Bokelskere.no

Da er jeg endelig ferdig med den siste boka i Mino-trilogien, og boka, Afrodites Basseng, blei en stor leseopplevelse. Den kan leses som ei bok aleine eller den kan - og bør? - leses som en fortsettelse av de to andre. Reint litterært mener jeg dette er den beste av de tre, med virkelig godtskrevne partier som vitner om et stort fortellertalent med hjertet i fortellerkunsten.

Mens Mengele Zoo var Minos historie med fokus på den vestlige verdens kommersielt ødeleggende opptreden midt i jordas hovedpulsåre, og den lille forsvarende manns litt håpløse kamp mot disse delvis statsstøttede ødeleggelsene, hadde GN i Himmelblomsttreet latt den lille vise mann, representert ved både Mino og Yenso, finne en mulig nøkkel til å ende en vestlig verden som er ødelagt av krig og hvor de siste destruktive kreftene gjør opp seg i mellom; himmelblomsttreet blir sådd forskjellige steder i Europa og vokser i alle himmelretninger, ...

..., innover norges grenser intet unntak. Langt oppe i dalene, enda lenger unna enn der Yenso hadde sin oppvekst i forrige roman, bor Jonar Snefang og sønnen Erlan på 9 år. Her driver de med sin daglige dont; faren er en dyktig hobbyforsker som lærer bort livets kunnskaper, og så godt han kan, skolebøkenes kunnskaper til sønnen. Mino dukker opp i en gjestopptreden som flyger. Ikke rart han har en litt rar oppførsel når han reiser etter å ha avlevert godset til far og sønn, bl.a ei kiste som må ses på som ei skattekiste i denne romanen.
Nede i ørkenen i nord-Afrika kjemper ei vakker jente for livet på sin ferd nordover mot et spesielt fjell. I det meste av boka er hun en stri og gjentagende drøm i Jonar sitt indre landskap.
Så kommer himmelblomsttreet til dalen. Den vokser raskt og tett, like tett som i Amazonas i forrige bok. Far og sønn stenges fullstendig inne av de 5-6m høye buskene, og de forstår at noe spesielt har skjedd med verden. De oppdager at vannet i innsjøen ved hytta må rense seg sjøl før det kan drikkes, at det medfører galskap uten den vitenen.
Mino har helt bevisst satt igjen flyet - han er jo tryllekunstner, og overlever sikkert, sjøl om det er det siste vi ser og hører til ham i denne romanen. Far og sønn bestemmer seg for å reise sørover i Cessna-flyet for å se om det fins liv andre steder. Mino har satt igjen tilstrekkelig med flybensin til at de kan fly i mangfoldige timer. De lærer seg alle finessene ved flyging generelt og instrumentbruken.
I sin ferd sørover ser de at kun de høyeste fjellene og innsjøene er udekket av himmelblomsttreet. De lander i Oslobukta og finner Oslo like ødelagt som resten av landskapet underveis. Kun en uteligger er å se.
De sikter videre på Gardasjøen hvor det kan være liv ved et forskersentrum, et kloster. Og det stemmer, de finner fram. Etter mange dype samtale med broderne, som også er forskere, finner Jonar ut at det kan være mer virkelighet i drømmen enn de aner, og far og sønn samt den nye leikekameraten Andrea, laster flyet for å leite etter den vakre kvinnen Ooni.
Romanen ender med at de faktisk finner henne og de to nye "fosterbarna" hennes.
Dette er kort oppsummert historien. GN bruker alle de viktige hendelsene i boka som metaforer for å si at vi nå har vi sjansen til å stille klokka på null før det blir for seint, og starte på nytt. Dette er mulig bare vi tenker sterkt nok.

Foruten å ha elementer av både eventyr og science fiction over seg, er det det beskrevne forholdet mellom far og sønn som gjør boka til mer enn ei god spenningsbok med miljøtilsnitt. GN beskriver forholdet dem i mellom på en så varm og fin måte at jeg personlig måtte lese flere korte partier opp igjen for å nyte det. Fantastisk!
Terningkast 6 fra meg. En enda sterkere sekser enn Mengele Zoo!

