Bokelskere.no

Da jeg så innlegget ditt i går, bestemte jeg meg først for ikke å svare. Grunnen var slett ikke påstanden din om at navnet ”bokelskere.no” er pretensiøst og klissete –noe jeg for øvrig er uenig i: navnet er for meg akkurat passe folkelig, slik at de som ikke nødvendigvis er tilhengere av store, klassiske verker også kan bli interessert, i tillegg er navnet dekkende for akkurat det denne nettsiden skal være: et sted for mennesker som liker, elsker!, bøker - det var heller den siste kommentaren din som stoppet meg:

Får vel lite støtte i dette uansett, men regner med bredere støtte fra gutta enn damene av en eller annen grunn.)

Fikk rett og slett for meg at du ikke var særlig interessert i hva vi damer måtte mene om saken. For selvsagt er det jo sånn at alle damer bare må elske alle navn som inneholder ordet elske? Kan ikke si at jeg noensinne har vært flau av å ta ordet ”bokelskere” i min munn, men tross alt er jeg jo bare ei dame..

I det neste innlegget ditt sier du en del som jeg er enig i, blant annet skulle jeg ønske at enda flere meldte seg på i diskusjoner om bøker. Da jeg var inne på siden din for å se hva du har skrevet i tiden som medlem, la jeg merke til at bare noen få av innleggene dine omhandler ei spesifikk bok. Kast deg ut i det! Start en diskusjon! Jeg er sikker på at det er flere enn deg der ute som ønsker å snakke om akkurat den boka du er interessert i. Det å diskutere bøker er noe av det jeg liker aller best ved denne nettsiden.

Det var slutten på dette innlegget som fikk meg til å svare deg:

Her er potesialet større enn å bare være syklubb for noen leseglade damer.

Jeg synes faktisk det er ganske provoserende at du hele tiden hentyder negativt til damer. Mener du virkelig at det er så stor forskjell på kjønnene og at denne boksiden bare er som en syklubb? Er det ikke interessant å lese hva en av det annet kjønn måtte mene om ei bok, eller for den saks skyld diskutere med ei dame? For min del synes jeg det er interessant å diskutere bøker med andre som er opptatt av litteratur, verken kjønn eller alder spiller noen rolle; det er hva personen sier og mener som er det interessante når en diskuterer.

Vel, kanskje du har et poeng, tross alt: min og din oppfattelse av tingenes tilstand er så forskjellig at det er godt mulig en diskusjon mellom oss fort ville falt steindød til jorda.

I den siste tiden har jeg fått med meg at flere bokelskere har hyllet Thomas Mann og hans forfatterskap. Dette har selvsagt fått meg enda mer interessert i denne forfatteren enn jeg allerede var. Jeg innrømmer glatt at jeg er litt feig av meg; i stedet for å lese store verker som Trolldomsfjellet, Doktor Faustus eller Huset Buddenbrook, har jeg valgt en enklere vei: den korte Loven. Jeg er redd for å bli skuffet av velansette forfattere, så for meg er kortromaner/noveller ofte en test på om jeg liker den enkelte forfatters stemme eller ikke.

Tilbake til Loven. Denne teksten er et bestillingsverk: mange kjente forfattere (blant annet vår egen Undset) ble bedt om å skrive korte tekster basert på ett av bibelens bud. Mann valgte å trosse bestillingen; han skrev i stedet om alle de ti budene.

I Manns tekst møter vi Moses/Moshe. Mann forholder seg til den bibelske originalteksten, men han tillater seg samtidig å dikte fritt mellom linjene. Manns Moshe er et uekte barn, unnfanget etter et hett stevnemøte mellom faraoens datter og en arbeider (denne blir drept etter elskovsakten). Etter fødselen blir Moshe ”satt ut i sivet” og blir oppfostret i en steinhuggerfamilie. I tillegg til en fostermor og – far, vokser han også opp med to ”søsken”: Mirjam og Aron.

