Bokelskere.no

Jeg leser ikke mange norske bøker, så når jeg gjør det, må jeg ha hørt mye bra om den. Odinsbarn har blitt snakket om overalt, og egentlig er jeg litt treig. Men nå har jeg også lest den, og jeg likte den veldig godt.

Det er veldig mye med Odinsbarn som er bra. Dette er en veldig ambisiøs fantasyroman, og jeg er mektig imponert over det Siri Pettersen har fått til. Boka har alt som trengs for en god og annerledes fantasy. Siri Pettersen har skapt en verden der mennesker er myter, og folket i Ymslanda har alle haler. Alle utenom Hirka...

Det er en veldig god verden Siri Pettersen har skapt. Den er grundig gjennomtenkt, og jeg trodde på den. I fantasysjangeren er dette veldig viktig. Jeg hadde litt problemer med å sette meg inn i verdenen med en gang, men etter at jeg hadde lest en stund, gikk det veldig fint. Det tok ikke lang tid før jeg likte verdenen veldig godt.

Jeg likte veldig godt hvordan norrøn mytologi var blandet inn i historien. Jeg har alltid syntes at mytologier er spennende, og når det blandes inn i bøker, er det et stort pluss. Det passet perfekt inn i boka, og jeg synes det gjorde den mye bedre.

Det var noen småting som jeg ikke likte så godt... Det tok litt lang tid før det skjedde noe særlig. Dette er ikke et stort problem, men det gjorde at jeg brukte lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. I tillegg var det deler av boka som var litt forutsigbare... Spesielt når det kommer til forhold mellom karakterene. Jeg har lest nok ungdomsbøker til å skjønne hva som kom til å skje... Men det var ikke mye det er snakk om, og mesteparten av boka kunne jeg ikke gjette meg til. Så jeg er fornøyd.

Jeg har bare en siste ting å si nå før jeg runner av. Før jeg begynte på Odinsbarn, leste jeg noen anmeldelser av boka, for å se hva andre synes. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen klaget over at det minnet for mye om en ungdomsbok. OK... Hva? Det er en ungdomsbok. Boka står i ungdomsavdelingen i bokhandlene, så du kan ikke trekke den ned på det.

Jeg likte Odinsbarn veldig godt, og kommer garantert til å lese den neste boka, Råta. Dette er en serie jeg anbefaler.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Helt enig med deg. Jeg tror jeg sjeldent har lest noe så vakkert.

Da slipper jeg å bekymre meg over det:)

Da jeg ble ferdig med bok en, Cinder, følte jeg at jeg måtte starte på bok to med en gang. Jeg er veldig glad jeg gjorde det, for jeg liker faktisk Scarlet bedre enn Cinder. Serien blir bare bedre og bedre.

I denne boka blir vi introdusert med en ny karakter: Scarlet. Hun bor på en gård i Frankrike sammen med bestemoren sin. Men når bestemoren hennes blir kidnappet, vet hun ikke hva hun skal gjøre. Ettersom politiet bestemmer seg for å avslutte etterforskingen, tar Scarlet saken i sine egne hender, noe som bare fører til problemer. . .
Men selv om boka handler mest om Scarlet, har Cinder fortsatt sine egne kapitler. Jeg likte veldig godt at man byttet om å lese om Scarlet og Cinder, det skapte variasjon, noe som hjelper med å holde boka interessant. For å være ærlig, var jeg litt skeptisk da jeg begynte å lese om Scarlet. Jeg har lest flere oppfølgere til serier der bøkene "ikke var like god som den forrige fordi man blir introdusert til en ny hovedperson." Men ikke i dette tilfellet! Jeg synes faktisk at Scarlet er bedre enn Cinder!

