Her er min anmeldelse av "Dakota rød" (ekstern lenke)

Om kjærlighet til litteraturen

Miriam Stendal Boulos (f. 1968) er utdannet litteraturviter og tok i sin tid doktorgraden på J.M.G. Le Clézios forfatterskap. I 1999 utga hun "Chemin pour une approche poétique du monde. Le roman selon J.M.G. Le Clézio". Boka ble skrevet mens hun befant seg i et språklig eksil. På den tiden bodde nemlig hun og familien i Frankrike. Siden har de flyttet til Norge, og bor i dag i Bærum.

I innledningen til "Eksil og lykke" forteller Boulos om sitt første møte med forfatteren Rune Christiansen på Litteraturhuset i 2008. Anledningen var forestillingen "Äntligen ...", Litteraturhusets årlige arrangement viet nobelprisvinneren i litteratur, som akkurat dét året var Le Clézio. Ellen Svendsen og Per Buvik samtalte om årets nobelprisvinner, som både Boulos og Christiansen hadde vært dedikerte lesere av i flere år. Dette ble starten på et bekjentskap, som resulterte i at hun bestemte seg for å skrive om hans forfatterskap.

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte som dikter i 1986, og har i årenes løp utgitt 11 diktsamlinger. Etter utgivelsen av "Ensomheten i Lydia Ernemanns liv" (2014) - den eneste boka jeg har rukket å lese av Christiansens bøker så langt - er det romanforfatter han er mest kjent som (linken peker til min bloggomtale av boka - jeg nevner også et forfattertreff på Litteraturhuset 28. januar 2015, som jeg har skrevet om på bloggen min). I løpet av sitt forfatterskap har han utgitt åtte romaner. Siden disse romanene er helt sentrale i Boulos´ bok om forfatterskapet, tar jeg med en oversikt:
- Hvalene i Glasgow (1990)
- Dypt mørke (1992)
- Steve McQueen er død (1997)
- På ditt aller vakreste (2000)
- Intimiteten (2003)
- Fraværet av musikk (2007)
- Krysantemum (2009)
- Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014)

For øvrig kan nevnes at Rune Christiansen overtok det kunstneriske ansvaret for Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark. For meg ble det en viktig detalj i min lesning om hans forfatterskap i "Lykke og eksil". Etter å ha vært til stede på svært mange forfatterkvelder spesielt på Litteraturhuset i Oslo i årenes løp, og hørt om ulike forfatteres skriveprosesser, må jeg nemlig konkludere med at jeg sjelden har vært borti en forfatter som er så til de grader bevisst i alt han gjør som Rune Christiansen er. At han i bunnen er pedagog innenfor den kunsteriske siden av forfatteryrket, økte min forståelse for hvordan dette er mulig.

"Rune Christiansens forfatterskap utgjør en fascinerende historie om lidenskapelig og nysgjerrig lesning. I referansene hans ligger det spor av dannelsesreisen han har gjort som lesende og skrivende menneske. En dannelsesreise innebærer både noe spesifikt unikt for den ene reisende og noe universelt gjenkjennelig. Det er i spennet mellom det unike og det universelle, mellom tilhørigheten og eksilet, at identiteten og forfatterskapet blir til. Det er i dette spennet, slik det formidles av forfatteren, at leseren kan finne et rom for å artikulere sin egen opplevelse av verden, sin egen tilhørighetssøken, gjennom tekster som åpner for noe nytt og samtidig befester noe kjent. God litteratur - som all god kunst - beveger seg i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente: Hels bør verket være så gjenkjennelig at det gir oss mulighet til identifikasjon, medlevelse, innlevelse, ja også medskaping - og samtidig så ukjent, eksotisk, fremmed at det åpner for det perspektivskiftet som må til for at vi skal kunne se oss selv og verden med en større, forklarende, utvidende distanse. I Christiansens intertekstuelle henvendelser - for referansene hans er invitasjoner, til gjensyn eller oppdagelse - ligger like mye oppdagelsen av den andre som av en selv gjennom den andre ... " (side 15-16)