Faraoen er klar over sitt slektskap med Moshe og etter mye om og men lar han ham dra ut i ørkenen for å prise sine guder. Denne anledningen benytter Moshe til å flykte fra Egypt sammen med ”sitt” (farens) folk. Som kjent greier Moshe, ved hjelp av Jahve/Gud, å lede sitt folk gjennom mange farer. Til slutt slår de seg ned ved Sinai.

For å være ærlig; den første delen av boka leste jeg som svært seriøs, men etter hvert så jeg humoren og ironien i det hele. Når Moshe har ledet folket sitt fram til Sinai, begynner de virkelige problemene. Han prøver som best han kan å ta til seg det Gud forteller ham, men det er vanskelig å lede et helt folk. Ikke bare må han være deres dommer, noe som er svært slitsomt siden mange bryter de oppsatte reglene, i tillegg må han rettlede dem og gi dem diverse forbud. Disse forbudene (for eksempel at de må grave ned avføringen sin, avstå fra å ha sex med søster, mor eller tante, ikke spise enkelte dyr eller sjømat) gjør først Moshe lite populær blant sine undersåtter. Etter hvert som de blir vant til de nye reglene, går det derimot bedre.

Fostersøsknene Mirjam og Aron er derimot ikke like fornøyde. De skjønner ikke hvorfor det er Moshe, og ikke dem, som leder folket. Tross alt har de hjulpet ham godt på veien. Når Moshe i tillegg har slått seg sammen med en etiopisk kvinne, til tross for at han har kone og barn, renner begeret over. Er det virkelig slik at det ikke finnes noe forbud mot dette, midt i jungelen av nye lover og regler? Under konfrontasjonen skjelver jorden og det er tydelig at det er et vulkanutbrudd det er snakk om.

Mirjam og Aron blir grepet av ærefrykt, og Moshe benytter denne sjansen til igjen å framstå som den store lederen av folket. Han bestemmer at alle som er i stand til det skal dra bort til fjellet som har utbrudd. Der skal de andre vente ved foten, mens han selv skal stige opp til toppen for å snakke med Gud og finne ut hva det er han har å si dem. Som kjent blir han oppe på fjellet i førti dager og førti netter. Denne tiden benytter han til å lage et nytt skriftspråk (språkene han kjenner allerede, passer liksom ikke helt til å ikle budene), han meisler ut steintavler og skriver inn de ti budene på dem. Folket tror at han må greie seg der oppe alene, men heldigvis for Moshe har han Joshua som binger ham mat.

Når så førti dager og netter har gått, stiger Moshe ned fra fjellet for å tale til sitt folk. Men hva finner han? Et folk som tror han er død; de har laget en gullkalv (en tyr, faktisk!), som de danser rundt og de har helt glemt alle nye lover og regler. Her er åpenlys sex og ingen ser ut til å ense denne usynlige guden Moshe har fortalt dem om. Moshe selv blir så forbannet at han knuser både steintavlene og kalven, dømmer de som startet den usømmelige oppførselen til døden, før han igjen bestemmer seg for å bestige fjellet.

På nytt blir Moshe der oppe i førti dager og netter. Denne gangen tar det riktignok ikke så lang til å lage steintavlene, men Moshe har støtt på et nyt problem; Gud er nemlig. forbannet og det tar alt Moshe har å få Gud til å avstå fra å bryte pakten dem imellom. Moshe henviser blant annet til Guds ærefølelse; ville det ikke vært ille om folk fra andre religioner gikk rundt og sa at Gud ikke hadde greid å føre folket til det land han hadde lovet dem? En slik argumentasjon kan selv ikke Gud stå imot, og Gud velger å spare folket, med visse forbehold. Etter konfrontasjonen med Gud sier Moshe at det i grunnen var greit at han hadde ødelagt de første steintavlene i sinne, tross alt var en del av bokstavene mislykket…

Når Moshe på nytt stiger ned fra fjellet har han ikke bare med seg steintavlene med budene. I tillegg kommer han med en tordnende tale som skremmer folket inn i rekkene igjen. Det hele slutter med et ”amen” for Moshe og deres Gud.

