en av mine favoritter. Jeg synes at fargene er utrolig fine, og det passer perfekt til boka.

Clariel er en fantastisk fortsettelse på The Old Kingdom-serien, og jeg gleder meg veldig til Garth Nix gir ut bok fem.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg begynte på Abhorsen like etter at jeg leste ferdig Lirael. Abhorsen fortsetter der Lirael slutter, og de to bøkene hører veldig tett sammen. Til nå er dette min favorittbok i Garth Nix' The Old Kingdom-serie.

Historien i Abhorsen er utrolig spennende. Det er avslutningen på historien som ble startet i Lirael, og det bygger seg gradvis opp mot et klimaks mot slutten. Det er utrolig spennende å lese, og jeg, selv om jeg har lest boka før, var kjempenervøs og håpet at det kom til å gå bra.

Karakterene utvikler seg utrolig mye i løpet av Abhorsen. Lirael blir tryggere på seg selv, og Sam finner ut av hva hans skjebne er. Jeg liker utrolig godt å se dem utvikle seg. I tillegg er Nick, eller Nicholas Sayre som han heter, veldig viktig i Abhorsen. Jeg liker Nick utrolig godt. Han er handlekraftig, og han har det kanskje vanskeligst av dem alle.

Slutten er perfekt hvis du spør meg. Boka bygger seg opp mot et klimaks, og det innfrir så til de grader. Jeg hadde glemt store deler av det som kom til å skje, og var derfor like spent som første gang jeg leste serien. Jeg er veldig fornøyd med hvordan Garth Nix har avsluttet serien. Nå leser jeg en novelle som fortsetter handlingen etter Abhorsen. Den heter Nicholas Sayre and the Creature in the Case. Det skal også komme ut i hvert fall én bok til som skal fortsette historien etter novellen.

Abhorsen er min favoritt til nå, og jeg gleder meg til å fortsette serien. Jeg gleder meg både til å lese Clariel, bok fire, som har handlingen satt flere hundre år før Sabriel, og jeg gleder meg også til det kommer flere bøker i serien.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese flere grøsser bøker (nei, ikke de av R.L. Stine.) Jeg har nemlig ikke utforsket denne sjangeren særlig mye, og selv om jeg vet at Stephen King er grøssermesteren, ville jeg finne en annen bok som kunne introdusere meg til denne sjangeren. Jeg har tidligere lest Coraline, som er litt grøsseraktig, og jeg likte den kjempegodt. Men jeg kan dessverre ikke si det samme om Asylum. Dette er ikke en god bok å begynne med hvis du vil lese mer horror-bøker.

For å begynne med det som er viktigst med en grøsser. Den skal være skummel! Denne boka var ikke skremmende i det hele tatt! Det var noen steder der plottet tok en retning som kunne vært ganske creepy, men jeg ble aldri ordentlig skremt. Ikke engang da jeg leste i mørket, og det sier litt; å lese i mørket pleier generelt å være litt skummelt. Asylum skuffet meg rett og slett, for den var verken skummel eller særlig interessant.

Det er også mange bilder i boka som skal gjøre den litt mer skummel og creepy, men jeg synes ikke de var noe særlig. Boka hadde vært akkurat den samme uten bildene. Jeg synes det var en fin distraksjon da, fordi noen ganger hadde jeg heller lyst til å se på bildene enn å lese i boka. I tillegg er det en annen bokserie, som heter Miss Peregrines Home for Peculiar Children, og den serien inneholder også mange creepy bilder. Jeg har lenge hatt lyst til å lese den serien, og alle sier at den serien er bedre. Da få jeg lese den for å finne ut av det selv.

Noe annet som også er utrolig viktig når man leser en bok, er at man liker karakterene. Vel, jeg hatet hovedpersonen, Dan Crawford. OK, hat er kanskje et sterkt ord, men han var en skikkelig pain-in-the-ass karakter. Jeg likte ikke å lese om ham i det hele tatt; jeg synes han var irriterende. Samtidig synes jeg ikke at Dan som karakter var særlig troverdig. Han ble beskrevet som en veldig skoleglad gutt, som ikke bryter regler og elsker skolen. Men plutselig så skulker han en skoletime? Jeg vet at man ikke trenger å gå på alle timene dine når man går på college, men likevel, det passer ikke sammen med karakteren hans. I tillegg brøt han reglene da han gjentatte ganger brøt seg inn på det kontoret. Det henger ikke på greip.

Jeg likte ikke så godt de andre karakterene heller. Den ene karakteren jeg faktisk likte litt endte opp med å bli "hjernevasket." Men jeg likte ikke ham spesielt godt heller. Dan og en jente som heter Abby blir etter hvert sammen, men jeg synes ikke de passet sammen i det hele tatt. De hadde ikke noe kjemi, de hadde ikke noe connection. Det var bare insta-love spør du meg. Jeg hater insta-love i bøker. Det funker rett og slett ikke. Ihvertfall ikke hvis du vil at et forhold skal vare.

Dessuten synes jeg at det var alt for mye dialog i boka. Det hadde ikke gjort noe hvis dialogen hadde hatt en stor rolle med tanke på plottet, men jeg synes at deler av dialogene bare var meningsløse. Noen av samtalene hadde ikke trengt å være der og det irriterte meg. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det (bortsett fra å klage selvfølgelig.)

Dette var en lettlest bok, det skal den ha. Men det er ikke alltid en bra ting. Men i dette tilfelle synes jeg det, fordi jeg hadde ikke klart å lese meg gjennom boka hvis det hadde tatt meg uendelig lang tid. Så jeg er glad at boka tok ikke tok lang tid å lese. Jeg må innrømme, noen ganger var boka litt spennende, men det gjør ikke opp for alle tingene som irriterte meg. Ja ja, man kan ikke elske alle bøkene man leser (selv om jeg pleier å like ganske mange.)

Jeg har tenkt til å lese bok to, men det er bare fordi jeg allerede eier den. Det spørs om jeg leser siste bok, men jeg ender sikkert opp med å gjøre det, fordi bøkene er veldig lettleste og jeg liker å lese ferdig serier. Men jeg anbefaler ikke denne boka; kanskje noen vil like den, men jeg kan ikke si at jeg gjorde det. Samtidig var dette et ekstremt tilfelle av irriterende hovedkarakter. Da er det bare å skrive Dan Crawford inn på lista som en av de mest irriterende bok-karakterene noen sinne, sammen med Jacinda, America Singer og Eadlyn Shreave.
Opprinnelig publisert på bloggen min!