Ingen døgnflue om amerikansk politikk.
På de første sidene analyserer Hammer USAs nylige historie med utgangspunkt i ideene til kjente samfunnsforskere og økonomer. Overraskende er de fleste av dem europeere: Max Weber, Hayek og Schumpeter, alle aktive før 1950. Det er disse som sammen med den yngre amerikaneren Milton Friedman, gir Hammer grunnlaget for å betegne den amerikanske samfunnsmodellen som nyliberal kapitalisme. Det vil si at privatøkonomiske, individuelle interesser i lang tid har gått foran kollektive hensyn. Resultatet er hva den nåtidige tyske sosiologen Ulrich Beck kaller et risikosamfunn. Etter Hammers syn har USA skaffet seg et samfunn med mange, kanskje uløselige problemer.
Denne første delen hever boka over det dagsaktuelle og gir innsikt i den langsiktige utviklingen i amerikansk politikk. I de to neste kapitlene går Hammer inn på de ideologiske retningene som preger nåtidens stridsemner og konfliktlinjer. Han tar særlig for seg hvordan den høyreorienterte presidentperioden til republikaneren Donald Trump skilte seg ut ved sin tilsynelatende sterke appell til vanlige arbeidsfolk, mens demokratene ble identifisert med børseliten og andre særinteresser. Hammer tar grundig for seg hva disse skillene innebærer. Sånn sett er denne boka nyttig for å forstå politiske strømninger også ved kommende presidentvalg. Samtidig legger ikke Hammer skjul på at han sympatiserer med venstresiden i USA.
Framstillingen står i sterk kontrast til en annen aktuell bok: Vår mann i Washington av Hans D. Høeg. Hammers bok gir den overordnede innsikten som Høegh utelater.
USAs vei bort fra et levende demokrati er en prosess som har pågått lenge, og som vil kunne få enorme konsekvenser.
Om man ikke har så mye annet å skilte med, er muligheten til å ta andres liv etter forgodtbefinnende et overveldende sterkt maktuttrykk.
Ja, veldig, kroppen min reagerer bare jeg tenker på det.
Sterkt dikt!
Hjulskiftet
Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?
Lyder
Om en stund, ut på høsten
sitter det svære kråkeflokker i sølvpoplene.
Men hele sommeren da egnen er uten fugler
hører jeg bare lyder fra mennesker.
Det er meg nok.
—
Bertolt Brecht (1898-1956)
Av Buckower-elegiene
Brecht 100 Dikt,
I norsk gjendiktning av Georg Johannesen
Den norske bokklubben 1971
Det er få eller ingen dikt som gir meg så mye gåsehud som Tomas Tranströmers
Svarta Vykort
Mitt i livet händer det att döden
kommer och tar mått på människan.
Det besöket glöms
och livet fortsätter.
Men kostymen sys
i det tysta.
Fra diktsamlingen Det vilda torget 1983
Takk skal du ha, trykkleifer kan være sjenerende. Nå er det rettet opp. :)
‘You see that,’ said the President. ‘A man may go to England, become a lawyer or a doctor, but it does not change his blood. It is like a bird that flies off the earth and lands on an ant-hill. It is still on the ground.
God oppfølger til Mønsteret rakner.
Etter å ha studert engelsk litteratur ved et britisk universitet noen år, vender Obi tilbake til Nigeria. Landet er på vei til selvstendighet, og Obi får raskt en godt betalt stilling i embetsverket. Men bare etter par uker inntreffer den ene kollisjonen etter den andre med landets tradisjonelle, kollektive kultur. Obi havner i store vanskeligheter i kjærlighetslivet og økonomisk.
Achebe gir en svært levende skildring av hvordan Obi og de andre karakterene reagerer på de store endringene Nigeria gjennomgikk i kolonitiden fram til selvstendigheten 1960. (Romanen ble opprinnelig utgitt samme år).
“You think suicide ruins a tragedy,” said the Chairman.
"Yes. Real tragedy is never resolved. It goes on hopelessly forever. Conventional tragedy is too easy. The hero dies and we feel a purging of the emotions. A real tragedy takes place in a corner, in an untidy place, to quote W.H. Auden.”
Separation Wall
When the milk is sour,
it separates.
The next time you stop speaking,
ask yourself why you were born.
They say they are scared of us.
The nuclear bomb is scared of the cucumber.
When my mother asks me to slice cucumbers,
I feel like a normal person with fantastic
dilemmas:
Do I make rounds or sticks? Shall I trim the
seeds?
I ask my grandmother if there was ever a
time
she felt like a normal person every day,
not in danger, and she thinks for as long
as it takes a sun to set and says, Yes.
I always feel like a normal person.
They just don’t see me as one.
We would like the babies not to find out
about
the failures waiting for them. I would like
them to believe on the other side of the wall
is a circus that hasn’t opened yet. Our friends,
learning how to juggle, to walk on tall poles.
———
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist, Poems
American Poets Continuum
Series, No. 170
When a particular interest group is especially powerful or politically adept, it may influence policy in ways that are not good for the country as a whole.
Ansikt mot ansikt
I februar stod alt levende stille.
Fuglene fløy ikke gjerne og sjelen
gnog mot landskapet slik en båt
gnager mot bryggen den ligger fortøyd ved.
Trærne stod vendt med ryggen hit.
Snødybden ble målt opp av døde strå.
Fotsporene ute på skaren ble eldre.
Under en presenning svant språket.
En dag kom noe bort til vinduet.
Arbeidet stanser opp, jeg løfter blikket.
Fargene brant. Alt snudde seg.
Marken og jeg gjorde et byks mot hverandre.
Tomas Tranströmer
Dikt og prosa i samling
Til norsk ved Jan Erik Vold
Liten perle av en bok om Russland under Stalin.
André Gide beundret oktoberrevolusjonen og det som fulgte. Men Sovjet-Samveldet (som det heter her) viste seg å være noe ganske annet enn det den berømte franskmannen hadde ventet seg på sin reise 1936. På få sider gjør han seg skarpe, nyanserte observasjoner om et regime som straffer avvikere («trotskister») og dessuten sørger for at intellektuelle og folk flest lovpriser alt ved det autoritære systemet Stalin står for. Han unngår klokelig å nevne navnene på dem han møter.
Gide finner likevel mye å beundre, blant annet den flotte feriekolonien Artek for spesielt utvalgte barn ved Svartehavet. Den eksisterer fortsatt på det okkuperte Krym. Det finnes også andre slående likheter mellom 1930-tallets og dagens Russland.
Slik som vårt samfunn er innrettet, blir en stor forfatter, i det hele en stor kunstner, i bunn og grunn opposisjonell. [… ] Det gjaldt Dante, det gjaldt Cervantes, Ibsen og Gogol . . . […] hva vil skje hvis det nye samfunn fratar kunstneren enhver grunn til protest?
Jeg tviler på at der idag finnes noe annet land, om det så er Hitlers Tyskland, hvor tanken er så lite fri, så bøyet og forsagt, så knektet og slavebundet.
Alles lykke opnåes bare ved at de enkelte mister sitt særpreg. Alles lykke opnåes bare på bekostning av den enkelte. La oss ligne hverandre for å bli lykkelige. (Etter besøk på et kollektivbruk.)