Bokelskere.no

King Richard II er ett av i alt ti historiske skuespill skrevet av William Shakespeare. I de første scenene møter vi King Richard i det han skal til å dømme i en sak mellom Henry Bolingbroke og Thomas Mowbray. Kongen viser seg svært vinglete og forandrer stadig mening om hva som kan være en passende straff. Det hele ender med landsforvisning av både Bolingbroke og Mowbray. Vi får med andre ord allerede helt fra starten inntrykk av hvem Richard er; beslutningsudyktig, vinglete og en smule pompøs:

KING RICHARD II

Let them lay by their helmets and their spears,
And both return back to their chairs again:
Withdraw with us: and let the trumpets sound
While we return these dukes what we decree.
(…)
Therefore, we banish you our territories:
You, cousin Hereford, upon pain of life,
Till twice five summers have enrich'd our fields
Shall not regreet our fair dominions,
But tread the stranger paths of banishment.

Act 1, scene 3

John of Gaunt, Henrys far og Richards onkel, blir svært skuffet over denne beslutningen og frykter at han kan dø før sønnen på nytt vender hjem til engelsk jord. Og ganske riktig; John dør en tid senere, med Richard til stede. Kongen bruker ikke lang tid på å sørge; han konfiskerer straks alle Gaunts eiendommer, siden konflikten i Irland har ført til store pengeproblemer for ham.

Den barnløse Richard er ikke særlig populær i kongeriket, han omtaler folket som slaves og er svært distansert i forhold til dem han hersker over. I tillegg har han stadig hatt sine favoritter som han senere har blitt kvitt. Dette har ført til at han er svært omstridt, også blant sine egne. I dette klimaet trer den nå arveløse Bolingbroke, Richards søskenbarn, fram. Han bestemmer seg for å dra tilbake til England, til tross for landsforvisningen, for å få tilbake det som er rettmessig hans. Han er ikke i utgangspunktet etter tronen, men andre vil det annerledes. Blant annet Bushy og Green konspirerer for å bli kvitt Richard, noe som fører til at det blir enda mer ondt blod mellom kongen og Bolingbroke. Bolingbroke lar begge konspiratørene henrette.

HENRY BOLINGBROKE:

Myself, a prince by fortune of my birth,
Near to the king in blood, and near in love
Till you did make him misinterpret me
(…)
To show the world I am a gentleman.
This and much more, much more than twice all this,
Condemns you to the death. See them deliver'd over
To execution and the hand of death.

Act 3, scene 1

Den hardt pressede Richard må etter hvert innse at han ikke har noe å stille opp ovenfor Bolingbroke, pengelens og lite populær som han er. Han abdiserer og Bolingbroke blir Henry IV.

RICHARD II

With mine own tears I wash away my balm,
With mine own hands I give away my crown,
With mine own tongue deny my sacred state,
With mine own breath release all duty's rites
(…)
God pardon all oaths that are broke to me!
God keep all vows unbroke that swear to thee!
Make me, that nothing have, with nothing grieved,
And thou with all pleased, that hast all achieved!
Long mayst thou live in Richard's seat to sit,
And soon lie Richard in an earthly pit!
God save King Harry, unking'd Richard says,
And send him many years of sunshine days!

Act 4, scene 1

Etter abdiseringen viser Richard seg fra en annen side. Han virker litt mer ydmyk, samtidig som han fremdeles har ordet i sin makt.

RIHARD II

Give me the glass, and therein will I read.
No deeper wrinkles yet? hath sorrow struck
So many blows upon this face of mine,
And made no deeper wounds? O flattering glass,
Like to my followers in prosperity,
Thou dost beguile me! Was this face the face
That every day under his household roof
Did keep ten thousand men? was this the face
That, like the sun, did make beholders wink?
Was this the face that faced so many follies,
And was at last out-faced by Bolingbroke?
A brittle glory shineth in this face:
As brittle as the glory is the face;

Act 4, scene 1

Richard blir til slutt drept av Exton:

RICHARD II

That hand shall burn in never-quenching fire
That staggers thus my person. Exton, thy fierce hand
Hath with the king's blood stain'd the king's own land.
Mount, mount, my soul! thy seat is up on high;
Whilst my gross flesh sinks downward, here to die.

Act 5, scene 5

Den angrende Henry IV, som egentlig opprinnelig ikke hadde noen intensjon om å ta kronen og unnskylder Richard sine feil, avslutter stykket med å si:

Lords, I protest, my soul is full of woe,
That blood should sprinkle me to make me grow:
Come, mourn with me for that I do lament,
And put on sullen black incontinent:
I'll make a voyage to the Holy Land,
To wash this blood off from my guilty hand:
March sadly after; grace my mournings here;
In weeping after this untimely bier.

Act 5, scene 6

I Shakespeares egen tid var dette stykket svært omstridt. Grunnen var de mange likhetstrekkene mellom Richard II og den daværende dronningen, Elizabeth. Begge var barnløse, omstridte og holdt seg med favoritter. Scenen der Richard dør var forbudt på teatrene, men kilder forteller at stykket i sin helhet ble framført av Shakespeares trupp på The Globe kvelden før et mislykket attentatforsøk mot dronningen. De skyldige ble tatt og skuespillerne slapp heldigvis fra det med skrekken etter avhør…

Fantastisk stykke! Det seiler opp som favoritt så langt, ved siden av Richard III.

