Bokelskere.no

Les i vei, du din herlige kommunist. Jeg spår at det kommer til å gå deg som det gikk din kone og Hamsun: Du kommer til å synes det er BÅNN DRIDEN kjedelig om du leser det igjen. Litterær surrealisme synes jeg er like uinteressant som en tur på Ikea, og er det en ting denne romanen ikke var for meg, så var det underholdende (med unntak av i kortere passasjer hvor den gnistrer til). Desto mer jeg tenker på sånne romaner som Mesteren og Margarita - alt det der helsikens allegoriske tøyset - jo mer får jeg lyst til å gå turer på høyfjellet og se ørnen seile over hodet.

Jeg kan huske at før i tiden, da jeg begynte å lese bøker, så hadde jeg en høflig forestilling om at jeg måtte lese hele boken, uansett. Det tok noen år før jeg klarte å legge den fra meg, og dermed kunne begynne å legge bøker fra meg. Jeg pleier å gi dem en ordentlig sjanse, akkurat som folk man møter, men det må vel være greit å si takk for meg hvis ingenting fungerer etter en halv roman, eller noe sånt?

Ah. Man kan ikke elske alt selv om alle andre gjør det. Stor litteratur? Ja, det er det, selvsagt. Men det er like selvsagt kjedelig, uforståelig, langdrygt og hermetisk.

Å, huff. Og huff. Og huff. Er det sånn det er å bli en eldre mann? Å, huff. Å, så bra litteratur!

Man får være tro mot sitt fortidige selv. Det er nesten tyve år siden jeg leste denne romanen. Jeg hatet den. Jeg syntes det var noe suppete piss. Jeg skal stå for det hatet.

Hvitt, sørgelig, vakkert. Beste novellen er antagelig "Rom i New York". Det er fint lite galt med Frode Grytten, og det er fint lite galt med Odda. Respekt.

Når man leser "Spilleren" er det umulig å tro at ikke Hamsun leste denne før han skrev "Sult". Herlig febervarm roman - noe utflytende og ustrukturert, som alltid hos Dostojevskij.

Det finnes folk det er fantastisk å lese om, som du ikke vil ta i med tang, langt mindre dele seng, toalett, frokost eller lysthus med. Her er noen av dem

Opplevde Meg eier ingen som en usentimental skildring av en annerledes oppvekst (og jeg har pr def ikke noe som helst imot sentimentale bøker, det eneste jeg misliker er dårlige bøker). Synes Idar skal gi den en runde til hvis han har tid; det er en bok som tykner av liv etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i den.

Hehe: Jeg tar hintet. Kanskje du burde legge inn en funksjon på siden hvor det kan krysses av for "jentebok" eller "guttebok"? Eller nei. Da får du feministene mot deg. Og alle som lever vet at skal man komme seg opp og fram i vår verden må man ha med seg både revisorene og feministene.

McCarthy er åpenbart den største nålevende forfatteren. Dette er boka som forklarer hvorfor Bush-administrasjonen var som den var, det er romanen som viser et USA bygget på størkned blod, det er romanen med tidenes mest skremmende karakter, krigsguden The Judge (if war is not holy man is nothing but antic clay), og det er en roman hvor blodet flyter like tykt som den overrumplende skjønnheten i McCarthys språk.

Mesterverk. Paranoid mesterverk. Tenk å starte forfatterskapet så sterkt, og ende opp som en dum nazist som skrev dumme bøker.

The Judge: If God meant to interfere in the degeneracy of mankind would he not have done so by now?

Jeg har lest denne romanen to ganger. Mann var bare 25 år da den kom ut! Det er sykt! Det er sykt!

Å Selma Lagerlöf. Du var laget av gull.

Pur litteratur. Vilt bra.

En gang i tiden har denne boken engasjert og sjokkert. Stilen er konsekvent, portrettet av Holden er godt, men det virker ikke friskt, det begynner å irritere etter tredve sider, dessverre.

Djises! Hvor bra var ikke denne romanen! Herrejemini!

Ååååååååååååååååååååååååååååååååh så kjedelig. Langdrygt, mangler intensitet, mangler stil og retorisk gnist, repetitivt, fullt av hamsuns pekefinger. Dickens og Balzac kan dette mye bedre. Gjesp.

Som i så mange av McEwans bøker: Når han er god, er han steinbra, når han er dårlig, er det teit. Boken er over-researchet, ideen er for synlig gjennom materialet, flere tilfeldigheter er stablet oppå hverandre og truer med å velte hele tårnet. Men likevel: Han skriver knallgodt om lykke i denne romanen, og det er ingen liten bragd, han får kommunisert samtidens trusler, han får skrevet fram en uhygge, hvor grensen mellom avgrunn og lykke er kort. Jeg foretrekker nok McEwans mikrodrama, som f.eks. Cementgarden, Chesil Beach eller Child In Time, tre romaner jeg husker som veldig gode - mens han ofte får problemer, eller framviser svakhetene sine, når han satser større.