Bokelskere.no

The Raven Boys er langt fra så cheezy som omtalen bak på boka får den til å virke som. Det er egentlig ganske misvisende. Hadde jeg ikke lest noe annet om boka, er det ikke sikkert jeg ville ha plukket den opp. Jeg hadde trodd at The Raven Boys bare var en annen YA romanse, noe den absolutt ikke er. The Raven Boys er annerledes fra alt annet jeg noen gang har lest, og jeg elsket boka så mye! Jeg er så glad jeg valgte å lese den.

Blue er den eneste i en familie med synske som ikke kan se fremtiden. Helt fra hun var liten, har hun fått vite at hvis hun kysser sin sanne kjærlighet, kommer han til å dø. Derfor holder hun seg unna gutter, og da spesielt guttene fra Aglionby, den lokale privatskolen, the Raven Boys. Hvert år, på St. Mark's Day, drar Blue og moren hennes, Maura, ut til kirkegården. På St. Mark's Day kan nemlig de synske se hvem som kommer til å dø i løpet av det neste året. Blue har aldri sett noe, men dette året er annerledes. Dette året ser hun ham. Gansey.

Gansey, en Aglionby-student, er obsessed med det han kaller for ley lines. Dette er energilinjer som går på tvers av hele verden, og han mener at langs en av disse linjene ligger den gamle walisiske kongen Glendower og sover. Det sies at den som vekker Glendower vil få oppfylt et ønske. Sammen med vennene sine, Ronan, Adam og Noah, er Gansey på leting etter Glendower, og ved en tilfeldighet (eller er det det?) blir Blue dratt inn i letingen deres.

Karakterene i The Raven Boys er utrolig interessante, og jeg likte dem alle supergodt. Blue Sargent er sær, og stolt av det, og hun er aldri redd for å si det hun mener. Gansey, eller Richard Campbell Gansey III, som han heter, kan virke som en typisk rik soss, men under overflaten finnes en gutt som er obsessed med det overnaturlige, og som absolutt ikke er normal. Ronan Lynch er sint. Til tider kan han virke litt for direkte og nesten slem, men når vi blir mer kjent med ham, ser vi at det ligger mer i bunnen enn en rebelsk tenåring. Adam Parrish har kommet seg inn på Aglionby ved hjelp av stipender, og jobber tre jobber ved siden av skolen bare for å kunne få fortsette der. Han gjør alt han kan for å lykkes i livet. Noah, vel, hva kan jeg si om Noah... Noah er stille og forsiktig, og til tider kan han nesten virke litt usynlig.

Historien er helt forskjellig fra alt jeg har lest tidligere, og den er langt fra slik jeg hadde forestilt meg. Jeg vet ikke egentlig hva jeg hadde forestilt meg, men det var i hvert fall ikke The Raven Boys. Boka har akkurat rett mengde av mysterier, fantasy og spenning. Jeg kunne ikke legge boka fra meg, og måtte bare vite hva som kom til å skje videre. Jeg må innrømme at historien er litt rar, men den er rar på en veldig positiv måte. Til tider er den også litt creepy, og jeg kan ikke vente med å se hva som skjer videre i serien. Jeg endte faktisk opp med å bestille bok to og tre selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal kjøpe flere bøker på en god stund. Oh well...

Språket i boka er magisk, og Maggie Stiefvater beskriver hendelsene på en måte som gjør det utrolig lett å se for seg. I tillegg klarer hun å skrive morsom dialog som virker ekte. Ingenting virker tvunget; alt kommer helt naturlig. Maggie Stiefvater har fått meg til å både le og gråte mens jeg leste The Raven Boys, og jeg kan ikke vente til jeg kan starte på bok to.

Jeg har ikke ord for hvor fantastisk The Raven Boys er, og jeg anbefaler boka på det aller sterkeste! Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har gledet meg til å lese The Hidden Oracle siden jeg hørte Rick Riordan skulle skrive den. Mot slutten av hans forrige serie, Heroes of Olympus, som er en spin off av Percy Jackson-serien hans, får vi vite at orakelet i Delfi har blitt tatt over av Python, Apollons gamle fiende, og at Apollon selv har forsvunnet. Det viser seg at Apollon, (jepp, han heter Apollon på norsk og Apollo på engelsk, bare for å forhindre forvirring), har blitt gjort dødelig av Zevs som straff for det som har skjedd. Apollon synes selv dette er utrolig urettferdig. Når alt kommer til alt, var det ikke hans feil det som skjedde. Vel, kanskje det var litt hans feil, men ikke nok til at Zevs burde straffe han på denne måten. Ugh, foreldre altså...

The Hidden Oracle er rett og slett fantastisk! Den er alt jeg ønsket meg med mer. Historien er kjempespennende, og jeg kunne ikke legge boka fra meg. Likevel er det aller beste med boka karakterene. Rick Riordan er så god til å skrive originale og interessante karakterer, og jeg likte dem kjempegodt i The Hidden Oracle. De nye karakterene var fantastiske, og det var så gøy å se igjen karakterer fra de tidligere bøkene. Spesielt gøy var det å se Nico di Angelo og Will Solace igjen, og deres interaksjoner med Apollon var fantastiske.