Boulos tegner et interessant bilde av forfatteren Rune Christiansen, både gjennom spørsmålene hun stiller i samtaleboka "Lykke og eksil" og gjennom egne betraktninger, hvor mye av det hun selv har opplevd gjennom egen lesning, avspeiles. Det som går gjennom boka nærmest som en rød tråd, er det intertekstuelle. "Enhver forfatter formes ved å gjenta andre forfattere", siteres den franske forfatteren Georges Perec. Og nettopp dette er mye av kjernen i boka; hvordan Rune Christiansen er påvirket av andre forfattere, hvordan han knytter dette opp til sine egne bøker, som regel synlig men ikke alltid, og lar sine romanpersoner - her kalt protagonisten - leve sammen og i pakt med litteraturen. Dermed blir det en dobbel bunn i det meste. Og fordi forfatteren selv kun gjenforteller, ikke tolker, blir det et stort rom som leseren selv kan fylle med egne tanker og tolkninger.

Underveis kommer Boulos og Christiansen inn på begrepet klassereise. For de fleste innebærer dette en reise bort fra klassen man vokste opp i. For Christiansen betyr det noe ganske annet. Han snakker om klassetilhørighet. Som de fleste nordmenn på hans alder vokste også han opp i et arbeiderklassehjem. Og ja, økonomisk frihet har gjort at de fleste lever ganske andre liv enn hva de opplevde i oppveksten, hvor knapphet på det meste var et faktum. Men må man bevege seg helt bort fra klassen sin selv om man har foretatt en såkalt "klassereise"? Begrep har etter hvert blitt så utvannet og nesten klisjéfylt at det i grunnen har mistet mye av sin mystikk, om man kan kalle det det. Kanskje er det mer interessant i noen tilfeller å snakke om en klasseflukt når man beveger seg bort fra, slik den franske forfatteren Edouard Louis gjør? I alle fall sier Christiansen det slik:

"I min ungdom opplevde jeg det man må kunne si var fattigdom, økonomisk var familien helt skrapt. Men samtidig ble litteraturen og filmen mer påtrengende viktig for meg. Jeg leste meg inn i andre realiteter, jeg leste meg opp, jeg beskjeftiget meg morgen og kveld med bøkene, filmene, jeg leste filmhistorie og diverse filmleksika fra perm til perm, det var en måte å trosse armoden på. Ikke for å forlate eller heve meg over min arbeiderklassebakgrunn, men snarere for å fylle den med noe annet og noe mer enn det som hadde å gjøre med pengeknipe og slit. For mange innebærer en klassereise å forlate sin arbeiderklassetilhørighet gjennom utdanning og karriere, det å stige i gradene. Sånn har det ikke vært for meg, tvert om, det er å utvide, legge nye benevnelser til det romme det å være i arbeiderklassen innebærer, gjøre det større og friere blant annet gjennom lesning. For meg er den reelle klassereisen en dannelsesreise." (side 31-32)

Alle romanfigurene i Christiansens bøker er ensomme. Det er et fravær der, og det er samtalene, dialogene og møtene som fyller opp karakterenes liv og menneskesyn, sier han på side 102. Dessuten lar han litterære sitater "gripe inn i portrettet av" en romankarakter, ofte ved at romankarakteren er lidenskapelige lesere av litteratur og av verden (side 162). Christiansen trekker også frem Perecs roman "Livet bruksanvisning" (med originaltittelen La Vie mode d'emploi) fra 1978 (linken peker til min bloggomtale av denne boka), og Boulos skriver:

"Å liste opp skjellsettende litterære møter, gjennom titler, sitater, replikker, er en erindringsmetode Christiansen ofte bruker. En slik opptelling av vesentlige møter fremkommer i kapittelet "Hukommelsen", hvor hovedpersonens kulturelle minner ramses opp i form av en pastisj over Perecs erindringsbok Je med souviens fra 1978." (side 162-163)

(Boka det refereres til er "Krysantemum".)