Scarlet(karakteren) er veldig selvstendig og bestemt. Hun har rødt hår(ja, navnet passer), og Marissa Meyer har prøvd å få henne til å virke som en sterk og selvsikker karakter og jeg synes hun har klart det veldig bra. Det er litt morsomt, for nå har jeg lest utrolig mange bøker i det siste som har en rødhåret hovedperson: The Selection-trilogien, Firelight, Scarlet, City of Bones. Gjør ikke meg noe, men jeg synes det er litt morsomt:)
I tillegg til Scarlet, er Wolf også en ny karakter. Han er ganske mystisk, og litt sjenert også. Men etter hvert som man leser, finner man ut mer og mer om fortiden hans( ikke så mye, men litt.) Han har hatt er forferdelig liv, mener jeg!

Jeg synes at Scarlet og Wolf er veldig søte sammen, men jeg føler at romansen deres går for fort fram. De vet nesten ingenting om hverandre, og jeg føler ikke at forholdet deres må utvikle seg litt mer. Det samme skjedde i Legend-serien av Marie Lu. Alt går for fort fram! Men det er min mening.

Men jeg er utrolig fornøyd med denne oppfølgeren og jeg begynner virkelig å elske denne serien! Hvis du bare har lest Cinder, og ikke er sikker på om du burde lese Scarlet eller ei, gå å les den! Du kommer ikke til å bli skuffet:)
Ble opprinnelig publisert her!

Jeg vil si at ungdomsbøker ikke bare er for ungdommer. Mange er veldig dype, tar opp viktige temaer og har gode karakterer. Will Grayson, Will Grayson er til nå min favoritt av John Green, så den er virkelig verdt å skjekke ut. Grugleder meg til Looking for Alaska. Har hørt at den er utrolig trist.

Det er ikke så lenge siden jeg satt foran pc'en og bestilte The Lunar Chronicles på nettet. Jeg hadde lenge visst om denne serien, og synes de hørtes og så fantastiske ut. Så jeg måtte kjøpe de! Jeg angrer ikke i det hele tatt og jeg er så glad for at jeg har disse bøkene i bokhylla:)

The Lunar Chronicles er en serie som skal bestå av fire bøker, og de er basert på eventyr. Ja, du leste riktig. Disse bøkene er "fairytale-retellings". Marissa Meyer bruker kjennetegn fra eventyr og tar dem med i bøkene sine. Cinder er basert på Askepott, Scarlet er basert på Rødhette, Cress er basert på Rapunzel og den siste boken som kommer ut i høsten 2015 er basert på Snøhvit.

Jeg likte Cinder utrolig godt. Boka er veldig interessant, spesielt siden den er satt i fremtiden i New Beijing, og inkluderer cyborgs, androids, hovers osv. . . En veldig interessant sci- fi verden som jeg ikke kan vente med å utforske mer.
Som jeg skrev, likte jeg boka veldig godt. Men den fylte faktisk ikke helt forventningene mine. (Det kan kanskje ha noe med at jeg hadde en sor "book-hangover" etter forrige bok jeg leste.) Siden det er så mange som har sagt at denne boka er fantastisk, så hadde jeg skyhøye forvenintinger, noe som kanskje ikke var så lurt. Jeg hadde håpet på litt mer action og spenning, men det var det ikke så mye av. Det kan også ha noe med at jeg hadde alle tentamenene mine mens jeg leste Cinder, som gjorde at jeg ikke kunne sette meg ordentlig inn i boka.

Tilbake til det positivet, Jeg liker veldig godt ideen om at det mennesker som har flyttet til månen, og som nå er et eget folkeslag. De kaller seg selv "Lunars". Noe som er spesielt med dem, er at de kan kontrollere bioenergien til folk. Da kan the Lunars få dem til å innbille seg ting eller få dem til å gjøre som de vil. De blir omtalt som forferdelige mennesker, spesielt dronningen deres, Levana. Hun er bare, ugh! Hun drepte niesen sin bare får å få dronningtittelen!
I tillegg synes jeg at Marissa Meyer har skapt et veldig troverdig og interessant verden, noe som får meg til å lese videre.

Men jeg synes at boka er litt forutsigbar. Det er lett å gjette seg til hva som kommer til å skje, og det ødela litt. Mange av hendelsene i boka kom ikke som sjokk akkurat, noe som forfatteren sikkert hadde håpet på. et er flere som også mener at boka er ganske forutsigbar. . .