Apollon er en helt utrolig karakter. Han er akkurat så selvopptatt og irriterende som jeg håpet han kom til å være, og det er utrolig morsomt å se han streve med å være dødelig. Han er vant til å være en gud, og at alle ønsker å tjene han, men nå har han plutselig blitt en tenåringsgutt med kviser (eww!). Dette er muligens den største prøvelsen Apollon noen gang har måttet gjennomgå. Likevel er han ikke overfladisk. Vi får se det som foregår under overflaten; vi får se hvem Apollon virkelig er, og det er ikke en drittsekk. Han forandrer seg utrolig mye gjennom boka, og det er så gøy å se.

Meg McCaffrey er kjempesøt. Hun er muligens den mest bad ass tolvåringen jeg noen gang har lest om, og jeg likte henne utrolig godt. Noe av det beste var hvor mye hun irriterte Apollon, likevel kunne han ikke la være å bli glad i henne. Meg er rett og slett amazing.

Språket er alltid fantastisk i Rick Riordans bøker, og The Hidden Oracle er ikke noe unntak. Rick Riordan skriver med humor og sass, og jeg lo høyt så mange ganger. Å lese på bussen til skolen var mildt sagt risikabelt når man ikke har lyst til å se ut som en tulling. Apollons indre monolog var noe av det beste jeg har lest på lenge, og jeg kan ikke vente på neste bok, som dessverre ikke kommer ut før om et år. (WHYYYYY???) Jeg kan ikke vente så lenge.

Jeg må nesten nevne at Apollon er bifil og stolt. I approve! Jeg har lest flere som har sagt at de er så glad for dette, og at det har hjulpet dem med å finne seg til rette med sin egen seksualitet. Det er så fantastisk når bøker kan hjelpe folk på denne måten! I oldtidens Hellas var ikke seksualitet sett på på samme måte som det er i dag, og det var i hvert fall ikke skamfullt å være noe annet en heterofil. Derfor synes jeg det er utrolig bra at en serie basert på gamle greske (og romerske) myter tar opp dette temaet, og spesielt det at Rick Riordan sier at det er helt greit. Det er slik noen er, og ingen skal få lov til å si at det ikke er helt naturlig.

The Hidden Oracle er muligens min favoritt blant Rick Riordans bøker. Den er utrolig morsom, spennende og har fantastiske karakterer. Jeg anbefaler på det aller sterkeste, men hvis man ønsker å forstå noe som helst, må man lese Percy Jackson og Heroes of Olympus først.

Anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Jeg har sagt det mange ganger, og jeg sier det igjen: The Sandman av Neil Gaiman er en av de aller beste tegneseriene jeg noen gang har lest. Med hvert volum viser Neil Gaiman hva for en utrolig forfatter han er, og teamet som illustrerer imponerer like mye hver gang. Man skulle tro at en serie ville ha blitt svakere med tiden, men med The Sandman er det motsatt. The Sandman blir bedre og bedre for hvert volum, og Worlds' End er ikke et unntak.

I Worlds' End møter vi forskjellige reisende, som alle har måttet søke ly i vertshuset Worlds' End, da de ble overrasket av en storm. Disse reisende kommer fra forskjellige tidsepoker og verdener, men alle ble nødt til å stoppe på grunn av den samme stormen. En reality storm, som de kaller det. Hva som har forårsaket denne stormen vet de ikke, men mot slutten av historien begynner vi å få en mistanke om hva det kan være. For å få tiden til å gå, forteller de reisende historier fra sine verdener. De forteller om sine egne opplevelser, og mange av disse historiene kan virke utrolige, men fortelleren hevder alltid at historien er sann.

Neil Gaiman har skapt et utrolig persongalleri, (som vanlig), og man blir fort investert i historiene til de forskjellige karakterene. Det er spesielle historier, og de har alle sin fortellerstil. Dette reflekteres i tegningene. Det er forskjellige illustratører til de forskjellige historiene, og det passer perfekt. Vi merker lett når det skifter mellom historie og "virkelighet", og de forskjellige historiene får alle sitt eget særpreg. Til tider møter vi på karakterer fra tidligere volumer, og hvis vi er heldige, dukker en av Dreams søsken eller Dream selv opp i historien.

Neil Gaiman er et geni når det kommer til historiefortelling, og det vises virkelig i Worlds' End. Her er det historier inne i historier, og det er en utrolig smart tegneserie. De som sier at tegnerserier ikke er ordentlig litteratur har helt klart ikke lest The Sandman. Dette er bedre litteratur enn flere bøker jeg har lest. Ikke alle tegneserier er som Donald...

