Bokelskere.no

Det er mulig det er rart at en voksen kvinne kan identifisere seg med denne boka og hovedpersonen; han er jo en ganske så forvirret og ikke minst ung mann..men det gjør jeg virkelig! Jeg kjenner meg godt igjen i Antoine Roquetins tanker om livet; er dette virkelig? Er dette alt? Hvem er jeg? Hvordan skal jeg forholde meg til omgivelsene?

Samtidig som dette på mange måter er et svært interessant verk, sitter jeg igjen med følelsen av at tematikken er behandlet bedre hos flere andre forfatteren. For eksempel Årstid i helvete (Rimbaud), Sult (Hamsun) og Opptegnelser fra et kjellerdyp (Dostojevskij) har etter min mening tatt for seg denne fremmedgjøringen og tvilen på egen og andres eksistens på en bedre måte. Disse bøkene har alle gitt meg mye mer enn Sartres tekst. Prosjektene til disse andre forfattere virker mer fullendt og konsist enn Sartres bidrag.

Jeg ble også ganske skuffet over slutten, den var som en slags resignasjon; livet er virkelig og det er jeg også.. Ærlig talt; jeg hadde håpet på noe mer.. inspirerende.

Eg har òg lest Ullelands omsetjing (/gjendikting) av Den Guddommelege komedie og er som deg på mange måtar imponert over arbeidet han har gjort. Er og einig i at det er bra at han har unngått alt for mange moderne ord. Når det er sagt, må eg innrømme at ein del av ordvala hans ikkje falt i smak hjå meg. Til tider kunne det vere ganske vanskeleg for ein uerfaren nynorsklesar å forstå kva han skreiv.. Dette synest eg er synd i og med at Dante skreiv på eit folkeleg mål og at ordvala kan føre til at verket blir meir utilgjengeleg for mange… Men, er uansett svært nøgd med at eg har lest komedien og det er mange scenar frå blant anna inferno eg enno ikkje greier få ut av hovudet..

Eg er forresten imponert over at du har prøvd deg som omsetjar sjølv!

For meg er det komplett umulig å peke på en spesiell bok og si at ”denne er den aller beste jeg har lest!”. Grunnen er slett ikke at jeg ikke vet hva jeg liker eller at jeg ikke reflekterer over det jeg leser, det dreier seg heller om at mine favoritter ofte endrer seg etter dagshumør og ting som har skjedd meg eller opptatt meg i det siste. Noen bøker kan være favoritter fordi de ga meg en heseblesende og fantastisk leseopplevelse, andre har jeg kjære minner om fordi de hadde i seg ekko fra mitt eget liv, atter andre vender jeg tilbake til år etter år….

Om gjenlesning av boka skal være det viktigste kriteriet, står Much ado about nothing av Shakespeare høyt i kurs. Det er ett eller annet ved dialogen mellom Beatrice og Benedick som appellerer til meg, et slags ideal om du vil. Hvem vil vel ikke utfordres av sin partner i kjærlighet, samtidig som man føler seg likeverdig? Humoren i stykket er prikken over i’en. Uansett humør eller livssituasjon; dette skuespillet er god litteratur. Men; skulle jeg svare på dette spørsmålet i morgen, er det mulig svaret ville vært et annet…

King Richard II er ett av i alt ti historiske skuespill skrevet av William Shakespeare. I de første scenene møter vi King Richard i det han skal til å dømme i en sak mellom Henry Bolingbroke og Thomas Mowbray. Kongen viser seg svært vinglete og forandrer stadig mening om hva som kan være en passende straff. Det hele ender med landsforvisning av både Bolingbroke og Mowbray. Vi får med andre ord allerede helt fra starten inntrykk av hvem Richard er; beslutningsudyktig, vinglete og en smule pompøs:

KING RICHARD II

Let them lay by their helmets and their spears,
And both return back to their chairs again:
Withdraw with us: and let the trumpets sound
While we return these dukes what we decree.
(…)
Therefore, we banish you our territories:
You, cousin Hereford, upon pain of life,
Till twice five summers have enrich'd our fields
Shall not regreet our fair dominions,
But tread the stranger paths of banishment.