Jeg elsker omslaget til Cinder, fordi den passer veldig bra. Boka er basert på Askepott, noe du kanskje kjenner igjen hvis du ser på skoen. Man kan også se at foten er har mekanisk, som passer til Cinder, hovedpersonen. Hun er jo cyborg. Skikkelig enkelt, men utrolig kult omslag!:)

Cinder er en veldig god bok, og jeg anbefaler den virkelig. Jeg angrer nå litt på at jeg leste akkurat denne boka da jeg hadde tentamen, men pytt pytt. Anbefales!:)
Ble opprinnelig publisert her!

Så bra:)

Takk for svar. Så bra:)

Så bra:)

Hei,
jeg har nettopp bestilt Da Vinci-koden, og får den om et par dager. Men jeg lurer på om det går an å lese boken, og fortsatt skjønne den, hvis man ikke har lest Engler & Demoner? Må de leses i rekkefølge, denne "serien"?

Det er lenge siden jeg leste noe av John Green. Sommerferien faktisk. Da jeg fikk Will Grayson, Will Grayson til jul, bestemte jeg meg for å lese den så fort jeg var ferdig med The Slow Regard of Silent Things. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det!

Jeg kunne ikke legge fra meg Will Grayson, Will Grayson. Så god er den. Jeg innså ganske fort at denne boka kom til å bli fantastisk, og det gjorde den. Jeg hadde ganske høye forventninger til boka, både på grunn av at jeg tidligere har likt John Greens bøker veldig godt, men også fordi en av mine gode venner sa at hun likte den godt. Likevel greide boka å innfri mine forhåpninger, og til og med overgå dem. Jeg likte Will Grayson, Will Grayson utrolig godt!!!

Karakterene er det som driver boka fremover. Selv om historien i boka er veldig god, usedvanlig god i denne sjangeren (en sjanger som oftest er karakterdrevet), er dette karakterens historie. Dette er Will, Will, Tiny, Jane, Gideon og alle de andres historie. Her er det de som regjerer, og det gjør de med stil. De er veldig komplekse til å være ungdomsbøker. Ikke misforstå meg. Jeg elsker ungdomsbøker, men av og til føles det som om forfatteren ikke tar ungdommer seriøst. Som om ungdommer ikke er like komplekse som voksne. Heldigvis er det mange forfattere der ute som tar ungdom seriøst, og John Green og David Levithan er noen av dem.

Jeg har ikke lest noe av David Levithan før. Hørt mye om ham, ja, men ikke lest noe av ham. Alt jeg har hørt er gode ord, så jeg kommer garantert til å lese bøkene hans før eller senere. Forhåpentlig vis før. Etter å ha lest Will Grayson, Will Grayson kan jeg egentlig ikke skjønne hvorfor jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Språket hans er genialt, og jeg må innrømme, så mye som jeg elsker John Greens bøker, likte jeg aller best David Levithans del av Will Grayson, Will Grayson.

Perspektivet i Will Grayson, Will Grayson skifter mellom Will og Will. Dette kan virke veldig vanskelig å holde styr på, men det er det ikke. John Green og David Levithan har skrevet om hver sin Will Grayson, og de har gjort dem veldig forskjellige. Samtidig er det noen likhetstrekk mellom karakterene. Jeg likte veldig godt hvordan dette fungerte, og fungerte gjorde det. Jeg var aldri forvirret, og det er slik det skal være. Selv om det er førsteperson som forteller, skal det være mulig å skille dem fra hverandre, og det var veldig lett her.

