Bokelskere.no

Kanskje du finner noe her.

Møte ved milepelen ble første gang utgitt i 1947.

Boken ble første gang oversatt i 1946. Jeg søkte på ordet "hore" i Nasjonalbibliotekets utgave fra 1946, og fant det samme der også. Det som slår meg nå er at kanskje Hemingway brukte "hore" i den første utgaven sin, men har i senere utgaver blitt presset til å endre språket?
Er din utgave fra 1940?

Akkurat nå leste jeg på Wikipedia at U.S. Post Office nektet å sende boken da den kom ut i 1940. Det sier vel litt. Kanskje jeg var inne på noe.

Morsomt. Det virker som om den norske oversetteren har brukt et sterkere språk enn Hemingway våget i 1940.

Jeg fant det ganske greit.

– Nei, selvsagt ikke. Kom ikke med slike usederligheter, sa han og brukte et sterkere og styggere ord.

Grunnen til at oversetteren oversetter "manure" med "usederligheter", virker litt underlig på meg, men jeg kjenner ikke foranledningen.

Det jeg fikk med meg av banneord var at "hore" ble brukt en del og forskjellige variasjoner av det; "horesønn", "horesvin".

For whom the bell tolls
Hvordan er 1940-tallets tabuord håndtert i de to norske oversettelsene, lurer jeg på. I dag er det jo en helt unødvendig omskriving.

«Manure» eller gjødsel var aksepabel ordbruk i 1940. Derimot unngår Hemingway konsekvent å bruke det mer vulgære «shit»,

Hemingways store bestselger, er den fortsatt verdt å lese?
Trass i at Hemingway er kjent for sitt enkle språk, er ikke denne romanen spesielt lettlest. Det tok tid å leve seg inn i personalgalleriet av geriljasoldater som kjemper bak linjene i borgerkrigens Spania (1936-39).

Krig og romanse
Amerikaneren og sabotøren Robert Jordan krysser frontlinjen for å sprenge en fiendtlig veibro. Jeg skjønte raskt at vi ikke ville høre om det lykkes ham eller ikke før godt inne i boka. I mellomtida får vi et godt innblikk i hovedpersonen selv og hans samarbeidspartnere der de venter på at aksjonen kan gjennomføres. Noen er overbeviste kommunister og tilhengere av den spanske republikken; andre er blitt med ved en tilfelidighet, som den unge, men traumatiserte Maria, som Jordan hodestups forelsker seg i.

Borgerkrig med internasjonale innslag
Sabotasjeaksjonen er selvsagt en liten del av den store borgerkrigen, Hemingway har derfor sørget for innslag der vi blir kjent med konteksten. Utenlandske deltakere finnes på begge sider, men det er bare de på republikansk side som omtales, tildels ganske negativt,

Hemingway legger ikke skjul på at begge sider begikk grusomme overgrep. Den kvinnelige geriljalederen forteller inngående om en massakre av falangister («fascister») i sin egen hjemby. Den er så levende fortalt at journalisten Hemingway minner oss om at framstillingen vekker vår sympati for ofrene. Summariske omtaler av drap og overgrep utført av falangister mot republikanere vekker ikke den samme avskyen hos leseren, Det er jo fortsatt et svært aktuelt poeng når vi leser omtaler av ofre for krig og katastrofer i andre land.

Spesiell skrivestil
Skrivestilen tar det tid til å vennne seg til. Én sak er omskrivingen av alle banneord med «obscenity» eller «unprintable» eller mer ufarlige ord; en annen sak er den konsekvente bruken av det foreldete «thou» i stedet for «you». Det skal angi den uformelle tonen blant republikanerne, men får teksten til å virke stivere.

Hemingway bruker et tøyelig tidsbegrep. Korte pauser brukes gjerne til å fortelle lange historier. Et kjærlighetsøyeblikk krever mange ord. Mot slutten får vi vite at hovedhandlingen har tatt nøyaktig tre døgn. Ikke mer.

Den spanske borgerkrigen fortsetter å fascinere norske forfattere. En relativt nytt bidrag er Jan Jakob Tønseths utmerkede roman Hilmar Iversens ensomhet fra 1994

Konklusjon:For Whom the Bells Toll (Klokkene ringer for deg) er en skikkelig klassiker - vel verdt å lese og fortsatt aktuell. (Lest i Lesesirkel 2021).