Christiansen er opptatt av å gi leseren plass, og referer også her til Perec. Han gjør dette ved ikke tvinge leseren gjennom et plot med en dramaturgi, opp i en relasjon som får leseren til å få sympatier og antipatier osv. I stedet lar han leseren gå inn i romanen og vandre omkring der, få noen førstehåndsopplevelser som ikke er "styrt av ytre motorikk". Slik blir lesningen en form for meditasjon, hvor leseren reflekterer og inviterer inn et liv. Slik får leseren være med på samme nivå som romanpersonene, uten at en allvitende forteller ligger i forkant eller at det er et skjult motiv fra forfatterens side om hva han eller hun ønsker at man skal få ut av boka. (side 165)

Miriam Stendal Boulos avslutter boka med disse ordene:

"I spennet mellom behovet for samhørighet og behovet for å tilhøre seg selv ligger kanskje menneskets største drift, største fortvilelse og største forsoningsmulighet". I dette spennet uttrykker Södergran-sitatets doble erkjennelse - eksilet og lykken - både tristesse og forsoning samtidig. I Christiansens forfatterskap fremmanes et nærvær i verden som utgjør en stillferdig overskridelse av dette menneskelige dilemmaet." (side 208-209)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Først og fremst en sterk lyst til å dypdykke i Rune Christiansens forfatterskap! Boulos, som i boka tar for seg hver eneste av de i alt åtte romanene Christiansen har utgitt (i tillegg til noen av diktsamlingene), har åpnet opp noen rom for meg, som gjør at jeg kommer til å lese disse romanene med et mye klarere blikk enn jeg ellers ville ha vært i stand til. Samtidig erkjenner jeg at hun med sitt litteraturvitenskapelige blikk er på et helt annet nivå i sin lesning enn meg. Men er det ikke slik da at all lesning skal åpne opp nye perspektiver i et i og for seg kjent landskap? Akkurat her lykkes hun godt! Å lese "Lykke og eksil" har vært en meget givende prosess, og jeg har bevisst brukt litt tid på denne boka, som selv om den er tilgjengelig for leseren, ikke er av det lettleste slaget. Det er mange bunner i det hun skriver, som krever tid til refleksjon. Da kan man ikke rushe gjennom boka!

Den som forventer at "Lykke og eksil" skal være litteraturkritikk i den forstand at forfatterskapet kritiseres eller utfordres sterkt, vil nok bli skuffet. Boka er først og fremst en kjærlighetserklæring til Rune Christiansens forfatterskap. Siden Miriam Stendal Boulos er så kunnskapsrik og selv kjenner litteraturpreferansene til forfatteren, blir det likevel aldri "kritikkløst" eller overfladisk. Hennes tilnærming er så grundig, så gjennomtenkt og så reflektert at det aldri kan sås tvil om faglig integritet eller habilitet.

Avslutningsvis må jeg nevnte en artikkel som sto i Vagant 8. juni i år. Artikkelen har overskriften "Fraværet av kritikk" og det er Arne Borge som har ført den i pennen. Han etterlyser her - riktignok ganske mildt - en (mer) kritisk samtale, fordi dette gir forfatteren en anledning til å bryne de litterære holdningene sine mot andre skrivemåter, til å undersøke blindflekkene i sitt eget prosjekt. Han mener at Christiansens bøker hadde tålt en slik behandling, og at det ligger en vennlighet også i dette. Ellers påpeker han at "(l)itteraturvitenskapelig sjargong har en lei tendens til å fremstille trivielle påstander i et oppstyltet språk", og har trukket frem noen eksempler på det han kaller i overkant svulstige påstander. Det er vel sånn sett den samme kritikken som kan ramme et hvilket som helst fagfelt med en sterk fagterminologi, tenkte nå jeg da ...

Dersom du ønsker å få en større forståelse for Rune Christiansens forfatterskap, er "Lykke og eksil" virkelig en bok du bør få med deg! Den rommer alt - og mere til - som vi bokelskere løper beina av oss for å få med oss hver gang det er forfattertreff på landets mange litteraturhus. Det kommer garantert flere bøker om Rune Christiansens forfatterskap etter hvert - sikkert mer kritiske sådanne også enn denne. "Lykke og eksil" er svært spesiell i så måte, og også meget interessant. Det er alltid spennende å få innblikk i hva som inspirerer dyktige forfattere, hvordan de ser på sin egen litterære utvikling, hvordan de reflekterer rundt tematikken i egne bøker, hvor mye av seg selv de har lagt inn i bøkene sine og hvor mye som kommer fra andre steder. "Lykke og eksil" favner alt dette. Jeg anbefaler boka varmt!