Må si jeg koste meg godt med Mann fortelling om Moses. Det var kostelig å lese forfatterens vri på den kjente bibelske historien. Det at han gjør både Moses og Gud så herlig menneskelige, er med på å framheve komikken i det hele. I tillegg satte jeg pris på Manns bruka av blant annet semikolon og lange setninger; semikolon er en av mine favoritter når det gjelder tegnsetting ;) Tror sannelig jeg er klar for større verker fra Manns hånd

I ti år har jeg vært medlem av et lese-/reiseselskap, der vi har valgt å lese bøker vi kanskje ikke ville greid å lese alene. Leseselskapet ble opprinnelig dannet på grunn av Ulysses; mange av oss hadde allerede uten hell prøvd å erobre denne til tider lite medgjørlige boka. I 2004 var det 100-årsjubileum for Bloomsday i Dublin. og etter å ha brukt tre år (!) på å lese boka høyt og diskutere den, dro hele leseselskapet på ekskursjon dit. Hele opplevelsen, lesinga og reisen, ga mersmak og vi har siden kommet oss igjennom Don Quijote, Brødrene Karamasov og Den Guddommelege Komedie, alle med påfølgende reiser til stedet boka omhandler og/eller forfatteren er fra. Nå i januar har startskuddet for et nytt prosjekt gått: Faust. Ser fram til å reise til Weimar sammen med andre litteraturinteresserte.

Jeg anbefaler deg virkelig å bli med i et slikt reiseselskap. Om du ikke finner et som allerede eksister, er det en smal sak å finne likesinnede som vil være med på slik moro (vårt leseselskap har ikke plass til alle som ønsker å være med..). Lykke til ;)

Er veldig enig i det som sies her! Når enkelte bøker har opp til 30-40 tråder, er det svært vanskelig å følge med på hva medbokelskere sier om boka. Jeg liker, spesielt etter selv å ha lest ei bok, å sette meg inn i hva andre tenker om dette verket. Enkelte ganger gidder jeg rett og slett ikke, siden det er alt for vanskelig å forholde seg til den nesten ugjennomtrengelige jungelen av tråder.

Når det er sagt, tror jeg at grunnene til at det finnes mange tråder om enkelte bøker er mange. Da jeg var helt fersk her inne var det svært fristende for meg å ”si noe om boka” jeg nettopp hadde lagt til. Det eneste som hindret meg fra å skrive ”denne likte jeg” eller ”denne likte jeg ikke”, var at jeg hadde det alt for travelt med å legge inn bøker. Tror at denne funksjonen er den største grunnen til at det finnes så utrolig mange tråder om enkelte, populære verker. Det er lett for en ny bruker å tro at det en skriver bare er et slags notat myntet på en selv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg, til tross for at jeg kjenner godt til denne nettsidens funksjoner, nok har startet nye tråder om bøker… Denne ”ugjerningen” har jeg begått når de eneste trådene som finnes om boka er av typen ”bra” eller ”dårlig”. Om en av oss ønsker å komme med en bokanmeldelse (med terningkast), er den eneste måten (så vidt jeg vet) å starte en ny tråd…

Selv om jeg enkelte ganger blir litt frustrer over omfanget av tråder, tror jeg dette er et fenomen vi bare må leve med. Bokelskere.no skal være for alle, også de som nettopp har stukket nesen innom, og da må en nesten, slik nettstedet i dag fungerer, regne med at nye tråder oppstår…

Jeg er nok en smule gammeldags av meg… Joda, jeg har kjøpt en god del bøker fra diverse nettbokhandlere og har vært fornøyd med både tilbudet og servicen de har. Likevel liker jeg aller best å kjøpe bøker fra mine lokale forhandlere. Jeg er med bøker, som stort sett alt annet, en impulskjøper. Liker å gå og kikke meg rundt, dra fram ei bok, bla litt i den, lese på omslaget.. for så å sette den tilbake eller ta den med til kassa. Hva jeg kjøper eller ikke, avhenger i aller største grad av hvilket humør jeg er i. For å si det sånn; dagsformen avgjør om det er ei krimbok, en samtidsroman eller en klassiker jeg kjøper.

