Bokelskere.no

VIND

Vinden blåser

Å, denne verden, den verden

DEN ANDRE SIDEN

Hvordan leve
uten deg

Journalister prøvde å snike seg inn på sykehus forkledd som sykepleiere

Da så han på meg slik en stolt eier betrakter sin nye katt- eller enda verre; slik et barn betrakter en ny leke. Full av forventning og samtidig usikker på hva man kan gjøre med den

Rikskansler Axel Oxenstierna og riksrådet styrer til Kristina blir myndig i 1644. Den intellektuelt nysgjerrige dronningen inviterer i dølgsmål jesuittpatere, samt, mer åpent, katolske kontinentale storheter som Descartes, denne dubiøse dubitanden. Descartes som i sin tid hadde deltatt i Tillys felttog. Gustav II Adolf vender seg i graven. Men nå, i 1649, var mannsalderkrigen tross alt over. Kanskje hadde den cartesianske, kategoriske, rigorøse splittelse mellom kropp og sjel appell til Kristina, som levde et liv i såvel legemlig og åndelig ambiguitet. Uff, kunne hun ikke heller ha invitert en høyere intelligens og en bedre tenker, som den ydmykt ambisiøse frafalne portugisisk-nederlandske jøden Spinoza, som var født det året hun fikk dronningverdigheten? Nei, han var vel for ung og ukjent da. Nåvel, Descartes fryser seg fort til døde på henne slott i februarkulden i 1650. Og dermed er han ute or soga. Om vi da ikke skal tilføye at han i en nyere svensk tekst var med i soga på et langt tidligere, ja altfor tidlig tidspunkt: “Redan de gamle grekarna, med Cartesius i spetsen...” sto det i en tekst jeg skulle oversette. “Cartesius” ble – under metodisk tvil! skånsomt oversatt med “Platon”. Hva gjør man ikke i det skjulte. Tredveårskrigene fortsatte under Kristina. men hun beordret sine tropper å ikke brenne flere byer, derimot orge flest mulig kunstverk og pakke dem pent inn og bringe dem hjem til Sverige. Kristinas kulturbevarende innsats fylte svenske slott med europeiske kunstskatter. Codex argenteus, sølvbibelen med Wulfilas gotiske oversettelse fra gresk, sto i hennes bibliotek. Den stammet fra plyndringen av Praha i 1648. Hun sendte også bokoppkjøpere rundt i Europa, sanket litterære skatter. Selv behersket hun latin, fransk, tysk hollandsk, gresk, italiensk, spansk. Så hun greide seg jo ganske godt uten oversettelser. Kristina var jo katolsk i hodet, og i hjertet, det kunne ikke betvinges. Så abdiserte hun altså, i 1654, avla offentlig trosbekjennelse og gjorde siden inntog i Roma i 1655, med pomp och ståt.

Resten av denne gruppen er gutter som Viggo og Nikolaj, særinger som egentlig skulle ha hørt hjemme et sted,men som likevel ikke gjør det, fordi de ser rare ut, med rare frisyrer og rare klær og meninger som ikke passer til den gjengen de skulle ha tilhørt.