Will Grayson, Will Grayson er en god blanding av morsom og trist. Av og til satt jeg med tårer i øynene, og andre ganger satt jeg og lo høyt. Jeg vet ikke om dette betyr så mye for andre siden jeg er en veldig emosjonell person og gråter av det meste... I tillegg er humoren min kanskje litt dårlig, men ikke fortell meg at jeg sa det, jeg elsker humoren min :)

Boka tar opp mange viktige temaer, og jeg synes John Green og David Levithan gjør dette på en veldig viktig måte. De tar opp temaer som depresjon, homofili, kjærlighet, vennskap, familie og mange andre. Noe av det jeg likte veldig godt var at dette ikke var en typisk homo-bok; det at noen av karakterene var homofile var bare slik det var, og de gjorde ikke så mye ut av det. Det ble helt naturlig. Boka viste variasjon når det gjaldt homofile, og den holdt seg ikke til stereotypene. Tusen takk! Slike bøker trengs. Slike bøker kan hjelpe ungdom som sliter med hvem de er, og jeg er så glad for at den er så bra.

Som du skjønner, likte jeg Will Grayson, Will Grayson veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese Looking for Alaksa og Let it Snow, de to siste bøkene til John Green som jeg ikke har lest, og jeg kommer garantert til å lese noe av David Levithan.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Tusen takk!!! Jeg vet ikke om du tenkte over hvor mye denne kommentaren kom til å bety for meg da du skrev den. Dette er noe av det fineste noen har sagt om det jeg har skrevet, og det fikk meg til å se at det er noen som tar seg tid til å lese og tenke over det jeg har skrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det; jeg har ikke ord... Tusen takk!!! Tusen hjertelig takk!

Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det nokså vemodig, nå som jeg er ferdig med den siste boka i Gone-serien. Jeg kan trygt si at den er en av mine favoritt-serier noensinne. Kanskje det er fordi jeg føler at jeg har brukt så mye tid sammen med alle karakterene og jeg har lest så mye om denne verden, at jeg har blitt veldig knyttet med denne serien. Jeg har brukt forbausende land tid med å lese denne serien, siden jeg har hatt en pause mellom hver bok. Nå som jeg tenker over det, er det bra at jeg gjorde som jeg gjorde. Da ble jeg ikke lei av serien, som jeg kanskje hadde blitt hvis jeg hadde hatt et "marathon" med serien. Jeg kommer virkelig til å savne utfluktene til the FAYZ (FalloutAlleyYouthZone.)

Som jeg skrev, så er Light den siste boka i serien. Kuppelen rundt Perdido Beach har blitt gjennomsiktig. Nå kan de voksne endelig se inn i kuppelen. Men er det virkelig det de vil? Perdido Beach er kaos, over halvparten av barna er døde og barn går rundt med våpen som om de bare var mobiler.
Men det er ikke lett for barna inne i kuppelen heller. De vet at nå nærmer de seg slutten; the Endgame. Nå gjelder det å holde seg i livet. Men det er lettere sagt enn gjort, nå som Gaia er på frifot. . .

Spenningen tar aldri slutt, ihvertfall ikke nå som slutten på the FAYZ er rett rund hjørnet. Man vil virkelig vite hvordan alt kommer til å ende; hvem som dør og hvem som overlever. Alt kan skje, og Michael Grant pleier å ha mange "plot twists" på lur. Han skriver så bra, men noen ganger må jeg bare legge ned boka fordi det kan være så intenst. Jeg sitter foran boka å lager grimaser, men etter sekunder starter jeg å lese igjen. Denne serien er ikke for lett-skremte!

Da jeg startet boka, var jeg ikke fullt så engasjert. Det var en stund siden jeg hadde lest Fear, bok fem i serien. Men ettersom jeg kom lengre og lengre inn i boka, leste jeg mer og mer. De to-tre siste dagene leste jeg hundre sider hver dag, og det er mye! Jeg måtte finne ut av hva som kom til å skje!