Her hvor jeg bor finnes både Ark, Notabene og en lokal bokhandler. Må si at jeg virkelig foretrekker den uavhengige, lokale bokhandleren. La gå at Ark har en del tilbud jeg gjerne benytter, men Ark er tross alt en kjede med alt det innebærer. Bokhandlerkjedene har etter mitt syn ofte et litt for snevert utvalg. Her pushes bestselgere og min erfaring er at det er vanskelig å få bestilt opp bøker en er interessert i. Flere ganger har jeg opplevd at butikkmedarbeiderne på Ark ikke har særlig kunnskap om bøker; jeg forventer tross alt at de har hørt om forfattere som Fosse, Tiller eller Eco…

På Stjørdal bokhandel får jeg den servicen jeg trenger. De bestiller bøker de ikke har inne for meg, og gjerne er bøkene allerede i butikken etter et par dager. De gir meg sms-beskjed med en gang boka har ankommet. I tillegg tar de inn en god del interessante bøker som i alle fall jeg ikke har funnet hos kjedene. Med andre ord: bøker som er gode, men ikke nødvendigvis bestselgere. Jeg synes også det er et poeng å støtte butikker som ikke lar seg lede av kjedenes krav til å fronte bestselgere. Det jeg kanskje liker aller best med min lokale forhandler, er at de har en omfattende billigkrok. Her kan jeg finne mange skatter som andre har oversett, siden Stjørdal bokhandel gjerne priser ned bøker som ikke selger stort/raskt. Tror sannelig jeg skal ta meg en tur dit i morgen ;)

Nå blir jeg aldeles misunnelig på deg! Selv behersker jeg kun de nordiske språkene, samt det engelske, godt nok til å lese dem. Riktignok kan jeg forstå en del tysk og fransk, men langt fra godt nok til å få meningsinnhold ut fra annet enn svært enkle barnebøker. Jeg ble litt nysgjerrig når du nevnte Balkan; er det lov å spørre hvor du kommer fra? Har nemlig et svært romantisk forhold til slaviske språk, nærmere bestemt bosnisk. Skulle gjerne lært meg språket, men det nærmeste jeg har kommet er å prøve å tilegne meg kunnskap fra en språkkurs-dvd på kroatisk..

Ja, da får jeg bare ta utfordringen og si noen ord om Portia! Faktisk har vi som lesere allerede møtt henne, hun er nevnt i The Merchant of Venize:

In Belmont is a lady richly left;
And she is fair, and, fairer than that word,
Of wondrous virtues: sometimes from her eyes
I did receive fair speechless messages:
Her name is Portia, nothing undervalued
To Cato's daughter, Brutus' Portia

Det sies at Portia var svært ung, og ikke minst svært vakker, da hun giftet seg med Brutus. Selv om hun var veldig ung i forhold til ektemannen, kom hun til å elske ham. Kilder strides om de fikk en sønn eller ikke. Likefullt: hun var datter av Cato og et godt gifte for Brutus. Shakespeare ga henne den mest sentrale kvinnerollen i Julius Cæsar.

Når Brutus i Julius Cæsar har fått besøk av konspiratørene, våkner Portia opp og er svært urolig. Hun kjenner sin mann godt og vet at han går og dveler ved noe. Allerede ved første møte med henne får vi hint om at Portias helse ikke er den aller beste:

BRUTUS
Portia, what mean you? wherefore rise you now?
It is not for your health thus to commit
Your weak condition to the raw cold morning.

Portia ber Brutus om å dele sine sorger med henne. Brutus kommer med unnskyldninger, blant annet om at han er syk; alt for å unngå å fortelle ektefellen om planene som er lagt. Men, som sagt, Portia kjenner mannen sin og skjønner at det er mer i gjerde. Hun ber ham derfor igjen om å ha tillit til henne og fortelle henne om det som plager ham.

