Bokelskere.no

Sylskarpe fortellinger fra hverdagslivet.
Fem noveller fra amerikansk hverdag innleder boka. Ordinære sysler og samtaler når et vendepunkt der alt plutselig synes klart — iallfall der og da. Enkelt språk og beskjedne omtaler av omgivelsene bidrar forunderlig nok til å framheve det underliggende dramaet, som i historien om paret som hele tiden holder en betryggende tone seg i mellom inntil det går opp for dem at ekteskapet er over. Disse skarpt observerte fortellingene er verdt hele boka.

Carver (1938-88) tar videre for seg sitt eget forfatterskapo i flere kapitler. Av og til høres han ut som et ekko av Virgina Woolf når han lurer på hvordan han skal finne overskudd til å skrive når han er omgitt av en småbarnsfamilie som tydeligvis krever sitt av begge foreldre. Han ble dessuten hindret av flere års alkoholisme, noe han ikke legger skjul på.

Boka avsluttes med Carvers anmeldelser av skjønnlitteratur 1978-80. De gir et godt inntrykk av hans egne synspunkter på hva som er leseverdig litteratur. Tsjekhov og Joyce Carol Oates hører til favorittene

Utrolig godt skrevet krim, spennende og engasjerende til tusen

Morsom og tankevekkende, helt i Nina Lykke sin stil

Denne helgen håper jeg flest mulig deltar i avstemningen om neste felleslesningsbok 📘 i Lesesirkelen 2021. Flotte titler å velge i mellom 😀

Jeg har akkurat lest ut Kniven i ilden av Ingeborg Arvola, som jeg var veldig begeistret for, og er nå klar for å begynne på Fiskehuset av Stein Torleif Bjella, - en tynn liten bok som har fått veldig god omtale, så den gleder jeg meg til!

Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

Bejublet i pressen, men den traff ikke meg

En upålitelig forteller forfører leseren
Tilsynelatende en realistisk roman. Fortelleren Johannes Vig bor på en vindblåst øy som i vårløysinga er isolert fra fastlandet av havisen. I ukesvis har lokalbefolkningen bare hverandre å forholde seg til. Siden hovedpersonen har samlet i seg rollene som lærer, vikarprest, kommunesekretær, postmester og sosialarbeider vet han også alt om alle. I løpet av tre dager møter vi dermed et rikt persongalleri — alle med sin historie og tilknytning til Johannes. Øya har dessuten et barskt landskap og rikt fugleliv som blir beskrevet i detalj. Fuglene, spesielt snipen, har dessuten en åpenbar symbolsk rolle i handlingen.

Men tittelen Løgneren antyder at vi har å gjøre med en upålitelig forteller. Det er hemmeligheter og fortielser som såvidt løftes fram eller forblir skjult. Så hvem er egentlig Johannes Vig bak fasaden?

Den norske oversettelsen (fra 1950?) av denne klassikeren flyter stort sett bra med enkelte danismer som ø for øy og «megen glede.»

Rolig krim som pirker i privateide foretak

Fortsett gjerne å dele leseropplevelsene dine. Denne var rett på!

YOUTH CALLS TO AGE

You too have seen the sun a bird of fire
Stepping on clouds across the golden sky,
Have known man’s envy and his weak desire,
Have loved and lost.
You, who are old, have loved and lost as I
All that is beautiful but born to die,
Have traced your patterns in the hastening frost.
And you have walked upon the hills at night,
And bared your head beneath the living sky,
When it was noon have walked into the light,
Knowing such joy as I.
Though there are years between us, they are naught;
Youth calls to age across the tired years:
«What have you found,» he cries, « what have you sought?»
«What you have found,» age answers through his tears,
«What you have sought.»

-Dylan Thomas, 1914-1953

Diktet er hentet fra The Poems of Dylan Thomas, New Directionns Publishing Corporation, 1971.

Så rart! Og den venter vi jo sånn på! Kanskje han angrer og vil rette på noe?