Jeg liker veldig godt omslagene på alle bøkene i serien. Det er noe med dem som får det til å få lyst til å lese dem. Omslagene er så mystiske, og ser utrolige kule ut. Skulle ønske at jeg hadde dem i bokhylla mi. Men dessverre har jeg ikke det; jeg tror jeg kommer til å kjøpe dem en gang, men jeg har også lyst til å ha dem innbundet, og det er ganske dyrt. . . Så da får jeg nøye meg med paperback, siden jeg har funnet noen nettsider der de selger bøkene veldig billig:) På Amazon.co,uk selger de bøkene veldig billig, og på Adlibris.com, selger de de nye versjonene av bøkene veldig billig. De er også veldig kule, så kanskje jeg kjøper dem istedet;)

Noe som jeg synes var veldig synd, var at jeg visste hvordan boka kom til å ende før jeg leste den (og med hvordan den kom til å ende, mener jeg hvem som kom til å dø.) Jeg kommer ikke til å skrive noen "spoilers", bare slapp av. Men det var litt trist at jeg visste det. . . Det er så irriterende når folk "spoiler" deg, spesielt når det gjelder karakterers død. . .
Men ellers med slutten, så var jeg litt skuffet, egentlig. . . Jeg hadde forventet noe større, men det er kanskje bare meg. Men jeg ELSKET boka, så det spiller vel ikke en så stor rolle;)

Som jeg nevnte, er dette en av mine favorittserier, NOENSINNE! Jeg kan ikke tro at det er over. . . Nå har jeg virkelig lyst til å lese hele serien på nytt! Men jeg har en regel om å ikke lese bøker om igjen, siden jeg kan bruke den tiden på å lese bøker jeg ikke har lest før.
Så da hadde jeg en skikkelig "book-hangover", noe som var forferdelig. Jeg hadde ikke lyst til å lese noen andre bøker, noe som fikk meg til å havne i en "reading-slump" noen dager. . . Så mye elsket jeg denne serien, og jeg tipper du også kommer til å elske den! Anbefales!
Ble opprinnelig publisert her!

Jeg er helt enig med deg! Har også lest The Perks, og det er utrolig mange likheter. Men jeg valgte og bare "overse det". Det er en utrolig god bok, men dessverre litt uoriginal:)

Dream Country er det tredje volumet i Sandman-serien. I dette volumet er det ingen historie som går gjennom boka som en rød tråd. Dream Country er fire frittstående historier, som gir oss et innblikk i Morpheus som karakter og hans verden.

Jeg likte disse fire historiene veldig godt. De er veldig forskjellige, og jeg liker best den med katten. Det er en "søt" historie til å være en Sandman-historie. Noen av de andre, Calliope for eksempel, er ganske forstyrrende. Men det er vanlig for historier i denne serien...

Dream Country er ikke like god som de to første. Den er mer som et lite avbrekk fra de lange historiene. Jeg likte den veldig godt, men jeg har mer sansen for historier som strekker seg over litt lengre tid.

Det jeg synes er veldig bra med Dream Country, er at man lærer masse om Morpheus. Jeg skjønte mer av motivene hans, eller egentlig ikke... Men jeg fikk vite flere ting som hadde hendt ham, og det kan hjelpe med å forstå ham bedre. Som jeg har nevnt tidligere, er han utrolig kompleks, og derfor kan jeg aldri forstå ham fullt ut. Men noe kan jeg forstå, og Dream Country har hjulpet meg på veien.

Jeg likte Dream Country veldig godt, men den er ikke like god som de to første. Anbefales!

Innlegget ble originalt publisert på bloggen min.

Da jeg var på biblioteket for litt siden, så jeg Firelight, og jeg synes det var litt tilfeldig egentlig. Tidligere i den uka var første gang jeg hadde hørt om boka, så da jeg så den på biblioteket, måtte jeg plukke den opp. Firelight er bok en i Firelight-trilogien, som handler om en rase som heter Draki; etterkommerne av dragene. De kan forvandle seg til mennesker. Men de blir jaktet på av jegere som vil ha dem utryddet, så de må prøve å holde rasen sin i livet.

Dette er Karen Gillan.
Da jeg så omslaget på boka, synes jeg at Jacinda(hun som er på omslaget) ligner veldig på Karen Gillan, hun som spiller Amy Pond, fra tv-serien Doctor Who. Kanskje det er henne, eller kanskje ikke. Men hvis noen har noe mer informasjon om det, vær så snill å kommentere i kommentarfeltet nede på siden. Jeg har veldig lyst til å finne ut av det:)
Men ellers vet jeg ikke helt hva jeg synes om omslaget. Det er ikke noe spesielt med det; bare en jente som poserer, og som i dette tilfellet har drageøyne. Funket ikke helt for meg, men jeg kan ikke si at jeg misliker det heller.