You have some sick offence within your mind,
Which, by the right and virtue of my place,
I ought to know of: and, upon my knees,
I charm you, by my once-commended beauty,
By all your vows of love and that great vow
Which did incorporate and make us one,
That you unfold to me, yourself, your half,
Why you are heavy, and what men to-night
Have had to resort to you: for here have been
Some six or seven, who did hide their faces
Even from darkness.

Det er helt tydelig at Brutus og Portia nærer sterke følelser for hverandre. Brutus kommer med kjærlighetserklæringer, men vil fremdeles ikke dele med sin kone det som opptar ham aller mest. Portia minner ham på at ikke bare er hun en kvinne; hun er kvinnen Brutus selv valgte til ektemake:

If this were true, then should I know this secret.
I grant I am a woman; but withal
A woman that Lord Brutus took to wife:
I grant I am a woman; but withal
A woman well-reputed, Cato's daughter.
Think you I am no stronger than my sex,
Being so father'd and so husbanded?

Hun prøver å bevise at hun er verdig Brutus’ hemmeligheter ved å skade seg selv, og gjennom denne skaden bevise at hun kan tåle smerte og ikke svikte ektemannen. I det det banker på døren, lover Brutus å fortelle henne alt senere: han vet at han kan stole på henne. Denne samtalen får ikke vi lesere ta del i, men det gjøres senere klart at den har funnet sted.

Når Brutus og hans medsammensvorne drar for å utføre sin illgjerning, er Portia svært urolig. Hun sender stadig bud etter Brutus; trolig er hun redd for at det er ektemannen som må bøte med livet i en konfrontasjon med Cæsar. I tillegg virker det som om hun ikke støtter sin manns planer fullt og helt:

O constancy, be strong upon my side,
Set a huge mountain 'tween my heart and tongue!
I have a man's mind, but a woman's might.
How hard it is for women to keep counsel!

Neste gang Portia nevnes i stykket, er hun død. Brutus sier at hun ”swallow'd fire”. Det er uenighet blant historikere om hvordan hun faktisk døde. Enkelte hevder hun tok liver sitt ved å svelge glødende kull, andre mener hun brukte karbondioksidforgiftning. Atter andre hevder hun døde på grunn av dårlig helse (noe som også antydes av Brutus tidlig i stykket). Uansett: Portia fremstår som den viktigste kvinnen i stykket og ikke minst den eneste kvinnen som visste om konspiratørenes planer. Døde hun ved hjelp av egen hånd, eller var hennes endelikt naturlig? Hva tror dere andre?

Så bra at du hadde lærere som ga deg et godt forhold til nynorsk! Er selv lærer og jeg prøver å overføre min entusiasme for denne vakre målformen til elevene. Tenk så mye god litteratur, og ikke minst godt språk, de går glipp av om de velger å boikotte nynorsk! Dessverre har mange av dem et negativt forhold til nynorsken lenge før de begynner å bruke den selv. Denne forhåndsfordømmelsen er vanskelig å snu, men jeg gjør mitt aller beste for å få mine elever inn på det "rette" spor. For min del håper jeg at nynorsk stadig får nye tilhengere og at vi kan glede oss over god litteratur (og for den del offentlige dokumenter) skrevet på velklingende nynorsk i all framtid.

P.S. Jeg har en teori om at nynorsk (eller kanskje helst det at vi har to likeverdige målformer)er med på å forhindre at alt for mange engelske ord blir tatt inn i vårt skrevne vokabular. Det er selvsagt fint, og ikke minst uunngåelig, at språk forandrer og utvikler seg, men jeg setter likevel pris på at denne utviklingen går saktest mulig.

