Hyggelig å se at denne tabben nå er oppklart, og at feilen ikke skyldes forfatteren.
Du kom meg i forkjøpet, Gretemor! Jeg ble også nysgjerrig og bestilte faktisk originalen fra Bokklubben, siden jeg lenge har vært Dalgliesh-fan og faktisk ikke hadde lest denne boka før. Så langt har jeg konstatert at Ms James bruker et avansert språk (eller at jeg er ute av trening i å lese engelsk) - jeg må iallfall lese sakte for å få med meg alle detaljene, og ikke minst ironien, som er ganske bitende iblant!
Mulig jeg ser den leie oversettertabben i etterpåklokskapens lys, men jeg ville tvilt på at en oversetter tok det for god fisk hvis en pasient ble tiiført melk intravenøst?
Kjernen i denne boka er Joseph Conrads dagbøker og brev fra tiden hans som båtfører på Kongoelven 1890. Forsåvidt en god idé, hvis man er opptatt av utgangspunktet for hans mest berømte bok, Mørkets hjerte, utgitt noen år seinere. Materialet er likevel i tynneste laget, så boka er supplert med en rekke andre brev, memoarer og en novelle. De fleste er knyttet til Conrads støtte til kampen mot Leopold 2.s private utbytting av kongoleserne. Mest leseverdig er likevel granskingsrapporten skrevet av den britisk-irske diplomaten Roger Casement 1903. Her dokumenteres overgrepene som belgierne sto for i Kongo. Ikke minst får han fram kongolesernes egne stemmer. Rapporten bidro sterkt til at kong Leopold måtte gi fra seg «fristaten» sin 1908.
Hvis du vil
Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.
Også du
kan si et ord om glede.
Du har en hånd,
varm,
om du vil.
For en fin roman, jeg gleder meg til å lytte videre om Thea :)
And the fact remains that in 1903, seventy five years after the abolition of the slave trade (because it was cruel) there exists in Africa a Congo State, created by the act of the European Powers where ruthless, systematic cruelty towards the blacks is the basis of administration [ . . . ]. (Joseph Conrad i brev til Roger Casement, 21.12.1903).
Det er lenge siden jeg leste denne, men den sitter som spikra i hukommelsen. Slutten husker jeg spesielt godt - der man kan velge hvilken historie man vil tro på. Genialt og kreativt!
Alas, meetings leed to parting — and the more one meets, the more painful the separations become. Such is Fate. (Joseph Conrad i brev til Margueritte Poradowska, Kinshasa, Kongo 1890).
Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)
"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.
Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.
Boka er ikke på mer enn 168 små sider, men preges av en konsentrert, gjennomarbeidet tekst. Den framstår dermed som både personlig og faglig sterk. Kursiverte sitater fra sosiologene Michel Foucault og Erving Goffman bidrar til å sette Grues personlige erfaringer i en samfunnsvitenskapelig kontekst. Vi forstår bedre kampen hans for å bli anerkjent for individet han er framfor som et klinisk tilfelle med dårlige framtidsutsikter og et varig behov for tilrettelegging og assistanse.
Et liv som ligner deres har likhetstrekk med Abid Raja: Min skyld. Blant annet har begge forfatterne erfaring fra sommerleir for barn med sjeldne diagnoser. Selv om det skjer bare én gang for hver av dem, setter disse oppholdene varige spor. På et annet punkt derimot skiller disse to memoarene seg avgjørende. Grue kan fortelle om en beskyttet barndom med full støtte fra oppmerksomme foreldre. Oppfølgingen fra familien blir vesentlig i den stadige kampen med hjelpeapparatet. Abid Raja mangler derimot denne trygghetssirkelen allerede fra fødselsen, og det går lang tid før han får støtten og behandlingen han trenger.
Det tok lang tid før funksjonshemmede i Norge skaffet seg en felles paraplyorganisasjon. Grue er en utpreget individualist og ignorerer etter min mening innsatsen som andre funksjonshemmede har gjort for å sikre ham og andre et bedre liv. Det er en svakhet med boka, men også et trekk ved den som egner seg godt for diskusjon.
Vi har altså ulike preferanser når det gjelder litteratur. Det betyr ikke at jeg "avfeier" de bøkene som ikke appellerer til meg.
På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å tenke på meg selv som en som måtte repareres.
Boka ble oversatt og gitt ut på norsk i 1951, samme år som den ble skrevet. Jeg har den i samlinga mi og har lest den som hyttelektyre et par ganger. Ok som ferieunderholdning, men den er ingen favoritt hos meg.
[ . . . ] jeg fortsatte å stange hodet i veggen til veggen ga seg.
Tilbake til den tiden da man ennå ikke ønsket å skru tiden tilbake fordi alt lå foran en.