Bokelskere.no

Sorgen tar gjerne andre former med årene, kan bli lettere å leve med, enklere å gå inn og ut av. Men minnene om den kjære er en del av dagen de lever i og natta de hviler i.

Sorg er kjærlighet. Vi sørger fordi vi har elsket. Fordi den vi elsket ikke er her lenger. Vi savner den vi har mistet. Den han var. Den hun kunne ha blitt. Det spesielle lyset han eller hun bar med seg. Men vi savner også den vi selv var, sammen med den andre. Det han eller hun fikk oss til å bli. Det vi skapte sammen. Vi har ikke bare mistet den døde. Vi har også mistet den vi var sammen med den andre. Og dette er bare et anstrøk av alt sorg kan romme.

Vi lengter alle etter å bli møtt. Men skal vi få til det, må vi bytte på å møte hverandre.

Det er forståelig at mange beskytter seg selv ved å unngå relasjoner som involverer kjærlighetsbånd. Men skal vi få kjærligheten vi så sårt trenger, må vi stå i det at vi kan miste, vi må våge å hengi oss, våge å åpne hjertene våre, til tross for at det en dag kan komme til å gjøre vondt.

Når to menn kommer i slagsmål, og konen til en av dem kommer løpende for å hjelpe sin mann, og hun rekker hånden ut og griper den som slår ham, i kjønnsdelene, da skal du uten skånsel hogge hånden av henne.

Når brødre bor sammen og en av dem dør uten å ha fått noen sønn, skal hans enke ikke gifte seg med en fremmed utenfor ætten. Hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til kone og således oppfylle sin plikt som svoger. Den første sønnen hun får, skal regnes som sønn av den avdøde bror, for at hans navn ikke skal dø ut i Israel. Men hvis mannen ikke har lyst til å gifte seg med enken etter sin bror, skal hun gå til de eldste ved byporten og si «Min svoger nekter å bevare sin brors navn i Israel. Han vil ikke oppfylle sin svogerplikt mot meg.» Da skal de eldste i byen kalle mannen til seg og tale til ham. Holder han fast ved sitt og sier at han ikke har lyst til å gifte seg med henne, skal svigerinnen i nærvær av de eldste gå bort til ham, dra skoen av foten hans, spytte ham i ansiktet og si «Slik gjør en med den mann som ikke vil bygge opp sin brors ætt.» Og siden skal hans ætt kalles «Barfot-ætten» i Israel.

Du skal innsette dommere og tilsynsmenn for dine stammer i alle de byene Herren din Gud gir deg, og de skal dømme folket med lov og rett. Du skal ikke fordreie retten. Gjør ikke forskjell på folk og ta ikke imot bestikkelser. For bestikkelser gjør vise menn blinde og skader saken for den som har rett. Rettferdighet, ja, rettferdighet skal du jage etter.

I veikryssene har vi mulighet til å justere kursen. Hvilke veier vi velger bestemmer ikke bare hvem vi blir, men også hvem andre ser oss som. Dette legger igjen føringer for nye valg, og slik kan veien som er god for akkurat deg bli vanskeligere å finne. Vi kan ikke alltid vite hvor vi skal. Men når du vet noe om hvem du er og hva som er viktig for deg, og har gode kompass når du velger – da vil valgene dine lettere lede til nye gode valg.

Kanskje tenker vi for lite på de små valgene til sammen blir store valg, at alle valgene til sammen er med på å gjøre oss til de menneskene vi er. At vi blir de valgene vi tar. Gode kompass kan hjelpe oss til å ta gode valg. Og de gode valgene kan hjelpe oss til å leve det livet vi innerst ønsker å leve. Til å bli det mennesket vi vil være.

Samme hva du gjør i livet vil du alltid tape noe. Har du mulighet til å velge, kan du overveie hva du vil få og hva du vil tape. Men når du har først har valgt, er det smart å glede seg over det du har fått. Det gjelder store valg som kjæreste, jobb eller hus, men også små valg, som hva skal du spise til middag , om dere skal høre ungenes musikk i bilen eller om du blir med venninnen din på en tur. Det gjelder også når livet bare skjer uten at du kan styre det (…).

(...) å øve er en del av livet. Man må bomme mange ganger før man treffer.