Hovedpersonen heter Jacinda, og boka handler om livet hennes. Jeg kan oppsummere boka med en setning. "En jente som strever med å passe inn på skolen - eller egenltig alle steder - siden hun er en Draki." Noen ganger assosierte jeg til og med boka med filmen Mean Girls. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde, men når jeg tenker meg om, så ligner de litt. Det er det samme "High School"-dramaet, bare Firelight har med drager.

Jeg nevnte at hovedpersonen heter Jacinda, og hun er utrolig irriterende. Hun klager hele tiden over livet sitt, og hvor fælt hun har det. Jeg hater karakterer som er grinete og pessimistiske, og Jacinda er et godt eksempel på det! I tillegg er hun sur på familien sin nesten hele tiden, også. Håper hun mindre irriterende i neste bok, men jeg har hørt at hun blir verre. (Håper ikke det er sant. . . )

Men selv om jeg synes Jacinda var veldig irriterende, så likte jeg bok ganske godt. Den var spennende og underholdende, og hvis man ser bort i fra Jacinda's dårlige personlighet, er det en meget god bok. Anbefales til alles om liker dragebøker, f.eks Hans Majestets Drage.
Dessuten, så bestilte jeg hele trilogien på nettsiden Adlibris.com for litt siden, sammen med noen andre bøker. Jeg gleder meg faktisk veldig til å lese bok to, Vanish.

http://boknerd.blogspot.no/2014/11/the-duff-av-kody-keplinger-mini.html

Forfatter: Kody Keplinger
Først utgitt: 1. januar 2010
Forlag: Little Brown/Poppy
Språk: Engelsk
Medium: Kindle

Boken handler om 17 år gammle Bianca helg etter helg blir dradd med på ungdomsklubben i bygden. Hun liker seg ikke der og skulle helst hold seg hjemme med en god film. En av disse kveldene i klubben kommer Wesley, skolens Casanova, og kaller henne "the DUFF" - designater, ugly, fat friend. Bianca tar dette til seg og funderer på dette gjennom hele boken, hun sammenligner seg selv med alle og klarer ikke slippe tak i utrykket selv om det plager henne.

Etter hvert skjer det ting i Biancas liv som får henne til å ville flykte. Moren går fra faren og det oppstår mange problemer i familien. En kveld finner hun seg selv i å kysse Wesley, og alle følelsene forsvinner. Hun har funnet en måte å stenge alle følelsene og problemene ute. Hun forteller ingen om Wesley, eller dramaet som foregår hjemme og hemmelighetene samler seg opp. Dette skaper nye problemer med folkene rundt henne.

Boken var spennende, original og fikk meg til å tenke en del. Vi føler oss alle av og til som den stygge jenten i gjengen. Jeg følte også at det var lett å relatere til Bianca, for selv om jeg ikke hadde løpt rett i armene på skolens vakreste gutt, så har jeg også problemer med å dele og uttrykke følelsene mine til alle jeg er glad i hele tiden. Noen ganger baller det seg opp og du sitter igjen med en haug med følelser du ikke vet hva du skal gjøre med. Forholdet mellom Bianca og Wesley utviklet seg også til et solidarisk bond og jeg var glad for at de hadde hverandre gjennom boka. Jeg likte også godt at forfatteren ikke var redd for å ta opp tema som familieforhold, sex og det å ikke ha det bra med seg selv. Så alt i alt syng jeg dette var en kreativ og spennende contemporary bok.