Act 1, scene 3

John of Gaunt, Henrys far og Richards onkel, blir svært skuffet over denne beslutningen og frykter at han kan dø før sønnen på nytt vender hjem til engelsk jord. Og ganske riktig; John dør en tid senere, med Richard til stede. Kongen bruker ikke lang tid på å sørge; han konfiskerer straks alle Gaunts eiendommer, siden konflikten i Irland har ført til store pengeproblemer for ham.

Den barnløse Richard er ikke særlig populær i kongeriket, han omtaler folket som slaves og er svært distansert i forhold til dem han hersker over. I tillegg har han stadig hatt sine favoritter som han senere har blitt kvitt. Dette har ført til at han er svært omstridt, også blant sine egne. I dette klimaet trer den nå arveløse Bolingbroke, Richards søskenbarn, fram. Han bestemmer seg for å dra tilbake til England, til tross for landsforvisningen, for å få tilbake det som er rettmessig hans. Han er ikke i utgangspunktet etter tronen, men andre vil det annerledes. Blant annet Bushy og Green konspirerer for å bli kvitt Richard, noe som fører til at det blir enda mer ondt blod mellom kongen og Bolingbroke. Bolingbroke lar begge konspiratørene henrette.

HENRY BOLINGBROKE:

Myself, a prince by fortune of my birth,
Near to the king in blood, and near in love
Till you did make him misinterpret me
(…)
To show the world I am a gentleman.
This and much more, much more than twice all this,
Condemns you to the death. See them deliver'd over
To execution and the hand of death.

Act 3, scene 1

Den hardt pressede Richard må etter hvert innse at han ikke har noe å stille opp ovenfor Bolingbroke, pengelens og lite populær som han er. Han abdiserer og Bolingbroke blir Henry IV.

RICHARD II

With mine own tears I wash away my balm,
With mine own hands I give away my crown,
With mine own tongue deny my sacred state,
With mine own breath release all duty's rites
(…)
God pardon all oaths that are broke to me!
God keep all vows unbroke that swear to thee!
Make me, that nothing have, with nothing grieved,
And thou with all pleased, that hast all achieved!
Long mayst thou live in Richard's seat to sit,
And soon lie Richard in an earthly pit!
God save King Harry, unking'd Richard says,
And send him many years of sunshine days!

Act 4, scene 1

Etter abdiseringen viser Richard seg fra en annen side. Han virker litt mer ydmyk, samtidig som han fremdeles har ordet i sin makt.

RIHARD II

Give me the glass, and therein will I read.
No deeper wrinkles yet? hath sorrow struck
So many blows upon this face of mine,
And made no deeper wounds? O flattering glass,
Like to my followers in prosperity,
Thou dost beguile me! Was this face the face
That every day under his household roof
Did keep ten thousand men? was this the face
That, like the sun, did make beholders wink?
Was this the face that faced so many follies,
And was at last out-faced by Bolingbroke?
A brittle glory shineth in this face:
As brittle as the glory is the face;

Act 4, scene 1

Richard blir til slutt drept av Exton:

RICHARD II

That hand shall burn in never-quenching fire
That staggers thus my person. Exton, thy fierce hand
Hath with the king's blood stain'd the king's own land.
Mount, mount, my soul! thy seat is up on high;
Whilst my gross flesh sinks downward, here to die.

Act 5, scene 5

Den angrende Henry IV, som egentlig opprinnelig ikke hadde noen intensjon om å ta kronen og unnskylder Richard sine feil, avslutter stykket med å si:

Lords, I protest, my soul is full of woe,
That blood should sprinkle me to make me grow:
Come, mourn with me for that I do lament,
And put on sullen black incontinent:
I'll make a voyage to the Holy Land,
To wash this blood off from my guilty hand:
March sadly after; grace my mournings here;
In weeping after this untimely bier.