The Sandman er rett og slett min favorittegneserie noen sinne, og jeg kan ikke anbefale den mange nok ganger. Worlds' End er et utrolig volum. Jeg kan ikke vente på å få lest The Kindly Ones, volum ni.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lest min første tyske bok. Yay! Det er ganske utrolig at jeg kom meg gjennom boka. Tintenherz, eller Blekkhjerte som den heter på norsk, har jeg lest før, men det er utrolig lenge siden.

Da jeg var i Berlin med tyskklassen min, bestemte jeg meg for å kjøpe en tysk bok. Jeg endte opp med Tintenherz av Cornelia Funke siden jeg har lest boka på norsk, men det er utrolig mange år siden. Å lese en tysk bok håpet jeg ville hjelpe meg å bli bedre i tysk, og det har det nok også gjort. Det ble lettere og lettere å lese boka jo lenger ut i historien jeg kom.

På en måte traff jeg veldig godt med når jeg begynte å lese boka samtidig som det var et veldig dårlig tidspunkt. Hadde jeg lest boka på et annet tidspunkt, ville jeg nok ha brukt mye kortere tid. De siste ukene har jeg hatt utrolig mye prøver, og har ikke hatt tid til å lese i det hele tatt. Derfor tok det meg over en måned å lese Tintenherz. Likevel passet det veldig godt med tanke på at jeg har kommet opp tysk skriftlig eksamen, og har eksamen nå til mandag. Det å lese tysk er en veldig godt måte å øve på.

Historien er litt barnslig med tanke på at hovedpersonen, Meggie, er tolv år, og da jeg leste boka for første gang var jeg omtrent like gammel. Sånn sett likte jeg den mye bedre da, men det betyr ikke at den ikke var underholdende nå også. Det er en søt historie, og jeg fikk litt flash back til da jeg gikk på barneskolen.

Meggie er en søt jente. Tolv år gammel, og kanskje litt veslevoksen, men det er vanskelig å ikke bli glad i henne likevel. Hun blir kastet inn i den ene vanskelige situasjonen etter den andre, og hun tar det hele med glans. Meggie er rett og slett en veldig sjarmerende jente, selv om hun til tider virker litt for voksen for alderen sin.

Tintenherz er en bok jeg har mange minner om fra da jeg var rundt Meggies alder. Derfor tenkte jeg at det var en god bok å lese da jeg bestemte meg for å lese en tysk bok. Språket var akkurat passe vanskelig, og historien er sjarmerende. Jeg anbefaler denne serien, men kanskje for folk som er litt yngre enn meg. (Jeg er 18, just so you know.)

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg ser det er lenge siden du skrev denne anmeldelsen, men jeg tenkte at du sikkert ville likt å vite at alle tre bøkene i denne serien er oversatt til norsk. På norsk heter de Blekkhjerte, Blekkblod og Blekkdød.

Jeg kjøpte A Darker Shade of Magic da jeg var i Tyskland etter at jeg hadde hørt mye bra om boka. Det er jeg så glad for at jeg gjorde. A Darker Shade of Magic er rett og slett helt utrolig!

Kell er én av de to siste Antari, magikere som kan reise mellom parallelle verdener. Det finnes fire: Grå London, som er uten magi, Rød London, hvor magien blomstrer og som er Kells hjemverden, Hvit London, hvor magien holder på å sluke alt og som er uvennlig og brutal, og en gang fantes Svart London.

Verdenen V. E. Schwab har skapt er utrolig stilig, og den er veldig godt bygget opp. Det er ikke noen "hull" i verdensoppbyggingen; det vil si alt ga mening, og jeg likte kjempegodt å lese om de forskjellige versjonene av London. Det er en original idé, som jeg liker utrolig godt, og jeg gleder meg til å lære mer om Kells verden.

Karakterene er det beste med boka. Kell er en utrolig interessant karakter. Han har vokst opp sammen med prinsen av Rød London, Rhy, men er likevel ikke en del av den kongelige familien. De hevder han er det, men selv føler han seg ikke som en del av familien. Likevel er han villig til å gi livet sitt for å redde Rhy. Kell er én av to, den andre er Holland, som kan reise mellom verdenene, og han bruker sjansen til å smugle småting mellom de forskjellige versjonene av London, som er forbudt. Likevel er han ikke så veldig glad i å bryte regler, og er en ganske opptatt av å gjøre det som er riktig. Til tider er han ganske gretten, og hans små krangler med Lila er utrolig underholdende.

Lila er en ung jente fra Grå London, som for å overleve på gata kler seg ut som en gutt. Hun lever av å stjele fra andre, og har et sterkt ønske om å bli pirat. Hvis hun kan dra på eventyr, kaster hun seg på med en gang, og det er mye av grunnen til at hun og Kell i det hele tatt møtes. Lila er rett og slett utrolig kul og kick ass, og jeg gleder meg til å se hvordan hun utvikler seg videre i serien.