Et lite tillegg: Det var traileren fikk meg til å ville lese boken. Da jeg bare hadde lest et fåtall av sider i boken merket jeg allerede en stor forskjell. Boken tar fatt i store problemer som å ikke vite hvem man er, å mangle selvtillit, alvorlige familieproblemer og problemer med å stole på andre. Traileren derimot var overfladisk og ekstremt amerikanisert. Den tok for seg hvordan en jente ble kalt stygg og så løper hun tilbake til gutten som kaller henne dette og ber han om å hjelpe henne bli penere. Jeg føler dette gikk i mot alt boken stod for, og ble veldig overfladisk. Så selv om filmen ser bra ut for eg selv, syns jeg det er synd om filmen blir slik som traileren fremstilte den. De har sikkert tatt bort alt av sexscenet, familieforholdene og tankene som Bianca holder for seg selv om det å være "the DUFF".

4.5 / 5

eg plukket denne opp samme kveld som jeg fullførte the DUFF. Boken handler om partyjenta Whitley som tilbringer hver sommer sammen med faren sin som lever et liv som ungkar. Dette året er derimot alt forandret, faren har anskaffet seg en helt ny familie. Og det værste av det hele, Whitley har ligget med stesønnen på fest.

Denne boken for meg ble veldig urealistisk og jeg likte veldig få av karakterene. Whitley var en partyjente som drakk i smug, gjorde seg vanskelig og og brydde seg mer om klær enn å bli del av den nye familien. Jeg hadde også medfølelse med Whitley med tanke på situasjonen hun ble satt i, og at hun generelt var i en dårlig familiesituasjon hjemme, men personligheten hennes gjorde henne vanskelig å like. Alt i alt trakk karakterene boken veldig ned for meg, samt det skjedde noe mot slutten som "snudde historien/ karakterene" på hode som ble en veldig unaturlig og urealistisk overgang i mine øyne. Skrivestilen til Kody Keplinger var fremdeles noe jeg likte ved boken, og jeg har lyst til å prøve ut flere bøker hun har skrevet. 3 av 5 stjerner

Først utgitt: 6. august 2008
Forlag: Mangschou forlag
Språk: Norsk
Medium: Innbundet
Leseeksemplar

Sammendrag:
"Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også."
Feberen har drept familien hennes og alle på skolen og i resten av samfunnet. Hedvig forlater alt. Hun må bort. Det ligger lik i gatene, og motorveien er full av bilvrak. Hun er ensom i verden. Eller fins det noen andre der ute?"Ett sekund om gangen" er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom.

Jeg leste denne boka for noen måneder siden og glemte i flyttestresset å skrive en anmeldelse. Hovedkarakteren Hedvig er 13 år gammel. Alle rundt henne er død og hun er nødt til å ta vare på seg selv. Hun er i fornektelse om at det hele virkelig har skjedd, men hun reiser til skolen hennes samler sammen camping utstyr og drar for å bo på en bondegård.

Det første jeg merket meg var hvor smart Hedvig var. Mye av det hun vet er almen kunnskap, men jeg tror ikke så mange 13 år gammle jenter nå hadde gjort det samme. Hun bruker kunnskap hun har om dyr og gårdsliv, leser bøker og klarer å overleve alene. Hun fornekter også at det hele har skjedd, hun er redd for å bryte ned om hun godtar at hun kan være den eneste personen igjen i verden. Følelsene hennes er realistiske og du føler deg skremt, sint og trist sammen med henne.

Selv om boken er lettlest og rask å komme gjennom så får deg virkelig til å tenke. Hva hadde du gjort om alle rundt deg falt om døde. Hadde du funnet deg et fast hjem og dyrket din egen mat. Hadde du levd på rømmen, hamstret det du kunne fra butikk til butikk og funnet mat der det var noe igjen? Og hva var det egentlig som gjorde slik at menneskene ble syke og døde.

Det er et veldig skummelt og tungt tema men jeg syns forfatteren skriver bra. Jeg tror jeg hadde likt boka ekstra godt om jeg var noen år yngre. Selv om det blir noe urealistisk da jeg ikke tror at alt hadde vært mulig for en liten jente å gjøre så er det hele skremmende å tenke på. Det og at Hedvig kan være sta og nekte å snakke om alt som har skjedd kan være noe irriterende. Unntatt dette likte jeg boken svært godt og er glad for å høre at det er blir en triologi. Hva kommer til å skje videre? Finnes det andre mennesker der ute?