(Jeg hadde jo ørlite problemer med å bli riktig grepet av Romeo og Julie, det stykket beundrer jeg mer ut fra den kanoniserte statusen det har fått, enn at tragedien er så gripende. For meg er det litt ”oppbrukt”, og apropos kunstsyn som diskuteres her inne av og til, så makter ikke Romeo og Julie riktig å bevege denne leseren følelsesmessig)

I Richard II synes jeg Shakespeare har framstilt en psykologisk troverdig person på en annen måte enn i de andre stykkene så langt (med unntak av Richard III). Richard II er en vinglete, forfengelig konge som omgir seg med favoritter og er overbevist om sin gudegitte rett til å være konge i en sånn grad at han bruker Kristus som bilde når han omtaler seg selv. Dette understrekes med lange enetaler som han holder, mye metafor- og simile-bruk og et ganske ”blomstrende” språk. I begynnelsen er han eneveldig hersker som ikke bryr seg om problemet med at den som styrer faktisk til en viss grad, selv på den tiden, er avhengig av en viss støtte i folket. Han har et bilde av seg selv, der han er mann og konge og der disse to ”rollene” ikke kan skilles. Utover i tredje akt, når han begynner å skjønne at han kanskje vil miste kronen til Bolingbroke, viser mannen seg, og ikke en veldig modig mann heller, men en menneskelig mann;

Jeg eter brød som dere, føler savn,

jeg trenger venner. Ja, så ufri er jeg.

Hvordan kan dere si at jeg er konge? (Akt 3, scene 2)

Han fremstår ganske ynkelig der han veksler mellom å synes synd på seg selv og motta trøst fra dem rundt seg, men det er en viss selverkjennelse som begynner å bygge seg opp, og den kulminerer etter ”the unkinging” i den praktfulle speilscenen som du siterte ovenfor. Her er det jo faktisk Richard som tar regien i overrekkelsen av regaliene og han insisterer på å beholde en viss verdighet som mann, om ikke som konge. Det er en storhet i det at han aksepterer sin skjebne og lar seg selv sørge og i måten han snakker til Bolingbroke på. Han er ikke konge lenger, han er en mann som har innsett sine feil og akseptert konsekvensene. Det er fra dette punktet i stykket at sympatien skifter over til Richard synes jeg. Her blir Richard en tragisk helt som har en feil og må lide for det, og han har publikums medfølelse i det han i siste akt har innsett at han, som alle andre, kommer fra ingenting og går til ingenting. Han trøster seg med at han vil bli mottatt i himmelen som alle små, fattige og svake. På slutten er ikke dette uttrykk for ynkelighet, men heller indre ro og styrke.

Bolingbroke framstilles mye mer indirekte. Han er gåtefull og motivene hans er i utgangspunktet bare å ta tilbake arven sin, men på den annen side, er vi sikre på at han ikke har større planer allerede tidligere og bare spiller et spill med Richard? Han er også prins av blodet og han presenteres også som mer opptatt av folkets støtte. Han er kanskje mer ”realpolitiker” enn Richard, og det at han får Richard rent fysisk til å overlevere krone og septer, hjelper til å legitimere Henry som konge og dermed har han oppnådd det han ville; han er konge med folkets støtte. Dessuten kan han late som at han ikke ønsket at Richard skulle drepes og dra til det hellige land for å sone og slik samle enda mer kred hos folket?

Jeg likte godt at Shakespeare gjorde Richard og Bolingbroke så forskjellige. Den ene er utrolig veltalende, ja poetisk, der den andre fører et mye enklere språk. Den ene sammenlignes med ild, den andre med vann. Sekundærkilder har beskrevet Bolingbrokes gjeninntreden i England som en slags flodbølge som slukker Richards ild:

HENRY BOLINGBROKE

Methinks King Richard and myself should meet
With no less terror than the elements
Of fire and water, when their thundering shock
At meeting tears the cloudy cheeks of heaven.
Be he the fire, I'll be the yielding water:
The rage be his, whilst on the earth I rain
My waters; on the earth, and not on him.
March on, and mark King Richard how he looks.

Act 3, scene 3

Når Richard, konge innsatt av Gud, overgir seg til Bolingbroke skildrer han dette med å si at Bolingbroke nå stiger opp til himmelen, mens Richard selv er igjen nede på jorden. Han bruker også her vannmetaforen; han har på en måte druknet i vannet/tårene:

KING RICHARD II

Give me the crown. Here, cousin, seize the crown;
Here cousin:
On this side my hand, and on that side yours.
Now is this golden crown like a deep well
That owes two buckets, filling one another,
The emptier ever dancing in the air,
The other down, unseen and full of water:
That bucket down and full of tears am I,
Drinking my griefs, whilst you mount up on high.

Act 4, scene 1

Er enig i at Richard er en tragisk helt og Shakespeare ikke gir leseren et entydig inntrykk av hvem man skal sympatisere med i dette stykket.

Ser for meg at Richard II må være en minst like stor utfordring å spille for en skuespiller som Richard III. Richard III er på ingen måte endimensjonal, men likevel kanskje enklere å framstille enn Richard II? Richard III er gjennomført ond, men så har han disse svakhetene når han er i enerom og når han drømmer, Richard II gjennomgår mye mer av en prosess i selvinnsikt og selvransakelse, mer utvikling. Hadde egentlig ikke hørt om RII før, og går ut fra at RIII spilles oftere. RIII er selvfølgelig spektakulær på scenen, men RII med en glitrende skuespiller ville vært interessant å se.

"Richard III" las eg før bokelskande damer byrja å diskutere verket - i 2007, i samband med at Det norske teatret sette opp ein del av, men dessverre ikkje alle, "kongestykka" til Shakespeare. Eg ser at så mange sider ved stykket er kommenterte her at eg ikkje har noko som helst å føye til, men takkar for lærerike innlegg.