Spor
Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.
-Annie Riis (1927-2020)
Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - dikt i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag 2016
Vidd og polemikk samt litt vitenskap og filosofi.
Ehrenreich spenner vidt i denne boka. I de innledende kapitlene tar hun nådeløst for seg skjevheter i det amerikanske helsetilbudet. Trass i sykehusenes og andre aktørers store ressursbruk, opplever store befolkningsgrupper svekket helse og lavere forventet levealder.
Deretter er det selvhjelpsguruene som får gjennomgå for sine ideer om at «mindfulness», riktig kosthold, mosjon og positive innstillinger skal forlenge livet ditt. Stort sett mangler disse forfatterne bevis for at oppskriftene deres virker. Med sitt klasseperspektiv leverer hun paradoksalt nok argumenter for arbeidsfolks rett til å rett til å ta seg en røyk. Selv går hun som andre i middelklassen på treningsstudio.
Satiren i første del avløses av en serie kapitler om kroppens biologi. Hva kan det komme av at immunforsvaret også omfatter egenskaper som virker nedbrytende? Her får vi et sammendrag av den faglige utviklingen på et vitenskapelig område som Ehrenreich åpenbart kjenner godt. Overraskende siterer hun også en klassiker: Mikrobejegerne av Paul de Kruif (1926) som jeg husker fra høytlesning i naturfagtimene på min danske skole på 1950-tallet.
Boka avsluttes med noen filosofiske kapitler om forholdet vårt til døden. Dette var såvidt jeg vet hennes siste bok. En fin avslutning på et vitalt og radikalt forfatterskap.
I den tiden som gjenstår, er jeg tilfreds med å være en forgjengelig celle i et større menneskelig overvesen.
Tren seks dager i uken resten av livet. Beklager, men sånn er det bare. Ikke rom for forhandlinger. Ingen unnskyldninger. Ingen påskudd. Seks dager i uken, skikkelig trening, helt til du dør. (Oversatt sitat fra Crowley og Lodge: Younger Next Year, New York 2004, s.49)
Ehrenreichs kommentar: «Prisen for overlevelse er endeløst slit.» (side 190).
Etter 25 sider har jeg fått sans for Célines skrivestil. Klarer han å holde den gjennom hele romanen?
Jeg oppdaget at jeg blødde på den ene armen, men bare litt, dessverre. Såret var helt utilstrekkelig — bare en skramme. Bedre lykke neste gang.
Reisen til nattens ende.
Har såvidt begynt på boka og ser allerede nå at jeg trenger tida til over jul til å få lest den ferdig. Jeg er glad for at det ikke blir valg av ny bok før i januar.
Den som unnlater å følge [de medisinske] rådene, ber om en tidlig død. Eller sagt på en annen måte — hvert dødsfall er det nå mulig å tolke som selvmord.
Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.
Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.
I både folkehelse- og personlig helseperspektiv gir det mye mer mening å lete etter problemer som kan forebygges enn å investere enorme ressurser i behandlingen av av de svært syke.
Tidspunktet er 1932. Fire barn rømmer i kano fra en internatskole i Minnesota. Før vi følger deres elveferd, har vi fått en grundig innføring i hvilket helvete denne skolen er for indianerbarna (og noen få hvite) som lever der. Jeg fant tidlig ut at Krueger må ha lært atskillig av Dickens (Nicholas Nickleby), Mark Twain (Huckleberry Finn) og Homer (Odysseen). Hovedpersonen heter da også Odie, for Odysevs. Dette blir det da heller ikke lagt skjul på i forfatterens etterord. Sannelig er det òg enkelte øyeblikk av magisk realisme.
Romanen gir et velskrevet, realistisk bilde av depresjonens verste år samtidig som vi følger barna på deres eventyrlige flukt sørover i retning av St. Louis. Som Huck Finn treffer de på et rikt persongalleri av småbrukere, indianere, predikanter og fattigfolk som dem selv. Spennende vendepunkter driver handlingen framover til en overraskende slutt. Om ikke alt virker like troverdig, er det iallfall godt fortalt.
This Tender Land er høstens bok (2023) i min amerikanske bokklubb.
Kjedelig, men sikkert ok for de som er gravid, eller har små barn
With every turn of the river since I’d left Lincoln School, the world had become broader, its mysteries more complex, its possibilities infinite.