«Of course not. Do not talk sucn manure,» he said, using a stronger, ugly word. (Et eksempel på Hemingways selvsensur anno 1940, side 325. Så hva sa han egentlig?)

Leser boken selv nå, og jeg reagerte også i begynnelsen av boken. Men nå tenker jeg at det kanskje var viktigere å få frem forfatterens såre og ekte stemme enn at alle ord og uttrykk skulle være "god norsk." Forfatteren arbeider som tolk for Politiets Utlendingsenhet.

Forhistorien vår.
Takk for tipset, det virker som en livlig framstilling av forhistorien til homo sapiens. Dette er min annen gjennomlesning av boka til Renfrew. Min begeistring var større forrige gang. Ellers har jeg hatt stor glede av framstillingene hos Jared Diamond Verden av fram til i går og Tunstad og Riiser-Larsen: Neandertal.

In Memory of Alois Alzheimer (1864-1915)

I
Before this page fades from memory,
spare a thought for Alois Alzheimer,
called to mind each time

someone becomes forgetful,
disintegration vindicating
his good name.

II
His is the last image assigned
to the ex-President who has slipped
from public view; soiled sheets
give credence to this thesis;

his territory is marked out
by the track of urine
dribbled along the corridor
of the day-care centre.

III
Lie closer to me in the dry sheets
while I can still tell who you are.

Let me declare how much I love you
before our bed is sorely tested.

Love me with drooling toxins, with carbon monoxide,
with rope, with arrows through my heart.

• Dennis O’Driscoll. (1954-2012)

Diktet er hentet fra Scanning the Century, The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry, -1999

Utvilsomt en faglig solid innføring i menneskehetens (homo sapiens) forhistorie utfra moderne forskning. Selv om boka henvender seg til et bredere publikum, synes jeg denne var tung å komme igjennom. En av grunnen er at Renfrew bruker mange sider på utviklingen av tidligarkeologien som vitenskapelig disiplin. Særlig viktig er gjennombruddet for DNA-analyser som har omgjort spekulasjoner til - overveiende - sikker kunnskap.

Hans viktigste bidrag synes jeg er nettopp hvordan forstanden ("The mind" i tittelen) har utviklet seg gradvis gjennom læring i tidsrommet før mennesket tilegnet seg skrivekunsten.

Når jeg hørte Fosses Andvake lest høyt på NRK radio virket gjentakelsene som et musikalsk refreng som gav teksten en suggerende rytme.

En overraskende rik samling av japanske samurairustninger utstilles på Historisk museum i Oslo i sommer. Rustningene fra 1800-tallet ser flotte og samtidig litt skremmende ut. Katalogen har svært klare fotografier med en opplysende, grundig tekst.

Medrivende til tusen, gleder meg til neste bok i denne serien

Nye tyske favoritter 2023
Her er noen forfattere - eldre og yngre - som har gitt meg leseglede i løpet av de siste årene:

• Adelbert von Chamisso: Peter Schlemils forunderlige historie om en
  ung mann som selger skyggen sin. En klassiker fra 1814 i norsk nyoversettelse 1979.

• Alfred Döblin: Berlin Alexanderplatz om kriminelle og andre i
  Berlin. Norsk utgave 2004.

• Robert Musil: Tre kvinner, samling som omfatter tre langnoveller med vel og
  merke mannlige hovedpersoner.

• Johannn Wolfgang Goethe: Unge Werthers lidelser om det fullstendige
  følelelsemennensket. Ny norsk utgave 2010.

• Gregor von Rezzori: The memoirs of an anti-Semite.
  Selvbiografisk roman fra Øst-Europa. Utgave på engelsk 1981.

• Christa Wolf: Om Christa T, en nøktern sosialrealistisk roman fra
  DDR. Norsk utgave 1970.

• Herta Müller: Mennesket er en stor fasan i verden om å flykte fra
  diktatorens Romania. Norsk utgave 1990.

• Max Frisch: Kall meg Gantenbein - en fragmentert «postmoderne»
  roman med en mannlig hovedperson. Sveitsisk forfatter. Ugitt på tysk
  1964.

• Franz Kafka: Fortellinger og annen prosa med mange korte, men også
  lengre fortelleilinger som «En sultekuntner». Norsk utgave fra 1995.

• Ferdinand von Schirach: Collini-saken. Velskrevet og engasjerende
  kriminalroman. Utgitt på norsk 2013.