Act 5, scene 6

I Shakespeares egen tid var dette stykket svært omstridt. Grunnen var de mange likhetstrekkene mellom Richard II og den daværende dronningen, Elizabeth. Begge var barnløse, omstridte og holdt seg med favoritter. Scenen der Richard dør var forbudt på teatrene, men kilder forteller at stykket i sin helhet ble framført av Shakespeares trupp på The Globe kvelden før et mislykket attentatforsøk mot dronningen. De skyldige ble tatt og skuespillerne slapp heldigvis fra det med skrekken etter avhør…

Det finnes allerede en slags folkebevegelse mot ordelingsfeil; AMO (astronomer mot orddeling). AMO har samlet inn mange eksempler på slike svært irriterende feil. Jeg kan bidra med et lokalt eksempel; her i byen befinner det seg en SMÅDYR KLINIKK. Sukk...

Jeg er også veldig spent på hvordan en dramatisering av Innsirkling vil kunne fungere på teaterscenen. Er enig i at det kan være vanskelig å få fram de psykologiske aspektene ved en tekst, det krever en svært god dramatiker og regissør! Likevel; etter å ha sett Skråninga som teater, samt Folkehelsa som ble skrevet i forbindelse med Trondheim Open, har jeg stor tiltro til Tiller også som dramatiker. Gleder meg!

Det er nesten sånn at ord ikke kan uttrykke hvor godt jeg liker Carl Frode Tillers forfatterskap, allerede etter Skråninga var jeg helt fortapt. Jeg har lest alle bøkene og sett begge (til nå) teaterstykkene. La gå at jeg er fra Namsos og ganske jevnaldrende med forfatteren, la gå at jeg er svært glad i å lese nynorsk; dette er utrolig god litteratur!

Jeg greide å ”lure” til meg et eksemplar av boka fredag før utgivelse; jeg måtte bare ha den i hende siden jeg skulle på ferietur! Selv om jeg rent fysisk vandret rundt i Firenzes gater, var jeg på mange måter mer til stede i Namsos og på Otterøya. Barne- og ungdomsminnene presset seg på; det var blant annet veldig artig å lese om ”Rakel-kiosken”, min nærmeste godterileverandør da jeg var barn. Persongalleriet Tiller skisserer er igjen fortreffelig; jeg kan se både Ole, Tom Roger, Paula og alle de nevner for meg.

Selv om brevskriverne forrige runde kanskje var, som du sier, mer forskjellige (kjønn, alder), synes jeg likevel at alle tre var svært godt skissert. Ole og Tom Roger er begge på hver sin måte ganske enkle. De er jevngamle og kommer fra omtrent samme geografiske område. De prøver på mange måter i brevene sine å skjule hvem de er, kanskje det nettopp er derfor du synes brevene deres synes like? Likevel; forskjellene mellom dem og deres oppvekstvilkår kommer etter mitt syn godt fram. Ole er den stødige som prøver å se det beste i alle, Tom Roger er den som greier å rote til alt, selv om han gjerne vil lykkes…

Tom Rogers familiebakgrunn og skildringene av han og hans familie i ”nå-tid”, er kanskje de aller beste partiene i boka. Det er rett og slett jævlig (i mangel på et bedre ord) å lese om han, hans familie og møtene dem imellom. Det er ikke til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt! Oles bakgrunn er en helt annen og jeg kan ikke se store likheter mellom hans og Tom Rogers familie, ei heller mellom de ulike folkene på Otterøya eller i Namsos. Til tross for at begge har hatt sitt å stri med gjennom livet og at begge har blitt kjent med David gjennom oppveksten, synes jeg de to har lite til felles.

I motsetning til deg, synes jeg virkelig Paula har sin plass i denne boka. Selv om hun bor på et bo- og servicesenter og på mange måter er en ganske stereotyp ”gammel dame”, mener jeg hennes rolle i den videre fortellingen er viktig. Ikke bare har hun vital informasjon å komme med, hennes nåtids-fortelling kaster også lys over karakterer som tidligere har vært nevnt i boka. Jeg synes det var et godt grep av Tiller å få henne med inn i historien, slik får vi sett David ut fra mange forskjellige vinkler, både hva gjelder kjønn og alder.

Jeg er enig med deg i at David er litt mer utydelig i denne boka i forhold til den forrige, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette har vært Tillers intensjon. Davids uklare motiver kommer på denne måten tydeligere fram, samtidig som vi som lesere virkelig får kjenne på at vi slett ikke har han ennå…

Jeg har nettopp vært på en Dante-inspirert tur til Firenze, Siena og Ravenna (+ Milano) og må si at jeg virkelig misunner deg turen innom Verona. Shakespeare er en av mine absolutte favoritter! Romeo and Juliet er et fantastisk stykke og jeg tror du kan finne en del informasjon om skuespillet og Verona her. God tur!

