Bokelskere.no

Er vi noen gang
i stand til å fungere
sosial uten
ensomheten
NÆRE eller et annet sted?
NO NO NO NO NO NO NO NO

Hugo

Alle smuler små de er,
blir ingen bløtkake.
Frost og uvær, kalde tær,
men ingen gir meg kake.

Hugo

Når er det at du ikke
tviler på og hater deg
sjøl.
Sammen med andre?

Aleine, med en hund og
en hest, i en BMW?
Kanskje aleine i en båt
langt fra alle kyster.
MULIGENS

Hugo

Betroelser, skriftemål
samtaler om liv og død
kjærlighet og hat er
sjelden vare. Jeg
ville ikke ødelegge, men
jeg gjorde alt for å gjøre det.

Hugo

Hugos mor grubler mye, og noen kvelder kan hun ringe meg og gråte. Når jeg sender henne barndomsbildet av Hugo med teaterkikkerten, som vi tenker å bruke som omslag, skriver hun et kort tilbake og forteller at det minner henne om et Bjørnstjerne Bjørnson-sitat. «Bildet fikk meg til å tenke på Bjørnsons Arne: 'undrer mig paa hva jeg faar at se over de høie fjelle. Øiet møter vel bare sne. Rundt omkring staar de høie tre'».

• Hadde det ikke kostet meg livet og all min tid, ville jeg gjerne gått på heroin hele livet, sier Dag plutselig.
• Hvorfor det?
• Fordi det er så smertefullt å leve. Det tror jeg Hugo synes også... Livet er så absurd. Vi er her i ti sekunder, relativt sett. Hva vi gjør her - i det store og det hele... ikke har jeg barn heller... og så er man plutselig borte igjen, og du er allerede slettet. Stort sett er livet totalt meningsløst. Og så igjen: Det er et vidunderlig mirakel at det i det hele tatt går an.

Vi kunne sitte i timevis og bare ha en følsom stillhet sammen. Vi har vært mye stille sammen. Kanskje er det derfor jeg regner ham som en av mine beste venner - vi kunne være stille sammen.

Det er ikke så ofte jeg kommer inn til folk, sier han.
Bussen kommer, stopper, venter. Før jeg går inn, tar vi hverandre i hånda. - Hvordan synes du at det gikk? spør jeg.
- Greit, sier han. - Du vet... tiden leger alle sår.

Sangen "Jeg er redd" har dette dystre, angstbiterske, depressive elementet:

Hvorfor må jeg være så negativ,
hvorfor må jeg være så kald.
Livet er fullt av godbiter,
jeg har vel bare ikke sett dem.
Jeg er redd.
Hvor er det vi har tenkt oss hen.
Det er ingen jeg kjenner her, kjør meg hjem.

Narkotikamarkedet fungerer på mange måter som et vanlig marked. Selgere henger rundt, kjøpere kommer og går som på et grønnsakstorg. Tilbud og etterspørsel bestemmer prisene på heroin som de gjør det på tomater. Kjøperne ønsker god kvalitet til fornuftige priser, og i likhet med broccoli-kjøpere kjøper de av selgere de vet leverer gode varer. Selgerne, på sin side, forsøker å øke fortjenesten.
Kundene forhører seg flere steder og forsøker gjerne å prute. Men her er det en forskjell fra grønnsakstorget - mens agurkkjøpere bare bruker en promille av lønnen sin på agurker, bruker heroinister nesten hele inntekten på stoff. De pengene har heroinisten ofte tigget seg til, stjålet eller solgt sex for. Altså er det viktig å få så mye som mulig for pengene.

• Hvis narkomane ble behandla med større respekt, så ville de lettere komme seg ut av det?
• Det er ikke sikkert de kom seg lettere ut av det. Men de ville kanskje fått en bedre livskvalitet, som det heter. De ville kanskje følt seg litt mer ålreit.

De tror kanskje at hvis de gir meg lillefingeren, så tar jeg hele hånda.

Faren kjøper mat til ham noen ganger, som om han tenker at hvis han bare holder narkomanen Hugo i live, vil sønnen hans en gang komme tilbake.

Jeg skulle i bursdagsselskap til Kjell i klassen. Vi tok buss, og da klassekameraten min Tom Roger kastet opp i bussen, ble jeg så forfjamset at jeg gikk av, flere stopp for tidlig. Så måtte jeg begynne å gå i retning Kjells hus. Etter at jeg hadde gått et stykke, kom en fyr som ble kalt "Rune på saga" syklende. Rune på saga var ungdomsskoleelev. Han hadde dongerijakke med fôr og gikk for å være sterk. Han var en av dem jeg fryktet. Men til min store overraskelse viste det seg at Rune på saga hadde kommet for å hente meg. På tomannshånd viste han seg å være harmløs, og faktisk ganske grei. «Sett deg på sykkelen,» sa Rune på saga. Så syklet han meg helt ned til bursdagen til Kjell. Det forandret hele forholdet mitt til «ungdommene». Etter det var jeg ikke lenger redd dem. Spørsmålet var om det samme kunne skje med heroinistene. At Hugo var heroinistenes Rune på saga, som begynte å få meg til å se at de narkomane verken var farlige eller aggressive, men ganske sløve, omgjengelige mennesker med problemer?

Men om folk ikke er så modige og fordomsfrie? Da vil det bygges en mur mellom oss seere og de narkomane. De vil stenges ute fra vårt fellesskap. Den heroinisten som skulle ønske å tre tilbake i dette fellesskapet, må forsere denne muren.

Sprøytespissen er et kulturelt symbol. Noen svimer av bare ved synet. Egentlig er det et paradoks, for sprøytene brukes i hovedsak av leger og ofte til å redde liv. I stedet forbindes de med forfall - et skittent våpen man kan bli truet med, noe som sprer aids, et fremmedelement som truer med å trenger inn i kroppen. Sprøytene symboliserer heroinister i den grad at de definerer dem språklig: De kalles sprøytenarkomane. Oder oppsummerer det hele - sprøyta og mennesket er ett.