Historien er så utrolig spennende, og språket i bok passer perfekt til plottet. V. E. Schwab beskriver historien med et beskrivende, men spenningsrikt språk, og det gjør boka bare enda bedre. Jeg hadde store problemer med å legge den fra meg, og A Darker Shade of Magic fanget meg allerede fra første linje. Den var annerledes og skapte interesse i boka.

"Kell wore a very peculiar coat.
It had neither one side, which would be conventional, nor two, which would be unexpected, but several, which was, of course, impossible."

A Darker Shade of Magic er en utrolig god bok, og jeg kan ikke vente på å lese neste bok, A Gathering of Shadows. Anbefales på det aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Uprooted av Naomi Novik. Jeg visste ikke egentlig hva boka handlet om, men jeg hadde hørt mye bra om den. Så da jeg fikk den av pappa etter at han og mamma hadde vært i London, ble jeg veldig glad. Nå har jeg endelig fått lest boka, og det er jeg veldig glad for. Uprooted av Naomi Novik lever opp til de gode anmeldelsene den har fått.

Boka er basert på polske eventyr. Jeg kjenner ikke til disse eventyrene, men det gjorde ikke noe for meg. Det var ukjent og fascinerende, og jeg likte det supergodt. Det var en slags eventrystemning over boka, og det passet historien godt.

Karakterene er det beste ved boka. Jeg likte kjempegodt å lese om Agnieszka. Hun er kick ass, men også utrolig rotete og klumsete. Det var gøy å lese om hvordan vennskapet mellom henne og Kasia, bestevennen, utviklet seg, og i tillegg likte jeg kjempegodt hvordan hun oppførte seg rundt the Dragon. Hennes protester og han som gikk rundt og var gretten fordi han var så udugelig var kjempemorsomt.

The Dragon var kjempekul. Han er gretten, og hans frustrasjon med Agnieszka var utrolig underholdende. De utfylte hverandre, og det var gøy å se forholdet mellom dem utvikle seg. Det var umulig å ikke bli glad i ham, selv om han i begynnelsen blir fremstilt som en drittsekk.

Historien var veldig søt, selv om den til tider var utrolig mørk. Plottet var fascinerende, men av og til synes jeg problemene ble løst litt for lett. Siden det likevel var vanskelig å vite hva som kom til å skje videre, var det ikke et stort problem for meg. Litt irriterende var det, det må jeg innrømme, men jeg overlevde.

Uprooted er første boka jeg har lest av Naomi Novik, og jeg sitter igjen med mersmak. Jeg har første boka i Temeraire-serien hennes i hylla, så det kan godt hende jeg plukker den opp snart. Har hørt mye bra om den.

Jeg likte Uprooted veldig godt, og anbefaler den virkelig! Plus, coveret er helt nydelig!!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg trodde ikke at The Sandman kunne bli bedre, men der tok jeg virkelig feil. Brief Lives er det beste volumet så langt, og jeg kan ikke fatte hvor utrolig god denne serien er. Wow! Mind blown.

I Brief Lives får vi lære mer om Dreams søsken, The Endless, og historien fokuserer spesielt på forholdet mellom Dream og Delirium. Jeg elsket å se hvordan det utviklet seg, og det kan tyde på at disse søsknene ikke er så dysfunksjonelle som jeg først trodde. I tillegg får vi lære om broren deres, Destruction, som forsvant for flere hundre år siden. Han er en karakter som ikke har vært med før nå, og det var utrolig gøy å bli kjent med ham. Hans forhold til de andre var utrolig spennende å utforske.

I tillegg lærte jeg masse nytt om Dream (Morpheus). Han er en utrolig kompleks karakter, og det er utrolig fascinerende. Det er sjeldent jeg finne så gode karakterer. Jeg har sikkert sagt det flere ganger, men jeg elsker å lære mer om ham, og i Brief Lives gjorde jeg virkelig det. Det er gøy å se hvordan han er sammen med de forskjellige søsknene sine, og på den måten får man se flere sider ved ham. Han kan ofte virke som om han ikke bryr seg, men andre ganger viser han en mer sårbar side. I tillegg liker jeg å se forholdet mellom ham og sønnen, Orpheus, utvikle seg. Utrolig fascinerende karakter.

Så, ja, jeg elsket dette volumet av Sandman, og det var med på å definere hvem de forskjellige Endless-søsknene er. Jeg anbefaler denne serien på det sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Library of Souls er siste boka i Ransom Riggs', (yep, han heter faktisk det...), Miss Peregrine's Peculiar Children-serie. Det er to år siden jeg leste den forrige boka i serien, Hollow City, og enda lenger siden jeg leste den første, Miss Peregrine's Home for Peculiar Children. Det gjorde at det var litt vanskelig å komme inn i historien i begynnelsen, men etter det var historien veldig underholdende.

Det var gøy å lære mer om karakterene, og jeg likte dem godt alle sammen. De er ikke favorittkaraktermateriale, men det er gode karakterer Riggs har skapt, og jeg likte godt å lese om dem. Jeg likte spesielt godt Jacobs indre monolog, han forteller i førsteperson, og det er gøy å se hvor mye han forandrer seg i løpet av bøkene.