Forleggerforeningen hadde i en rekke år arrangert bokmesse. Først i Sandvika, senere på Sjølyst. Messa var en blanding av bransjearrangement og publikmsmesse, etter mønster av bokmesser andre steder. Den ble aldri noen publikumssuksess. En av grunnene var at du måtte betale inngangspenger. Vi fikk løftet besøkstallet ved å tilby medlemmene våre gratis adgang gjennomm at vi dekket inngangspengene etter en avtale med Forleggerforeningen. Men i 1997 var det slutt. Forleggerforeningen mente at utbyttet av arrangementet ikke forsvarte kostnadene. Da ringte Anne Carine Tanum meg. - Kristenn, her er en mulighet for å lage et skikkelig publikumsarrangement. Skal vi ovverraske alle med å samarbeide? Jeg tenkte meg om et lite øyeblikk – og sa ja. Bok i Sentrum gikk av stabelen seks måneder etter. Vi fikk låne Spikersuppa og reiste telt der. Publikum skulle ha gratis adgang. Dette var ikke et bransjearrangement, vi bestemte programmet. Det ble et klassisk dugnadsprosjekt som involverte de aller fleste ansatte i Tanum og Bokklubbene. Nærmere 30 000 besøkende første år var en gigantisk suksess og langt over besøkstallene fra tidligere arrangementer. Etter hvert kom vi over 40 000 besøkende. Samarbeidet om Bok i Sentrum pågikk i 11 år. Til tross for at Anne Carine Tanum og vi var arge motstandere i spørsmålene om rammebetingelsene for bransjen la vi stridighetene ettertrykkelig til side når vi arrangerte Bok i Sentrum. Så solgte Anne Carine bokhandlerkjeden Tanum til Cappelen-Damm. Vi regnet med at de ville være interessert i å profilere bokklubbene sine i forbindelse med Bok i Sentrum. Kom temaet opp, ville vårt svar være nei til at deres bokklubber kunne delta. Våren 2008 ønsket Anne Regine Bakstad, som nå var leder for Tanum, et møte med meg. Hun ville gjerne ha med konsernsjef Tom Harald Jenssen i CappelenDamm. De ville avvikle samarbeidet. Greit nok. Derimot var neste beskjed oveerraskende. Jeg var sikker på at budbringeren ikke sto bak utspillet som nå kom. Anne Regine Bakstad hadde vært opptatt av langsiktigheten i vårt samarbeid. Det luktet Tom Harald Jenssen og Øisten Wahl, tidligere sjef for Cappelens Bokklubber, nå Tanums Bokklubber, av dette.

Anne Regine harket, så ned i bordet og sa: - Vi vil gjerne informere deg om at vi kommer til å videreføre arrangementet med nytt navn. Vi har inngått avtale med Oslo kommune om å leie Spikersuppa i oktober. Jeg tente på alle plugger. dette var “dirty”. Jeg så lenge på begge to. Jeg pustet rolig. - Dette skal dere få igjen, sa jeg. - Truer du oss? spurte Tom Harald. - Nei, sa jeg, men dette skal dere få igjen. Jeg mente at det ikke var mer å si, og fulgte dem i taushet ut døren. Vi ga oss selv 48 timer på å komme opp med en løsning som skulle “mose CappelenDamm. Den kom. 1. april 2008 slo Dagbladet opp hva vi aktet å gjøre. Og det var ingen aprilspøk: “De norske Bokklubbene vil heller ikke gi slipp på tradisjonen med et stort bokarrangement. I går undertegnet de en treårig samarbeidsavtale med Operaen. 21. september er det duket for “Bokfest i Operaen”. – Dette huset er noe ganske annet enn teltet i Spikersuppa. Her blir alt spektakulært og elegant, sier Tuva Ørbeck Sørheim, redaktør i De norske bokklubbene.” Vi hadde hatt tøffe år. Men her ble alle med for å løfte fram Bokfest i Operaen til et knallarrangement. Vi la det til slutten av september noen uker før Cappelen Damms. De hadde originalt nok døpt om vårt varemerke Bok i Sentrum til Bok i byen. En tidlig septembermorgen i 2008 var jeg på vei til Operaen. Sett fra jernbanestasjonen var bygningen dekket av tåke. På broen over motorveien var det stappfullt. Noen hadde rukket å tapetsere veggene der med forfatterplakatene våre. Da jeg gikk ned trappen fra overgangsbroen, begynte tåka å rulle utover fjorden, og byens mest fantastiske sted fikk sola på seg. jeg kunne se de første røde T-skjortene, og da jeg kom nærmere, fikk jeg øye på alle de blide og stolte fjesene på medarbeiderne våre. Vi hadde fått disponere Operaen. vi hadde et flott program. men først og fremst ble dette en gedigen suksess fordi alle våre folk stilte opp og til de grader var entusiastiske og innsatsvillige - på et langt dagskift, for ikke å snakke om dem som tok natta til hjelp også for å rigge opp og rigge ned. Bokfest i Operaen knuste teltleiren i Spikersuppa. Neste år var CappelenDamms Bok i byen borte. Det samme var bokmessa på Lillestrøm, som Forleggerforeningen hadde gjenopplivet i 2008. Året etter ble Oslo Bokfestival etablert og arrangert i slutten av spetember. Bokfest i Operaen ble en del av den.