Jeg er veldig enig i det du skriver. Er også bokmål som hovedmål, men koser meg skikkelig med gode bøker skrevet på nynorsk. Flere av mine favorittbøker er skrevet av nynorskforfattere eller oversatt til nynorsk. Synd at mange av disse bøkene kanskje ikke får den oppmerksomheten de fortjener nettopp på grunn av målformen (heldigvis finnes det hederlige unntak!). Skjønner ikke helt hvorfor så mange har i mot nynorsk, tross alt ligger dette målet nærmere dagligtalen til de fleste av oss (ja, om man ikke er tilhenger av svært konsertvativt bokmål..).

På mange måter føler jeg meg nesten friere når jeg skriver nynorsk enn når jeg benytter meg av bokmål, sikkert på grunn av at jeg kan bruke dialektord og –endinger innimellom (er trønder).

Egentlig har jeg et ganske romantisk forhold til nynorsk, synes det er et vakkert og ofte poetisk språk. Har til gode å lese bøker à la hardbarka krim skrevet på denne målformen, det hadde i grunnen vært morsomt å få tak i ei slik bok! Har noen et tips eller to å komme med?

Jeg synes Antony virker som en svært intelligent, snarrådig og ikke minst kalkulerende mann– ikke mange minuttene etter at han høylytt har sørget over Cæsars død er han åndsnærværende nok til å snakke konspiratørene trill rundt. Antony roer seg ned og ber morderne forklare sin gjerning. Når de så har gjort, later han som om han slår seg til ro med denne rettferdiggjøringen og ber ydmykt om å få presentere Cæsars legeme for folket og samtidig holde en tale for den døde vennen. Selv om Cassius har sterke mistanker om hvordan en begravelsestale fra Antony kan virke på folket, har Brutus klokketro på sin sak og lar derfor Antony stå for talen. Selv lover Antony at han ikke skal snakke stygt om Cæsars banemenn, men straks han blir alene kommer hans planer for dagen:

And Caesar's spirit, ranging for revenge,
With Ate by his side come hot from hell,
Shall in these confines with a monarch's voice
Cry 'Havoc,' and let slip the dogs of war;
That this foul deed shall smell above the earth
With carrion men, groaning for burial.

Han er med andre ord fullstendig klar over hvordan han kan komme til å påvirke Romas befolkning. Når Antony så får melding om at Octavius nærmer seg byen, ber han ham om å vente.

Here is a mourning Rome, a dangerous Rome,
No Rome of safety for Octavius yet;
….
Thou shalt not back till I have borne this corse
Into the market-place: there shall I try
In my oration, how the people take
The cruel issue of these bloody men;

Jeg må virkelig si at denne talen er noe av det mektigste jeg har lest! Antony gjør en fantastisk jobb med å bygge opp talen sin, og har hele tiden folkemassene under full kontroll. I starten er han ydmyk og skjuler sin agenda fullt og helt

Friends, Romans, countrymen, lend me your ears;
I come to bury Caesar, not to praise him.
The evil that men do lives after them;
The good is oft interred with their bones;

Etter kort tid blir retorikken en annen og temperaturen skrus opp. Antony passer seg vel for å anklage konspiratørene direkte og er svært bevisst på ordbruken sin. Han kommer med eksempler på gode ting Cæsar gjorde eller sto for, blant annet nevner han at Cæsar ikke ville la seg krone, samtidig som han stadig gjentar at Brutus er en mann av ære. Etter hvert tar disse gjentagelsene om Brutus' ære mer form som hån enn som hederlig omtale. Dette er med på å snu folket; hvis Cæsar hadde alle disse gode egenskapene, hvordan kan da hans banemenn være menn av ære?

When that the poor have cried, Caesar hath wept:
Ambition should be made of sterner stuff:
Yet Brutus says he was ambitious;
And Brutus is an honourable man.
You all did see that on the Lupercal
I thrice presented him a kingly crown,
Which he did thrice refuse: was this ambition?
Yet Brutus says he was ambitious;
And, sure, he is an honourable man.
I speak not to disprove what Brutus spoke,
But here I am to speak what I do know.