Historien var veldig spennende, og når jeg først kom inn i den, leste jeg mye på en gang. Jeg heiet på karakterene gjennom hele boka, og håpet at det kom til å gå bra, selv om det ikke alltid så slik ut. I tillegg synes jeg slutten passet godt til historien, og den fikk meg til å smile. Det var en perfekt slutt på en veldig spennende historie.

Det mest spesielle med denne serien er at Riggs har skrevet historien rundt gamle fotografier han har funnet. Det er utrolig stilig, men til tider virket det litt tvunget. Det var ikke alltid det fløyt like godt som det gjorde i de andre bøkene, men det var ikke noe stort problem. Det var fortsatt et utrolig stilig element, og gjør at serien skiller seg ut. Så, ja, jeg likte det godt.

Library of Souls er en veldig underholdende bok, og jeg liker serien godt. Jeg kan virkelig anbefale den.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har i lang tid hatt lyst til å lese Landline av Rainbow Rowell. Den har lenge vært den eneste av bøkene hennes jeg ikke hadde lest, og siden jeg likte de andre så utrolig godt, gledet jeg meg veldig til å lese Landline. Det gjorde jeg rett i. Dette er en kjempesøt historie, og den er virkelig verdt å lese.

Georgie innser en dag at det er noe som har gått galt i ekteskapet hennes, og hun ønsker at hun og mannen, Neal, kan løse dette. Så når hun må tilbringe jula i California på grunn av jobben, mens Neal og barna drar til Omaha, innser hun at noe må gjøres. Spørsmålet er: hva kan hun gjøre? Når hun prøver å ringe Neal fra den gamle hustelefonen, er det ikke hennes Neal som tar telefonen. Det er Neal fra før de ble gift. Hva er det som skjer? Begynner Georgie å bli gal? Eller ringer virkelig telefonen tilbake i tid? Kan dette løse konflikten mellom dem?

Historien er veldig søt og morsom, og det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Likevel er ikke Landline bare en søt historie. Den er også realistisk, og til tider er boka veldig trist. Det er trist å se hvordan Georgie og Neal, som var perfekte for hverandre, endte opp på feil spor, og man sitter å lurer på om det kan ende godt.

Som alle karakterer skrevet av Rainbow Rowell, er Neal og Georgie fantastiske. De har sine gode sider, men også sine feil, og de er annerledes fra typiske hovedpersoner. Dette er Rainbow Rowells sterkeste side, og jeg elsker å lese om karakterene hennes. Det er så utrolig deilig å slippe unna de typiske stereotypene, og det gjør at flere kan kjenne seg igjen i karakterene hennes.

Det er litt rart å ha lest alle bøkene til en forfatter. Rainbow Rowell har skrevet fem bøker, og jeg har lest dem alle sammen. Wow. Jeg gleder meg utrolig mye til hun kommer ut med flere bøker, og kommer garantert til å lese dem. Hun har faktisk skrevet en novelle, Kindred Spirits, som jeg ikke har lest enda, da. Gleder meg til å gjøre det!

Jeg kan ikke anbefale Rainbow Rowells bøker mange nok ganger, og Landline er intet unntak. Den er søt, men også litt trist. For min del passet det godt å lese den nå, siden jeg har lest mange litt tunge fantasybøker i det siste.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg ble overtalt til å lese Six of Crows av to jeg kjenner gjennom Instagram. Egentlig er boka første boka i en spin off-serie av Leigh Bardugos Grisha-trilogi, men jeg fikk høre at det ikke var nødvendig å lese originalserien først. Derfor begynte jeg å lese Six of Crows, og det angrer jeg definitivt ikke på. Denne boka er så sykt bra!

Jeg ble med en gang dratt rett inn i verdenen Leigh Bardugo har skapt, og det var kjempespennende å se hvordan hun hadde basert de forskjellige landene på land i vår egen verden. Ravka, for eksempel, er basert på Russland, Kerch på Nederland og Fjerda på nordiske land. På den måten skapte hun en verden man kan kjenne seg igjen i, men som samtidig er annerledes fra vår verden. Jeg likte kjempegodt å lære om Bardugos verden og magien der.

Magien Leigh Bardugo har skapt er utrolig stilig. Det er bare noen som kan bruke den, og de kalles for Grisha. Den originale trilogien handler om dem og borgerkrigen i Ravka, og jeg mistet nok noe der siden jeg ikke har lest Grisha-trilogien, men for meg gjorde det ikke så mye. Jeg fikk vite nok om magien, til å forstå hva som foregikk.

Det beste med hele boka er karakterene. Six of Crows har seks hovedpersoner, og de er alle like spennende å lese om. Det var ingen jeg ikke likte eller som var kjedelige å lese om. De var veldig forskjellige, både når det kommer til nasjonalitet og seksualitet. Det er til og med sterkt hintet til at en av karakterene er panseksuel, noe som er kjempesjeldent i litteratur.