Dette er ei bok som bygger på ideen og ønsket om likestilling mellom kjønnene. Ikke bare i yrkeslivet og i samfunnsdebatten, men også i familielivet og i omsorgen for barn og unge. Disse grunnleggende verdiene settes på prøve når foreldre med felles barn skiller lag. Foreldrenes nye liv skal forenes med en best mulig omsorg for barna, i det nye livet for alle parter. Med denne lille boka ønsker jeg å se på noen av ordningene vi har i Norge ved samlivsbrudd og skilsmisse. Hvilke konsekvenser får lover, ordninger og gjeldende praksis for likestilling i denne situasjonen? For fedres involvering i omsorgen for barna sine? For barnas beste? For forståelsen av likestilling hos fremtidige generasjoner? Hvilke endringer kan og bør gjøres?

For egen del har jeg kommet frem til at lovverket bør legge tydelig opp til delt bosted og 50/50 omsorg som utgangspunkt når foreldre med barn bryter opp. Jeg mener også at ordningen med barnebidrag er foreldet, at den bevarer utdaterte kjønnsrollemønstre og legger opp til unødvendige konflikter mellom foreldre i omsorgen for barna. Den bør etter mitt syn fjernes, og private avtaler mellom foreldrene bør gis rettskraft og vern.

Fjorden er yrande full av ferjer Svarte botnar med kvite klossar oppå Dansande nykkeroser

Alle korresponderer alltid med alle bussar på begge sider

Bommen er oppe

Om bord om bord!

BILFERJENE "FOLKESTAD" OG "LAUVSTAD" har kvar sine ruter over Voldsfjorden: Lauvstad-ferja går mellom Lauvstad og Volda, Folkestad-ferja mellom Folkestad og Volda.
Dei to ferjene gjer seg skiftevis bruk av det same ferjeleiet på Vikeneset. Til tider krev dette eit samspel mellom ferjene: Kven skal gå først til kai? Kven skal liggje på vent? Dette samspelet kan ein stundom vere vitne til frå vindaugsplass i ruteflya som går til og frå flyplassen i Hovdebygda. Fordi Folkestad-ferja har kortare overfart og fleire turar pr. dag, vil denne ferja vere oftast å sjå ved kai på Vikeneset.

Nei, krigen er ingen ridderturnering, men det verste som finnes i verden. Det må vi huske, vi må ikke lenger leke med krigen. Vi må ta denne fryktelige nødvendighet på alvor. Vekk med løgnen, så blir krigen krig og ikke lek! Ellers blir krigen en yndingsfornøyelse for lediggjengere og tankeløse mennesker. Krigerstanden er den høyest aktede, heter det. Men hva er vel en krig? Hvilke egenskaper spørres det etter, og hvordan er krigens seder? Krigens mål er å slå folk ihjel, og midlene er spionasje, forræderi, plyndring, løgn og knep under navn av krigslist. Og krigerstandens seder? Lediggang, råskap, liderlighet og drukkenskap. Og ikke desto mindre er krigerstanden den mest aktede. Alle monarker, med unntak av den kinesiske, går med militær uniform, og den som har drept flest mennesker, får den høyeste belønning ... I morgen tørner titusener sammen for å drepe hverandre, slå hverandre ihjel og lemleste hverandre, og etterpå proklamerer de seieren og holder takkegudstjeneste fordi de har drept så mange mennesker. Ja, de legger til og med på en smule, siden de tror at jo flere drepte, desto større deres fortjeneste. Tenk deg Gud som i sin himmel sitter og ser på dette.

Og skulle det være slik, tenkte han, at jeg bare elsker henne på grunn av de buede linjene langs kroppen hennes, så er det er bedrag jeg kjøper

Rasisme var noe som bare ble utøvet av hvite europeere. I avisene ble all kritikk av utlendinger framstilt som rasisme. Utlendinger selv kunne ikke være rasister.

Etter en god middag er de fleste mennesker fornøyd med seg selv, velvillig stemt mot all verden, og overbevist om at alle er velvillig stemt mot dem.

Too late for hitler he said, but but not for us.

Etter at jeg hadde fått pengene mine og dermed tettet det dramatiske hullet i min økonomi, vendte jeg tilbake til teatret, som jeg nå ikke kunne leve uten, jeg behøvde teatret like mye som en morfinist behøver morfin.