Aldri en bra dag uten en kveld.
Og vi er glad i deg, hvisket mamma til pappa,
glad i deg som store buketter av gule roser,
også når de nikker med hodet og visner,
glad i deg som den deiligste sommeren,
også når den går mot høst. Vi er glad i deg
gjennom alt vi håper og alt vi ennå ikke vet -
Hvorfor vet vi ikke? sa Fredrik
og tok hånden til mamma.
I morgen vet vi ingen ting om.
Men vi håper at i morgen blir like bra som i dag.
Vi håper vi kan tenke like glade tanker
og finne på like fine ting å gjøre sammen,
og at vi kan varme hverandre i morgen også
når det blir sent og føttene er kalde.
Hvorfor gråter mamma? sa Fredrik
med Bamse på skulderen.
Mamma har forklart at Rune er død. Han drukna i dammen.
Kan hende han prøvde å nå tak i båten sin, og så
glei han, og klarte ikke å komme seg opp igjen.
Nå er han død.
Han kan ikke snakke mer. Ikke se eller høre.
Han kan ikke gå eller springe eller leike mer.
Ikke smile til Sara. Ikke klemme henne flere ganger.
Sara skal aldri få se Rune mer.
Fordi han er død.
Mange i trehusnorge har et forhold til flammer. Andre har opplevd andre bygg brenne ned, og om sommer`n står ofte skog i flammer. Dette er nære og skremmende opplevelser for de som får det tett på seg. Jeg er heldigvis ikke blant dem. Så langt, må vite.
Gaute Heivoll er en eminent forfatter. Før Jeg Brenner Ned er en sidevrenger av dimensjoner. Måten han bygger historien opp, som du så korrekt beskriver, ordvalgene, persongalleriet - alt dette bygger jo på en sann historie. Det renner på meg en viss ubehagelighet når jeg leser boka, og jeg skal neste år lese den på ny. Det er 2 år sida jeg leste boka, da på ferie på Jylland. Jeg utsatte faktisk en badetur til sjøen med en times tid, tilden yngste dattera mi sin store fortvilelse. Jeg klarte ikke å rive meg løs før boka var lest ferdig. Shame on me...
Når du har tatt for deg Arto Passilinna kan du vende tilbake til Heivoll og Kongens Hjerte, ei bok om ei reise i båt til København for sjukdomshelbredelse. For å gjøre en beskrivelse urettferdig kort. Om du har lest Veien (The Road) av Cormac McCarthy er det åpenbare likheter. Og det ubehagelige når høyere luftlag. Velbekomme ;-)
Jeg leste ei bok av Edvard Hoem i sommer, Kjærlighetens Fergereiser. Den foregår i et øysamfunn utenfor Molde, og der skriver Hoem seg selv inn som en slags iakttager. Ikke ved navn men som Han Som Skriver. God bok forresten. Den vant visstnok en eller flere priser i sin tid.
"Jeg kan når som helst hente frem følelsen av å være hjemme."
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. av Helga Flatland.
Det virker som om alle som kan, blir leger, det er fasiten på et vellykket og meningsfylt liv. Hjelpe folk. Minst ti i klassen min søkte medisin, og jeg er overbevist om at i hvert fall halvparten av dem søkte utelukkende fordi de kunne, og fordi det var forventet av dem, ikke fordi de hadde et sterkt behov for å hjelpe noen andre enn seg selv.
Og der verste nå hadde ikkje vore å seie at eg er meg, og slik er eg, og Trygve var alt i heile verda, men det verste er at dei ville skjønt, ville bekrefta, ville visst at hadde ikkje eg vore slik, hadde ikke eg vore meg, så hadde Trygve levd.
Veit du at denne og veldig mye annen krim leste jeg allerede i 5-6. klasse på Kringler-Slattum Skole i Nannestad og videre ungdomsskolen etterpå. Det var særlig Den Svarte Serie som fikk gjennomgå, men også bøker utover dette også, slik som Dick Francis, Ken Follett, Alistar McLean, Ed McBain mv. Altså rett fra Donald og Sølvpilen til Hardy-guttene til tidvis beinhard krim og spenning til ... ingen krim på sikkert 20 år :-)
Av innholdet i Poe sitt mesterverk husker jeg ganske nøyaktig null :-)
Han er der. Stor og sterk og Sigurd. Tek imot meg, litt flau på flyplassen, tør ikkje klemme, men tek meg hardt i handa. Ser seg rundt. Køyrer meg heim til leilegheita hans, og der tør han å klemme. Me ligg og ser i taket, armen hans er nær min, låret hans er nær mitt. Eg er heil roleg, alt han seier går heilt inn og eg tenker at nå. Dette er meg. Dette er oss.
Da dei byrja på ungdomsskulen blei eg plutseleg så mykje mindre, eller så blei dei så mykje større. Eg gler meg til å byrje på ungdomsskulen, til at dei to åra mellom oss igjen bare skal vere år, ikkje avstand.
Hans Børli er enda mer enn "bare" skogens konge. Aiai, så mye snadder den mannen har skrevet!
Tusen takk for svar! Dette er mye bedre enn ingenting. :-)
"Han kan ikke føle beina sine, og han kan ikke se og ikke høre."
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland.
Kvar dag
eit nytt blad
på det gamle treet i bakgarden
Sola fell
på nye måtar
kvar dag
så eg kan sjå deg
frå nye vinklar
Dette er det vakraste:
Vi opphevar kvarandre
Dei ukjønna kroppane våre
inni kvarandre sine kjønn
Vi flyt saman
kvinnemann
mannekvinne
fyller ut kvarandre
sine holer
tettar sprekkane
med kyss
Vi stikk hovuda inn i kvarandre
trær armane kring oss
Du er min rustning
Eg er din
Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
endå ein gong