De seks hovedpersonene er Kaz Brekker, genial tyv og lederen for gruppa, Jesper Fahey, skarpskyter som er litt for glad i gambling, Inej Ghafa, Kaz' spion kjent som the Wraith, Nina Zenik, Grishasoldat som bruker magien sin for å overleve i Ketterdam, Matthias Helvar, Fjerdan straffange med et sterkt ønske om hevn, og Wylan Van Eck, rømling fra privilegert bakgrunn. Alle er interessante og forskjellige, og jeg har lyst til å vite alt om dem. Jeg kan ikke vente på å få lære mer om dem i neste bok, Crooked Kingdom.

Handlingen i boka er superspennende, og jeg kunne nesten ikke legge den fra meg. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, og det holdt meg interessert gjennom hele boka. Den er aldri kjedelig, og boka har akkurat passe antall sider. Historien blir ikke for "rushed", men den blir heller ikke for langdryg. For meg var den helt perfekt.

Jeg så ikke for meg at boka kom til å slutte på den måten! Det er et plot twist helt til slutt som ødela meg litt. Jeg var ikke klar for det, og jeg vet ikke om jeg kan vente til september for å få vite hvordan det kommer til å ende. Argh! Jeg må vite hva som skjer videre!!

Så klart anbefaler jeg Six of Crows! Jeg elsket boka så utrolig mye.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch, og fikk endelig gjort det. Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? The Lies of Locke Lamora er en av de aller beste bøkene jeg har lest på lenge. Boka finnes på norsk med tittelen Løgneren Locke Lamora.

I Camorr, en by som minner veldig om Venezia, holder Locke Lamora og hans tyvebande, the Gentlemen Bastards, (er på norsk er oversatt til De veloppdragne kjøterne, som muligens er en av de styggeste oversettelsene jeg har kommet over, hva søren???), til. Det er et tøft liv, men Locke og vennene hans er gode, så gode at de til og med klarer å lure Capa Barsavi, the big boss i underverdenen i Camorr. I skyggene lusker det større farer, og hva skal Locke gjøre når han innser at alle han bryr seg om er i fare?

Scott Lynch har skapt et fantastisk utgangspunkt for debutromanen sin, og det er så utrolig godt gjennomført. Sakte, men sikkert blir man kjent med Camorr og dens folk. Verdenen er sterkt påvirket av Venezia, med en by bygget på øyer, og mange av navnene er italienskinspirerte. Dette er en by som på utsiden er vakker og respektabel, men like under overflaten er den like mye styrt av kriminelle gjenger som den er av Hertug Nicovante.

Camorrs folk er et arrogant folk, og det lønner seg sjeldent. Det er et gjennomgående tema i boka, og det er flere av karakterene som roter det til fordi de rett og slett tror litt for mye på seg selv. Vel, man kan godt si at alle roter det til på et punkt i løpet av boka, og Locke mer enn de fleste. Lockes tidligere lærermester sa noe som helt klart kan gjelde for alle karakterene i boka:

"Someday, Locke Lamora, [...] someday, you're going to fuck up so magnificently, so ambitiously, so overwhelmingly that the sky will
light up and the moons will spin and the gods themselves will shit
comets with glee. And I just hope I'm still around to see it."

Det er en utrolig brutal verden, og boka er til tider veldig mørk. The Lies of Locke Lamora er helt klart ingen ungdomsbok; den går rett inn i kategorien "adult fantasy", og jeg likte det kjempegodt. Av og til er en upolert og brutal bok akkurat det man trenger, en påminnelse om at verden ikke er perfekt. I tillegg kan polert fantasy bli litt kjedelig. Jeg synes det er spennende når man ikke vet hvem som kan dø når eller hvor hardt skadet hovedpersonen kan bli. (Selv om det ikke er like gøy når man sitter på fly til Berlin ved siden av en gutt fra tyskklassen, og man nesten begynner å gråte. Ehe...)

Locke Lamora er muligens en av de beste karakterene jeg har lest om på lenge. Han er så sykt sjarmerende, men er helt klart ingen helt. Noe av det gøyeste med hele boka var å lese om hvordan satte seg inn i de forskjellige karakterene han spilte i løpet av kuppene deres. Han er en genial skuespiller, og det er så interessant å lese om hva han gjør for å forberede seg. Seriøst, jeg kunne lest en hel bok om Locke og de andre som utførte ranene sine, og hvordan de forberedte seg til dem. Locke har mange gode og dårlige kvaliteter, og det er kanskje derfor jeg liker ham så godt. Han virker ekte og er lett å tro på. Han er genial og en fantastisk skuespiller, som i tillegg bryr seg utrolig mye om vennene sine, men han er også arrogant og kan være helt sykt skremmende når han blir sint. Minn meg på å aldri gjøre Locke Lamora sint. Det var nesten litt forstyrrende...