Jeg er en typisk periodeleser. Det kommer mest av tidsklemma, mye mer enn at lysta til å lese svikter. Jeg driver med forskjellige ting på fritida og når disse tingene kolliderer, er ikke overskuddet der. Går det ei tid uten nesa i ei bok kjenner jeg det på kroppen. Som nå, hvor jeg higer etter å gjøre ferdig Afrodites Basseng, boka til Nygårdshaug.

Ja, noen har tydeligvis sort bibelbelte i både vranglære og åpenhet. Shame on you guys, som det heter på moderne norrønt ;-)

Hm, hva skal en si til disse to sitatene da? Skrekk og gru?

Jeg rødmer, Eivind, jeg rødmer ;-)

Så sant du har svingt mopp og støvklut er det stuereint å lese om dronninga ;-)

I slutten av boka finner du en kort historie og et familiebilde fra Buer i Odda. Om familien kan jeg fortelle at Bjørn, sammen med sin søster Mai-Britt (norges motbakkeløpsdronning), er dronninga sine faste fjell- og breførere her i indre Hardanger. Elisabeth, som jeg er filleonkel til, er Odda sin varaordfører.

Dronning Sonja fikk forøvrig for to år sida en renovert sti mellom Kinsarvik og Lofthus oppkalt etter seg, nemlig Dronningstien.

Kan dessverre ikke hjelpe deg med påført tittel eller eventuell annen. Men du skal se du sitter som lykkelig eier av et klenodium :-)

Å ta kontakt med ditt nærmeste bibliotek, eller Deichmanske for den del, bør gi svar..?

Jeg har også hans samlede. For noen dikt - for en mann! Tar boka stadig fram fra hylla, og rundt juletider er den fast inventar i henda mine.

Forrykende enig!

Nei, det påfunnet har jeg ikke hoppa på. Jeg tester ut et aldri så lite tippskjegg i stedet. Kan jo kalle det mitt eget lille "beardtober" ;-)

Kun tre små krapyl banka på her, og det betydde to hele pakker med Kvikk Lunsj til pappa, yes-yes :-)

Leser ferdig Mino-trilogien til Nygårdshaug i kveld. Afrodites Basseng er drivende god!

Så følsomt og fint kan altså en bokomtale skrives. Takk Kristin, kan godt være at jeg leser denne boka pga det du skreiv :-)

Enda et dikt som går rett i diktboka mi. Jeg er imponert over smaken din. Det ene gulldiktet følger det andre. Fantastisk!

Veit du at det gjorde jeg før - når jeg var ung og sprek ;-) Da gikk det i Smokie og ABBA, eller dårlige opptak på kassettspiller`n. Nå er det mer enn nok støy når andre i huset ser på reality-tv samtidig som jeg fråtser i bokstaver og setninger. The Times They Are A-Changing!

Wow! Så flott skrevet av Bruheim :-)

Lite røyk i Odda nå, derimot snart ni millioner turister, også noen rike ;-)

150 sider avgårde virker dette litt annerledes enn begge de to første - som var ulike hverandre, denne er eventyraktig. Interessant, er min foreløpige "dom".

Fra torsdag kveld og videre gjennom helga bryner jeg meg på Afrodites Basseng av Gert Nygårdshaug, den tredje i trilogien. Herlig start!

Da skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet, Bodil Andrea. Mens vi har vært opptatt med andre ting har jeg avslutta kveldene med GN og jeg har lest ferdig Himmelblomsttreet. Ei uventa og spennende bok som er nesten på nivå med MZ. Fikk en femmer av meg. Og tru det eller ei, nå er jeg 120 sider av gårde i Afrodites Basseng, altså har himmelblomsttreet vokst seg langt innover i dalene. Kanskje, hvis vi kikker ut av hvert vårt vindu akkurat nå, har treet jeg har kalt vennskapet vårt opp etter, vokst 5-6 meter opp i lufta hos deg og meg...

Jeg kan ikke skryte på meg å løpe maraton, og da sjølsagt ikke mye lenger enn som så. Men jeg kan som deg skryte på meg å ha lest boka. Det er en av mine favoritter!

Var i Bergen i helga og innom Åsane Senter fant jeg Afrodites Basseng hos Ark Beyer. Starta å lese i går kveld og er røflig 40 sider av gårde. Interessante skikkelser han skaper, GN. Mino som pilot...