Stadig vekk framholder Antony at han ikke vil snakke mot Brutus og hans medsammensvorne, men samtidig lar han ordvalget sitt bevisst påvirke folket og vende dem mot Brutus. Flere ganger kommer han tilbake til Cæsars blodige endelikt

I fear I wrong the honourable men
Whose daggers have stabb'd Caesar; I do fear it.

Antony minner folket om at de en gang elsket sin leder og kommer tidlig med antydninger om et testamente. Når han etter hvert ”lar seg overtale” til å fortelle om dette fiktive testamentet, får han folket enda mer over på sin side: så utrolig god Cæsar var mot sine undersåtter! Antony later hele tiden som om han blir ledet av folket, men det er fullt og helt ham selv som har kontrollen her.

Når Antony skal fortelle folket om testamentet, får han dem til å stå i ring rundt Cæsars lik – dette er et bevisst valg som i aller høyeste grad er med på å påvirke opinionen. Han får folk til å se på Cæsar og kommenterer knivstikkene og nevner også navnene på dem som sto bak stikkene. Her skal det ikke være tvil om hvem som har begått denne illgjerningen!

Look, in this place ran Cassius' dagger through:
See what a rent the envious Casca made:
Through this the well-beloved Brutus stabb'd;
And as he pluck'd his cursed steel away,
Mark how the blood of Caesar follow'd it,
As rushing out of doors, to be resolved
If Brutus so unkindly knock'd, or no;
For Brutus, as you know, was Caesar's angel:
Judge, O you gods, how dearly Caesar loved him!
This was the most unkindest cut of all;
For when the noble Caesar saw him stab,
Ingratitude, more strong than traitors' arms,
Quite vanquish'd him: then burst his mighty heart;

Ingen kan vel upåvirket stå slik rundt sin tidligere leder, samtidig som godordene om han blir framført med stort patos av vennen Antony.

På slutten av talen er Antony ganske sleip, synes jeg. Han sier blant annet at han ikke innehar slike talegaver som Brutus er i besittelse av. Selv kaller han seg en enkel mann som bare er der på grunn av at han er Cæsars venn..

I come not, friends, to steal away your hearts:
I am no orator, as Brutus is;
But, as you know me all, a plain blunt man,
That love my friend; and that they know full well
That gave me public leave to speak of him:
For I have neither wit, nor words, nor worth,
Action, nor utterance, nor the power of speech,
To stir men's blood: I only speak right on;
I tell you that which you yourselves do know;

Etter at gjerningen er utført og folket er klart til å gjøre opprør, er det helt tydelig at Antony vet hva han har stelt i stand.

Now let it work. Mischief, thou art afoot,
Take thou what course thou wilt!

Enig; det er tross alt Brutus – og ikke minst Antony – som framstår som hovedpersonene i dette stykket. Samtidig, som Elie påpeker, er Cæsar i aller høyeste grad ”til stede” selv etter sin død.

Komponeringen er strammere enn hva vi er vant med. Jeg har lest at Shakespeare la seg veldig tett opp til sin historiske kilde denne gangen, og at han gjerne brukte direkte sitater fra denne. Dette kan ha vært med på å påvirke stilen; her er det jammen ikke noe overflodig pjatt å spore!

Gleder meg som bare det til Much ado about nothing - dette har vært mitt favorittstykke av skuespillene jeg hadde lest før Shakespeare-prosjektet vårt tok til. Elsker Benedick og Beatrice! Men, som Karamella påpeker; kanskje vi trenger litt mer tid på Cæsar???

He he; så artig at hunden din har et navn en konge verdig ;)

Jeg er veldig enig med deg i dine vurderinger av stykket. Undret meg også over at Cæsar ikke lot seg krone til konge første gang (eller for å si det sånn: alle de tre første gangene) Mark Antony gir ham den. Er det koketteri eller noe annet på ferde? Det antydes jo at han kan ha epilepsi (fallesyke); kanskje han rett og slett følte seg uvel. Det er ganske vanskelig å ha noen formening om dette, siden – som du jo påpeker – dette er en scene vi ikke får være vitne til.