Resten av persongalleriet i boka er også fantastisk. Jean Tannen, Bug og Calo og Galdo Sanza, Lockes gjeng, er også fantastiske karakterer, og det er også alle de andre i boka. Det er sjeldent jeg leser bøker hvor ikke én karakter irriterer meg. Jeg liker ikke alle, men ingen av dem er irriterende, og det er helt utrolig. De jeg ikke liker, liker jeg ikke fordi de er "skurker", ikke fordi de gikk meg på nervene, og det er så utrolig deilig. Så utrolig sjeldent.

Språket er noe av det mest geniale med boka. Det passer helt perfekt til historien. Til tider er det like pretensiøst som Locke, mens det andre ganger er hardt og brutalt, og jeg elsker det. Jeg ble fanget allerede fra første side, og boka holdt meg fast helt til slutt. Scott Lynch har noen geniale beskrivelser, og jeg kunne tydelig se for meg hva som skjedde.

I tillegg likte jeg kjempegodt hvordan historien skiftet mellom nåtid og fortid, og det ga en original vinkling på historien. Sakte, men sikkert nøster man opp i det som skjer, og hoppingen i tid gjorde det hele ti ganger bedre.

Som du sikkert har skjønt elsket jeg The Lies of Locke Lamora, og det er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Jeg må helt klart lese flere heist-bøker. Anbefales på det sterkeste!!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da var jeg halvveis i Neil Gaimans The Sandman-serie, og for hvert volum jeg leser, blir jeg påminnet hvorfor dette er min favorittegneserie. Serien blir bedre for hvert volum, og jeg er kjempeimponert.

Fables and Reflections er satt sammen av ni korte historier. Alle, på en eller annen måte, har et innslag av noe mystisk. Drømmer og ønsker er i fokus, men også fabler og refleksjon. Det er en grunn til at tittelen er akkurat det. Jeg likte kjempegodt at historiene har fokus rundt historiske og mytiske personer, og det var spennende å se hva Neil Gaiman kom til å gjøre med historiene deres. For eksempel er en av historiene en alternativ versjon av den greske myten om Orfevs og Evrydike, som muligens er en av de tristeste mytene i gresk mytologi.

Jeg merket at jeg har savnet Gaimans karakterer utrolig mye. Det er så lenge siden jeg leste volum fem, og det var virkelig gøy å bli dratt inn i denne merkelige, men fantastiske verdenen hvor drømmer kan være mer virkelige enn virkeligheten. I tillegg var det gøy å endelig bli ordentlig kjent med Dreams søsken. Til sammen er de syv søsken som kalles The Endless. Det er Destiny, Death, Dream, Destruction, Desire, Despair og Delirium, som tidligere var Delight. De er utrolig interessante karakterer, og jeg gleder meg til å lære mer om dem.

En annen ting jeg likte godt er at de forskjellige historiene får frem forskjellige sider ved Morpheus, Dream. Han er en utrolig komplisert karakter, og det er alltid noe nytt å lære om ham. Han er mystisk, og jeg ønsker å vite mer om ham som karakter.

I tillegg er tegningene i denne serien alltid perfekte. De er helt utrolig gjennomførte, og selv om stilen er forskjellige i de forskjellige historiene, passer de perfekt til sine respektive historier. Jeg synes det er utrolig stilig hvordan tegningene varierer fra historie til historie. Dette er på grunn av at serien har mange forskjellige tegnere, og de har forskjellige stiler. På en eller annen måte har de greid å få det til å funke perfekt, og jeg er kjempeimponert.

Fables and Reflections er helt fantastisk, og jeg blir bare mer og mer imponert over denne serien.

Innlegge ble originalt publisert på bloggen min.

Egentlig terningkast: 4.5

Half a War er siste boka i Joe Abercrombies Shattered Sea-trilogi. Det er en god bok, men det er ikke den beste i serien. Likevel synes jeg Half a War er en solid avslutning på en veldig god serie.

Jeg var veldig spent på hvordan Joe Abercrombie hadde tenkt til å avslutte serien, og ble ikke skuffet. Dette er en solid fantasybok, og det er ikke mye jeg kan pirke på. Historien er veldig spennende, og karakterene har fantastisk utvikling gjennom boka.

For meg var det beste å se igjen karakterene fra de to første bøkene, Half a King og Half the World. Jeg hadde savnet Yarvi fra Half a King, og Thorn og Brand fra Half the World, og synes det var utrolig gøy å se dem igjen i Half a War. Dessverre er de ikke så mye med i den tredje boka som jeg skulle ønsket; det er nemlig et nytt sett med karakterer i den siste boka. De er Skara, en ung prinsesse som ser familien hennes bli drept foran øynene sine, Raith, en ung, brutal kriger, og Koll, Father Yarvis læregutt, som forresten også var med i Half the World.

Selv om jeg likte de nye karakterene godt, var de ikke like interessante å lese om som de forrige. Spesielt savnet jeg å lese om Yarvi og hans tanker. Han viser så utrolig lite av det han tenker på på utsiden, og jeg savnet å vite hva han egentlig tenkte. I tillegg var det altfor lite Brand i denne boka, og jeg savnet han veldig. Vi fikk se mer av Thorn, men jeg savnet samhandling mellom henne og Brand.

