Bokelskere.no

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Godt sagt! Det var romanformen som fikk piggene ut hos meg også. Å se Undset fra en ny synsvinkel var saktens interessant, men jeg ville nok ha foretrukket en biografi. Må visst se meg om etter en Undset-biografi, selv om det ikke er min favorittsjanger.

Glimrende, smart motspill til Den fremmede.

I denne romanen klager hovedpersonen, Haroun, på framstillingen av et drap i en av verdens mest kjente romaner, Den fremmede av Albert Camus. Det urimelige er jo at vi som leser originalen knapt får vite noe om offeret annet enn at han er araber. Ikke engang navnet hans får vi vite. Dette tar Haroun sikte på å rydde opp i. Han er jo den mye yngre broren! Det er nå hans tur til fortelle sin versjon av drapet og hvilke konsekvenser det hadde for familien.

Dette kunne vært en anti-kolonialistisk tirade, men Daoud skriver langt mer nyansert. Det gjelder ikke minst om forholdet mellom araberne og franskmennene i årene etter 1942 fram til Algeries selvstendighet etter en brutal frigjøringskrig 1962. Karakteristisk er at fortelleren ikke har noe til overs for franskmennene, men likevel virker det franske språket frigjørende for ham. Det synes også som den fiktive fortellingen til Camus er med på å gi mening til hans eget liv - om enn en nokså bitter versjon.

Anbefales!

Glimrende, smart motspill til Den fremmede.

I denne romanen klager hovedpersonen, Haroun, på framstillingen av et drap i en av verdens mest kjente romaner, Den fremmede av Albert Camus. Det urimelige er jo at vi som leser originalen knapt får vite noe om offeret annet enn at han er araber. Ikke engang navnet hans får vi vite. Dette tar Haroun sikte på å rydde opp i. Han er jo den mye yngre broren! Det er nå hans tur til fortelle sin versjon av drapet og hvilke konsekvenser det hadde for familien.

Dette kunne vært en anti-kolonialistisk tirade, men Daoud skriver langt mer nyansert. Det gjelder ikke minst om forholdet mellom araberne og franskmennene i årene etter 1942 fram til Algeries selvstendighet 1962 etter en brutal frigjøringskrig. Karakteristisk nok har fortelleren ikke noe til overs for franskmennene, men likevel virker det franske språket frigjørende for ham. Haroun deltar ikke i frigjøringskrigen og blir dermed en «fremmed» i forhold til det nye samfunnet. På den annen side virker den fiktive fortellingen til Camus å gi mening til hans eget liv - om enn en nokså bitter versjon.

Daoud har skrevet en engasjerende historie som står trygt på egne bein. Anbefales!

Gode spørsmål synes jeg. Er Conrad i første rekke en underholdningsforfatter - slik jeg leste ham da jeg var atskillig yngre - eller har fortellingene hans et videre budskap? Det er vel fare for at Mørkets hjerte er en god fortelling som er overfortolket.

Hundedager er ingen lettvint roman å komme gjennom, til tross for sine 158 korte sider. Historien er enkel og alvoret gjemt på en måte, som gjør at uhyggen kryper litt på en.

Lærerik, troverdig og utrolig spennende - denne må du lese!

Nyansert, opplysende, men også foreldet om gammel konflikt.

Livet til Rami Aronzon (på bokomslaget kalt Aronsen) gir rammefortellingen til denne reportasjeboka. Den omfatter ellers spredte inntrykk og intervjuer fra forfatterens besøk i Israel 2005. Dengang kunne en journalist trygt skrive som dette om forholdet mellom israelerne og araberne: «Krigen i Midtøsten er en trussel mot stabiliteten i hele regionen, og i sin ytterste konsekvens mot verdensfreden.» (s.202) uten å bli beskyldt for å overdrive. Men femten år seinere er den internasjonale situasjonen i Midt-Østen totalt endret. Sånn sett er boka klart foreldet.

Det som står igjen er fortellingen om Rami Aronzon, en israeler som har fått praktisk talt hele sin utdanning fra folkeskole til medisinsk embetseksamen i Norge, men som siden har virket som lege og psykiater i Jerusalem. Ved siden av sin egen interessevekkende livshistorie, bidrar Rami på effektivt vis til å utfylle og nyansere Borchs egne kritiske refleksjoner om israelsk politikk og samfunnsliv.

Selv kjenner jeg Rami fra skoletiden i Norge og fra besøk hjemme hos ham og hans familie i Israel.

Godt skrevet om et interessant tema

Denne dataordboka har jeg også hatt god nytte av i og utenfor jobb. Men det strømmer på nye ord og uttrykk, slik at 1983-utgaven må være sørgelig foreldet. Ellers er jeg helt enig i det du skriver.

Dansk kriminalroman med handlingen lagt til Moskva under partisjef Tsjernenkos siste tid med overgangen til glasnost og perestroika. Kommunismen er inne i sin sluttfase med gode muligheter for intriger og forbrytelser. Udiplomatisk dansk diplomat fungerer som detektiv og forteller. (Skrevet 2010).

Triste, men velskrevne historier om utroskap -- noen ganger med en overraskende vri. (Lest 2012).

Denne kraftfulle, første romanen av en av mine favorittforfattere, Richard Ford, ble publisert i 1976 og er fortsatt overraskende frisk og spennende. Fords amerikanske sørstater kan være historie, men de to hovedpersonene er troverdige, noe forvirrede karakterer på jakt etter sine egne forestillinger om den amerikanske drømmen. Mennene står for det meste av handlingen; kvinnene har biroller. (Lest 2010).