Sekundærlitteratur sier at det var ganske sjeldent for menn i Cæsars posisjon å innrømme svakheter. Derfor er det veldig interessant, som du sier, at Cæsar lar andre få kjenne til hans fysiske skavanker. Cæsar viser at han har mange sider, og dette er med på å gjøre ham til en mye mer interessant karakter. Og så var det dette med Cæsars spøkelse, da…

Brutus er også en skikkelse med mange interessante personlighetstrekk. Synes måten han greier å overbevise seg selv om å ta livet av Cæsar, er ganske talende. Han vil gjerne gjøre det ”rette” og lar seg villig lede, selv om det ”rette” er å myrde vennen.. Brutus er opptatt av å ikke la seg påvirke av personlige ambisjoner, for han er det Roma og hennes innbyggere som er det viktige. Eller er dette noe han forteller seg selv, som et slags forsvar for de grufulle handlingene han i aller største grad er delaktig i?

Jeg stusset selv da Cæsar døde allerede halvveis ut i stykket. Men, det er klart, det er jo nettopp maktkampen som forgår i vakuumet etter Romas store mann som er det interessante her (ja, foruten opptakten til mordet, selvsagt). Ikke bare er kampen mellom Brutus/Cassius og Antony/Octavius spennende, det er like interessant å følge maktkampen som pågår mellom Antony og Octavius, Cæsars to arvtakere. Det er tydelig at det er store motsetninger mellom dem, noen ganger kommer denne motsetningen til og med til uttrykk på en ganske barnslig måte:

ANTONY
Octavius, lead your battle softly on,
Upon the left hand of the even field.
OCTAVIUS
Upon the right hand I; keep thou the left.
ANTONY
Why do you cross me in this exigent?
OCTAVIUS
I do not cross you; but I will do so.

I sluttscenen, mens Antony er mest opptatt av å ære den falne Brutus, er Octavius mer opptatt av det praktiske. Han vil bruke Brutus død videre i det politiske spillet:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

Det blir spennende å følge disse to videre... Og fremdeles har vi ikke kommet til talene!

I dag har jeg hatt et møte med min egen private Bongo! Jeg møtte på en elg for litt siden, da jeg var på vei hjem fra jobb. Elgen - Bongo! - ville ikke flytte seg, og jeg så meg nødt til å ta en liten alvorsprat med den.. Merket ikke før etter noen minutter hvor surrealistisk det hele egentlig var ;)

Jeg humret godt for meg selv da Bongo endelig hadde flyttet seg og jeg igjen hadde fritt leide, og tenkte på hvor koselig Doppler og Bongo til tider hadde det. Drømte litt for meg selv om å flytte ut i skogen, helt til jeg kom meg inn i varmen og ble minnet om at innelivet sammen med bøkene mine nok er mitt rette element.

Jeg har startet en tråd om stykket, den finner du her. Håper du blir med på diskusjonen!

Det er helt tydelig at Mark Antony har sin egen agenda oppi det hele, ja! Jeg er i grunnen ikke i tvil om at han næret ekte følelser for Cæsar, men det er virkelig imponerende hvor fort han greier å omstille seg. Måten han først unngår å bryte sitt løfte til Brutus på, er jo mesterlig – dette er en mann som virkelig har ordet i sin makt.

Da jeg så filmen med Marlon Brando i hovedrollen som Antony, synes jeg han portretterte denne figuren som mer kalkulerende enn det jeg hadde oppfattet ham som i begravelsesscenen. Karamella nevner at han snur seg bort fra folkemassen, liksom for å ”samle seg”, men ansiktsuttrykket hans i denne situasjonen er ubetalelig. Antony spiller et høyt spill som han til slutt vinner, takket være sine gudegitte talegaver, Må si jeg er villig til å tilgi Antony selv, og den unge Brando for den del, det meste ;)