En kjempefin bok som fikk meg til å få lyst å lese hele Prousts verk

Litt for mye "bibelhistorie" etter min smak, men spennende mot slutten

En veldig god roman om situasjonen i Nigeria før og under Biafrakrigen. Vakkert skrevet om kjærlighet, grusomt om krigen og frykten sult og splittelse . Les gjerne mer i blogginnlegget mitt her.

Her er min anmeldelse av Lykkejegeren (ekstern lenke)

Spennende fortsettelse av serien

Artig, filosofisk skråblikk på data- og nettverdenen

Flott innføring i Virginia Woolf sitt liv og forfatterskap. Boken fikk meg til å få lyst til å lese mer av Woolf

Knallsterkt om rasisme

Ta-Nehisi Coates (f. 1975) er en amerikansk forfatter, journalist og lærer, og regnes som den mest toneangivende stemmen i spørsmål om rase og rasisme i USA. Han har skrevet for det amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic gjennom en årrekke, og ble i 2015 tildelt det prestisjetunge MacArthur Genius Grant for sine artikler om "komplekse og vanskelige emner som raseidentitet og systemisk diskriminering". For "Mellom verden og meg" mottok han The National Book Award 2015. (Kilde: bokas smussomslag) Mer informasjon om forfatteren finnes også på Wikipedia.

"Mellom verden og meg" er skrevet som et brev til forfatterens tenåringssønn. Forfatteren/faren legger ikke fingrene imellom når han beskriver en rasisme som lever i beste velgående i et land der rasehets er forbudt ved lov. Hva er det som gjør at store grupper mennesker likevel blir marginalisert, og at det ikke hjelper at rasismen er fjernet fra lovverket? Har det gått for kort tid siden slaveriet og dernest segregeringspolitikken i USA? Må det gå enda et par generasjoner før rasismen til slutt ebber ut?

"Amerikanerne tror på realiteten av "rase" som et definert, uimotsigelig trekk ved naturens verden. Rasisme - behovet for å tillegge folk dypt iboende trekk og deretter ydmyke, redusere og ødelegge dem - følger uunngåelig av denne uforanderlige tilstanden. På denne måten blir rasismen presentert som en uskyldig datter av Moder Natur, og man kan bare sørge over slavetrafikken og fordrivelsen av indianerne på samme måte som man sørger over et jordskjelv, en tornado eller et hvilket som helst annet fenomen som kan fremstilles som ikke menneskeskapt." (side 15)

Sønnen er 15 år, og det er et knippe av spesielle hendelser som har fått faren til å ønske å skrive denne boka til ham. Mens han ramser opp urettferdigheter som har rammet fargede i USA, regelrette drap begått av politiet hvis oppgave egentlig er å beskytte, konkluderer han med at politietaten i landet har myndighet til å ødelegge svarte kropper.

"Det har ingen betydning om ødeleggelsen er resultatet av en uheldig overreaksjon. Det har ingen betydning at det ligger en misforståelse til grunn. Det har ingen betydning om ødeleggelsen springer ut fra en tåpelig policy. Selg sigaretter uten å ha tillatelsen i orden, og kroppen din kan bli ødelagt. Forsvar deg mot folk som prøver å holde kroppen din nede, og den kan bli ødelagt. Gå inn i en mørk oppgang, og kroppen din kan bli ødelagt. De som ødelegger den, vil sjelden bli stilt til ansvar. I de fleste tilfeller vil de kunne heve pensjon. Og ødeleggelse er bare det mest ytterliggående uttrykket for en makt hvis særrettigheter omfatter ransakelse, anholdelse, mishandling og ydmykelse. Alt dette er velkjent for svarte mennesker. Og alt dette er gammelt for svarte mennesker. Ingen stilles til ansvar." (side 18)