Det er vanskelig å gi boktips til en så belest 18-åring som deg! – Jeg sjekket bokhylla di. Jeg merket meg at du har lest noen av mine favoritter da jeg var i tenårene; Maria Gripes bøker og Wuthering Heights. Hadde du vært litt yngre, hadde jeg anbefalt The Outsiders av Susan E. Hinton (boka fikk meg til å strigråte i flere dager!) eller Abby, min elskede av Hadley Irwin... men jeg tror dessverre disse bøkene vil gi deg lite.

Så over til noen anbefalinger:

Rebecca av Daphne du Maurier. Elsket denne boka da jeg var på din alder. Den er både mystisk og spennende

Jane Eyre av Charlotte Brontë. Siden du har lest søsterens bok, kan du vel prøve deg på denne?

Ut av boksamlingen din ser jeg at du allerede er en svært voksen leser (jeg er blant annet imponert over alle Haruki Murakami—bøkene du har lest!), derfor kommer jeg med et boktips som havner utenfor ungdomsbok-begrepet; Carl Frode Tillers bøker. Jeg anbefaler spesielt Skråninga (store deler av boka handler om barne-/ungdomstida til jeg-personen) og Innsirkling I og II. Fantastisk litteratur som jeg tror og håper du vil like.

Det er mulig den er litt på siden, men min sykepleiersøster elsker i alle fall å lese høyt fra Gullkorn fra pasientjournalen. Boka er en samling sitater fra pasientjournaler og de får ofte hele familien til å le høyt (eks: Pasienten har vært svært deprimert siden han møtte meg for ti år siden)....

Det er ikke så ofte jeg får meg en skikkelig latter når jeg leser en bok, for det meste småhumrer jeg bare. Boka som virkelig fikk meg til å sette opp latterdøra, er Erlend Loes Naiv.Super. Jeg leste den i rett alder, da jeg var livstrett student, og humoren var midt i blinken for et infantilt medlem av ironigenerasjonen. Husker at jeg lå og vred med i latterkrampe da jeg leste om søket i New Yorks bibliotek. Innser at jeg neppe ville ledd like mye i dag; boka er ikke engang min favoritt blant Loes bøker, men den bringer meg fremdeles gode minner om selve leseopplevelsen.

En av de bøkene som har rørt meg mest er nok Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Historien om Siss og Unn, deres vennskap og tragedien som skjer, gikk skikkelig inn på meg. Jeg leste den første gang da jeg var i tenårene, og det at jeg var ganske nær i alder med hovedpersonene gjorde nok sitt til at jeg ble så grepet. Man er så usikker på det meste i den alderen og dette fikk meg til å føle nært slektskap med karakterene, spesielt Siss som må være igjen alene og kjempe mot sorgen og alt annet som forvirrer og skremmer henne. Dette er nok en bok jeg kommer til å lese mange flere ganger gjennom livet.

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf fikk meg virkelig til å tenke. Boka provoserte meg utrolig mye; så fælt at kvinner måtte undertrykke sine følelser og hele tiden føye seg. Det viktigste var å holde fasaden, gjerne på bekostning av et lykkelig liv. Jeg bestemte meg der og da for at jeg aldri skulle gå på akkord med meg selv og mine følelser..

For en gangs skyld er jeg misunnelig på dere som har tv! Jeg har sjekket NRKs nett-tv, og heldigvis ser det ut til at serien blir lagt ut der. Gleder meg - etter kommentarene som har kommet nedenfor er jeg sikker på at det kommer til å bli en stor opplevelse!

Jeg hadde omtrent samme opplevelse; på kvisten hjemme hos min mors tante fant jeg et eldorado av gamle tegneseriehefter, blant annet Vill vest, i dette underlige 1/3-formatet. O lykke! Disse tegneseriene førte til at jeg fikk et romantisk syn på livet på prærien og på indianerne, et naivt syn som jeg fremdeles bærer i meg den dag i dag.