“You think suicide ruins a tragedy,” said the Chairman.
"Yes. Real tragedy is never resolved. It goes on hopelessly forever. Conventional tragedy is too easy. The hero dies and we feel a purging of the emotions. A real tragedy takes place in a corner, in an untidy place, to quote W.H. Auden.”
Separation Wall
When the milk is sour,
it separates.
The next time you stop speaking,
ask yourself why you were born.
They say they are scared of us.
The nuclear bomb is scared of the cucumber.
When my mother asks me to slice cucumbers,
I feel like a normal person with fantastic
dilemmas:
Do I make rounds or sticks? Shall I trim the
seeds?
I ask my grandmother if there was ever a
time
she felt like a normal person every day,
not in danger, and she thinks for as long
as it takes a sun to set and says, Yes.
I always feel like a normal person.
They just don’t see me as one.
We would like the babies not to find out
about
the failures waiting for them. I would like
them to believe on the other side of the wall
is a circus that hasn’t opened yet. Our friends,
learning how to juggle, to walk on tall poles.
———
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist, Poems
American Poets Continuum
Series, No. 170
When a particular interest group is especially powerful or politically adept, it may influence policy in ways that are not good for the country as a whole.
Ansikt mot ansikt
I februar stod alt levende stille.
Fuglene fløy ikke gjerne og sjelen
gnog mot landskapet slik en båt
gnager mot bryggen den ligger fortøyd ved.
Trærne stod vendt med ryggen hit.
Snødybden ble målt opp av døde strå.
Fotsporene ute på skaren ble eldre.
Under en presenning svant språket.
En dag kom noe bort til vinduet.
Arbeidet stanser opp, jeg løfter blikket.
Fargene brant. Alt snudde seg.
Marken og jeg gjorde et byks mot hverandre.
Tomas Tranströmer
Dikt og prosa i samling
Til norsk ved Jan Erik Vold
Liten perle av en bok om Russland under Stalin.
André Gide beundret oktoberrevolusjonen og det som fulgte. Men Sovjet-Samveldet (som det heter her) viste seg å være noe ganske annet enn det den berømte franskmannen hadde ventet seg på sin reise 1936. På få sider gjør han seg skarpe, nyanserte observasjoner om et regime som straffer avvikere («trotskister») og dessuten sørger for at intellektuelle og folk flest lovpriser alt ved det autoritære systemet Stalin står for. Han unngår klokelig å nevne navnene på dem han møter.
Gide finner likevel mye å beundre, blant annet den flotte feriekolonien Artek for spesielt utvalgte barn ved Svartehavet. Den eksisterer fortsatt på det okkuperte Krym. Det finnes også andre slående likheter mellom 1930-tallets og dagens Russland.
Slik som vårt samfunn er innrettet, blir en stor forfatter, i det hele en stor kunstner, i bunn og grunn opposisjonell. [… ] Det gjaldt Dante, det gjaldt Cervantes, Ibsen og Gogol . . . […] hva vil skje hvis det nye samfunn fratar kunstneren enhver grunn til protest?
Jeg tviler på at der idag finnes noe annet land, om det så er Hitlers Tyskland, hvor tanken er så lite fri, så bøyet og forsagt, så knektet og slavebundet.
Alles lykke opnåes bare ved at de enkelte mister sitt særpreg. Alles lykke opnåes bare på bekostning av den enkelte. La oss ligne hverandre for å bli lykkelige. (Etter besøk på et kollektivbruk.)
Etterforsker uten oppdrag.
Storbyen framstår som nedslitt og dyster, bare Saint-Régis hotell har preg av overdådig luksus. Tidligere inspektør Maigret virker desorientert og gretten i det for ham uvante miljøet. Vi står åpenbart overfor et mysterium, men hva er egentlig spørsmålet? Etter mye om forskjellen på amerikansk og fransk politipraksis, skyter endelig intrigen fart til en forrykende avslutning.
Maigret i New York kom ut på fransk 1947; på norsk oversatt av Birger Huse i 1964. Min utgave med den samme oversettelsen ble utgitt av Samlerens bokklubb 1970 i et dobbeltbind med Maigret i Arizona. Selv om språket flyter bra, stusser jeg over at karakterene fortsatt er dis etter at de er blitt enige om å bruke fornavn på hverandre, den amerikanske dusformen. Maigret heter riktignok alltid Maigret, også hjemme hos kona.
Boka ble filmet så seint som 1990. Se også omtalen min av Tre rom på Manhattan, skrevet omtrent samtidig.
Entusiasme for en nesten glemt glanstid.
Forfatteren river leseren med i denne kulturhstoriske beretningen om det muslimske Andalusia. I tid strekker historien seg fra 700-tallet til 1492 da Granada overga seg til de katolske regentene Isabella og Ferdinand. Kort tid etter begynte forfølgelsen av gjenværende jøder og muslimer i Spania.
María Rosa Menocal poengterer med stor energi at i årene før 1492 var den iberiske halvøya preget av religiøs og kulturell toleranse. De muslimske herskerne etablerte store biblioteker, hvor språkmektige lærde sørget for oversettelser og spredning av klassiske greske tekster til arabisk, latin og moderne europeiske språk. Noe spesielt fredelig var denne epoken likevel ikke. Det var innbyrdes stridigheter både blant muslimske og kristne småkonger, gjerne med allianser på tvers av trossamfunnene.
Menocals begeistring er til tider vanskelig å følge, men hun bringer boka til en fin avslutning ved å peke på trekk ved den andalusiske kulturarven som lever videre trass i ødeleggelsene. Det gjelder både arkitektur og i litteraturen, hvor hun spesielt nevner Miguel Cervantes og Salman Rushdie.
Forlagssjefen selv, nylig avdøde Hans B. Butenschøn, har skrevet undertekstene til de mange gode illustrasjonene.
-KJØRER DU IKKE litt fort? sa hun.
- Nei, sa han.
Litt senere tok han av fra riksveien og inn på
den smale og svingete nedkjørselen mot fjorden.
- Så grønt det er blitt siden sist, sa hun.
- Ja, sa han.
- Veien er liksom blitt smalere, sa hun.
- Jeg kjører ikke fort, sa han.
Jeg tenkte: Nå skal hun late som om ingenting har hendt. Så tenkte jeg: Det har jo ikke hendt noe.
Jeg tenkte: Nå skal hun late som om ingenting har hendt. Så tenkte jeg: Det har jo ikke hendt noe.
Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg pleier å kommentere på bøkene jeg har lest, skal se på det
Aldri hadde han startet en efterforskning under så uklare omstendigheter. [ . . . ] Når det kom til stykket hadde han intet oppdrag fra noen som helst om å drive efterforskning i det hele tatt. (Fra den norske oversettelsen av Birger Huse).
Takk for å minne meg på den, - det fikk meg til å finne frem dvd-en og se filmen om igjen! Jeg har lest boken også, for litt lenge siden, men etter at jeg hadde sett filmen. Jeg husker at jeg syntes filmen lå nært og godt opp mot boken og formidlet komikken på en fin måte, - og så får man seg jo en fin tur til Italia.