Small Viennese Waltz
In Vienna there are ten girls,
a shoulder on which death is sobbing
and a forest of dried-out pigeons.
There is a fragment of morning
in the museum of frost.
There is a salon with a thousand
windows.
Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz with your mouth
closed.
This waltz, this waltz,
about itself, about death and cognac
that wets its tail in the sea.
I love you, I love you,
with the armchair and the dead book,
through the melancholy hallway,
in the dark attic of lilies,
on our bed of the moon
and the dance dreamed by the tortoise.
Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz of the broken waist.
In Vienna there are four mirrors
where your mouth and echoes play,
There is death for the piano
that paints the boy blue.
There are beggars on rooftops.
There are fresh garlands of weeping.
Ay, ay, ay, ay.
Take this waltz that dies in my arms.
Because I love you, I love you, my love,
in the attic where the children play,
dreaming ancient lights of Hungary
through the noise, the balmy afternoon,
seeing sheep and lilies of snow
through the dark silence of your forehead.
Ay, ay, ay, ay.
Take this «I will always love you» waltz.
In Vienna I will dance with you
in a costume with
a river’s head.
See how the hyacinths line my banks!
I will leave my mouth between your legs,
my soul in photographs and lilies,
and in the dark wake of your footsteps,
my love, my love, I want to leave
violin and grave, the ribbons of the waltz.
Frederico Garcia Lorca (1898-1936)
Frederico Garcia Lorca - Collected Poems
Leonard Cohen satte melodi til teksten i 1986.
Som en kuriositet kan det nevnes at Cohen var så begeistret for dikteren Lorca - at han også kalte datteren sin for Lorca.
Hendelser fra fortiden glir gradvis inn i glemselen og forsvinner, som speilingen av skyer i et stille vann. Samtidig er fortiden med oss i alt vi gjør, og lever videre i hver eneste gjenstand vi berører eller betrakter. Fortiden finnes i gatene vi går i, byggene vi bor i, og i værelsene hvor vi spiser, sover, jobber og elsker. Fortiden er med oss i tankene og ideene våre, i våre talemåter og gester, så innvevd i våre forestillinger om verden at den forblir usynlig.
Kveldsvævd.
I Trilogiens siste bind fikk jeg svar på flere spørsmål fra de to foregående, slik Torill er inne på i sitt innlegg for noen dager siden. Likevel er det fortsatt er del hendelser som det knytter seg mysterier til. Særlig lurer jeg på Åsleiks rolle i de to siste bindene. Er han bare en vennlig og hjelpsom mann eller i bunnen en tvetydig person med tvilsomme hensikter? Er armbåndet som dukker opp igjen i siste del fra ham eller Asle?
Litt ujevn men jeg skal lytte meg gjennom neste bok i serien også
Pen utgave av diktsyklusen som bygger direkte på Moltke Moes versjon av Draumkvedet. Bak i boka finner en også nyttige ordforklaringer og litt om bakgrunnen for middelalderdiktet slik det foreligger i dag. Kan Jon Fosse i Olavs draumar tatt navnene Olav og Åsta herfra?
Munthes illustrasjoner er gjengitt i kjedelig svart-hvitt. For en alternativ utgave med farger, se om du kan finne Bergens Tidendes julehilsen fra 1966 med flotte illlustrasjoner av Reidar Johan Berle.
I dette andre bindet av Trilogien vender Asle/Olav tilbake til Bjørgvin trass i advarsler. Mens byen tidligere har vært avvisende, virker den nå full av farer. Olav holder likevel fast på ærendet eller drømmen sin. Fortettet drama preger den korte teksten.
Trilogien.
Et klassisk tema som jeg synes går igjen både i Andvake og Olavs draumar er bylivets farer. I begge bøkene er Asle/Olav overbevist om at han vil få løst et problem og utført et viktig ærend ved å dra til Bjørgvin. Men byen er først avvisende, dernest full av feller.
the bluebird
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say, stay in there, I’m not going
to let anybody see
you.
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and
inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and grocery clerks
never know that
he’s
in there.
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?
there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, i haven’t quite let him
die
and we sleep together like that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?
Charles Bukowski
The Last Night of The Earth Poems
Vittig om en språklig pest og plage.
Grenseoppgangen mellom faste uttrykk og klisjeer er ganske vag. I denne boka begrenser Nigel Fountain seg til en samling uttrykk som kan virke moderne, men som i britisk engelsk blir overforbrukt eller har mistet sin opprinnelige mening. Nytteverdien ligger i at han går inn på opprinnelsen og historikken til de enkelte frasene. Forbausende mange stammer fra dataspråk (hardwired) og reklamespråk (Because I’m worth it), andre derimot helt fra middelalderen (better late than never). Flere kjenner vi fra norsk også.
En bok å dykke i, snarere enn å lese tvers igjennom.
Seint, men godt. Denne dystopiske romanen har tydeligvis fått klassikerstatus. Først utgitt på dansk i 1967 har den nå, 57 år seinere, kommet ut på engelsk for første gang i en klassikerserie utgitt av Faber. Selv fant jeg den i en rotekasse i et antikvariat i Oslo for et par år siden. Absolutt verdt å få med seg.
Acquainted with the Night
I have been one acquainted with the night.
I have walked out in rain - and back in rain.
I have outwalked the furthest city light.
I have looked down the saddest city lane.
I have passed by the watchman on his beat
And dropped my eyes, unwilling to explain.
I have stood still and stopped the sound of feet
When far away an interrupted cry
Came over houses from another street,
But not to call me back or say good-bye;
And futher still at an unearthly height
One luminary clock against the sky
Proclaimed the time was neither wrong nor right.
I have been one acquainted with the night.
Robert Frost
Scanning the Century,
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry.
Olavs draumar.
Gode spørsmål. Du har iallfall fått meg til å finne fram min (uleste) utgave av Draumkvedet. Den kan kanskje gi noen av svarene?
Overbevisende god start på lesningen av Trilogien. Intenst kammerspill på få sider skåret ned til det tilsynelatende enkle, men likevel rikt på assosiasjoner som nok kan variere med leseren.
Boka inngikk i programmet for Lesesirkelen 2024.