Historien var litt forutsigbar til tider, og det hendte jeg kunne gjette meg til hva som kom til å skje. Andre ganger kom plot twistene som et sjokk på meg og slo beina under meg. Jeg satt igjen i sjokk med en følelse av "hva søren skjedde nå???". Jeg er så imponert!

En ting jeg gjerne skulle lært mer om er det såkalte "Breaking of God". Dette er en hendelse som har skjedd for flere hundre år siden, og det skjedde da "alvene" ble for hovmodige og gikk til krig mot Gud. Hva var det egentlig som skjedde? Hvem var "alvene"? I tillegg høres mye av det som er igjen etter denne hendelsen ut som moderne teknologi. Spesielt har de noen alvevåpen som høres mistenkelig ut som gevær. Teorien min er at det er det moderne mennesket, og et eller annet skjedde som satte verden tilbake til en slags vikingtid igjen. Skulle gjerne lært mer om dette, men jeg skjønner hvorfor vi ikke gjør det. Det er ikke superviktig ovenfor plottet i historien, og ingen av karakterene i serien vet hva som skjedde.

Så alt i alt likte jeg Half a War veldig godt, men jeg savnet de originale karakterene. Dette er en serie jeg anbefaler hvis du liker litt mørkere og dystrere fantasy.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da har jeg lest fjerde boka i The Mortal Instruments-serien til Cassandra Clare. Jeg har egentlig ikke så veldig mye annet å si enn jeg sa i anmeldelsen av City of Glass. Boka var god, og jeg likte den godt. Dessverre synes jeg fortsatt Clary og Jace er litt teite.

Jeg likte ikke denne boka like godt som den forrige, men det er ikke langt unna. Det tar litt lenger tid før handlingen virkelig kommer i gang, og derfor føltes det litt som om boka ikke hadde et mål i begynnelsen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. I hvert fall gjorde det at det tok litt tid før jeg kom meg inn i historien.

Det er dessverre alt for lite Alec Lightwood i City of Fallen Angels. Han og Magnus drar på ferie, og det er kjempegøy å høre om bildene de sender Jace og de andre. Noen av de morsomste delene av boka. Men det gjorde at jeg savnet han. Alec er den største grunnen til at jeg fortsetter disse bøkene, så derfor likte jeg veldig godt da han kom tilbake omtrent mitt i boka.

Da historien først kom i gang, likte jeg den godt. Det var spennende, og jeg ønsket å vite hvordan det kom til å ende. Dessverre ender boka med en cliff hanger, og jeg har ikke den neste boka. * Shaking fist * Ugh, cliff hangere... Men jeg overlever nok.

Alt i alt likte jeg City of Fallen Angels godt, men det er ikke den beste boka i serien. Gleder meg til å lese neste.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Ok, så da har jeg endelig fått lest tredje boka i Cassandra Clares The Mortal Instruments-serie. Det var på tide. Siden det var en god stund siden jeg leste de to første bøkene, tok det litt tid å komme inn i historien, men da jeg fikk satt meg ned og virkelig lest boka, likte jeg den veldig godt.

Som sagt var boka litt treg i starten. Det kan ha noe med at jeg ikke er så utrolig interessert i Clary og Jaces story line. De irriterer meg litt, og er egentlig sykt teite til tider. Som alle andre har de sine øyeblikk, men jeg skjønner meg bare ikke helt på dem. Hvorfor de tar de valgene de gjør. For meg gir det ikke mening.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg likte boka så godt selv om jeg ikke liker hovedpersonene. Vel, det er et veldig godt spørsmål, og for en gangs skyld har jeg et svar. Jeg lever for bikarakterene, og da er det spesielt Alec Lightwood og Magnus Bane. Alle sammen vokser mye gjennom boka, men det er spesielt Alec som imponerte meg. Han går fra å være veldig usikker på seg selv og tvile på at andre vil godta han for den han er til å innse at han ikke bryr seg om hva andre har å si, og han gjør det han vet vil gjøre ham lykkelig. Alec er helt klart min favorittkarakter.

Til tider er historien litt klisjé og forutsigbar. Det var en del viktige poeng jeg greide å gjette meg til eller allerede hadde fått spoilet, men ellers var historien veldig spennende. Jeg hadde til tider problemer med å legge fra meg boka, og jeg gleder meg allerede til å lese neste bok. Det blir gøy å se hvor Cassandra Clare tar historien videre.

Helt til slutt må jeg bare få sagt at coveret er utrolig stygt. Hvem tenkte at det var en god idé? Ugh, jeg skulle ønske jeg begynte å kjøpe en annen utgave av bøkene. Det er noen som er mye finere...

Alt i alt likte jeg City of Glass kjempegodt selv om det var noen ting jeg irriterte meg over. Anbefales.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.