Underveis presenterer Coates en del statistikk for å underbygge sine fakta. Rundt 60 % av alle unge svarte menn som ikke fullfører high school, ender for eksempel i fengsel. Hvorfor gjøres det ikke noe for å komme til bunns i årsakene til dette? Selv opplevde han at uansett om han ikke var voldelig nok selv eller for voldelig, kunne det koste ham kroppen. Han slapp ikke unna uansett hva han gjorde. Han debatterer rundt det faktum at historien er "hvit" og at i den grad også svarte er med i den, så er det som "den første svarte guvernøren" og lignende - som om det er med en viss forundring man registrerer at også svarte mennesker har talent. Påstanden om at det ikke finnes rasister i Amerika, får også gjennomgå. I så fall dreier det seg om noen som ingen som trenger å være hvite, kjenner personlig.

"Jeg døde ikke i min planløse ungdom. Jeg forgikk ikke i smerten ved ikke å vite. Jeg ble ikke satt i fengsel. Jeg hadde bevist for meg selv at det fantes en annen mulighet utenfor skolene og gatene. Jeg følte at jeg var blant de overlevende etter en stor naturkatastrofe, en pest, et skred eller jordskjelv." (side 152)

Det faktum at overgrep begått mot svarte mennesker ofte ikke straffes, befester troen på at hans og sønnens relativt privilegerte sikkerhet aldri kan stå imot et vedvarende angrep iverksatt i Drømmens navn. Og at den amerikanske drømmen egentlig ikke gjelder for dem ... Kun én rasistisk handling skal til for å ødelegge et helt liv, og trygge kan de aldri være ...

"Hver gang en politimann interesserer seg for oss, er død, skade, lemlestelse mulig. Det er ikke nok å si at dette gjelder bare noen eller gjelder mer for kriminelle. Det øyeblikket politiet tok opp forfølgelsen av Prince Jones, var livet hans i fare. Drømmerne godtar dette som kostnaden ved å drive forretning, de aksepterer kroppene våre som valuta, fordi det er deres tradisjon. Som slaver var vi dette landets første lykkegave, det første avdraget på dets frihet. Etter borgerkrigens ødeleggelser og frigjøring fulgte forsoningen med sørstatene og gjenforeningen, og kroppene våre ble dette landets andre pantelån. Under New Deal var vi gjesteværelset deres, den ferdige underetasjen. Og i dag, med et enormt fengselssystem som er blitt lagringsplassen for svarte kropper på vei til et arbeidsprogram for Drømmere og en lukrativ investering for Drlmmerne; i dag, da 8 prosent av verdens fengslede er svarte menn, har kroppene våre refinansiert Drømmen om å være hvit. Svarte liv er billige, men i Amerika er svarte kropper en umåtelig verdifull naturressurs." (side 154-155)

Budskapet i "Mellom verden og meg" er knallsterkt! Mange ganger måtte jeg legge boka fra meg, fordi det krevde overskudd å lese videre. Budskapet i boka maner til ettertanke og til at man går i seg selv. Hva er dypest sett rasisme? Er det noe vi alle har i oss; noen mer - andre mindre? Er det ikke som med alle marginale grupper i samfunnet - at det krevet høy grad av bevissthet for å unngå å falle i generaliseringsfellen? At man må spørre seg selv hva som motiverte en til den ene eller andre handlingen?

Jeg tror ikke at hverdagsrasismen i USA er unik, og jeg tror ikke at lovverket regulerer bort rasisme. Dette er noe man må jobbe aktivt med for å komme til livs. I den konteksten trenger vi slike bøker som "Mellom verden og meg", fordi den er så klargjørende og får en til å tenke enda lenger. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Den er meget godt skrevet, og sitatfaktoren er stor. Jeg er veldig trygg på at Ta-Nehisi Coates på ingen måte overdriver!

Dette er en bok jeg anbefaler varmt!

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest.

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket."

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land.

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv.

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen!

Løp og kjøp, sier jeg!